Greta Aune Jotun

Alder: 6
  RSS

Om Greta

Forfatter og billedkunstner. Nyeste bokutgivelser:
2014: Våk og be - bønnebok, illustrert med naturfoto.2015: Fobigeni, jippi! - barnebok, illustrert, tema angst. 2015/2020: Hjertetid - andaktsbok for alle aldersgrupper, illustrert m/foto. 2016: Roman for voksne, utgitt under psevdonym; 2017: Jagerfly på vingene, barnebok, illustrert; 2019: Sju spor til skeivhet, sakprosa, E-bok; alle titler utgitt på Kolofon Forlag. Har tidligere utgitt 10 barne-/ungdomsbøker; forlag - Lunde, DAMM, Aschehoug.

Følgere

Den ”livssynsnøytrale” skolen

Publisert rundt 8 år siden

Følgende sitater er sakset fra en dialog mellom lærer og elever i en skole i Trondheim(Adresseavisen 19.01.13):

            Læreren: ” … andre setter spørsmålstegn ved Bibelens innhold. Hvem er det?” Elev: ”Forskerne! De prøver å bevise og lete etter feil.” Læreren: ”Ja, korrekt! Og hva slags feil kan man finne i Bibelen?” Elev: ”Skrivefeil! Og feil i årstall.” Læreren: ”Noen større feil enn det kanskje?” Elev: ”Skapelsesberetningen og miraklene Jesus gjorde.” Læreren: ”Ja, korrekt”.

           

Når teorier blir "sannhet"

Sistnevnte bekreftelse fra lærer er fullt på linje med dagens ukritiske tro på evolusjonsteoretikerne. Lærerne er da også pålagt å forkynne den ateistiske versjonen om hvordan verden ble til, jf. lærebøkene, men at beregninger er basert på teorier som ikke kan bevises, skal ikke nevnes.

            Med henvisning til ovenfor nevnte dialog skrev jeg til undervisningsansvarlig for skolene og spurte om dette var riktig RLE-pedagogikk. Etter flere måneders ventetid fikk jeg svar – med denne lenken: www.udir.no/kl06/RLE1-01/Hele/Formaal/. I denne står: ”Undervisningen skal stimulere til allsidig dannelse og gi rom for undring og refleksjon. Videre skal faget bidra til evne til dialog mellom mennesker med ulik oppfatning av tros- og livssynsspørsmål. Dette innebærer respekt for religiøse verdier, menneskerettighetene og menneskerettighetenes etiske grunnlag”.

Da undres jeg: Hva ville skjedd om en elev hadde foreslått at Muhammad var en sjarlatan, og fått bekreftelsen ”Ja, korrekt”?

 

"Livssynsnøytral" skole

Ifølge Kunnskapsdepartementet finnes ingen statlig godkjenningsmyndighet i Norge når det gjelder læremidler; det er opp til enhver kommune å avgjøre. Men: ”Læreren skal undervise i henhold til generell del av læreplan, læreplaner for fag og i samsvar med norsk lov”.

            Da står likevel ikke kommunene fritt i valg av lærebøker, og dialogen kan heller ikke være åpen. For i dag skal lærerne formidle såkalt livssynsnøytraliet. Visst sier Utdanningsdirektoratet at undervisningen skal respektere religiøse verdier. Men hvem sine verdier blir respektert? Ikke de kristne sine. Fagbøker og lover gir ingen respekt for kristne verdier som ikke er ”i samsvar med norsk lov”. Og det hender ikke så sjelden at kristne elever får oppleve at lærer kommer med hånlige bemerkninger om blant annet Bibelens skapelseshistorie.

 

Ingen kritikk

I dag er ”norsk lov” grunnet på hva den sosialistiske fløyen i Norge mener skal være sannhet og etikk. Eksempler: Ingen må ytre seg kritisk til muslimenes tro. Det er heller ikke lov å si at homofil praksis er unaturlig sex. Eller at samleie før ekteskapet er synd. Kommer man med slike uttalelser i klassen, blir man beskyldt for å vise forakt for læreplan og – ”norsk lov”. Det kan bety oppsigelse. Islams blodige historie skal ikke nevnes. Heller ikke at unormal sex og et ”fritt” seksualliv ofte fører til sykdom. Her skal historien, forskningen og erfaringen forties.

           

Statens barn

Dermed blir de intellektuelle duellene som er så viktige for å kunne utvikle et analyserende, filosoferende samfunn, likevel hemmet. For hvordan kan læringen bli ekte og fruktbar om deler av sannheten skal forties? Når man ikke lenger kan – på en ryddig måte – uttrykke at noe er galt – og noe rett?

            Sosialistiske regjeringer har ført landet inn på en farlig vei. Om man studerer hvordan diktaturer ble til, gjenkjenner man de politiske metodene: Barna skal oppdras av Staten og lyde Staten.

           

Intellektets død

Er det så mulig for et tenkende menneske å være ”livssynsnøytralt”? Og skape en ”livssynsnøytral” skole? Jeg mener nei. ”Livssynsnøytralitet” er et håpløst begrep, og hva annet forkynner det enn intellektets død? Mennesket er ikke en maskin, men et levende, tenkende vesen, og hva jeg tror: skapt av den høyeste intelligens – Gud JHVH.

 

Gå til innlegget

Situasjonen mellom Israel og de som i dag kaller seg palestinere, er forandret på noen områder, men konflikten er stort sett den samme. Ikke minst Norge har forsøkt å skape ’fred’ mellom partene; jf. de to Osloavtalene. Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre arbeidet også iherdig for å få ankret den rødgrønne regjeringens politiske syn: En selvstendig islamsk-arabisk stat i Israel for dagens palestinere. Når alle anstrengelser har mislyktes, er det nærliggende å spørre: Er Israel for steil? Er palestinerne for vanskelige? Eller har Norge og andre aktører søkt å bygge løsninger på følelser i stedet for fakta?

                Hvis svaret på sistnevnte er ”ja”, er svarene på de to andre spørsmålene uinteressante. Det som da bør være av interesse, er å gjennomføre en ny analyse av konflikten; ikke en analyse for å fordele skyld, men en grundig og kritisk analyse med dypdykk i historien for å klarlegge hvilke prosesser som ikke har vært basert på sannhet og rett.

 

Golda Meir (Golda Myerson), den jødiske kvinnen som i sin tid (1898-1978) var arbeidsminister, utenriksminister og statsminister i Israel, etterlot seg en leseverdig memoarbok – ’My life’. Foruten å være en bok som setter hele registeret av følelser i sving for den som er engasjert i Midtøsten-politikk, er den også godt og lett skrevet, og derfor tilgjengelig også for de som synes 300 sider er i drøyeste laget. Boken, som ble oversatt til norsk og utgitt på Aschehoug i 1976, bør være av stor interesse for alle som også nå har et forhold til Israel og dagens palestinere.

 

Da Golda Meir kom til forfedrenes land i 1921, bosatte hun seg i Tel Aviv. Denne byen var grunnlagt i 1909 av 60 jødiske familier. Etter hvert som jødene vendte hjem, kjøpte de – og måtte sanere – store områder med jord. Det er historie som bør være kjent; gamle Israel lå nærmest brakk. Om dette skrev Meir: ”… i 1947 eide det jødiske nasjonalfondet over halvparten av alle de jødiske områdene i landet, hvilket ville si at disse var kjøpt for penger som var lagt på millioner av ’blå sparebøsser’. La oss derfor slippe å høre mer om at vi skulle ha ’stjålet’ landet fra araberne. Slikt er bare bakvaskelser”. (s. 61)

               

Er det mulig? Mener også dagens arabiske ledere at jord som jøder har kjøpt og betalt for, skal overføres til de som kaller seg palestinere? Og har Norge godkjent denne oppfatningen? Ettersom norske politikere og andre lands ledere arbeider for å opprette en selvstendig stat (Palestina) innenfor grensene til en annen stat (Israel), er det absolutt nødvendig at ’fredsmeglerne’ (før de megler videre) foretar en nøyaktig gjennomgang av historisk materiale om innvandringen til området, spesielt fra 1870-årene, da grupper av jøder begynte å vende hjem – og videre under den britiske mandatperioden. De uunngåelige spørsmålene blir da: Hvor kom de andre innvandrerne fra? Hvilken opprinnelse/nasjonalitet hadde de? Tilhørte de som kom fra arabiske land en egen etnisk folkegruppe hvis forfedre hadde bodd i okkupantenes Palestina siden romerne styrte – eller også under israelsk styre i det gamle Israel? Og hadde de som kom, og de araberne som alltid hadde bodd der, noen gang i historien eid og styrt en egen stat kalt Palestina?

               

Les hva Meir, som var øyenvitne til innvandringen, skrev: ” … den meningsløse beskyldningen som jeg har hørt i så mange år og som går ut på at vi ignorerte araberne i Palestina og bygget opp landet som om det overhodet ikke fantes noen araberbefolkning der. Da de som satte i gang urolighetene i slutten av tredveårene påsto at araberne angrep oss fordi vi hadde tatt landet fra dem, visste jeg uten engang å ha sett på den britiske befolkningsstatistikken at det var dobbelt så mange arabere den gangen som da jødene begynte å slå seg ned i landet. Jeg hadde sett med egne øyne hvordan den arabiske befolkningen hadde vokst siden jeg var kommet til landet”. (s. 106)

 

Det er en vanlig oppfatning i Norge at arabere og jøder stort sett levde i fred med hverandre inntil 1948-krigen (bortsett fra et par massakre). Stemmer dette? I Golda Meirs bok fant jeg disse opplysningene: Det forekom stadige angrep på jøder i 1930-40-årene. Bl.a.: I 1936 ødela araberne - ”av ren og skjær ondskap”, skrev Meir, – flere hundre tusen trær som jødene hadde plantet; de sørget for å få flere busser til å kjøre av veien og tog til å spore av; avlingen på hundrevis av marker ble brent – og de foretok rundt to tusen væpnede angrep på jøder.

                Meir eksemplifiserte frykten og usikkerheten dette skapte for jødene, ved å fortelle om egne følelser: ” … Når jeg var nødt til å reise fra Tel Aviv til Jerusalem for å delta i et møte – og det hendte ofte – kysset jeg barna når jeg sa adjø til dem om morgenen, for jeg visste godt at jeg kanskje aldri kom hjem igjen: kanskje bussen kunne bli overfalt, kanskje jeg kunne bli drept av en arabisk snikskytter på veien inn i Jerusalem eller stenet av arabere i utkanten av Tel Aviv”. (s. 105)

               

Det er heller ingen sjeldenhet å høre at Israel har fordrevet og alltid har ønsket å fordrive araberne. Meirs arbeid var inspirert av en annen holdning: ” … jeg … håpet på en forsoning mellom jøder og arabere, slik at araberne kunne leve i fred med oss som jevnbyrdige borgere i et jødisk land; og jeg håpet også at de jødene som bodde i arabiske land skulle få lov til å bo der i fred og ha samme rettigheter som araberne. Dette var en av grunnene til at jeg mente det var så viktig å vise selvbeherskelse når araberne angrep oss”. (side 107)

                Også andre historiske kilder bekrefter at Israel gjennom årene har kommet med flere politiske løsninger for å hjelpe palestinerne, men hva de arabiske lederne ville, var å kapre hele Israel og kaste jødene på sjøen.

 

Hva gjorde så britene, som hadde beseiret tyrkerne (også ved hjelp av jødiske soldater) og fikk mandatet over ’Palestina’? Jo, de neglisjerte Balfourdeklarasjonen av 1917 og Folkeforbundets godkjennelse av erklæringen om Israels gjenopprettelse; jf.San Remo-konferansen 1920.Mandatområdet ble delt. Det vil si – jødene fikk tilbake 23 % av Israels land; araberne fikk overta de 77 prosentene – da kalt Transjordan (Jordan). I tillegg ble en rekke andre arabiske stater opprettet og fikk selvstendighet i 30- og 40-årene. I dag har araberne over tjue stater.

                I 1939, mens jøder i Tyskland og Østerrike ble fratatt eiendommer og myrdet i hopetall, ga den britiske regjeringen ledet av A. N. Chamberlain ordre om at den jødiske immigrasjonen til ’Palestina’ skulle reduseres kraftig. Nå vet vi: Slik ble Holocaust en realitet.

Statsviter Nils Butenschøn, direktør for Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, bekreftet offentlig (på spørsmål fra undertegnede, da han foredro på NTNU i desember 2009)at Balfourdeklarasjonen, ratifisert av Folkeforbundet, fremdeles er gyldig folkerett, og at ingen senere resolusjoner har ugyldiggjort vedtaket - eller kan annullere det. Butenschøn kan umulig være den eneste statsviteren/historikeren i Norge som forstår erklæringens rettskraftighet, så hvorfor er de andre så tause? Hvor erjuristene som skal veilede regjerende politikere i lov og rett og fortelle folket hva som er riktig og galt?Er de redde for å miste anseelse og stillinger? Ja, så betent er vel denne saken i Norge– .

Under Yasir Arafats ledelse av terrornettverket PLO og Palestinske Autoritet, fortsatte som kjent terrorangrepene mot jøder og ande israelere– til ’his bitter end’. Dagens mannskap – med Holocaustfornekteren Mahmoud Abbas ved roret, ønsker åpenbart å videreføre ønsket om en jødefri stat – og terrorister blir æret og får lønn. Er paragrafen om Israels utslettelse fjernet fra PLO-charteret? Har Norges forrige og nåværende utenriksminister fått innsyn i dagens gjeldende charter (originalversjonen)?

 

Etter å ha lest Golda Meirs memoarer, kan jeg ikke annet enn å konkludere slik: De havarerte forsøkene på å få konflikten mellom dagens palestinere og Israel i havn, må skyldes at ’fredsmeglerne’ ikke har brukt sannhetens kart og kompass, men navigert etter fortielser og løgner.

De som vil at dagens palestinere skal få en god fremtid, bør innse (og jeg bruker en lignelse fra det maritime miljøet): Starter man å bygge en båt med råtne ’botnabord’ – og fortsetter med råttent materiale, blir båten aldri sjødyktig.

           Er det klok fremferd å bruke milliarder av kroner  – og dager og år  –  på et slikt prosjekt? 

Gå til innlegget

Rettsforståelsen i Norge har vært fundert på lover, bud og forskrifter fra Gud JHVH, forkynt ved Moses og Jesus Kristus og samlet i Bibelen. Disse sier at enhver skal straffes for sin egen ugjerning (synd), ikke for en annens forbrytelse (se bl.a. 5.Mos. 24:16).

                Da kristendommen ble innført i landet vårt, offisielt rundt år 1000, ble ofring til avguder og andre hedenske skikker etter hvert forbudt, også barneutbæring – å ta livet av spedbarn.I 1340 la erkebiskop Pål Bårdsson ned forbud også mot å drepe barn i mors liv, og kong Christian 5. innførte i 1687 dødsstraff for samme. I 1842 ble denne straffen forandret til maksimalt seks års fengsel. I 1902 ble fengselsstraffen redusert til tre år (Straffeloven av 22. mai § 245).

               

Abortkamp

I 1913 startet Kathrine Anker Møller (KAM) sin kamp for straffefrihet for abort; dvs. frihet til å avlive ufødte. KAM haddeet nært forhold til moren, som fødte ti barn, døde femti år gammel og levde de siste årene i angst for nye graviditeter. Dette var en viktig beveggrunn for KAMs engasjement, og kampen ble et familieanliggende: KAMs datter Tove Mohr og datterdatteren Tove Pihl ble også ivrige forkjempere for abort.

                Andre markante personer i abortkampen var lege Aud Blegen Svindland, Ellen Aanesen (NRK) og lege/helsedirektør Karl Evang. Alle de nevnte tilhørte den politiske venstresiden(Svindland gikk senere over til Høyre). Heller enn å drive opplysningsarbeid overfor menn som ikke forsto eller tok hensyn til kvinners helse og behov, krevde disse at barna skulle ofres.         

                Den første abortloven ble vedtatt i 1960 og trådte i kraft i 1964. Da ble det mulig å få innvilget abort av medisinske, arvemessige og humanitære grunner. I 1969 ble såkalt selvbestemt abort programfestet av Arbeiderpartiet. I 1975 ble fosterdrap avkriminalisert. I 1979 ble abortloven av 1978 effektuert.

 

Dødsstraff

Makthaverne i verden har naturlig nok forskjellige meninger om hvordan man skal straffe lovbrytere.

De som argumenterer imot dødsstraff, slik norske myndigheter gjør, viser til menneskerettighetene – at alle har rett til liv og livsvern, uansett status. I Norge og mange andre land er det likevel bred enighet om å bevare drapslovene for ufødte, og dermed har abortforkjemperne forkastet Guds lover og tolket bort art. 2 og 6 i FNs barnekonvensjon; en konvensjon Norge har signert og dermed lovet å respektere. I vårt land har dette ført til at legestanden hvert år avliver om lag 14-15 000 gutter og jenter på vei.

                Beskyttet av 1978-loven kan kvinner i dag få abort av grunner som følgende: moren har dårlig helse; graviditeten er en følge av ufrivillig samleie; foreldrene vil ikke ha (flere) barn; familier og/eller barnefar har presset (den unge) moren til å be om abort; et barn (til) vil hindre studier, karriere, reiser o.a.; barnet kommer til å bli født med en sykdom/funksjonsbrist/Downs – og andre årsaker man mener er gode nok grunner for avlivning.

 

Uskyldige ofre

Det er alltid årsaker som regnes for å være ugjerninger som ligger til grunn for straffelovgivningen, og i et normalt fungerende demokrati er det forbryteren selv som skal ta straffen. Slik er det altså ikke for den ufødte gutten eller jenta under utvikling i mors liv.Her dømmes en absolutt uskyldig og vergeløs part til døden, og dette fordi man tror (ikke vet) at fremtiden blir bedre for de voksne om barnet blir avlivet.

                Hvem har noen garanti om en fremtid? Og en sykdomsfri eller sorgløs sådan? Hva om myndigheter hadde innført lover som ga rett til å avlive et allerede født familiemedlem man fryktet kunne bli et (fremtidig) problem? Ville man ikke synes det var galskap?

 

Tilbake til barbariet

Når politikerne og andre lytter til, tror på og handler etter ideer og følelser oppstått hos mennesker som ikke kan skjelne mellom galt og rett, vil dette føre til mange ødeleggende lover for samfunnet. Slik også i vårt land; den nåværende abortlovens mødre og fedre fikk til slutt flertallets anerkjennelse for et krav som har resultert i en utryddelse som overgår all annen grusomhet i Norges historie: En halv million norske statsborgere er fratatt livet, og i tillegg et betydelig antall etterkommere av disse. Med abortloven forkynnes også at ufødte er fullstendig verdiløse individer inntil tidsgrenser det har behaget regjerende politikere å bestemme.Og dette kunne og kan man ikke se er galt, selv om forkjemperne, lovgiverne og eksekutørene også har måttet gjennomgå den samme utviklingen i mors liv for å bli født!

                Skal man avstå fra å kristisere voldsmenn av hensyn til deres eventuelle sårbarhet? Selvsagt ikke. Så hvorfor skal man ikke konfrontere de ansvarlige (som lever nå) for den massive utryddelsen av ufødte? Myndigheter og folk må begynne å tale rett om denne galskapen! Provosert abort er og blir drap. Uansett hvilken metode man bruker, man avslutter livet til en gutt eller jente! Og hva annet kan dette barbariet kalles enn et resultat av intellektets død?

 

Skammelig taushet

Dagens abortforkjempere (i vårt rike land) bør skamme seg over avlivningen av norske borgere, og politikerne over at de fratar kvinner og menn ansvaret for menneskeliv som blir unnfanget.

                Og hvorfor tier stort sett alle Den norske kirkes biskoper og prester, som skulle vært de første og største forsvarere for ufødte? Er de redde for å miste ’kappe og krage’? Har de mistet troen på Skaperen? Og hvorfor forkynner de ikke Bibelens moralnormer for folket? Fordi eget liv forkynner uren livsførsel?

                Hor i alle varianter har vært en betydelig oppløsningsfaktor for hjem, samfunn og – Den norske kirke, noe også de skyhøye aborttallene vitner om. Følgende kan man vel slutte av tausheten: Hadde Kirkens menn og kvinner trodd på Kristus Jesus, Ordet fra Gud, ville de ha forkynt Ordet, ubeskåret og klart – og oppfordret oss alle til å leve etter det.

                 

Kjempe for livet

Utryddelsen som har skjedd kan ikke reverseres, men det kan abortloven. Kampen for livet til ufødte gutter og jenter bør absolutt intensiveres, og med stor frimodighet. Mange små har kjempet for livet under og etter aborter.

                Jo, jeg forsøker å forstå hvor komplisert en uønsket graviditet kan føles for en (ung) kvinne, og spesielt for de som ikke får støtte fra barnefar og familie. Men om noen som leser dette er kommet i en slik situasjon, anbefaler jeg (kommende) foreldre og besteforeldre som har adgang til Internett å lese nettsidene nedenfor – og ikke velge minste motstands vei. Adopsjon er også en mulighet. La barna leve!

 www.fn.no/FNs-konvensjon-om-barnets rettigheter                                                                     www.babyverden.no/Gravid/Uke-for uke og www.babyverden.no/Gravid/Diverse/Barnet-i-magen                                                                                                              

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere