Ola Didrik saugstad

Alder: 74
  RSS

Om Ola Didrik

Jeg er lege og professor i medisin ved Universitet i Oslo.

Følgere

Den amerikanske abortlegen utvidet mormunnen og fikk dratt ut fosterets kropp bortsett fra hodet. Han tok en saks inn i bakhodet, suget ut hjerneinnholdet og fikk dermed fosteret lettere ut.

Denne metoden ble praktisert i USA ved senaborter på fostre som var potensielt levedyktige og var tillatt fordi barnet formelt sett ikke var født før hodet var utenfor livmoren. I 2001 satte USAs høyesterett en stopper for denne groteske praksisen. Men i mange land er fostre blitt helt rettsløse lenge etter den norske abortgrensen på 12 svangerskapsuker og de blir utsatt for den mest grusomme og ufølsomme behandling.

40 år etter at Norge fikk en abortlov som ga kvinnen rett til å bestemme og fosteret mistet sine rettigheter, har man sluttet å ville vite og høre om hvordan fostre blir behandlet. Men kanskje det etter all fortielsen er på tide at dette kommer på dagsorden igjen?

På verdensbasis utføres det 40-50 millioner legale aborter årlig. Dette enorme tallet burde kunne være et utgangspunkt for en ny og fordomsfri debatt om abort, uansett hvilket syn man har på abortloven. Et sted på veien for kvinners rettigheter har noe gått veldig feil. 

Debatten om den nye abortloven i Norge var hard og følelsesmessig. Jeg tok selv del og var sterkt imot lovforslaget. Ikke fordi jeg ikke var tilhenger av kvinners rettigheter eller ønsket at noen andre skulle bestemme over en kvinnes liv, for oss som tilhørte venstresiden i norsk politikk på den tiden var dette viktige spørsmål.

Jeg var imot fordi fosteret ble fratatt alle rettigheter de første tolv uker av livet. Jeg reagerte på at fosteret ble sammenlignet med en celleklump eller en blindtarm som kunne fjernes uten at noen etisk refleksjon skulle gjøres.

Abortloven var blitt diskutert i Norge i mesteparten av det 20. århundre, likevel er det to forhold på 1960-tallet som gjorde 1970-årene til abortkampens tiår. På 1960-tallet begynte rettighetstenkningen å gjøre seg gjeldende. Afroamerikanernes kamp for borgerrettigheter representerer noe av starten i den nye rettighetstenkningen som i dag dominerer vår del av verden.

Kvinners og studenters rettigheter fulgte, deretter reproduktive og homofiles rettigheter. I medisinen kom pasientenes rettigheter i søkelyset og den tradisjonelle, paternalistiske medisinen ble utfordret. Retten til å nekte behandling og retten til å dø var krav som vokste frem. Men paradoksalt nok ble fosterets rettigheter redusert eller helt fjernet.

Det andre forholdet var P-pillen som for alvor skilte sex fra reproduksjon slik at sex i seg selv ble en rettighet. Få oppdagelser har påvirket vår kultur mer enn P-pillen.

Abortkampen ble også hard fordi den ble et oppgjør med kirkens hegemoni. Kirken hadde mye å svare for. Behandlingen og fordømmelsen av ugifte mødre var en skam, slik også Kåre Willoch påpeker (utdrag fra hans bok i Vårt Land 23. september).

Kirken hadde stått mye sterkere, og vært mer troverdig i abortkampen, hvis den konsekvent hadde forsvart og støttet enslige mødre den gangen resten av samfunnet vendte dem ryggen. Da de virkelig trengte støtte. 

Jeg har senere hørt opprørende historier om hvordan kristne leger trakasserte ugifte mødre eller kvinner som kom inn til utskraping etter illegale aborter. Hadde jeg kjent til dette da jeg gikk inn i abortsaken for 40 år siden, er det ikke sikkert jeg hadde gjort det med like stor kraft.

Samtidig visste abortaksjonistene at kirken til syvende og sist ville være det ufødte livs sterkeste forsvarer. Abortkampen ble derfor i stor grad en kamp mot kirken. Abortloven av 1975 var ikke bare en seier for selvbestemt abort, den markerer også at Norge var blitt et sekulært samfunn. Abortloven av 1975 ble det kulturskiftet motstanderne av loven hevdet ville komme.

Etter 40 år og mer enn 500.000 legale aborter, har abortkampen stilnet. Men spørsmålet om etiske og juridiske sider ved abortene må aldri bli borte i et sivilisert samfunn.

I dag er fosteret, syke som friske, i stor grad blitt rettsløse i deler av svangerskapet i en verden som stadige leter etter det perfekte, og som bygger på prinsippet at den enkeltes lykke er knyttet til den enkeltes rettigheter. 

Jeg har de siste 40 årene fulgt nøye med på den internasjonale utviklingen innen perinatalmedisinen, som omhandler fostre og nyfødte. Faget har mer og mer dreiet i retning av å utvikle og ta i bruk de mest raffinerte metoder til å diagnostisere det minste avvik ved fostre. Ved å analysere såkalt cellefritt DNA fra fosterets morkakedel, som kan identifiseres i morens blod, kan man nå med en enkel blodprøve av mor tidlig i svangerskapet med nesten 100 prosent sikkerhet plukke ut fostre med kromosomfeil som Down syndrom.

Da den greske presidenten for Verdens perinatalforening holdt foredrag om fremtidens medisin på verdenskongressen i Madrid i november i år, snakket han nesten utelukkende om de teknologiske muligheter man nå har til å diagnostisere avvik hos fosteret. Så vidt jeg og andre som satt i salen kunne observere, reiste han ingen etiske motforestillinger.

På kongressen hadde firmaene som markedsfører de nye teknikker for fosterdiagnostikk store utstillinger hvor det krydde av medarbeidere som tilbød leger fra hele verden lunsj og lekkert informasjonsmateriell om de nye teknologiske muligheter. Dagens perinatalmedisinere har på mange måter overtatt rollen til 1930 årenes arvehygienikere. 

Fosteret har havnet nederst på rangstigen og blitt rettighetssamfunnets hakkekylling. I vår kultur drives det en målrettet leting etter sykdom og avvik hos fosteret, en nådeløs jakt som savner sidestykke i menneskenes historie. 

Men nylig skjedde det noe oppsiktvekkende som bør endre synet på fosterets rettigheter og status. En rapport fra FN/WHO skriver om hvor viktig god ernæring i menneskets første 1.000 dager er for helsen i voksen alder. En god start på livet er vesentlig for å redusere sykelighet og dødelighet senere i livet.

WHO mener ikke de første 1.000 dagene etter fødselen, men de første 1.000 dagene etter konsepsjonen, altså perioden fra befruktning til barnets toårsdag. Det er kommet en erkjennelse om at fosterets situasjon har sammenheng med personens helsetilstand mange tiår senere. Det som egentlig er en selvfølge, men som så mange har prøvd å glemme, at menneskelivet begynner ved konsepsjonen, slås nå fast av internasjonale organisasjoner.

Den nylig avdøde engelske professor David Barkers lanserte en hypotese om at ernæringssvikt under sårbare utviklingstrinn i fosterlivet kan føre til programmerte endringer som bidrar til sykdom – som hjerte- og karsykdommer – i voksen alder. Denne hypotesen har på denne måten også bidratt til å styrke fosterets status. 

På den nevnte kongressen i Madrid hadde dette allerede fått gjennomslag ved at firmaer som arbeidet med ernæringsprodukter, nå markedsførte ernæring som skal dekke disse viktige 1000 dagene. Derfor kan en si at moderne medisin både svekker og styrker fosterets rettigheter.

I USA kalles abortkampen den «andre borgerkrigen». I 100 år etter borgerkrigen var abort ulovlig i de fleste statene bortsett fra hvis mors liv var i fare. Men i 1962 fikk gravide Shirley Finkbine, en barnehagelærer fra Arizona og mor til fire barn, resept på sovemedisinen thalidomide.

Medikamentet var forbudt i USA da det allerede var kjent at det kunne gi fostermisdannelser. Hun hadde fått medikamentet i utlandet. Etter å ha tatt medisinen søkte hun om abort, men fikk avslag. Derfor reiste hun til Europa hvor hun aborterte et sterkt misdannet foster. Dette førte til stor publisitet og debatt om abortspørsmålet i USA. I 1967 liberaliserte en rekke stater sine abortlover.

I 1973 vedtok USAs høyesterett (Roe vs Wade) at Texas strenge abortlov var ukonstitusjonell fordi den krenket kvinnens rett til privatliv.

Norma Mc Corvey giftet seg 16 år gammel og ble raskt gravid. Mannen slo henne, og hun flyttet til sin mor, og i 1965 fødte hun en datter. Et år senere ble hun gravid med en annen mann og hun adopterte bort barnet. 

I 1969 var hun gravid for tredje gang. Hun ønsket abort, men i Texas var abort kun tillatt dersom morens liv var i fare. Norma kontaktet en advokat, Henry Mc Clusky, for å planlegge adopsjon. Men Clusky satte Norma i kontakt med to unge, kvinnelige advokater som var på jakt etter en sak som kunne prøves for retten for å utfordre abortloven i Texas.

«Er du villig til å ta saken din helt til Høyesterett?» spurte de henne. Norma sa ja, og fødte en gutt i juni 1970. I mellomtiden hadde de to juristene gått til søksmål mot staten Texas. De hevdet at Norma var blitt gjengvoldtatt og at Texas hadde overtrådt hennes borgerrettigheter, spesielt hennes rett til privatliv. Saken ble ført for Texas av Henry Wade, og Norma fikk pseudonymet Jane Roe. Norma vant, og staten Texas anket til USAs høyesterett.

22. Januar 1973 kom Høyesteretts avgjørelse i Roe vs Wade. Høyesterett støttet retten til selvbestemt abort. Det ble starten på en splittelse i det amerikanske folk som har fortsatt til denne dag. Samtidig ble dommen starten på liberaliseringen av abortlovene i mange vestlige land, inkludert Norge.

I 1995 ble Norma Mc Corvey kristen og tok avstand fra høyesterettsdommen hun hadde bidratt til. Hun begynte til og med å arbeide for en organisasjon som motarbeider abort.

Selv fikk jeg erfare noe av frontene i den amerikanske abortkampen da jeg i mars 2006 ble innkalt som sakkyndig om fosterets og for tidlig fødte barns utvikling i saken mellom Sør-Dakota og den amerikanske abortorganisasjonen Planned Parenthood. Sør-Dakotas senat hadde med 23 mot 12 stemmer vedtatt en ny og streng abortlov som tillot abort bare hvis den gravide kvinnes liv var i fare. Ifølge den nye loven som ikke var trådt i kraft, skulle voldtekt og incest ikke være grunnlag for abort.

Jeg ble fløyet fra Oslo til New York og avhørt om fosterets levedyktighet og evne til å føle smerte. Ved å bli krysseksaminert av både Sør-Dakota og Planned Parenthoods advokater, fikk jeg innblikk i en abortpraksis som for meg ikke virket særlig tillitsvekkende. Det var bare én klinikk i Sør-Dakota som utførte abort, og ingen leger fra Sør-Dakota var villige til å utføre abort. Derfor drev Planned Parenthood abortklinikken i Sør-Dakota og bemannet den med fire leger som en gang i uken ble fløyet inn fra nabostaten Minnesota.

Kvinner som fikk utført abort ved klinikken, fikk ingen oppfølging verken før eller etter inngrepet. Men ved komplikasjoner kunne de ringe en telefon for å få hjelp. Så ble det da bare utført 800 aborter i South Dakota hvert år. Med en befolkning på snaut 800.000 innbyggere ville dette svare til et aborttall i Norge på om lag 5.000, bare en tredel av norske tall.

Vedtaket i senatet til Sør-Dakota var starten på en ny kamp i flere stater for å få omgjort Roe vs Wade i en ny høyesterettsdom. Sør-Dakotas forslag om å endre abortloven i mer restriktiv retning ble imidlertid nedstemt i en folkeavstemning. Jeg tror en grunn til det var at forslaget var for strengt.

I Norge er abortdebatten ikke blitt holdt like levende som i USA. En grunn er at den norske abortloven ikke var like ekstrem som den amerikanske. Da den norske loven ble presset igjennom i Stortinget mot et folkeflertall, skjedde det som mange motstandere av loven i 1975 og 1978 fryktet, at selve lovformuleringen ville påvirke folkets rettsoppfatning. Det er nettopp det som har skjedd i disse 40 årene. Mange har gradvis godtatt fosterets manglende rettsvern.

En annen grunn til at abortkampen er mindre høylydt i Norge enn i USA er kanskje at motstandere av den norske abortloven er blitt stigmatisert og presset ut av det gode selskap. Det har i 40 år vært vanskelig å få en posisjon i det norske samfunn hvis man samtidig er åpen motstander av abortloven. De kraftige reaksjonene mot enkelte fastlegers ønsker om å reservere seg i forbindelse med aborthenvisninger, viser også at det ikke tåles opposisjon mot abortloven.

Jeg tror det er viktig å være klar over at begge sider i abortkampen representerte en bred allianse av meninger. Blant tilhengerne av loven var det mange som hadde en genuin omsorg for kvinner i en vanskelig livssituasjon som samtidig så dilemmaet i forhold til fosteret.

Men det var også de som ikke hadde respekt for fosteret og nyfødte med sykdommer og skader, og som videreførte de brune arvehygieniske strømningene i det norske samfunnet fra begynnelsen av det 20. århundre.

Blant motstanderne av loven var det også et bredt spenn, fra dem som moraliserte over gravide ugifte kvinner til dem som hadde genuin omsorg for fosteret. Debatten ville blitt bedre hvis man på begge sider hadde klart å sortere ut noen av disse aspektene.

De nye abortlovene ble mange steder i verden ikke bare en rett for kvinnen til å bestemme, men ble også starten på en systematisk og nådeløs jakt på fostre med sykdommer og defekter av forskjellig slag.

Det er skremmende hvor fort den etiske refleksjon ble borte fra fagmiljøene. Sorteringssamfunnet slik det nå raskt utvikler seg i mange land, er en konsekvens av liberale abortlover.

Etter hvert vil en kvinne kunne velge vekk fostre med omtrent hvilke egenskaper og lyter som hun finner uønsket. Og i store deler av verden legges det et betydelig press på kvinnen til å velge bort fostre med sykdom eller lyter. Det er ikke uten grunn at de funksjonshemmedes organisasjoner protesterte mot forslaget om tidlig ultralyd. De vet at sortering i fosterlivet i neste omgang vil ramme de funksjonshemmede, dem selv.

Men de etiske spørsmål i forbindelse med tidlig ultralyd er som små krusninger i forhold til den storm av spørsmål som bør reises i forbindelse med de nye teknikkene for fosterdiagnostikk.

Den etisk svært betenkelige praksisen med å fjerne friske fostre ved flerlingsvangerskap er en konsekvens av abortloven. Men som en ledende Ap-politiker sa til meg etter en NRK-debatt om temaet: «Det var ikke dette vi ønsket da vi innførte selvbestemt abort».

Fosterreduksjon av for eksempel tvillingsvangerskap fordi det er mer slitsomt å få to barn enn ett, er en praksis som svært mange reagerer på, men som sannsynligvis er tillatt ut fra abortloven.

I USA førte fri abort til at fosteret ble enda mer rettløst enn i Norge og aborter ble utført lenge etter fosteret var levedyktig utenfor morens kropp. Først når hele fosteret var ute av kvinnen fikk det rett til beskyttelse

Høyesterett forbød imidlertid denne praksisen. Et mottrekk ble at fosterets lokalisasjon i forhold til moren ikke skulle vektlegges, men morens intensjon. Hvis morens intensjon var å ta abort og fosteret ble født levende, skulle det ikke ha krav på behandling. Dette viser hvor kort vei det var mellom abort og barnedrap i USA. 

Av den grunnen ble loven «Born-Alive Infants Protection Act» vedtatt i 2001. Den slår fast at retten til abort ikke gir rett til en død baby uansett hvor avlivingen foregår. Videre at ethvert barn som ble født levende, enten det var som resultat av en indusert abort, naturlig fødsel eller keisersnitt, har en egen menneskelig verdighet uavhengig av ønsker, eller interesser til andre personer.

Men i en rekke land blir aborterte fostre som overlever aborten bare lagt til side for å dø. En sykepleier (ikke i Norge) forteller at et abortert foster som levde, var blitt lagt på skyllerommet fordi foreldrene ikke ville holde ham. Sykepleieren orket ikke å la barnet ligge alene og tok ham i armene i de 45 minuttene han levde.

Det som forundrer meg er at våre vanlige instinkter om å verne våre minste barn, spesielt i en dødsprosess, synes å forsvinne når vi snakker om abort. Hvorfor tror man at et foster som overlever en senabort eller et misdannet nyfødt barn som blir lagt på skyllerommet for å dø, har mindre behov for mors varme og omsorg i dødsprosessen enn andre barn som dør?

Uansett syn på fosterets verdi og rettigheter bør det være grunn til å diskutere dette uten å bli beskyldt for å være kvinnefiendtlig. Globalt utføres mellom 40 og 50 millioner provoserte aborter per år.

For de mange av oss som fortsatt mener at fosteret er et menneskeliv med krav på beskyttelse, forteller slike tall at abort representerer ett av de store menneskerettsspørsmål i vår tid. Vi  kan derfor aldri slå oss til ro med dagens lov og praksis. 

Men selv om jeg har vært en sterk kritiker av dagens lov, har jeg også en plikt til å arbeide for medisinsk trygge aborter i de tilfeller det utføres, slik at kvinners liv blir bevart. Vi har også en plikt til å legge forholdene til rette for at unge kvinner og familier har økonomisk evne til å ta seg av sine barn. Hvis engasjementet for livet stopper ved fødselen, og ikke omfatter barn, kvinner og barnefamiliers situasjon, blir det lite troverdig.

Det er ikke enkelt å lage en ny abortlov. Det ser ut til at den totale abortfrekvensen i verdens land ikke påvirkes mye av lovgivningen. Men holdninger påvirkes.

Det som etter min mening først og fremst er galt med loven i Norge er at abort er blitt en rettighet, i stedet for en mulighet. Abortloven har fjernet det etiske alvoret ved en abort og dermed fjernet fosterets verdighet.

En god lov må få frem at abort er et valg. En slik lov ville kunne beskytte mot utilsiktede utglidninger som fosterreduksjon av en frisk tvilling eller sortering av fostre med tilstander man ikke skulle like.

I dag aksepteres abortloven av svært mange, men det er ingen garanti for at den er rett. Mye urett er opp gjennom tidene blitt akseptert av godtfolk. Slaveriet i England ble først opphevet etter lang kamp fra en liten gruppe kvekere, og først da det ble offentliggjort bilder fra slaveskipene.

Informasjon er viktig, men i dag er det abortlovens tilhengere som er redd for informasjon og debatt om fosteret. Men fosterets manglende vern i vår samtid vil kunne bli dømt hardt av ettertiden.

Jeg ønsker en debatt om fosteret og fosterets rettigheter på fosterets premisser. Samtidig som jeg erkjenner at mange gravide er i en svært vanskelig livssituasjon som gir dem krav på beskyttelse. 

For å komme videre må kirken ta et oppgjør med den stygge behandlingen mange alenemødre ble utsatt for bare for noen tiår siden. Abortdebatten må handle om livets underside. Og der finner en ikke bare fostret, men også mange sårbare kvinner.

Generasjonene etter krigen har gjort minst én fundamental feilvurdering. Vi har trodd at forakt for svakhet og eutanasi av barn med feil eller lyter er noe som bare var et trekk ved nazismen. Så viser det seg at det er et kjennetegn på menneskets råskap, som vi finner i oss selv og rundt oss til alle tider. Kampen mot dette må vi alle gå inn i. Den kampen går tvers gjennom hver enkelt en av oss.

Først publisert i Vårt Land 28.12.2015

Gå til innlegget

Vi kan ikke gi opp vern om fosteret

Publisert rundt 7 år siden

Fordi dagens lov representerer et overgrep mot fosteret, vil loven før eller senere bli endret.

Abortkampen i 1970-årene dreide seg ikke først og fremst om kvinnen eller en legenemnd skulle bestemme i abortspørsmålet. Det dreide seg om samfunnet skulle sette et vern eller ikke for fosteret.

Berit Aalborg tar derfor feil når hun i sin kommentar i Vårt Land 5. april skriver om effekten av loven om selvbestemt abort fra 1978 var at «I det praktiske liv ble forskjellen at avgjørelsen ble flyttet fra nemndene til kvinnen selv. Abortene var likevel de samme».

Det ser ut til at også KrFs Olaug Bollestad mener noe av det samme når hun hevder at i valget mellom at kvinnen eller legene skal bestemme, bør avgjørelsen ligge hos kvinnen. Nå har vel aldri legene bestemt, men de forvaltet et mandat på vegne av samfunnet. Likevel er nok de fleste av oss enige i at legenemndene fungerte svært dårlig fordi de etablerte svært forskjellig praksis rundt omkring i landet, med store ulikheter i innvilgelsen. Nemndene var uten tvil svært uheldige for kvinner som var i en vanskelig situasjon.

«Celleklump». Nettopp dette ble da også brukt som et hovedargument mot den daværende abortloven. Abortforkjemperne på 1970-tallet argumenterte videre for at fosteret er en celleklump, og at «strikkepinnepraksis» og «bakgårdsaborter» førte til sykdom og død hos kvinner. Begge deler var usakelige argumenter, selv 40 år tilbake. Det er derfor interessant at Aalborg bruker det siste argumentet når hun henviser til at 5.000 kvinner dør i Brasil på grunn av ulovlige aborter. Som om det skulle være relevant for den norske situasjonen.

Abortdebatten på 1970-tallet dreide seg, slik jeg ser det, primært om fosteret skal ha vern fra samfunnet eller ikke. Og det er det abortdebatten i dag bør dreie seg om. Det som først og fremst er galt med dagens abortlov er lovens mangel på vern og mangel på forståelse av at abort dreier seg om en nødvergesituasjon mellom kvinnen og fosteret. Det fundamentale skillet i 1970-årenes abortdebatt var uenighet i dette spørsmålet. En bedre lov med en avveining mellom kvinnens og fosterets rettigheter, ville gjort det lettere å sette grenser for det svært mange ser på som en uheldig praksis, for eksempel at det skal være lov til å fjerne en av to friske tvillingfostre, eller muligheten til å fjerne et foster som har et kjønn som ikke er ønsket.

Etisk debatt. Aalborg og andre argumenterer med at aborttallene i Norge har holdt seg rimelig konstante i de siste 30-40 årene. Dette er stikk i strid med spådommen til noen av de mest kjente abortforkjemperne på den tiden som mente at aborttallene ville stige markant ved innføring av selvbestemt abort.

En grunn til at aborttallene ikke steg i Norge er kanskje at vi fortsatte å ha en offentlig debatt om abort og biomedisinsk etikk i Norge. Dermed ble problemstillingene om fosterets rettigheter holdt mer levende enn i mange andre land. Til tross for abortlovens manglende presisering av fosterets verdi og rettigheter, er det et høyt refleksjonsnivå blant de fleste norske kvinner i dette spørsmålet. Det er viktig, for det er selvfølgelig kvinnen selv som er fosterets sterkeste vern.

Rettigheter. Ut fra det perspektivet er det kanskje ikke urimelig at kvinnen i stedet for en legenemnd får ansvaret for å forvalte fosterets rettigheter, men da rettigheter som bør nedfelles i en ny abortlov. Loven bør understreke at fosteret har rett til liv, men at det kan oppstå en konflikt (nødverge)situasjon i forhold til morens liv.

Det er ikke riktig som Aalborg og andre hevder at det er politisk umulig å endre dagens abortlov selv om et nemndsystem ikke bør og ikke vil bli innført på nytt. Fordi dagens lov representerer et overgrep mot fosteret, vil loven før eller senere bli endret. Som i kampen mot slaveriet i England, som i starten ble ført bare av noen få kristne mot det etablerte samfunnet og de etablertes privilegier, kan kampen ta tid og strekke seg over flere generasjoner. Derfor er det viktig at Kirken, KrF og Vårt Land ikke bøyer seg for dagens strømninger.

Verne fosteret. Ettertiden vil dømme Kirken sterkt hvis den oppgir kampen for å verne fosteret. Men hvordan dette vernet skal bli mest mulig effektivt, bør det være rom for å diskutere, slik Bollestad nå tar initiativ til. Samtidig med dette er det viktig å ta vare på kvinner som er i en vanskelig livssituasjon. I dette spørsmålet var det mange som sviktet. Det er i spenningen mellom kvinnens og fosterets rettigheter abortsaken må diskuteres og det er det som bør være ufordringen til våre politikere og alle oss andre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8. APRIL 2014

Gå til innlegget

Menneskeverdsutfordringer ved livets start

Publisert nesten 8 år siden

Det er ikke likegyldig hvem som styrer forståelsen av menneskeverdets verdi ved livets start.

Det er i livets sårbare faser menneskeverdet blir prøvet. Også i vårt land blir menneskeverdet utfordret på forskjellige vis ved livets start.

I denne sammenhengen er det ikke likegyldig hvem som styrer forståelsen av menneskets verdi ved livets start varierer betydelig mellom norske politiske partier.

Dødelighet blant kvinner og barn

Et av våre viktigste menneskerettighets spørsmål i dag er den høye sykelighet og dødelighet blant barn og gravide i lav-innteksland. 3,3 millioner nyfødte og omtrent 8 millioner barn under 5 år dør hvert år. I underkant av 400 000 kvinner dør i forbindelse med svangerskap og fødsel,  og 98-99% av disse skjer nettopp i fattige land. Nyfødtdødeligheten er 10 ganger høyere i fattige land i forhold til rike og for barn under 5 år er forskjellen 15 ganger. Det er flott at vi har en regjering som engasjerer seg  for å redusere barnedødligheten. Men dessverre har ikke Stoltenberg regjeringen evnet å gjøre en tilstrekkelig  kostnads effekt analyse for å få mest mulig avkastning av de store beløpene som sprøytes inn på dette feltet. I dag vet alle som arbeider i dette feltet at den mest effektive måten å redusere barnedødeligheten på er  å redusere nyfødtdødeligheten.  Nøkkelen til å redusere nyfødtdødeligheten er å bedre mors helsetilstand. Nøkkelen til å bedre mors helsetilstand er å sikre unge kvinner skolegang og utdanning   fordi dette forhindrer at unge jenter blir giftet bort  tidlig og blir gravide for unge. Kvinner med utdanning tar større ansvar for egen helse. For å redusere nyfødtdødeligheten må vi konsentrere oss om de viktigste årsakene  som er: 1) for tidlig fødsel, 2)  oksygenmangel ved fødsel og3)  infeksjoner. Disse henger på mange måter sammen med mors helsetilstand. Vi vet hvordan vi kan redusere dødeligheten på disse feltene,  vi trenger imidlertid politisk vilje til å gjennomføre dette.

Abort og fosterdiagnostikk

Hvert år utføres det på verdensbasis mellom 40 og 50 millioner provoserte aborter, mens det fødes ca 130 millioner barn. I mer enn 40 år er provosert abort blitt knyttet til kvinnens rettigheter og selvbestemmelse. Samtidig har fosteret i en rekke sammenhenger blitt systematisk devaluert.  For å  få til dette har mange argumentert for at fosteret ikke har  status som person og dermed ikke samme rettigheter som fødte mennesker. Men når vi ser på de enorme abort tallene burde det være grunn til å spørre på nytt hva som egentlig foregår. Hvis fosteret er et menneske, og til nå har ingen i debatten klart å overbervise meg om at det ikke er det, er vi inne på et svært galt spor. Jeg oppforder partiene til å løfte blikket fra de innøvde mantraordene  og se på spørsmålet på nytt. Det som er galt med den norske abortloven er at fosterets verdi ikke veies opp mot morens rettigheter. Abort er blitt en rettighet innen utgangen av 12 svangerskapsuke, istedet for å være en mulighet i en vanskelig situasjon. Det moralske alvoret  ved å foreta abort må komme frem i en balansert lov.

I abortlovens paragraf 2 C, den såkalte eugeniske indikasjon, heter det ” Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet”. Denne paragrafen er sansynsligvis en etterlevning etter den sterke arvehygieniske tradisjonen som preget det norske samfunnet fra 1930 årene og helt opp til 1970 tallet. Arbeiderpartiet, og kanskje en rekke andre partier også, har aldri tatt noe oppgjør med dette grumsete tankegodset.

Både i internasjonalt og i Norge ser vi at holdningen til fostre med avvik er preget av likegydlighet og forakt. Siri Fuglem Bergs møte med norsk helsevesen har nå vakt internasjonal oppmerksomhet. Hun var gravid med sitt 3 barn og fikk diagnostisert en alvorlig kromosomfeil, trisomi 18. I en artikkel i et amerikansk tidskrift skildrer hun hvordan norsk helsevesen møtte henne med en kald skulder da hun valgte å fullføre svangerskapet i stedet for å ta abort.  Barn med misdannelser har tradisjonelt blitt satt ut i alle kulturer.  I boken Fra barndom i Norge gjennom tusen år  av Ørnulf Hodne beskriver han hvordan barneutbæring var vanlig praksis i førkristen tid:  ”Strevet for å skaffe seg det daglige brød i en hard og karrig natur stilte så strenge fysiske  egenskaper, at enhver unge som var uskikket til å bli en arbeidsdyktig manns- eller  kvinnfolkemne – vanskapte, syke og svake – måtte bli en byrde som det var nærliggende å  kvitte seg for å sikre resten av huslyden et bærekraftig livsgrunnlag” -  Kristenretten i de gammelnorske lovene forbød og straffet strengt  barneutbæring – det store mordet.

I den tiden var det selvølgelig en langt større belastning å få et barn med misdannelser enn i dag.  Det vi må spørre oss om er om våre holdninger er veldig forskjellige fra dem som rådet i førkristen tid. Det som er blitt viktig for meg  er å understreke at nyfødte med misdannelser uansett hvordan de ser ut, trenger samme varme og omsorg som alle andre nyfødte barn. I stedet for å se på dem som monstre må vi lære oss å se på dem som sårbare nyfødte, selv om de ikke lever lenger enn noen få dager, slik barnet til Fuglem Berg gjorde.

 Nå tar ikke vi livet av fødte barn med misdannelser. Men det er krefter som hevder at det må bli tillatt. Filosofen Peter Singer  hevder feks at foreldre til alvorlig handikappete nyfødte skal ha muligheten til å bestemme sammen med deres lege, om barnet deres skal leve eller dø. I klarteks skriver han: ”Uansett er hovedsaken klar:  å drepe et barn med handicap er moralsk sett ikke likt det å drepe en person. Svært ofte er det ikke galt i det hele tatt”.

Singer han mange tilhengere og dette forteller oss at det er ingen selvfølge at vi ikke skal kunne få en debatt om dette også i vårt land.

Sortering og DNA samfunnet

Det var en politisk bragd av Senterpartiet å få stoppet APs ønske om å innføre tidlig ultralyd. For en slik undersøkelse vil per i dag ikke bidra med mye medisinske fremskritt. Tvert om, som mange har påkekt, vil det gjøre foster med Down syndrom enda mer sårbare. Men sorteringsamfunnet går langt utover spørsmålet om tidlig ultralyd. Det går dypere enn spørsmålet om teknologi og lover.  Det handler om våre holdninger til våre medmennesker: Har vi respekt for  dem som er anderledes? Har vi respekt for ”svakhet”? Har vi respekt for liv? I disse spørsmålene må vi alle arbeide med oss selv, jeg må ihvertfall stadig korrigere meg selv fordi jeg opplever hvor lett det er å undervurdere dem som er ”langsommere” enn meg selv. Ved å fjerne en svak gruppe vil presset på de gjenlevende øke. Den nye blodprøven som kan tas av mor tidlig i svangerskapet og avdekke Down syndrom og andre genfeil, har vi lenge visst vil komme. Sansynligvis  er det ikke mulig å stoppe en slik test, men politikerne kan  bestemme hvilke indikasjoner som skal gjelde for å kunne ta den. For rundt neste sving lurer DNA samfunnet. Det samfunnet hvor vårt DNA er blitt analysert og er kjent av både helsevesenet og kanskje våre foreldre fra fødselen eller endog før vi er født. Da vil vi virkelig kunne snakke om  ”sorteringssamfunnets jerngrep”. Vi beveger oss skritt for skritt mot dette DNA samfunnet. Det er etter min mening viktig å velge politikere som ser dette som en trussel mot den enkeltes frihet og en trussel mot et fritt og demokratisk samfunn.

 

 

  

Gå til innlegget

De kommer om natten

Publisert over 9 år siden

Vi har lest om det og vi har sett det på film og TV serier. Det er om natten politiet kommer.

Det er gjerne i grålysningen politiet i diktaturstater kommer for å hente politiske motstandere og andre som skal fjernes. Det er enklest da, når folk ligger i sine senger og det er få som kan observere det som skjer. Det var på den tiden av døgnet norsk politi for sytti år siden hentet norske jøder ut av sine senger på en tur som endte i døden for de fleste.

Det var derfor med vantro at jeg så på Dagsrevyen for noen år siden hvordan asylsøkere, mange av dem små barn, uten oppholdstillatelse, var blitt hentet av politiet i Finnmark i grålysningen, for å sette dem på flyet ut av landet og mot usikkerheten. Jeg var sjokkert over at Norske myndigheter sto bak.

I dag er det 450 etiopiere, mange av dem barn, som ikke kan legge seg trygt. For de vet det, de kommer om natten, også i Norge.

LES ERLING RIMEHAUG. Barn som politisk virkemiddel

LES OGSÅ VIGDIS BRATZ: Barna vi ikke vil ha

LES OGSÅ EVY ELLINGVÅG: Tillit, tuftet på hva?

Gå til innlegget

Det elektroniske samfunns tyranni

Publisert over 9 år siden

Elektroniske løsninger som kan virke effektive stjeler i virkeligheten vår skapende kraft slik at nytenkning blir borte. Vil det elektroniske samfunnet tilslutt ta knekken på vår vestlige kultur? La oss reise oss i protest mot dette tyranniet!

For noen dager siden kom jeg til kassa i min lavprisbutikk. Men istedet for en "kassadame" måtte jeg gjøre jobben selv og registrere varene. En oppgitt  dame ved siden av meg satt fra seg varene sine og marsjerte ut. Jeg var glad og fornøyd da jeg hadde betalt med kort, fikk kvitteringen, og som vanlig krøllet jeg den sammen i lomma. Men det skulle jeg ikke gjort, for uten den slapp jeg ikke ut av det eletroniske fengselet jeg var kommet inn i. Det ble nok likevel lenge til neste gang jeg besøker denne butikken igjen.

Jeg husker første gang jeg surfet på nettet for 14 år siden. Lite visste vi da, at det som dengang ga en spennende frihetsfølelse ganske snart skulle bli vårt nye fengsel.

Jeg jobber på Oslo Universitetssykehus (OUS) og Universitetet i Oslo. Særlig OUS har satset på elektroniske løsninger. Stadig vekk er det nye portaler jeg må forholde meg til som har ovetatt sekretærfunksjonene. Ja, det er klart at sykehuset har kunnet kvitte seg med mange sekretærer, men istedet må leger og professorer gjøre arbeidet, og antall konsulenter har føket i været. Blir det egentlig billigere? Ja, for en institusjon som synes å ha glemt at den er der først og fremst for pasientenes skyld, ikke for å holde et budsjett, kan det synes biligere å lesse alt sekretærarbeid på fagpersonalet. Men enda billigere ville det jo være å kvitte seg med dem alle. Nå er det stadig nye passord jeg må forholde meg til som må fornyes til forskjellige tidspunkter. Det blir umulig å huske dem i hodet. Når samtidig servicen forsvinner fordi IT desken flyttes ut av sykehuset, blir opplegget tragikomisk.

Da vi flyttet inn på nytt Rikshospital for drøyt 10 år siden fikk vi så avanserte telefoner at vi knapt kunne bruke dem til å ringe med. Til meg var det en som tydeligvis hadde lest inn en melding. "You have a message" sa en nøktern damestemme til meg da jeg tok opp telefonrøret. Problemet var imidlertid at ingen kunne forklare meg hvordan jeg leste av meldingen og lang verre, ingen visste hvordan jeg skulle bli kvitt damestemmen. Fortsatt ti år senere hører jeg denne beskjeden hver gang jeg tar av telefonen.Og etter at den interne telefonkatalogen ble kun elektronisk, er det blitt vanskelig å ringe, fordi den katalogen ikke alltid er like tilgjenglig som en gammeldags papirutgave.

Skal vi finne oss i alle mulige idiotiske elektroniske løsninger fordi arbeidsgivere skal spare penger?

Nei, la oss boikotte butikker som gjør oss alle til kassadamer. La oss gi "datanerdene" en melding: "You have a message": slike butikker boikotter vi!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere