Greta Aune Jotun

Alder: 6
  RSS

Om Greta

Forfatter og billedkunstner. Nyeste bokutgivelser:
2014: Våk og be - bønnebok, illustrert med naturfoto.2015: Fobigeni, jippi! - barnebok, illustrert, tema angst. 2015/2020: Hjertetid - andaktsbok for alle aldersgrupper, illustrert m/foto. 2016: Roman for voksne, utgitt under psevdonym; 2017: Jagerfly på vingene, barnebok, illustrert; 2019: Sju spor til skeivhet, sakprosa, E-bok; alle titler utgitt på Kolofon Forlag. Har tidligere utgitt 10 barne-/ungdomsbøker; forlag - Lunde, DAMM, Aschehoug.

Følgere

Regnbuefalsum, mennesket og Skaperen

Publisert rundt 1 år siden

Hvem er jeg, et menneske, at jeg i min tankeverden skulle overta Gud JHVHs trone og Hans stilling som budgiver, rådgiver og kunnskapsformidler? - jeg, som ikke har skapt en eneste millimeter av himmelen og kloden vår eller blåst liv i et eneste vesen i skapningens morgen?

Takk til Pål Georg Nyhagen for innspill til min artikkel "Regnbuefalsum og neroiske tilstander", Verdidebatt 11.08.20.

Jeg undres: Hvor har Nyhagen søkt etter svar på om likekjønnet samliv er rett eller ikke? I egen tankeverden? Jeg vil ikke spekulere, men ser av innlegget hans at det har vært en lang prosess og at svaret ikke er hentet fra Guds Ord. Men, vi mennesker har ingen rett til å forandre Guds Ord, det er Ordet som skal forandre menneskene - til frivillige etterfølgere av Sannheten, i kjærlighet til Gud og vår neste, en kjærlighet Kristus definerte hva er flere ganger i sin forkynnelse, og vi finner det igjen i apostelen Johannes' brever.

Hvem er så vår neste? Dette spørsmålet ble engang stilt til Jesus Kristus, og Han svarte med fortellingen om mannen som ble angrepet av røvere og den barmhjertige samaritan. Vi bør svare: Alle "angrepet av røvere" er vår neste, det vil si: alle Kristus-troende, familie, slekt, omgangsvenner, humanetikere, katolikker, muslimer, jøder, homofile, ufødte barn, funksjonshemmede, rusmisbrukere, somaliere, svensker, Listhaug, Trump, Biden, Putin, de to norske terroristene i fengsel, ja - alle mennesker er vår neste, og om noen av disse hadde behøvd en "barmhjertig samaritan", burde vi selvsagt ha stilt opp om helse og krefter hadde tillatt det.

Ja, vi skal være vennlige og hjelpsomme mot alle. Men, å bifalle andres livsførsel, politikk eller religion for å være hyggelig, i den tro at dette er å utøve nestekjærlighet, er en alvorlig misforståelse. Eksempler: Vi har en sønn/datter som har funnet en likekjønnet venn, og de er jo så forelsket, så vi har forandret mening om likekjønnet samliv, det må jo være rett - og - muslimene i blokka er så snille mot meg, så jeg må da tro på deres tro. Lignende utsagn er ikke uvanlige.

Jeg er inderlig lei av at vi som tror likekjønnet samliv er synd, slik Guds Ord lærer oss, av mange (jeg mener ikke her Nyhagen) blir beskyldt for å mangle nestekjærlighet. Mangler man nestekjærlighet ved å mene også det motsatte? Det spørsmålet er verdt en tenkepause. Meninger alene gjenspeiler ikke et menneskes indre eller ytre liv, spesielt ikke om mennesket man karakteriserer er ukjent. Også Nyhagen presenterer noen personkarakteristikker, og selv om de sannsynligvis ikke er adressert til undertegnede (som han ikke kjenner), og slett ikke passer på undertegnede, vil jeg likevel gi en kommentar:

"Våg å vær menneske", skriver Nyhagen. Hvis han mener at det er nettopp dette han våger ved å godkjenne likekjønnet samliv, men ikke de som han gir disse karakteristikkene: "lydig underkastet, skremt, engstelig eller naivt klyngende som et lite barn som ennå ikke er kvitt sugebehovet" - betegnelser jeg synes er arrogante - så må jeg få lov å si: Jeg tror Kristus har like stor kjærlighet til de som sliter med livet, tilliten, troen og frykten. Ja, Gud ønsker fullkommenhet og dialog, men ingen er fullkomne, heller ikke i nestekjærlighet - eller kjærlighet til Gud. Tenke det, skrive det - men være det - - - .

Og hvem er jeg, et menneske, at jeg i min tankeverden skulle overta Gud JHVHs trone og Hans stilling som budgiver, rådgiver og kunnskapsformidler? - jeg, som ikke har skapt en eneste millimeter av himmelen og kloden vår eller blåst liv i et eneste vesen i skapningens morgen? Nei, det er Gud som har - og bør ha - definisjonsmakten over sitt skaperverk, også over menneskene. Var det ikke slik, hadde verden vært kaos for lenge siden. Det er Han som er visdommen, kraften, opprettholderen av livet - og vet hva som tjener til det beste for mennesket, for livet her i tiden og for evigheten. Det var jo derfor Han ga sine bud og forskrifter og sendte Kristus - Guds Ord - ned til oss, og hvorfor Kristus utvalgte sine vitner, også Paulus, til å formidle Ordet videre. Mennesket kan flykte fra Sannheten, fordi den føles for trang, men Sannheten vil likevel innhente oss alle, engang.

Da Kristus ba for sine disipler før Han skulle til korset, bekreftet Han i bønnen at Guds Ord er sannhet (Joh. 17:7). Jesus Kristus er jo Ordet, Guds Ord som kom til vår klode, kom som menneske (Joh.1, Åp.19:13b). Å ta imot Guds Ord, Sannheten, er å ta imot Kristus. Han er ingen gudefigur av forgylt metall, uthulet, uten innhold. Han er Ordet, og som Han sa: Sannheten (Joh. 14:6). Han og Faderen er ETT. Og Ånden, Jesu Kristi Ånd sendt oss, er ETT med Faderen og Sønnen. Alt dette vet også Nyhagen, likevel fornekter han den delen av Ordet som sier likekjønnet samliv er synd. Underlig.

Så blir jeg personlig igjen: Jeg har frivillig valgt å følge Kristus, og på Hans premisser: Tro på Gud og tro på Meg! Følg Meg! Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre! Mitt Ord er din lykt og ditt lys! (Erfart!) Om andre kaller dette underkastelse, så gjerne for meg; jeg har funnet friheten, gleden og freden i Kristus - av Guds nåde, og bytter den ikke bort om jeg så blir tilbudt all verdens hyllest og "herligheter". Men, som nevnt, ingen har grunn til å hovere over sin neste som "ligger nede" åndelig. Alle har vi vært melkesugere, både åndelig og fysisk. Så la oss våge å erkjenne også dette:

Vi er mennesker. Gud er Gud.

Gå til innlegget

Regnbuefalsum og neroiske tilstander

Publisert rundt 1 år siden

Å se landets politiske og kirkelige (!) ledelse danse og vifte med frisex-flagget - og kommunene og Kirken heise det til topps, er mer enn bedrøvelig.

Det er å håpe at politiske ledere og øvrige befolkning i Norge, i denne spesielle tiden vi opplever nå, vil bevilge seg noen tenkepauser om Norges tilstand. - - Ikke om følgene av Covid-19, de blir - naturlig nok, og nødvendigvis - stadig tenkt på og snakket om - - . Men, det er også nødvendig, absolutt nødvendig, å sette fokus på landets moralske og åndelige tilstand. Hvor er Norge nå? Er dagens status på nevnte områder god for landet? For folket? Også for barna som vokser opp og behøver god veiledning for livet?

Når jeg tenker igjennom de siste tiårenes åndelige og moralske utvikling - to forhold som definitivt hører sammen og påvirker hverandre, kan jeg tro jeg er inne i en vond drøm. Men dessverre. Det er ingen drøm. Det er virkeligheten. Og den avslører et lands forfall.

Hva skyldes at Norge har falt så dypt? Og hva skyldes at så mange borgere ikke forstår at landet "ligger nede"? Jeg vil kalle det forførelse. Til de som ikke forstår betydningen, les: Når mennesker fyller seg med all verdens underholdning og påvirkning fra mennesker uten moralske grenser, er forførelsen aktiv, forfallet nært - og ofte autoritært.

Jeg forflytter meg til USA. I 1978 fikk en ung politisk aktivist, Gilbert Baker, den "skarpe" ideen å lansere et flagg han kalte Rainbow flag - Regnbueflagget. Dette ble et samlingsflagg for Pride-bevegelsen, en bevegelse beslektet med kulturmarxismen. Men flagget var et falsum. Regnbuen, den opprinnelige og eneste og som i blant viser seg på himmelen, har sju farger. Baker-flagget hadde først åtte, så ble det seks - og langt fra riktige fargetoner. Etter hvert fikk også personer med diverse andre seksuelle følelser ideen om egne flagg: Aseksuelle, bifile, demi-seksuelle, inter-seksuelle, pan-seksuelle, poly-seksuelle, trans-seksuelle, kvinner med variable lesbiske følelser - og andre. Flaggene fikk ymse design og farger. Også disse gruppene kjemper for å oppnå "rettigheter" - med følelser (!) som argument.

Aktivismen nevnt ovenfor økte på nittitallet, og de fleste flaggene ble lansert mellom 1995-2018. Og det kommer sikkert flere. "Regnbue"-flagget av 1978 ble adoptert også av den norske LHBT+-bevegelsen. Disse har som kjent en forening som agiterer for kjønns- og seksualitetsmangfold (!), og i tråd med bevegelsen i USA, stilt krav om aksept for medlemmers varierende følelsesliv - og hva det kan føre til. Også norske myndigheter har gått "fem på". Bevegelsen, som nå kaller seg FRI, får hvert år store beløp fra Statsbudsjettet til "driften". De har også krevd å få agitere for egne legninger i barnehager og skoler. Seksuell umoral kamufleres med ord som rettigheter, toleranse, kjærlighet, frihet osv. Resultat: Mange forvirrede, redde og ulykkelige barn. Og forførte unge.

Noen forkynner at det finnes opptil ti kjønn (!). Og nå kan barn (!) og voksne bestemme selv hvilket kjønn de vil være. Det vedtok norske myndigheter i 2016, også med følelser som begrunnelse, se https://helsenorge.no/rettigheter/endring-av-juridisk-kjonn. Et par andre årstall med vedtak som også har vært tragiske for landet vårt: 1993 og 2008-2009. I tillegg har vi enda en lov som - i stor grad - har medvirket til landets forfall - og til stor mangel på arbeidskraft: 1978-loven, med tillatelsen å drepe ufødte barn (!).

Med tanke på alle flaggede seksuelle varianter i verden, spesielt i USA, og som helt klart vil innta Norge om avvikling av fornuft og normalitet fortsetter, vil jeg anbefale kommunene å si nei til å heise Frisex-flagget. Ja, jeg mener: FRI-bevegelsen bør være så fri at de forandrer navnet på flagget sitt. Å vifte med et falsum er dumt. Vel. Etter hvert må kommunene, som nå flagger for fri sex, gå til innkjøp av minst et titalls nye flaggstenger for ikke å "diskriminere" seksuelle varianter nevnt ovenfor. Kravene vil nok komme. Og innfris? Å se landets politiske og kirkelige (!) ledelse danse og vifte med frisex-flagget - og kommunene og Kirken heise det til topps, er mer enn bedrøvelig. Diskriminering? - å opphøye en spesiell gruppe, er i aller høyeste grad diskriminering av andre. Det ville blitt et hundretalls flagg å heise om alle som føler seg "slik eller slik", ville stille krav om å bli flagget for.

Kravene fra FRI ville for noen tiår siden blitt kalt med ord jeg ikke vil bruke. Nå kan man knapt antyde at det finnes bare to kjønn, og slett ikke si at samliv mellom to av samme kjønn er unormalt eller synd, og heller ikke at seksuelt mangfold er umoralsk. Den som sier det, kan bli anmeldt for diskriminering - og bøtelagt (!). Jeg tror de fleste i vårt land er uenig i en frisex-livsstil - og seksuell propaganda rettet mot barn og unge (som jeg mener bør forbys). Men når medlemmene i bevegelsen er så "skjøre" at de ikke tåler motsigelser, tier altfor mange for å slippe å bli konfrontert med meningsdiktatorene - og domstolene. Det neste blir vel fengsel. Hallo, Norge! - hva har skjedd med deg? Ønsker myndighetene neroiske tilstander?

Så var det tenkepausene. Er det lov å antyde at følgende er nyttig lesning? - Romerbrevet 1 i Bibelen. Denne teksten ble skrevet av en meget lærd mann som i sine yngre dager var en innbitt kristenforfølger.

Gå til innlegget

Stanken av dobbeltmoral

Publisert over 1 år siden

Stanken av dobbeltmoral har vært spesielt ubehagelig og sterk de siste ukene.

En mørkhudet mann, George Floyd, ble drept av en politibetjent mens flere betjenter så på. Årsak: Rasisme. Fire politibetjenter og et sett håndjern hadde løst problemet Floyd - uten drap. Ifølge nyhetskanaler blir minst ett tusen menn med mørk hud drept i USA hvert år - av politimenn, og dette har pågått under flere presidenter, selv om mange vil tro den nåværende har skylden. Hvor mange med lys hud som hvert år blir drept av mørkhudete, får vi kanskje aldri vite. Uansett alt: Å drepe et annet menneske er en grusom gjerning.

Noen få eksempler på andre drap i verden, plukket fra WHO, SSB og andre kilder: USA: I året 2017 ble 862 000 ufødte barn avlivet. Årsak: Uønsket. Europa: Hvert år blir 4,4 millioner ufødte barn avlivet. Årsak: Uønsket. Norge: I årene 1978-2018 ble i sum 565 097 ufødte barn avlivet. Årsak: Uønsket. Globalt: Hvert år blir 56 millioner ufødte barn avlivet. Årsak: Uønsket. La tallene synke inn, og de nevnte drapene er langt, langt fra alle. Tenk på millioner små som ikke fikk lære å gå, leke, være til i denne vår verden, om du makter å tenke - !

Et eksempel til, fra Nigeria: I året 2018 ble 3700 kristne mennesker drept av voldelige muslimer. Årsak: De var kristne. Antallet kristne nevnt her, er bare en brøkdel av alle kristne som er henrettet i muslimske og ateistiske land. Kan du forestille deg hundretusener av kristne, mørke og lyse i huden, voksne og barn, slaktet ned på grunn av den kristne troen de hadde fått i gave?

Aktuelle land: Hvor mange i verden som må dø på grunn av demonstrasjonene i forbindelse med drapet på Floyd, er ennå et ukjent antall - og blir vel ikke mulig å bekrefte. Men - at noen må dø, er sikkert. Årsak: Demonstranters neglisjering av myndighetenes smitteverntiltak i forbindelse med Covid-19.

Begynner noen å kjenne stanken av dobbeltmoral? Alle tallene ovenfor som eksempler på drap, burde i det minste opprøre alle menneskerettighetsaktivister. Om jeg tok med alle drap på ufødte barn - og kristne (voksne og barn) - og drap på grunn av rasisme, la meg si - fra 1970 og til dags dato, ville ingen orke å forholde seg til tallene. Det er vanskelig nok, for ikke å si umulig, å forholde seg til de fleste tallene jeg har nevnt.

Dobbeltmoral? Ja! Basisen for alle menneskerettigheter er jo livet, å få leve. Men hvor er engasjementet når det gjelder de svakeste av alle svake, de stemmeløse ufødte barna som blir avlivet i milliontall? Og hvor er engasjementet for de forfulgte kristne, som drepes i tusentall av islamske myndigheter, voldelige muslimer og ateistiske regimer? Også i Norge, den selvoppnevnte eneren i menneskerettigheter, er de fleste tause om dette. Hvorfor?

Ja, Floyd burde fått leve, og når det ikke ble slik, unner jeg ham alle ikke-voldelige lovlige demonstrasjoner, men hvis demonstrantene synes det er greit å sette andres liv i fare, om sammenstimlingene den siste uken vil føre til smitte og død, viser det at raseriet mot rasisme også hadde en undertone av egoisme: jeg må, jeg vil føle, jeg vil handle, jeg må være der det skjer - uansett følgene for andre mennesker.

Når jeg tenker på, det vil si, forsøker å tenke på - om jeg bare forholder meg til tallene ovenfor, hvor mange som har blitt drept uten at noen har løftet stemmen eller annet engasjement imot disse drapene, men heller applaudert (når det gjelder abortlovene) kjenner jeg den motbydelige stanken av dobbeltmoral, og den har vært særlig sterk og ubehagelig etter demonstrasjonene for Floyd.

Gå til innlegget

For en del år siden kom jeg i prat med et Jehovas vitne mens vi begge ventet på buss. Under samtalen kom vi også inn på temaet helbredelse. Hun sa at helbredelser opphørte med Bibelens apostler. Slik var hun lært. Jeg måtte protestere. For der sto jeg, et levende bevis for at Kristus helbreder også i vår tid! - noe som også går klart frem av Kristi egen og apostlenes forkynnelse. Gud JHVH angrer ikke sine nådegaver om de ikke misbrukes.

Hva jeg ble helbredet for? I mine unge dager slo en sykdom ned i meg som lyn fra klar himmel. Bare den som har opplevd det samme, vet hvor funksjonshemmet man blir av en slik sykdom. Den første legen jeg oppsøkte antydet at symptomene kunne tyde på hjertesvikt. Hjertesvikt? - jeg fikk sjokk, skal jeg også dø av dette? tenkte jeg. Endelig, etter en tid og et besøk hos en annen lege, fikk jeg i det minste navn på denne for meg ukjente og mystiske sykdommen: Angst. Panikkangst. En ukjent diagnose den gangen, i alle fall for meg. Med resept på noen milde beroligende piller, gikk jeg ut med kanskje nytt mot, men ikke meget. For det første var jeg blitt livredd for angsten, for at panikkanfallene skulle komme tilbake. Da kjentes det som hele meg visnet. Dessuten kunne jeg knapt gå utendørs alene, jeg svimlet bare jeg skulle gå over en gate; kunne ikke ta trikk eller buss, bare taxi; kunne ikke være alene i huset, bare frykten for muligheten kunne slå "panikk-bryteren" på.

Etter noen uker kunne jeg begynne på jobb igjen, og fungerte godt der (og i alle år med angsten). Jeg hadde ikke sosial angst, dess flere mennesker, dess tryggere følte jeg det var. Ingen andre enn min mor - og senere ektemann - fikk vite hvordan jeg hadde det. Jeg måtte ha følge til nødvendige gjøremål, og sa som oftest nei til invitasjoner fra venner og til aktiviteter hvor jeg ikke kunne ha med "sikkerhetsnettet". Jeg hadde vært meget aktiv før angsten, men om noen undret seg over forandringen, spurte ingen hvorfor.

Slik gikk flere år. Etter hvert ble jeg med i en bibel- og bønnegruppe. Jeg hadde lært meg å godta angsten, delvis, og takle den, men var veldig hemmet. En kveld på et gruppemøte spurte jeg om noen ville be for meg, jeg nevnte ikke sykdommens navn, det var litt "flaut", for jeg kjente ikke til andre som hadde det slik. To av kvinnene i gruppa la da hendene på meg og ba en enkel bønn om helbredelse. Intet show. Ingen høye rop og store fakter. Bare en rolig bønn av to som trodde på Jesus Kristus.

Jeg glemte hele bønnen. To dager senere skulle jeg bli med min mor på handel for å hjelpe henne å bære. Jeg så med gru frem til de tjue minuttene vi måtte gå hver vei. Ville jeg få et panikkanfall underveis? Midtveis til butikken kjente jeg en forunderlig god varme strømme gjennom kroppen, en varme jeg aldri hadde kjent maken til. Hva skjer, tenkte jeg?

Ja, hva skjedde? Jo, angstfulle skjelvende meg ble helbredet! Noe jeg knapt trodde ville skje - skjedde meg! I det øyeblikket kraften fra den levende Kristus strømmet gjennom kroppen, fikk jeg livet før angsten tilbake. Uten penger og uten betaling. Fra da kunne jeg dra overalt, reise overalt, og alene, uten andre mennesker som "sikkerhetsnett". Bare den som har levd - eller lever - med angst/panikkangst, vet forskjellen fra et liv med og uten.

Ja, jeg var helbredet.Men med skam må jeg erkjenne at tvilen kunne komme. Hva om angsten vendte tilbake? For sikkerhets skyld hadde jeg en tid pilleglasset med beroligende i vesken, men etter hvert ble dette kastet - og jeg har aldri tatt en beroligende pille siden. Jeg var helbredet! Jeg forble frisk!

Jeg har også opplevd flere helbredelser - og også fått erkjenne sannheten i Jakobs brev 5:13 ff - fått lindring og styrke etter smertefulle ryggbrudd - over natten. De som tror at Jesus Kristus ikke helbreder i vår tid, bør lese misjonsbefalingene i Matteus- og Markus-evangeliet - og brevene i Bibelen, også de nevnte versene. Jeg er et levende bevis for at Kristus og hans utvalgte forkynte Sannheten. Men det er ikke noen automatikk her. Jeg har også fysiske sykdommer jeg ikke har mottatt helbredelse fra. Kristne er ikke fritatt for prøvelser. Nei, de skal være en del av tålmodighetsprøvene vi må igjennom for å lære - og modnes - som kristne. Derfor er den såkalte herlighetsforkynnelsen om at kristne ikke skal være syke, så feil.

Og det som er langt større enn å bli fri sykdommer, er å bli tilgitt synd og løst fra syndige bindinger og lysten til synd. Det kan bare Han gjøre som døde på et kors, sto opp igjen, lever i dag - og sa: "Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden - ". Da jeg som 13-14-åring sa ja til å følge Ham, gjorde jeg det riktigste og viktigste valget i livet. Jesus Kristus lovte ikke sine etterfølgere "gull og grønne skoger", men prøvelser og forfølgelse. Han nevnte også at vi måtte ta opp vårt eget "kors" om vi skulle følge Ham. (Matt. 10:37-38). Mitt "kors" har til tider vært noe tungt å bære (noe nevnt ovenfor), men jeg har ikke angret ett eneste sekund på avgjørelsen om å følge Kristus. Å eie den fred og glede som bare Han kan gi, er mer verdt enn alle slags "gleder" verden har å tilby.

Jeg vil gjerne legge til: Mange mennesker, både barn og voksne, sliter med en eller annen form for angst. Noen tør ikke fortelle det til andre, heller ikke til en lege. De sliter alene og har det forferdelig. Mange ser ingen utvei, og tror at livet alltid vil bli slik. Noen har tatt eget liv. Og noen tenker å gjøre det. Til alle angstfulle og fortvilte vil jeg si: Ikke gi opp! Snakk med noen du har tillit til, i familien, på skolen, en lege, og gjerne en kristen. Be om hjelp og støtte.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere