Glenn Hole

Alder: 44
  RSS

Om Glenn

Glenn er en transformasjonsleder som leverer gevinstrealisering gjennom forretnings- og digitale transformasjoner. Han er en høyt utdannet strateg på TIPS-modellen (teknologi, intellektuell kapital, prosesser og strategi), som identifiserer og løser problemer ved å utfordre status quo. Han bidrar til å hjelpe kunder med redesign av forretningsprosesser og iverksette nye driftsmodeller som reduserer ikke produktiv tid, kostnader og forbedrer virksomheten forretningsdrift. Glenn har bistått private og offentlige organisasjoner med forskjellige forretnings- og digitale transformasjonsprosesser ved TIPS-modellen med søkelys på digitalisering, vekstplanlegging og risikotilsyn som direktør i flere PMO kontor. Han har ledet virksomheter i forskjellige bransjer som detaljhandel, spesialisthelsetjenester, eiendommer, supply chain management, forretningsprosess outsourcing *, (* regnskap, økonomi, lønn, IT, kundeservice). I 2016 ble han kåret til en av de 100 beste unge lederne i Norge av Assessit. Han er foreleser og mentor i ledelse, strategi, HR, forretnings- og digital transformasjon, prosjektledelse og bærekraft. Han har et stort engasjement for miljø og bærekraft og skriver vitenskapelige artikler og blogginnlegg om viktigheten av bærekraft i ledelsen. Han er også forfatter for forskjellige magasiner om bærekraft og ledelse og viktigheten av inkludering og mangfold. Glenn har et stort frivillig engasjement som direktør i forskjellige styrer, som et valgt styremedlem i Den norske kirke, Økumenisk forening i St. Hallvard med mer. Han er frivillig som mentor for studenter ved University of South East Norway og University of East London. Han er emeritus President for Georgian Association of Orthodox Monasteries i Norge som har ledet ulike bilaterale dialoger mellom Norge, Sverige, Georgia, Ukraina, Egypt og Russland. Glenns formål er å gjøre positive endringer i verden og for verden. Gjennom å være en god mentor og veileder slik at andre mennesker kan utvikle seg og bli den beste utgaven av seg selv. For derigjennom at de kan nå sine mål og ambisjoner.

Følgere

Gode kristne verdier - Hva er det?

Publisert rundt 1 måned siden

Fjorårets Norsk Monitor undersøkelse viste at andelen nordmenn som sier de tror på Gud har falt fra 53 prosent i 1985 til 30 prosent i fjor, 2020. I tillegg har 48 prosent svart at de de ikke tror på Gud, og 21 prosent sier de er usikre. I aldersgruppen 25-39 år er det færrest troende.Fjorårets undersøkelse viste en fortsatt fallende oppslutning for gudstro i Norge. Andelen som sier de tror på Gud, har falt med fire prosentpoeng siden forrige undersøkelse for to år siden og med totalt 23 prosentpoeng siden målingene startet i 1985. Norsk Monitor er en undersøkelse som gjennomføres annethvert år og kartlegger verdier, holdninger og atferd over tid i det norske samfunnet.

I år falt vår kristne feiringen Kristi himmelfartsdag på samme dag som den muslimske høytid eid som markerer slutten på fastemåneden ramadan. I denne forbindelse ser jeg at det fra ulike politiske hold undres over at man ønsker muslimer en god eid feiring.

Kristi himmelfartsdag er vår kristen høytid som feires til minne om at Jesus Kristus ifølge fortellinger i Det nye testamentet ble tatt opp til himmelen. Himmelfarten skal ha skjedd den førtiende dagen etter oppstandelsen, det vil si torsdag i den sjette uken etter påske, ti dager før pinse. I mine 44 leveår kan jeg aldri huske at det har vært tradisjon for å hilse noen God Himmelfartsdag. Derimot har vi vår kristne høytider som blant annet er jul, og påske, hvor påske er den største av våre kristne høytider. Da kryr sosiale medier over av God Påske og God Jul i lange tider før det både er jul og påske. Vi har flere kristne helgener som vi fint kan minnes om man vil det, som St. Hallvards dag som var i går 15. mai. Det er mer en nok å ta av. 

Kristne verdier 

Det snakkes ofte høyt om kristne verdier i dagens samfunnsdebatt, men hva er det som menes med kristne verdier? De kristne verdiene har en historie og et opphav. Noe stammer fra selve kristningen av Norge med Hellig Olav i 1024. Annet kommer fra klostervesenet, reformasjonen, pietismen, haugianismen eller misjonsbevegelsen. Og svært, svært mye kan spores tilbake til Jesu radikale forkynnelse om menneskelivet. De fleste filosofier og religioner har anvist nestekjærlighet og respekt som rettesnor for livet. Vi skal ikke gjøre noe mot andre det vi ikke vil at andre skal gjøre mot oss. Eller den positive varianten: Vi skal gjøre mot andre, det vi vil at de skal gjøre mot oss. Dette kalles den gylne regel. Med andre ord er våre kristne verdier ikke bare kristendommens eiendom. Våre kristne verdier har vokst fram som en del av vår felles identitet, ofte i brytninger med andre verdisyn og ideologier gjennom tusen år. 

Størst av alt er kjærligheten

«Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Som kristne har vi først og fremst et ansvar å vise kjærlighet til hverandre og vår neste. Nestekjærlighet er omsorg for andre mennesker. Lignelsen som den barmhjertige samaritaner en lignelse i Evangeliet etter Lukas i Det nye testamente hvor Jesus forteller om en mann som blir overfalt av røvere mellom Jerusalem og Jeriko, og etterlatt i halvdød tilstand. En forbipasserende prest oppdager mannen, men viker til side og går forbi. Det samme gjør en levitt. Deretter kommer en svært medlidende samaritan forbi, som behandler mannens sår og tar ham med til et vertshus, der samaritanen betaler for mannens opphold. Den barmhjertige samaritan skulle symbolisere ens neste, og viste anvendelse av setningen «elsk din neste som deg selv».

Skal vi snakke om gode verdier, la vi begynne med å møte våre medmennesker med nestekjærlighet og respekt.

Glenn Hole

Nestleder Bragernes Menighetsråd

Medlem av Drammen Kirkelig Fellesråd

Gå til innlegget

Dette er jeg overhodet ikke enig i, ja, hovedansvaret for oppdragelsen ligger på hjemmet, men det er vell så mye et samfunnsansvar. Elevene er kanskje et sted mellom 6-8 timer hver eneste dag, og da må skolen også bidra til å sette krav og rammet for hva som er akseptabel adferd i det offentlige rom.

Vi lever i ett samfunn hvor vi først og fremst tenker på oss selv, og alt som det skal tas ansvar for er alle andre sitt ansvar. «Jeg» har ikke noe med dette å gjøre, det er noen annens ansvar, for «jeg» er i alle fall ikke ansvarlig for det. Når «ingen» har ansvaret har vi alle ett felles ansvar enten det er for vår felles klode og våre medmennesker som i dette tilfellet er snakk om oppdragelse.

Tiden vi lever i stiller høye krav til oss som foreldre og foresatte, sist, men ikke minst som samfunn som skal oppdra og utdanne den kommende generasjon som skal bygge landet og lede verden videre. Skolen og det offentlige rom kan ikke legge alt ansvaret for oppdragelse av den kommende generasjon på foreldrenes skuldre ene og alene. Dette er ett fellesansvar vi som samfunn har til å sette normer og krav til den kommende generasjon. Vi ser at mange barn og unge kanskje ikke er rustet nok eller forberedt godt nok til det voksne liv. I mitt perspektiv har samfunnet blitt for utydelige når det kommer til å sette krav til oppdragelse.

Det er avgjørende at vi som foreldre og foresatte, sist, men ikke minst skolen og lærerne er med på å oppdra den kommende generasjonen i en aktive dannelsesprosesser. I tidligere tider snakket man ofte om dannelsesreise. Formålet var å utvikle personligheten ved å gi den reisende innsikt i og forståelse av andre kulturer. En dannelsesreise kunne vare i måneder og år. Opprinnelig var slike reiser en del av den europeiske overklassens utdannelse og skriver seg tilbake fra ca. 1660. Også i den dansk-norske statsforvaltningen (1660–1814) var dannelsesreisen en del av de høyere embetsmennenes utdannelse.

Tradisjonen er mange hundre år gammel, men utdøende. Det er synd, for dannelse er noe vi mangler i dagens digitale samfunn.

«Menneskets sanne og høyeste mål er den mest harmoniske dannelse av dets evner til et hele», skrev den tyske filosofen og pedagogiske reformatoren Wilhelm von Humboldt (1767-1835). Humboldt var av den oppfatning at bare den som også er et godt og opplyst menneske og samfunnsborger, kunne bli en god håndverker, kjøpmann eller soldat. Han mente at yrkesutdanningen, gymnasets og universitetets viktigste oppgave var allmenndannelse. Allmenndannelsen skulle bidra til å forme hele personligheten gjennom å utvikle evnen til å tenke kritisk og selvstendig, forstå moralske problemer emosjonelt og ta gode beslutninger.

Ungdommen nå og før - men hvor ble dannelsen av?

Det er ikke noe nytt at de eldre «klager» på ungdommenes overfladiske fornøyelser. Allerede for 2500 år siden skrev Sokrates at «ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere.»

Med andre ord ble ungdommen allerede for 2500 år siden sett på som uhøflige. Dette er selvsagt en generalisering som helt urettferdig rammer alle ungdommer. Dagens ungdommer er nok ikke noe annerledes nå enn i tidligere tider.

Det at forhenværende lærer i Troms, Renyir Grimsson legger hele hovedansvaret for barnas oppdragelse på foreldre og foresatte er virkelig noe jeg undres over. Mitt spørsmål blir da, har vi som samfunn mistet dannelsen som et normativt begrep? Hvor dannelse som normering ville gjort samfunnet mykere og individene mer opplyste med tanke på respekt, oppførsel, større aksept for annerledeshet, og derigjennom større inkludering?

Viktigheten av dannelse

Helt fra Aristoteles samtid til i dag har man debattert forholdet mellom individets personlighetsutvikling og fellesskapets avhengighet av kunnskap og moral, og fra de klassiske dannelsesidealene til digital dannelse. Som mentor og foreleser ved flere universiteter og høyskoler er jeg av den oppfatning at når høyere utdanning fungerer på sitt beste, stimuleres den intellektuelle nysgjerrigheten, og studentene utvikler en vitenskapelig tenkemåte, jamfør Humboldt.

Vi snakker om at utdanningsinstitusjonene representerer et dannelsesideal som imøtekommer et behov for omstilling og livslang læring hos det enkelte individ.

Dannelse skal bidra til å utvikle hele mennesket. Den skal være både kognitiv, moralsk-praktisk og estetisk. Jeg snakker om formingen av menneskets personlighet, oppførsel og moral. Det handler om at vi alle trenger allmennkunnskap og innsikt for å kunne se med et nytt perspektiv.  

Dannelse er det som danner grunnlaget for menneskets innsikt i, og forståelse av seg selv, av hvem vi blir i møte med andre og i forhold til samfunnet ellers.

Denne dannelsen opplever jeg at mangler i dag, ikke minst i digitale medier. Når jeg leser de ulike kommentarfeltene i ulike sosiale medier, blir jeg skremt med tanke på menneskets fremtid. I kommentarfeltene spys det ut eder og galle.

Hvis vi skal klare å bygge et bærekraftig samfunn fremover, må vi i større grad klare å skape rom gjennom inkludering av annerledeshet og respekt for hverandre. Da trenger vi et minstemål av innsikt og forståelse for nettopp å kunne se ting fra et annet perspektiv enn vårt eget. Vi må som enkeltindivider lære oss å opptre på en dannet måte, selv om våre meningsmotstandere skulle ha et annet perspektiv enn vårt eget.

Dannelse er et valg

Vårt postmoderne multimediasamfunn, hvor informasjon og desinformasjon spres og innhentes over internett i en rekordfart, byr på utfordringer med hensyn til spørsmålet om hva dannelse er. Der det før fantes noen relativt få informasjons- og debattkanaler der relevante samfunnsspørsmål regelmessig sto på dagsorden, finnes det i dag utallige kanaler med korrekt og ukorrekt informasjon. Å holde seg informert på viktige samfunnsspørsmål blir dermed i økende grad et aktivt valg den enkelte må ta gjennom å søke korrekt informasjon fra dagens informasjonsjungel, hvor desinformasjon og falske nyheter spres over en lav sko.

Vår samtids utfordring sett i et nasjonalt perspektiv er at vi må klare å motivere oss selv som enkeltindivider til å ta aktive valg om å søke etter sannhetsgehalten i den informasjon som tilflyter oss.  Selv om en historie deles hundre tusen ganger i sosiale medier, betyr det ikke at historien er sann. Kjennskap til grensene for egen kompetanse, og anerkjennelse for andres perspektiver, er noen av de viktigste felleselementene vi kan bygge på i dagens virkelighet.

Kritisk samfunnsrefleksjon og selvstendig tenkning vil bli viktigere for den enkelte i fremtiden for at vi skal kunne være en opplyst befolkning. Vitenskapelige problemstillinger påvirker hverdagslivet. Et konkret eksempel er Covid-19-pandemien i nå lever midt oppe i.  Å kunne skille gyldig argumentasjon fra konspiratoriske påstander, er avgjørende for å kunne gjøre oss opp en mening i saker som har en direkte innvirkning på vårt eget liv. I praksis betyr dette at vi ikke skal la oss forlede til å overta andres ferdige svar og normsett. Framfor alt handler det om at vi blir mer bevisste på oss selv og våre egne vurderinger.

Verktøy i kaos

Vår dannelse, eller fraværet av dannelse, vil være utslagsgivende for hvordan vi som enkeltindivider blir i stand til å vurdere ulike kriterier og parametere ut fra et overordnet helhetssyn, samt kritisk og selvstendig tenkning. Dannelsen bidrar til å gi oss som individer, et fortolkningsverktøy i en stadig mer kaotisk og usikker verden, hvor vi overstrømmes av et usammenhengende og til dels motstridende nyhetsbilde.

Målet med dannelse er at vi blir selvstendig tenkende mennesker, som er i stand til å tilegne oss ny kunnskap og fordomsfritt møte nye forhold, og samtidig utfordre de forestillingene som vi selv besitter her og nå.

Oppsummering:

Derfor er jeg sterkt uenig i Grimssons påstand at «Elevenes adferd og oppførsel er aleine foreldrenes ansvar». Oppdragelsen må skje med et større perspektiv enn det enkelte barn og den lille familien. Vi må løfte blikket fra det nære og private og ta inn samfunnstilstanden med tilspissede kulturkonflikter, forvitring av fellesskapsverdier, alarmerende miljøproblemer og voksende sosiale og økonomiske forskjeller.  Det tradisjonelle samfunnet kalles også ofte for det kollektivistiske samfunnet, mens dagens post moderne samfunn omtales som det individualistiske samfunnet.  Det tradisjonelle- og det postmoderne samfunnet kan ses på som to ytterpunkter også med tanke på barneoppdragelse.

Alle og enhver blir vi født inn i en kultur og i et samfunn, hvor vi lærer både av våre foreldre og av samfunnet rundt oss normer og verdier for hva som er rett og galt, og hvordan vi skal leve sammen. Derfor kan man ikke påstå at oppdragelse er noe som er foreldre og foresatt alene sitt ansvar. Målet med oppdragelsen er å la barna få det godt å vite forskjellen på rett og galt.

På denne måten kan ikke barneoppdragelsen ene og alene legges på foreldres skuldre, da barneoppdragelsen alltid vil bli styrt av samfunnet som kulturbærer, som tradisjoner, verdigrunnlag, normer, ideer, tro og overtro, sosiale og økonomiske forhold.


Glenn Hole, Ph.D

Ledelsesfilosof

Gå til innlegget

Palmesøndag og påske har normalt sett betydd kirkebesøk for mange, men i år som i fjor er vi midt i en pandemi hvor det meste er stengt ned grunnet smittevernstiltak. Så da skjer det meste digitalt.

For andre igjen er dette en tradisjonsrik høytid hvor man i generasjoner har dratt til fjells for å være på hytta og gå lange skiturer. Med andre ord er det en tid til familie og venner hvor man noen avslappende dager og nyter livet i solveggen. 

Mens andre kanskje har foretrukket å tilbringe helligdagene i byen, og nyte våren og kafelivet i byen. For andre igjen har påsken betydd noen etterlengtede fridager hvor en kanskje har reist til det store utland. I disse pandemitider så blir det verken mye kafeliv da det enten er stengt eller kun åpent for takeaway. Ei heller betyr det reiser til det store utland da det vil bety smittevern karantene ved ankomst i det store utland og på hjemreisen tilbake til Norge.

Selv om påske budskapet handler om svik, korsfestelse, død og oppstandelse er det likevel budskapet om tilgivelse, håp og nestekjærlighet. Uansett om man tror eller ikke tror på dette budskapet, kan vi alle meditere over viktigheten av håpet, nestekjærligheten og tilgivelsen i disse pandemitider. 

Vi må ikke glemme at det finnes intet mørke uten lys, intet lys uten mørke. Mørke eller mørket er nemlig et opplevd fravær av lys. Et rent eller totalt mørke finnes ikke noe steder siden små mengder av lysemmiterende partikler i form av stråling trenger inn i alle hjørner av universet, selv om det menneskelige øyet ikke kan oppdage lyset. 

Påske budskapet handler om å kunne tilgi – også ens fiender. Det å kunne tilgi og forsøke å legge ting bak seg. Budskapet handler også om håpet om at det er noe mer etter dette livet. Så lenge det er liv er det håp. Alle og enhver trenger håp som gir styrke til ikke å gi opp, og særlig i disse pandemi tider. Derfor kan alle lære noe av påskens budskap enten man tror, tviler eller ikke tror i det hele tatt. 

Vi kan alle bli mer rause i hverdagen med hverandre, vi lever i et postmoderne samfunn hvor vi ser større og større global likegyldighet. Uten å gå inn i diskusjon rundt vaksinering så har det vært en debatt om at vesten må først få vaksiner og bli vaksinert fremfor deler av den tredje verden. 

I stedet for empati, toleranse og respekt, har vi fått egoisme, kulde og individualisme hvor det først og fremst er meg selv, så meg selv og atter meg selv igjen. Hvor ble det av nestekjærligheten? 

Vi lever i ett samfunn hvor vi først og fremst tenker på oss selv. Vi har blitt så vant til å se elendighet og lidelser rundt omkring i verden at det påvirker oss ikke lenger. «Ingen» i verden føler seg ansvarlig lenger. Vi forholder oss til all nød og elendighet på en arms lengdes avstand. «Jeg» har ikke noe med det å gjøre. Det må være noen annens ansvar, for «jeg» er i alle fall ikke ansvarlig for det. Når «ingen» har ansvaret har vi alle ansvar for vår felles klode og våre medmennesker. 

Så la oss alle reflektere i større grad over påskens budskap om tilgivelse og nestekjærlighet til oss selv og vår neste. Og å være bidragsytere til noe større enn oss selv gjennom å vise større nestekjærlighet til hverandre.

Fortsatt god palmesøndag folkens!


Glenn Hole, Ph.D

Ledelsesfilosof

Gå til innlegget

«To be, or not to be»

Publisert 3 måneder siden

Er kanskje en av verdens mest kjente monologer som tilskriver seg fra William Shakespeares skuespill Hamlet fra 1600 tallet, fra tredje akt, første scene. Eller sagt på norsk «Å være eller ikke være» er det som Hamlet undret seg over.

De siste tre årene har flere av mine tidligere sjefer lagt ned sitt jordiske arbeid og det samme har noen venner gjort. Det er da man skjønner at man begynner å bli voksen selv bare i en alder av snart 44 år. «Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» kan vi høre presten sier når vi skal minnes de som har gått bort. 

Vår tid på denne jord er tilmålt. Å telle sine dager minner oss om at vi alle er forgjengelig. Å telle sine dager er å vite at livet går fort! 

Tiden er begrenset til å leve! Tiden er begrenset til å være god! Tiden er begrenset til å elske! Det finnes en tilmålt tid til å være en god ektemann eller hustru.

En tilmålt tid til å være en god medarbeider på arbeid. En tilmålt tid til å være en god far og mor for sine barn. En tilmålt tid til å være en god bestefar og bestemor. En tilmålt tid til å være en god nabo og en god neste. En tilmålt tid til å huske på de fattige, de forfulgte.

Tiden er noe vi alle holder øye med. Vi ser oppjaget på klokken om morgenen, få matet ungene og komme oss ut av døren for å rekke jobben eller det vi må rekke i tide. Vi feirer fødselsdag når vi er blitt et år eldre, og begraver våre kjære de har lagt ned sitt jordiske arbeid og deres tid er gått ut.

Men hva er egentlig tid? Tid kan faktisk ikke defineres, det er mange som har forsøkt seg, deriblant den Albert Einstein. Selv om tiden er et begrep, er det vanskelig å definere eksplisitt hva det er.

Tiden ble født sammen med universet. Da universet ble født hersket det en stor grad av orden, det vil si at man kunne beskrive universets tilstand med ganske få opplysninger. Men universet ble etter hvert mer og mer komplekst, med galakser, stjerner og planeter.

Tiden går langsommere for objekter i bevegelse. Universet som helhet har altså en universell tid, som skrider fremover etter hvert som rommet utvider seg, men det finnes også et annet tidsbegrep, den lokale tiden.

Den tiden varierer fra objekt til objekt, avhengig av hvor raskt de beveger seg i forhold til omgivelsene, noe som er beskrevet i Einsteins relativitetsteori.

Tiden går for eksempel langsommere for en person som reiser ut gjennom rommet enn for mennesker på jorden. Ifølge relativitetsteorien kan det eksistere såkalte ormehull, som er en slags kanal eller snarvei mellom fortid og nåtid. Men det som er mulig i teorien, er ikke nødvendigvis realiserbart.

Tiden er mer enn hva vi er i stand til å måle, analysere og kvantifisere. Universet flyter i sykluser i stedet for å følge en sti av lineær fremgang. Vi kan ikke si at naturen skal oppføre seg som ligningene er. Det er omvendt, ligningene skal oppføre seg slik naturen gjør det, og tiden fortsetter å komme til meg slik jeg ser det og som kan brukes til noe godt.

La vi bruke vår tilmålte tid å gi oppmuntring, selvtillit, inspirasjon til de mennesker rundt oss. Slik at de er i stand til å oppdage sitt sanne potensial og bli den beste utgaven av seg selv, fremfor å bli en dårlig kopi av noen andre. 

Alle har vi behov for å bli bekreftet. Ja, noe av det viktigste for oss mennesker er å bli bekreftet. Det at noen ser deg, bryr seg om deg, verdsetter deg og gir deg positiv oppmerksomhet. La vi fokusere i større grad fremme gjensidig forståelse, respekt og rettferdighet mellom mennesker og dannelse av menneskelig og åndelig lederskap. 

Sist, men ikke minst utøve nestekjærlighet fremfor å rakke ned og bagatellisere andre mennesker som vi ser mer eller mindre i større grad i dagens samfunn.


Glenn Hole, Ph.D

Ledelsesfilosof

Gå til innlegget

I dag snakker ALLE om bærekraft, men det virker IKKE som om alle forstår hva dette betyr. Vi ser stadig flere virksomheter som ønsker å fylle stillinger som har med bærekraft å gjøre. Og begrepet bærekraft har for lengst blitt innarbeidet i det norske vokabular. I dag kan man ofte få inntrykk av at bærekraft først og fremst handler om det grønne skiftet fra olje og gass til fornybar energi.

Vi har i dag tre dimensjoner innen bærekraftsutvikling:

  • Forretningsmessig
  • Miljømessig 
  • Sosialt.

De sosiale målene bør derfor være like vesentlige for en toppledelse som de forretningsmessige, finansielle og miljømessig målene. Jeg har i lang tid snakket om at Norges største bærekrafts utfordring handler først om et voksende utenforskap. Og det er dette som først og fremst truer vårt fremtidige velferdssamfunn. Fram til i dag er det først og fremst de forretnings- og miljømessige konsekvensene som har fått oppmerksomhet. FN er tydelig på at de sosiale forhold er en viktig del av bærekraftsmålene. Bærekraftig utvikling har en sosial side som i altfor liten grad kommer til syne, det virker som om de fleste toppledere og politikere er mest opptatt å snakke om det grønne skiftet fra olje, gass til fornybar energi. Som selvsagt er viktig, men glemmer vi sosial bærekraft får vi ikke til en bærekraftig utvikling. De aller fleste har nok fått med seg at familien Jama ble kastet ut fra leiligheten de har bodd i ti år, etter at kontrakten på den kommunale boligen gikk ut. De eldste barna satt på hjemme skole og måtte avbryte skoleundervisningen fordi at familien skulle kastes ut fra den kommunale boligen. Dette viser at samfunnet overhodet ikke forstår hva bærekraftig utvikling er.


FNs Bærekrafts mål

Stadig flere virksomheter pryder seg i dag med at de støtter FN sine 17 bærekrafts mål, men noen gange undres jeg på om ledere i det hele tatt har forstått hva som ligger i disse målene. FNs utviklingsmål er ikke bare for fattige land, men for alle land i hele verden. Sosial bærekraft handler om å jobbe for at alle mennesker skal ha like sjanser til et stabilt helsefremmende liv, til å få utdanning, jobbe og leve uten diskriminering av noe slag. I Norge tenker vi kanskje ikke så mye over dette, da de aller fleste av oss er privilegerte innbyggere og arbeidstakere. MEN i dag ser vi et stadig voksende utenforskap og en økning av barn som vokser opp i barnefattigdom.

I dagens Norge vokser over 110 000 barn opp i familier med lav inntekt. "Når man ikke får vært med i vennen din sin bursdag fordi man ikke har råd, slutter de til slutt å spørre om man vil være med. Vennen blir borte."  Gutt 18 år. Barnefattigdommen i Norge har vært økende siden begynnelsen av 2000-tallet. Fra 2013 økte antallet fra 84 000 til 110 900 i 2018. Fattigdommen blant barn er nå høyere og vokser raskere enn fattigdom blant voksne jf. Data fra BufDir.

Dermed er det stadig flere som ikke opplever denne tryggheten av ulike grunner selv ikke i Norge, ett av verdens beste land å bo i. Stabile og inkluderende samfunns- og arbeidslivsforhold er et viktig fundament for at et menneske skal ha et trygt og stabilt liv. Når stadig flere enkelt individ faller utenfor arbeidslivet, grunnet sykefravær, dårlige kvalifikasjoner, språkutfordringer eller funksjonshemning, så vil det forringe livskvalitet, mangfold, sosial utjevning, samfunnsutvikling og personlig utvikling, som gir negative konsekvenser for hele fellesskapet.


Vi MÅ skape rom for alle

Et bærekraftig og inkluderende samfunn har plass til at alle kan få bidra med sin kompetanse i arbeidslivet og det muliggjør deltakelse i en eller annen form. Mange står utenfor det norske arbeidslivet til tross for at de ønsker og evner å delta. Dette gjelder blant annet innvandrere, bosatte flyktninger, unge i fare for å bli uføretrygdet og uføre med uutnyttet arbeidskapasitet. Det at alle disse menneskene står utenfor det «gode selskap», koster samfunnet milliarder av kroner hvert eneste år både i form av økte offentlige utgifter og tapt verdiskapning for landet som helhet. Skal Norge klare å opprettholde konkurransekraften, velferdssamfunnet og være bærekraftig fremover, må vi klare å omfavne sosialbærekraft i større grad. Som samfunn MÅ vi omfavne og inkludere annerledesheten som en styrke i samfunnet.

Mange faller i dag fra skolen, det ligger ikke for alle å skulle ta et høyreutdanningsløp. Takk og pris for vi er forskjellige, noen er mer teoretisk anlagt og har «ti tommeltotter», mens andre er mer praktisk anlagt.  Fagskoleutdanning kan spille en viktig og vesentlig faktor i å bygge et bærekraftig samfunn. Det snakkes hele tiden om at Norge skal vokse som kunnskapsnasjon, noe som fort kan tolkes som om alle skal ta høyere utdanning. I Tyskland har de både yrkesbachelor og yrkesmaster noe vi trenger i Norge! Vi må likestilles disse de praktiske utdanningene med de teoretiske, for derigjennom å heve statusen på yrkesfag. Norge bruker milliarder av kroner til akademia, mens det er lommerusk som drypper på Fagskolene. Vi har i dag som nevnt et voksene utenforskap som koster samfunnet milliarder av kroner, mange av de som av en eller annen grunn har falt utenfor kunne fint ha blitt rehabilitert tilbake til samfunnet gjennom en fagskoleutdanning. Norge trenger fagarbeidere, og vi skal være stolte av yrkesfagene. Vi klarer ikke å bygge morgendagens Norge om vi ikke klarer å hindre frafallet i skolen som er en viktig bidragsyter til dagens utenforskap. Sosial bærekraft kan kun skje gjennom at vi klarer å nyttiggjøre ulike menneskers forskjellighet, kompetanse, erfaring, alder, kjønn, legning og sist, men ikke minst, deres kulturelle bakgrunn.


Manglende sosial bærekraft vil påvirker fremtiden - Hvordan oversetter man sosial bærekraft til forretningsmål?

Våre arbeidsplasser har en tendens til å speile den sosiokulturelle dynamikken som spilles i livene våre utenfor arbeidet. Når mennesker blir ekskludert i en eller annen form for utenforskap, påvirkes også den fremtidige samfunnsutviklingen som helhet. Som med alt annet i livet, begynner det meste med deg og meg. Samfunnet blir ikke bedre enn hva du og jeg gjør det til. Det er summen av våre handlinger og engasjement som bidrar til å skape et mer bærekraftig sosialt samfunn over tid. Det begynner med at vi endrer oss selv og blir mer inkluderende overfor mennesker med en annen etnisk bakgrunn, religion, seksuell orientering eller som har en eller annen funksjonshemming.

Dette gjør vi først og fremst ved å identifisere de områdene vi kan påvirke nemlig ved å rekruttere fra utenforskapet. Dette vil bidra til at enkeltmennesker vokser, sist, men ikke minst vil dette gi økte og samfunnsgevinster i form av reduserte offentlige kostander. Det å finne løsninger og muligheter for å skape nye arbeidsplasser for mennesker som står utenfor arbeidslivet er det som vil på virke om Norge er en bærekraftig nasjon i fremtiden. Den skandinaviske og i særdeleshet den norske velferdsmodellen er avhengig av høy arbeidsdeltakelse. Det at stadig flere faller utenfor og ikke får bidratt til felleskassa, selv om de ønsker det er det som truer vår bærekraftige fremtid. Det at vi ser at enkelt individ faller utenfor arbeidslivet medfører direkte og indirekte kostnader, samt en betydelig åpenbar belastning for hvert enkeltindivid. Dette er ikke en utfordring næringslivet kan ta ansvar for alene, dette er en utfordring som vi alle må ta ansvar for sammen med staten, offentlig sektor og næringslivet.

Ingen ting vil ha større positiv påvirkning på selve bærekraften i det norske samfunnet enn om vi klarer å øke arbeidsinkluderingen i større grad for de som står utenfor. Her vil fagutdanningen kunne spille en viktig og vesentlig rolle. Det å stå utenfor arbeidslivet gjør at stadig flere barn vokser opp i fattigdom. Det er store konsekvenser av barnefattigdom for den som er berørt. Forskning viser at barn i familier med lav inntekt deltar i mindre grad i organiserte aktiviteter enn andre barn. Dermed går de glipp av en viktig arena for barn og unge hvor de kan treffe andre og få mulighet til å utvikle ferdigheter. Barnefattigdom skaper igjen utenforskap som ensomhet og opplevelse av utenforskap som også følger en i voksen alder.

Det er en signifikant sammenheng mellom dårlig familieøkonomi og psykiske helseproblemer hos barn. Foreldres utdanningsnivå og familiens inntekt påvirker flere forhold knyttet til psykisk helse, som følelsesmessige problemer, adferd, hyperaktivitet og problemer med samhandling med jevnaldrende. Det å vokse opp i barnefattigdom er både stigmatiserende og kan bidra til en problematisk oppvekst som får følger videre i livet. Dette kan gi utslag i dårligere skoleresultater, som er den viktigste faktoren for hvordan barn mestrer senere voksenliv.

Derfor la oss slå et slag for sosial bærekraft og inkludering, da det er dette som virkelig vil rokke ved om vi lykkes med å bygge et bærekraftig samfunn eller ikke.


Glenn Hole, Ph.D

Ledelsesfilosof

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere