Guttorm Ihlebæk

Alder: 77
  RSS

Om Guttorm

Tidligere domkantor i Fredrikstad. Cand.theol. Har vært redaktør av "Norsk Kirkemusikk" og "Orgelspeilet". Medlem av Den nordisk-katolske kirke fra desember 2011.

Følgere

Polariteten

Publisert rundt 6 år siden

Jeg husker litt av en forelesning som Carl-Fredrik Wisløff holdt på 1960-tallet der han kom inn på kirkens syn på eksteskapet i historisk lys. Så vidt jeg forsto hadde man før 1100-tallet en diskusjon om det var løftesavleggelsen eller samleiet som konstituerte ekteskapet. Pave Aleksander III (1159-81) skal da ha bestemt at det var løftesavleggelsen som skulle gjelde.

Jeg har tenkt en del på dette, uten å være filosof. Jesus snakket om at de to skulle være "ett kjød". Da har jeg forestilt meg samleiet, der dette med "ett kjød" får sterk mening. Paret "smelter sammen" i en akt der det skapte passer helt sammen når penis og vagine favner hverandre. Først da, har jeg tenkt, er ekteskapet virkeliggjort. Dermed ikke sagt at løftesavleggelsen ikke har noen betydning.  Begge deler hører med.

Homofile og lesbiske har her et problem, som jeg ikke behøver å gå i deltaljer om. Bare dette: de kan ikke være "ett kjød" i den mening som her er nevnt. Derfor mener jeg at Olav Rune burde overveie om det bare er løftet som konstituerer.

Debatten startet vel egentlig med den stadig gjentatte påstanden om at de som hevder klassisk ekteskapssyn "diskriminerer" homofile og lesbiske. For min egen del vil jeg avvise dette, både som personlig følelse og som definisjon. Definisjoner bør være mest mulig presise. Presisjonen blir uklar og motsetningsfull når det som ikke er de facto helt likt, skal inn under samme definisjon. Ingen er egentlig tjent med det, særlig ikke Kirken.

Til slutt et par ord om andre legninger med henblikk på "diskriminering" og "konsekvens". Ulrichsen har påpekt at de liberale "diskriminerer" bifile o.a. dersom disse nektes ekteskap av dem. Ekeland Bastrup, som jeg liker å benevne Olav Rune, har så vidt jeg forstår avvist en slik sammenheng. Og i tillegg har han hevdet at bifile, for det tilfelle at de skulle få innvilget ekteskap, må velge bare en av to mulige partnere (for å unngå en form for polygami?). Men spørsmålet er da om de bifile er blitt tatt på alvor, og om han har LLH med seg i dette. Den bifile legning er jo nettopp at man vil (må) ha to partnere, en av hvert kjønn. Å nekte dem det i forbindelse med et "ekteskap" er vel å ikke akseptere deres egentlige legning som verdig for ekteskapsinngåelse.

Noen vil hevde at slike krav om "ekteskap" ikke vil komme i fremtiden. Men så lenge vi har de dyktige folkene i LLH, skal man ikke være sikker.

Gå til kommentaren

På sikt

Publisert rundt 6 år siden
Ville det ikkje vore betre å seie, til dømes: "Vi kan ikkje sjå at dei nye standpunkta kan aksepterast i kyrkja. Men vi vil vere opne for kontinuerleg og langvarig dialog om problemstillinga, og det kan prinsipielt sett hende at vi vil revidere vårt standpunkt."

Jeg følger alltid Hallvard Jørgensen med interesse. Hans refleksjoner er grundige og velfunderte. Men jeg stusser over konklusjonen i hans tilsvar til Rolf Kjødes klare og poengterte innlegg. Det kan virke som om Jørgensen har fått for seg en variant av "tiden leger alle sår". I dette tilfelle: tar vi tiden til hjelp, vil uenighet (om samkjønnet ekteskap) kunne bli utlignet. Dette da slik at de som opprinnelig "ikkje kan sjå at dei nye standpunkta kan aksepteras i kyrkja", etter "kontinuerlig og langvarig dialog" kanskje likevel kan revidere sitt standpunkt. Langt der fremme kan Jørgensen "prinsippielt" se for seg at de med det gamle synet vil kunne revidere sitt standpunkt. Men gjelder dette også den andre veien? At de liberale kan tenkes å kunne vende tilbake til det klassiske synspunktet? Det virker ikke som Jørgensen tenker seg denne muligheten. Dermed sitter jeg tilbake med det inntrykket at Jørgensen ser for seg en enig kirke i dette spørsmålet, bare man tar tiden til hjelp. Spørsmålet er da: mener Jørgensen at det klassiske synet egentlig ikke har sannhetens fulle gehalt, men bare er foreløpig begrunnet, og vil (bør) kunne "mørnes" i tidens løp?

Gå til kommentaren

Svar underveis?

Publisert rundt 7 år siden
Når det gjelder bruk av prestekjole og stola i denne sammenheng er det min vurdering at det ikke er grunnlag for å motsette meg det. Jeg har forståelse for at dette vekker reaksjoner og er innforstått med at vurderingen beveger seg mot en grense. Her vil det være ulike oppfatninger som gir grunnlag for videre samtale i kirken. Denne samtalen vil jeg selv gå inn i med åpen holdning.


13. sept. skrev Grasaas et forsvar for sin holdning til "kunstneren" Gunnes. Den fungerende biskopen sier at hun oppfatter Gunnes som dette, og ikke "primært som prest på kirkens vegne". Men samtidig fastholder hun at Gunnes i sammenhengen er prest: "Det er spennende at én av de prester jeg som fungerende biskop har tilsyn med, har fått anledning til å delta på Høstutstillingen". Gunnes deltar altså også som en prest som biskopen "har tilsyn med".

Et synlig tegn på presterollen er bruken av de liturgiske klær. Grasaas forstår at dette "vekker reaksjoner" og at "vurderingen beveger seg mot en grense." De "ulike oppfatninger gir grunnlag for videre samtale i kirken" sier hun, og legger til: "Denne samtalen vil jeg selv gå inn i med åpen holdning." Da bør hun kanskje starte med å svare på de mange innlegg som er kommet på denne tråden. Jeg viser her til at Per F. Winsnes 15. sept. har sendt en henvendelse til bispekontoret der han ber om at biskopen nå må svare på alle reaksjonene som er kommet på hennes innlegg. I dag, 19.sept. har biskopen ikke svart på noen ting. Heller ikke flere spørsmål om bruken av liturgiske klær.

Grasaas har ikke gitt noen argumenter for bruken av alba og stola. Hun har bare sagt at det er hennes "vurdering at det ikke er grunnlag for å motsette meg det." Men hva er argumentene for denne vurderingen? Kan f. eks. enhver prest i Den norske kirke bruke de liturgiske klær etter eget forgodtbefinnende? Gå på fotballkamp, på badestranda, drive med idrett etc. i alba og stola? Eller er det bare de som erklærer seg for "kunstnere" som kan gjøre slike stunt?  Grasaas bør snarest komme med argumenter for og mot bruk av de liturgiske klærne alba og stola i det offentlige rom.

Det står i en sang: "det er svar underveis, engler kommer med bud". Nå venter vi ikke på engler, men på fungerende biskop som har lovet å "gå inn i samtalen". Hun kan starte her på Verdidebatt, på sin egen tråd.

Gå til kommentaren

Ingen kunst

Publisert rundt 7 år siden
Kristian Kahrs – gå til den siterte teksten.
Fungerende biskop i Oslo, Anne-May Grasaas, ønsker denne presten lykke til når hun ber til Allah på Høstutstillingen.


Det er overraskende at fungerende Oslo-biskop synes dette er helt greit, og ønsker lykke til. Gunnes' "kunstverk" utføres jo ikke privat, men hun har ikledd seg kirkens liturgiske klær, som bare skal brukes ved gudstjenester og kirkelige handlinger. Det er merkelig at biskopen ikke ser at dette er problematisk.

Noen på denne tråden forsøker å problematisere bokstavene "Allah" opp mot bokstavene "Gud". Jeg er enig med Robin Tande som påpeker at man i diskusjonen må holde seg til den språkføring som gjelder her i landet. Vanlig språkbruk er da at kristne "ber til Gud i Jesu navn", mens muslimene "ber til Allah". At mange arabiske kristne bruker "Allah" som et ord (bokstaver) om sin "kristne Gud" er noe helt annet. De ber også "i Jesu navn", noe en muslim slettes ikke kan.

Etter norsk talemåte er det da ingen tvil om at Gunnes ber til den muslimske guden. Dersom hun tenker at "dette er jo den samme gud som vi kristne har", så lærer hun ikke rett. Dersom hun egentlig i sitt indre ber til den kristne Fader, men hørbart, i det ytre, bruker muslimenes ord for "gud" for eventuelt å skape publisitet, opptrer hun ikke ærlig. I alle fall, fungerende biskop ønsker lykke til.

Det er ikke så mange som har diskutert om dette egentlig er kunst. Dette har jeg for min del en klar mening om, og jeg skriver det her med store bokstaver, og med dobbelt bunn:

Å BE TIL ALLAH ER INGEN KUNST!

Gå til kommentaren

Akademisk

Publisert rundt 7 år siden
So kom ei lista av andre, med intro: "Bør leses med kritikk"!!

Kva skal ein kalla slikt?? Akademisk??

Sønnesyn trenger mange spørre- og utropstegn for å uttrykke seg. Han spør om det å oppfordre til kritisk lesning kan kalles "akademisk" når det står i en litteraturliste der annen litteratur enn fakultetets egen produksjon blir presentert. Men Sønnesyn vet nok at "kritisk lesning" er en grunnleggende holdning for en akademiker. Han forsøker vel å antyde at MFs lærere på 60-tallet med sin oppfordring i litteraturlisten var redd for at studentene skulle sluke litteratur som inneholdt andre holdninger og meninger enn det de selv stod for. Der mener jeg Sønnesyn tar feil. Både i egen litteratur og i forelsninger opplevde jeg for min del at professorene ga god innføring i andre teologers synspunkter. Men selvsagt forsvarte de sine egne posisjoner. Og disse posisjonene var ikke alltid sammenfallende i professorkollegiet. Opposisjon og frisk debatt kunne man også ofte oppleve etter forelesningene. Jeg opplevde det akademiske nivået som høyt. Det falt meg aldri inn at noen professor mente at man ikke også skulle lese hans egne bøker med kritikk. Det blir derfor helt feil å karakterisere MF på den tiden som en "bibelskole", slik Norderval gjør, og som Sønnesyn synes å henge seg på. Jeg viser forøvrig til professor Harald Hegstads svar til Norderval i VL 04.09. Det er svært klargjørende i så måte.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere