Geir Lauvdal

Alder: 63
  RSS

Om Geir

Følgere

Mindfulness feil medisin i skolen

Publisert over 6 år siden

Vi må slutte med alle denne rosen av barna for den minste ting de foretar seg. Dette er bedøvende og ødeleggende. Ikke rart de tror de er verdensmestere.

Flere skoler har satt stressmestring, mindfulness og yoga på timeplanen. Begrunnelsen er at elevene er stressa, har eksamens- og prøveangst, og kjenner seg utslitte og deprimerte.

Er mindfulnes, stressmestringskurs og yoga riktig medisin? Jeg mener nei. Disse teknikkene, eller metodene, har etter det jeg skjønner som hovedidè at man skal "komme i kontakt med seg selv." , finne svarene i seg selv, kjenne sin egen pust etc.. Og effektene som loves er formidable: "tenke mer positivt", "bli en bedre utgave av seg selv", mer effektiv og opplagt", "oppdage alle de skjulte ressursene i seg selv, mer "autentisk og ekte." Fokuset, og det man søker "ligger i en selv." Utgangspunktet blir helt feil. Det er jo nettopp dette som er ungdommens problem: de søker i seg selv, men finner lite svar. De søker i sitt indre, men opplever at det er tomt. Kombinert med ytre krav om vellykkethet på alle livets områder, er det jo dette som fører til stress og depresjon.

Jeg mener det er helt feil at skolen gjennom mer eller mindre vitenskapelige metoder, skal være med å bygge opp under, og delvis gi, ungdom falske forhåpninger om at "nå har vi funnet løsningen " på utbrenthet, stress og psykiske problemer. Disse metodene er ikke løsninger, de er kun motebølger og "småpirking i overflaten av symptomene". Ungdommens diagnose er stilt, men svarene og løsningene som disse metodene foreskriver er feil. De er tvert i mot en stein til byrden for de fleste. De som ikke opplever effekt av disse metodene, og de tror jeg er mange, vi jo i alle fall nå sitte igjen med følelsen: "Alt er jo min skyld. Ikke dette fikk jeg til en gang."

Hva er så løsningen? Den finnes ikke. Det vil si den ene løsningen med stor L finnes ikke. Dette er komplekst, men jeg har noen tanker.

La oss bli enige om at de fleste av oss ikke har potensiale til å bli noe virkelig stort og ekstraordinært. Det er en god start. Da kan vi slappe litt av, og ta det litt mer som det faller seg. 95% av oss blir vanlige, kjedelig mennesker, med en passe interessant hverdag, og passe utfordrende jobb. Kan vi ikke være fornøyd med det?

Vi må slutte å skjerme barn, ungdom mot all form for motstand og ubehag. Alle denne rosen for den minste ting de foretar seg, er bedøvende og ødeleggende. Ikke rart de tror de er verdensmestere på alle felt, helt til de oppdager sannheten, nemlig at de er ganske ordinære på de fleste av livets områder. Å stå i motstand og ubehag former selvstendighet og personlighet. Dessuten er det jo dobbelt hyggelig når opplevelsen av ubehag og motstand ikke er der.

Så altså, søk svar utenfor deg selv, være fornøyd med gjennomsnittsutgaven av deg selv, og tål motstand. Da forsvinner behovet for både stressmestringskurs, mindfulness og yoga.

Geir Lauvdal
Rådgiver Mandal videregående skole

 

Gå til innlegget

Misjonærbarn er ingen ensartet gruppe. Hver enkelt av dem har sin historie, både på godt og vondt. Å komme frem med solskinnshistoriene er ikke vanskelig.

Mer krevende blir det når de mørke historiene skal fortelles. De er brutale og hjerteskjærende, og bærer med seg sorg, skyld og skam. Det handler om atskillelse, ensomhet, overgrep, og store vansker med å håndtere livet etter oppholdet på "misjonsmarken." Det handler om ikke å bli trodd, når den vonde fortellingen formidles. Ikke bli sett og møtt, og tatt på alvor, av organisasjonene som sendte ut foreldre og barn i sin tjeneste.

Behandlingen mange av misjonærbarna og deres foreldre har fått, er noe organisasjonene dessverre ikke kan være stolte av. Utad kan det virke som mye er gjort. Eksempelvis er alle internatskolene i misjonens regi lagt ned. I etterkant kan også organisasjonene vise til spørreundersøkelser, rapporter, tilbud om erstatning (et symbolsk pengebeløp) og samtaler, men det er en liten del av bildet. Den grunnleggende debatten om misjonens moralske ansvar for de skadevirkningene altfor mange barn og unge ble utsatt for, har organisasjonene og dens ledere aldri tatt. Misjonene har ikke gitt rom, eller tatt inn over seg, de beretningene barna har hatt. I mange tilfeller sitter en igjen med følelsen av at det er barna og foreldrene som har et problem, ikke organisasjonene.

Det at alle misjonenes internatskoler er lagt ned, sier jo noe om at virksomheten som ble drevet, ikke var god. Dette har organisasjonene altså sett, tatt ansvar for, og stanset driften. Likevel vil altså ikke organisasjonene ta ansvar for det som skjedde da internatene var i virksomhet, på tross av at de vet at overgrep har funnet sted på flere av internatene drevet av de samme organisasjonene. De vet at barna mobbet hverandre, de vet at ansatte mobbet barn. De vet at mange har traumatiske opplevelser som følger dem den dag i dag.

Når skal misjonens organisasjoner virkelig lytte til, og ta inn over seg barnas historie? Når skal misjonene innrømme at de har et ansvar for mange ødelagte liv? Det trengs ikke flere rapporter eller møter.

Dessverre har jeg liten tro på at de vil gjøre noe som helst. Grunnen til dette er blant annet rettsaken i Stavanger tingrett høsten 2013. Denne rettsaken kom opp ene og alene på grunn av misjonens svik. I etterkant virker det direkte hyklersk når misjonens ledere sier at de ikke ønsket denne saken, at de følte de satt på feil side av bordet, at de syntes det var vondt for dem. De hadde ikke trengt å sitte i rettsalen i det hele tatt. De burde aldeles ikke ha sittet der. De skulle ha kjent sitt moralske ansvar lenge før en rettsak i det hele tatt var påtenkt.  Dessverre tror jeg misjonene vil la tida gå, og håpet at det roer seg.

 Organisasjonene har etter mitt syn hatt utallige muligheter til å gjøre opp for seg. De har ikke brukt sin nådetid. Hittil har de ikke fulgt mesterens eksempel om å la nåde gå for rett. De har ikke vendt det andre kinnet til. De har gjort det vanskelig for andre barn og unge og komme fram med sine historier. De har ensidig lagt skyld og ansvar på barnas foreldre. Organisasjonenes unnlatelsessynder har skapt store lidelser, både hos barn og voksne.   Nå er tida inne. Legge seg flat, og innrømme at misjonens virksomhet har skadet mange, altfor mange. Og så ta konsekvensen av det, uansett hva det måtte føre med seg.
Dersom nye historier kommer fram må organisasjonene i all ydmykhet spørre: Hva kan vi gjøre for deg? Hvordan kan vi bidra til at du kan gå videre i ditt liv? Vi er mange som venter på organisasjonenes svar.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere