Gard Realf Sandaker-Nielsen

Alder: 6
  RSS

Om Gard Realf

Teolog og på 2. plass på Åpen folkekirkes liste til kirkevalget i Oslo bispedømme. Jobber som kommunikasjonsdirektør. Også på bystyrelista til Oslo Arbeiderpartiet. Engasjert i kirke og samfunn og arbeider for at kirken skal slutte å diskriminere.

Følgere

Vi i Åpen folkekirke er helt åpne om hva vi vil og hvem vi ønsker skal bli valgt inn i bispedømmeråd og Kirkemøtet. Det samme ser ikke ut til å gjelde Frimodig kirke.

Åpen folkekirke har tidligere problematisert Frimodig kirkes rolle: velgerne har ikke visst om Frimodig kirke ville anbefale kandidater eller ikke. Fordi valgordningen er slik den er, vet vi fra tidligere valg at en anbefalingsaksjon vil ha stor effekt på hvem som blir valgt inn fra nominasjonskomiteens liste. (Og da hjelper det ikke om listen skal være bredt sammensatt, så lenge det er de som er anbefalt av Frimodig kirke som har desidert størst sjanse til å bli valgt inn.)


Mange har vært spente på hva Frimodig kirke kommer til å gjøre. Nå vet vi det. Mandag 19. august ble det klart at organisasjonen faktisk kommer til å anbefale kandidater på nominasjonskomiteenes liste. Dette ble gjort på en lukket Facebookgruppe med drøyt 1000 medlemmer. Disse oppfordres til å spre anbefalingene. Men dette skjer altså ikke i det åpne rom. Dette synes jeg er oppsiktsvekkende og bekymringsfullt på demokratiets vegne. Derfor er det ganske oppsiktsvekkende at Granerud skriver i Vårt Land 15. august: «Det er svært misvisende å snakke om at nominasjonslisten kuppes. «Kuppet» består ikke i noe annet enn velgernes frihet til å endre på nominasjonskomiteens liste.» Alle velgerne har frihet til å gjøre endringer, å kumulere inntil tre kandidater. Dette gjelder ALLE tre listene. Men med Frimodig kirkes skjulte anbefalingsaksjon er det all grunn til å anta at på nominasjonskomiteens liste, vil det i hovedsak være kandidatene som er anbefalt av Frimodig kirke som vil ha mulighet til å bli valgt.


Svein Granerud går offensivt ut når han han i Vårt Land 15. august advarer mot at en organisasjon som Den norske kirke skal operere «med politiske partier internt i organisasjonen. Det vanlige i organisasjonssammenheng er at demokratiske prosesser skjer gjennom organisasjonens egne interne organer.» Det som er avgjørende med Bønnslista og Åpen folkekirke er at de gjør det lettere for Den norske kirkes medlemmer å ha innflytelse på hvordan kirken styres. Kirkevalget kan sammenlignes med en organisasjons medlemsmøte, der medlemmene får mulighet til å si sin mening. 


Det som svekker muligheten til innflytelse, både for medlemmer og for lokalmenigheten, er om kirkepolitiske prosesser skjer i skjul for innsyn. Det som ble nytt med Åpen folkekirke, er at strukturene og prosessene ble synlige. Åpen folkekirkes årsmøter er åpne. Pressen er til stede. Jeg mener at Åpen folkekirke har bidratt til større åpenhet, ikke mindre. 


Til slutt: Granerud advarer mot «svenske tilstander». Jeg kan berolige ham. Jeg vet ikke om noen som ønsker slike tilstander, der politiske partier stiller lister ved kirkevalget. Både Bønnelista og Åpen folkekirke er KIRKELIGE organisasjoner, med tillitsvalgte som jevnt over er godt forankret i sin lokale menighet. Åpen folkekirke medfører større åpenhet om prosessene og maktstrukturene i et allerede politisert kirkelandskap. Det kan faktisk virke som om denne kirkelige valgkampen er i ferd med å dreie seg om nettopp det: skal prosessene være åpne eller skjulte. Frimodig kirke har med sine anbefalingsaksjoner i det lukkede rom bidratt til det siste.

Av Gard Sandaker-Nilsen, kandidat for Åpen folkekirke i Oslo og leder i Åpen folkekirke


Gå til innlegget

Villedende leder om kirkevalget

Publisert rundt 2 år siden

Det er riktig at Nominasjons-­komiteenes lister er bredt sammensatt. Men all erfaring – og forskning – tilsier at de som faktisk blir valgt inn ikke representerer en tilsvarende bredde.

Vårt Land skriver på lederplass 1. august om kirkevalget: «Sett fra én synsvinkel er dermed nominasjonskomiteens liste den ­primære lista, kirkelista, den man bør stemme­ på dersom man ikke har sans for uenighet eller kirkelige partidannelser.»

Dette er - for å si det forsiktig – en sterkt villedende setning. Faktum er at både ­kirkepolitikken og kirkevalgene i mange år har vært preget av partidannelser, mer ­eller mindre i det skjulte. Det som er nytt med Åpen Folkekirke og Bønnelista er at dette nå skjer i det åpne rom.

Saken er nemlig denne: Dersom nett-­verket for konservative kristne gjør slik det har vært gjort ved tidligere valg: å anbefale kandidater, viser resultatene fra tidligere valg at det er disse kandidatene som blir valgt inn. Det er riktig at Nominasjons-­komiteenes lister er bredt sammensatt. Men all erfaring – og forskning – tilsier at de som faktisk blir valgt inn ikke representerer en tilsvarende bredde. Slik kan Fri-­
modig kirke operere som et kirkepolitisk parti i det skjulte.

Åpen folkekirke mener at velgerne bør få vite hva de stemmer på og hva som blir konsekvensen av deres stemmegivning. Derfor mener vi at partidannelse i det åpne, er bedre og ærligere enn partidannelse i det skjulte. Både for kirken og ikke minst for velgerne ved kirkevalget. I så henseende er det i alle fall postitivt at lederen slår fast at listene til Åpen folkekirke er like kirkelige som nominasjonskomiteenes lister.

Gard Sandaker-Nielsen, ­
leder av Åpen folkekirke

Gå til innlegget

En åpen folkekirke er en kirke for alle

Publisert rundt 2 år siden

Erling Birkedal stempler Åpen folkekirke som en interessegruppe. Det er en feilaktig fremstilling.

I VL 2. juli forsøker Birkedal på nytt å fremstille seg selv og 
nominasjonskomiteenes lister som de fremste forkjemperne for 
menigheten.

Åpen folkekirke har en stor bredde av kirkens medlemmer i ryggen. Ved valget i 2015 fikk vi 61 prosent av stemmene og viste dermed at flertallet ønsket å utvikle kirken videre som en åpen og demokratisk folkekirke. At Birkedal ikke er enig med oss, er selvsagt helt i orden, men fremstillingen av Åpen folkekirke som en marginal interessegruppe, er feil.

Ulike oppfatninger. 

Vår valgseier i 2015 var et resultat av at Kirkemøtet i 2014 ikke gav rom til et den gang stort mindretall. Prester ble fortsatt tvunget til å diskriminere likekjønnede par, selv om de mente det var teologisk riktig å vie dem. Flertallet mente sikkert at det var til kirkens beste, men våre synspunkter ble ikke ivaretatt. Jeg tror at alle som stiller til valg til menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkemøtet ønsker å jobbe for det beste for kirken og alle våre medlemmer. Vi har åpenbart ulike oppfatninger av hva det er.

Det er ikke noe nytt at medlemmer av Kirkemøtet, Kirkerådet og bispedømmeråd har tilknytning til ulike 
organisasjoner med en teologisk overbevisning. Det nye er at Åpen folkekirke er tydelige på hva vi vil. Vi som stiller til valg har forpliktet oss på et program som viser hva slags retning vi ønsker for Den norske kirke. Vi tror at demokratiet er avhengig av at folk faktisk forstår hvem de stemmer på og gir sin tillit til. Det å organisere seg i lister som er enige om en retning og et felles valgprogram gjør det enklere for velgerne å forstå hva enkeltpersoner som skal representere dem i kirkens organer faktisk står for. Med Åpen folkekirke vet velgerne hva de får. Det vet de ikke om de stemmer på kandidater på nominasjonskomiteenes liste.

Styrker kirkedemokratiet. 

Åpen folkekirke ønsker valg mellom ulike lister, fordi vi mener det styrker kirke-
demokratiet. Som i politikken, er det nødvendig for å gjøre veivalgene tilgjengelige for velgerne. Men det er ikke Åpen folkekirkes skyld at årets listevalg igjen er preget av at én av listene mangler en synlig kurs. Et knapt flertall av Kirkemøtets medlemmer, med blant annet Birkedal i spissen, vedtok at nominasjonskomiteenes lister fortsatt skulle utarbeides. Det vedtok man, i stedet for å legge til grunn at flere enn Åpen folkekirke ville stille lister, slik det nå er blitt. Dette har medført at vi også ved dette valget får en situasjon som innebærer at velgere, som følge av mer eller mindre åpne anbefalingsaksjoner, kan oppleve at de bidrar til at det velges kandidater med det stikk motsatte syn av det de som velgere ønsker å fremme. Åpen folkekirke fremmet en valgordning som var mer gjennomskinnelig, og dermed lettere for velgerne å forholde seg til.

Fortsatt problematisk. 

Til slutt vil jeg gjenta hovedpoenget fra innlegget 28. juni. Som følge av anbefalingsaksjoner, blant annet fra den konservative gruppen Frimodig kirke, er det all grunn til å tro at mange som stemmer på nominasjonskomiteenes lister vil bidra til å gi mandat til kandidater de er grunnleggende uenig med. Det mener vi er et demokratisk problem, og den bekymringen er slettes ikke overdrevet.

Gå til innlegget

Forvirrende iscenesettelse

Publisert rundt 2 år siden

Er ikke annonsen fra nominasjonskomiteens kandidater å villede velgerne?

Fredag 21. juni var det en helsides annonse for de 11 bispedømmelistene til nominasjonskomiteene som stiller til valg ved høstens kirkevalg. Kandidatene på disse listene må få lov til å profilere seg akkurat som de selv ønsker, men det er flere ting i annonsen vi i Åpen folkekirke reagerer på.

Jeg forstår veldig godt behovet for å forsøke å skape en felles listeidentitet. Det har vi i Åpen folkekirke gjort i fem år fordi  vi mener at lister av kandidater som står bak et felles program er avgjørende for at velgerne skal ha tydelige alternativer. Slik styrkes kirkedemokratiet. 

Men nominasjonskomiteens lister er ikke et slik fellesskap med en slik identitet. Hele poenget er at det skal være enkeltpersoner med helt ulik bakgrunn, profil og visjoner for kirken. 

Annonsen får det derimot til å fremstå som at de 155 enkeltpersonene er enig i et felles kirkepolitisk prosjekt med en felles visuell profil. Er ikke det å villede velgerne?

En praktisk ordning

Vi reagerer også på hvordan annonsen fremstiller nominasjonskomiteen som en komité med offisiell status. De 11 komiteene er en praktisk ordning for å sikre at det er kandidater som stiller til valg. Men i annonsen fremstillesnominasjonskomiteene som de som best kjenner utfordringene til Den norske kirke. I tillegg fremstår det som det samme hvem av kandidatene velgerne stemmer på, for de er alle kvalitetssikret og vil «arbeide for den lokale kirkes beste». 

Utfordringen er jo at kandidatene vil helt ulike ting for Den norske kirke. Noen vil reversere vigselsvedtaket og liker ikke utviklingen. Andre heier på det Åpen folkekirke har fått til, og er utålmodige.

Sjansen er stor for at mange som stemmer på nominasjonskomiteens liste, faktisk vil sikre mandattil kandidater de er grunnleggende uenig med. La meg vise hva som skjedde sist, og som sannsynligvis vil skje igjen. 

Nominasjonskomiteenes lister gjorde i 2015 et godt valg, med nesten 40% oppslutning og 35 av 77 mandater. Men av alle som stemte på nominasjonskomiteenes lister, var det fra 8 prosent til 29 prosent – i gjennomsnitt 15 prosent  – av velgerne som fulgte anbefalingene til det konservative nettverket Levende folkekirke. Det var nok til at disse anbefalte kandidatene vant 28 av de 35, 80 prosent av mandatene fra Nominasjonskomiteenes lister. 

Personstemmer avgjør

Ved dette valget har nominasjonskomiteenes lister en sperregrense på 5 prosent for å sikre at slike anbefalelseskampanjer ikke skal være for effektive. Med mindre noen får mer enn 5 prosent personstemmer, følges rekkefølgen på listen når listens mandater fordeles på kandidater. 

Dette gir i utgangspunktet nominasjonskomiteene stor makt i personvalget. Men i 2015 klarte Levende folkekirke å sikre enda flere personstemmer til sine anbefalte kandidater i alle bispedømmer. Det vil være riktig å si at en stemme til nominasjonskomiteens liste førte i fire av fem tilfeller til at en anbefalt konservativ kandidat ble valgt – selv om bare en av sju av de som brukte nominasjonskomiteenes lister stemte med denne intensjonen. 

Kampanjen til Levende folkekirke var altså ekstremt effektiv. 

Gjentar taktikken

Den konservative organisasjonen, som denne gangen heter «Frimodig kirke», forteller på sine hjemmesider at de vil gjenta denne svært effektive taktikken med å mobilisere et lite, men tilstrekkelig antall lydhøre konservative velgere. De vil igjen sørge for at mange av de som velger nominasjonskomiteenes lister, igjen og uten å ville det, bidrar til at nesten bare de konservative kandidatene blir valgt inn.

 Vi i Åpen folkekirke har hele tiden vært uenig i at det skulle nedsettes en nominasjonskomité, når det stiller andre lister i et bispedømme. Av hensyn til velgerne ved kirkevalget mener vi at kirkedemokratiet trenger grupperinger som samler seg om en felles plattform eller program som de forplikter seg til å jobbe for. Da kan velgerne i neste omgang stille oss til ansvar. 

Nå tapte vi den kampen for dette valget, og igjen ser vi utfordringer i asymmetrien mellom listeneMen det blir enda mer villedende for velgerne når nominasjonskomiteenes lister fremstår som et felles prosjekt. Vi ønsker åpenhet om hva listene og kandidatene vil bidra med i styringen og utviklingenav Den norske kirke. Slike annonser som vi så på fredag bidrar til det motsatte. 

Gå til innlegget

På fem tiår har vi som er lesbiske, homofile, bifile og transpersoner gått fra være utestengte, uønskede og stemplet som syndige, til å være velkomne, anerkjente og sett på som en ressurs av kirken. Det er jeg stolt, takknemlig og utrolig glad for.

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?». Det var ordene fra Salme 22 Jesus ropte i desperasjon fra korset før han døde. De samme ordene har dessverre også vært ordene som lesbiske, homofile, bifile og transpersoner har brukt i sin desperasjon etter å finne sin plass i verden. Og jeg har hørt ropene selv. I fra fortvilte søsken i Russland, Ukraina, Moldova og andre land, både fjernt og nært. Og jeg har hørt ropene fra unge og gamle LHBTere i Norge.

Om en uke er det 50 år siden den moderne homokampen startet på baren Stonewall Inn i New York. Neste år er et 70 år siden Det norske forbundet av 48, den første organisasjonen for lesbiske og homofile, ble dannet. Og det er 43 år siden kristne LHBT-ere begynte å feire gudstjenester i Åpen kirkegruppe.

Gjennom historien ha LHBTere funnet sammen i desperasjon, sinne, engasjement og glede. Vi har skapt en bevegelse som har endret samfunnet og som har endret kirken. For gjennom å anerkjenne mangfoldet i skapelsen, har vi blitt et mer menneskelig samfunn og en sannere kirken. Vi forstår enda mer av hva det vil si at Gud faktisk ble menneske i kjøtt og blod. Det er livet selv som har endret kirken.

Jeg har også min historie. Denne våren og sommeren er det 15 år siden jeg opplevde at livet og kjærligheten presset meg ut av skapet. Samtidig ble et engasjement skapt. For at kirken skal anerkjenne at vi som er LHBT+ er like gudeskapt og har like store evner til å elske som alle andre. Og for at vi som er LHBT+ skal forstå at vi ikke må velge mellom å tro og kjærlighet – mellom å være kristen og være tro mot oss selv.

Det er fantastisk å fått lov til å være med på den enorme endringen som har skjedd i kirken. Fra å være utestengt, syndig og skambelagt, til å være velkommen, anerkjent og sett på som en ressurs. Og ikke minst: Alle par er velkommen til vigsel! Fra å være aktivist i Åpen kirkegruppe, har jeg fått tillit som leder i Oslo bispedømmeråd og Åpen folkekirke. Det er nesten ikke til å tro.

I Oslo bispedømme støtter kirken arbeidet for at LHBT skal ha like rettigheter som alle andre. Vi oppfordrer alle som ønsker å jobbe i kirken, til å søke stillinger, uavhengig av hvem du er og hvem du elsker. Og vi har oppfordret menigheter i Oslo, Asker og Bærum til å engasjere seg under Oslo Pride. Vi ønsker at hele befolkningen skal oppleve at kirken tar imot dem med åpne armer, uavhengig av hvem de er og hvem de elsker.

«Natten er omme» var tema for Regnbuemessa i 2007. Det var mer ett forsøk på å være profetisk, enn reell beskrivelse av situasjonen. I profetien har vist seg være sann. I dag er vi mye nærmere morgenen enn vi var i 2007. Men vi er ikke i mål. Derfor må vi ikke sove, men fortsette å arbeide for at kirkedørene ikke skal være stengt for noen og at alle skal oppleve at de er elsket. Og vi skal kjempe for at utviklingen forsetter, for vi er smertelig klar over at ingen seire er vunnet for alltid.

Men i dag er jeg først og fremst stolt, takknemlig og utrolig glad for at kirken har svart på ropet, og forkynner at Gud ikke har forlatt LHBT+, men har skapt og elsker hver eneste en av oss.

Gard Sandaker-Nielsen, leder i Oslo bispedømmeråd og Åpen folkekirke

Appellen ble holdt under Regbuemessa i Oslo Domkirke fredag 21. juni 2019.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere