Gard Realf Sandaker-Nielsen

Alder: 6
  RSS

Om Gard Realf

Teolog og på 2. plass på Åpen folkekirkes liste til kirkevalget i Oslo bispedømme. Jobber som kommunikasjonsdirektør. Også på bystyrelista til Oslo Arbeiderpartiet. Engasjert i kirke og samfunn og arbeider for at kirken skal slutte å diskriminere.

Følgere

Husk på unge skeive, KRIK!

Publisert nesten 2 år siden

Det er ekstra viktig at KRIK inkluderer LHBT+ på en god måte, fordi idretten som samfunnsarena ikke har kommet like langt som kirka i arbeidet med å inkludere seksuelle minoriteter. Derfor håper vi at KRIK på helgens generalforsamling aktivt velger å inkludere LHBT+ på alle nivåer i organisasjonen.

I 2017 vedtok Kirkemøtet for Den norske kirke en vigselsliturgi som skal kunne brukes av alle par, uavhengig om du er mann, kvinne eller trans, homo eller hetero. Dermed kunne også par av samme kjønn gifte seg for Vårherres åsyn og i menneskers nærvær. Det var en stor dag for mange av oss som i lang tid har jobbet for at kjærligheten mellom to av samme kjønn skulle anerkjennes på lik linje med kjærligheten mellom en mann og en kvinne. Samtidig anerkjente et stort flertall at begge syn på ekteskapet har teologisk begrunnelse og kan komme til uttrykk i forkynnelse, undervisning og i praksis, ved at en prest kan følge samvittigheten sin. Vi prøvde altså ikke å stemme hverandre ut, men fant formuleringer flest mulig kunne leve med. For oss i Åpen folkekirke var det viktig at ingen skulle presses ut, når Den norske kirke åpnet ekteskapet for alle.

Husk på de skeive og unge

Den norske kirke har levd med uenighet om LHBT+-personers prestetjeneste og mulighet til å gifte seg i kirken i flere tiår. Det er over 40 år siden Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile ble dannet av modige folk som våget å være ærlige om hvem de var. Siden den gang har holdningene endret seg og kunnskapsnivået har økt. I mange miljøer har det vært jobbet godt teologisk og sakte men sikkert har ansatte i kirken stått fram og vært åpne om legningen sin. Nå ser vi at spørsmålet drøftes i frikirker og kirkelige organisasjoner. Også i KRIK.

Til helgen er det generalforsamling, Til alle dere som er til stede der: Husk på alle de skeive og unge medlemmene i KRIK når dere står på talerstolen. Det er livet deres dere mener noe om. Det er ingen sak. KRIK har blitt spesielt viktige som en kristen idrettsorganisasjon, som når mange­ som ikke føler seg hjemme i annet kristent ungdomsarbeid. Mange unge, nettopp i «KRIK-alder» strever – ikke minst med sin seksuelle identitet. At KRIK inkluderer LHBT+ på en god måte er derfor ekstra viktig, fordi idretten som samfunnsarena ikke har kommet like langt som kirka i arbeidet med å inkludere seksuelle minoriteter. KRIK har med andre ord muligheten til å være en trygg, kristen arena for unge som ofte har erfaring med å måtte skjule sin legning.

Gå lenger enn forslaget

Vi i Åpen folkekirke oppfordrer KRIK til å gå lenger enn forslaget til vedtak legger opp til: Vi oppfordrer til å vedta at alle lederposisjoner og stillinger i organisasjonen er åpne for homofile i partnerskap og ekteskap. At seksuell identitet er ikke avgjørende for hvem organisasjonen gir tillit og ansvar. Vi oppfordrer til å vise i vedtak og praksis at hvis alle har samme umistelige verdi, må det være rom for alle til å være seg selv. Vi oppfordrer dere til å være med å inkludere unge mennesker som av ulike grunner opplever utenforskap.

Den norske kirke samarbeider mange steder med KRIK, blant annet om konfirmantopplegg. Da må de ikke møte holdninger som problematiserer om LHBT+-personer skal kunne være ledere. Det rammer unge skeive hardt.

KRIK bør klare det

Vi håper derfor KRIK nå aktivt velger å inkludere LHBT+ på alle nivåer i organisasjonen, samtidig som en kan anerkjenne at det finnes ulike teologiske syn på ekteskapet og samliv mellom to av samme kjønn. Når Den norske kirke klarer det som kirkesamfunn, bør KRIK kunne klare det som en kristen ungdomsorganisasjon. Så husk på alle de skeive og unge medlemmene i KRIK når dere står på talerstolen. Det er livet deres dere mener noe om.

Gard Sandaker-Nielsen, leder i Åpen folkekirke og Oslo bispedømmeråd

Gå til innlegget

Åpen folkekirke står på vedtakene vi har gjort, og står fast på at det er rom for å være uenige i synet på ekteskapet. Samtidig vil vi fortsette å jobbe for at kirken skal slutte å forskjellsbehandle ved tilsettinger.

Petter Olsen går i innlegget “Det nødeløse demokratiet” på verdidebatt langt i å påstå at det rommet vi i Åpen folkekirke var med på å skape gjennom liturgivedtakene i 2016 og 2017 i realiteten ikke finnes. Jeg kan betrygge alle som måtte være usikre: Vi i Åpen folkekirke står på de vedtakene vi har vært med på. Det betyr at det i Den norske kirke er helt legitimt å lære og forkynne et ekteskapssyn hvor kun mann og kvinne inngår. Samtidig vier kirken alle par som ønsker det, helt uavhengig av hva slags kjønn partnerne måtte ha. Jeg er fortsatt glad for at vedtakene samlet en så stor andel av Kirkemøtet. Det var viktig for oss, siden vi vet hvordan det er å være i mindretall og inntil nylig opplevde at synet vårt ikke ble anerkjent. 

Det at vi gir rom for uenigheten, betyr derimot ikke at vi ikke vil fortsette å jobbe for en kirke og menigheter som ikke diskriminerer ved ansettelser og som fullt ut anerkjenner og inkluderer lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Vi vil at alle tilsettingsorgan i Den norske kirke kun skal tilsette på bakgrunn av kvalifikasjoner og egnethet for stillingen, ikke hvem søkerne er gift med eller bor sammen med. Det betyr at vi også vil bruke innflytelsen medlemmene i kirken på nytt har gitt oss til å prøve å få det til å bli en realitet. 

At vi jobber for primærstandpunktet vårt, betyr derfor ikke at vi ikke anerkjenner uenigheten og vil forsvare retten til å mene og forkynne at ekteskapet kun er for mann og kvinne. Jeg er enig i at dette ikke er så lett, men hvem har sagt at slike spørsmål skal være enkle. Vi må fortsette å tro på at evangeliet, kirken og oppdraget vi har fått i fellesskap er større enn uenigheten vår.

Gå til innlegget

Vi i Åpen folkekirke har i valgkampen blitt utfordret på hva slags organisering av Den norske kirke vi vil gå for. Jeg forstår godt ønsket, men må svare at vi heldigvis for kirken ikke har bestemt oss. For ingen av oss har foreløpig løsningen.

Diskusjonen om kirkeordning har splittet kirken i flere leire de siste årene, og det har til dels vært veldig steile fronter. Mellom ansattegrupper, råd og arbeidsgiverlinjer har mistillit, snarere enn tillit, preget forholdet. Nå må vi komme videre og skape en organisasjon som de fleste har tro på kan være bra, som faktisk henger sammen og som vil være mer effektiv. Prosessen til nå har vist med all muligtydelighet at det å gå inn i veivalgene med konklusjonen klar og peke på en av dagens arbeidsgiverlinjer ikke fører frem. Man må tenke helhetlig og lytte. I denne saken er prosessen en viktig del av den fremtidige løsningen.

I april skrotet Kirkemøtet vedtaket fra 2016 og bad Kirkerådet om å forsere arbeidet og finne fram til en permanent løsning som vil samle arbeidsgiveransvaret og bidra til at organisasjonen henger bedre sammen. I juni besluttet Kirkerådet å utrede en modell som tar utgangspunkt i prostiet som den sentrale enheten. Det kan være et lovende valg, for de fleste prostier kan være store nok til å håndtere arbeidsgiveransvarer, samtidig som ansvaret flyttes nærmere menigheten enn det som er tilfellet med bispedømmerådet er i dag. Utredningen som kommer skal også inneholde uttegning av organisasjon og økonomiske konsekvenser og slik gi grunnlag for en informert beslutning.

I arbeidet med å bygge en ny organisasjon for kirken, må fokus være kirkens oppgaver. Kirkens oppgave er alltid å forkynne evangeliet og være kirke for sin tid på sitt sted. Også arbeidsgiverorganisering skal bidra best mulig til det. Da må vi sørge for kompetent faglig ledelse og lokalt kunne være utviklings- og endringsdyktige. For oss er det noen prinsipper som er viktige å holde fast på. Vi må (blant annet) få til at mer av ressursene kan brukes ¬lokalt i ¬soknet, at kirken kan opptre som en god og enhetlig arbeidsgiver og at vi kan få til en samlet, strategisk utvikling av kirken som kobler lokalt, regionalt og ¬nasjonalt nivå på en god måte.

I Oslo bispedømme, hvor jeg er bispedømmerådsleder, har vi gjort et arbeid med å utrede en modell for enhetlig ledelse. Det har vært et utfordrende arbeid, både for prosjektgruppa og styringsgruppa. Vi har ikke landet på noe modell og rådene er ikke enige i hva som bør velges. Det er heller ikke så viktig, nå når Kirkerådet har forsert den nasjonale prosessen. Men det prosessen har vist, er at når vi snakker sammen og blir litt kjent, forstår vi også mer av hvordan vi ser verden og hvilke utfordringer vi står overfor. I tillegg har vi fått belyst hvor de store utfordringene ligger. Vi trenger en skikkelig diskusjon om ledelse i kirken, lokalt, regionalt og nasjonalt. Hva betyr ledelse i kirken, sammenliknet med andre typer organisasjoner? Hvordan ruster vi menighetene best mulig til å gjøre jobben med å vekke og nære til kristent liv? Hvordan organiserer vi stabene, slik at alle ansatte har rom for å gjøre en god jobb og blir fulgt opp skikkelig? Hvordan sikrer vi demokratisk legitimitet til de ulike organene? Og hvordan sikrer vi biskopens tilsyn og tydelige rolle i kirken? Og hva er den gode balansen mellom lokal forankring og helhetskirkelige vurderinger?

Foreløpig har Åpen folkekirkes tillitsvalgte vært like uenig som resten av kirken om hva som er de beste løsningene. Nå har jeg håp om at vi skal komme forbi denne uenigheten. Nå må vi bygge tillit til hverandre, og sammen skape en organisasjon som varer. Da er det en forutsetning at denne tar hensyn til hele kirken - begge dagens arbeidsgiverlinjer.

Jeg tror altså at det er veldig positivt at vi i Åpen folkekirke ikke har bestemt oss. For nå trenger vi mange ulike perspektiver, erfaringer og solid kunnskap for å lykkes med å lage en kirkeorganisasjonen som vil fungere for hele kirken. Den jobben skal vi i Åpen folkekirke gjøre sammen med resten av kirke¬demokratiet, ansatte og frivillige. Kjepphestenes tid er altså forbi. Framover er det det konstruktive og pragmatiske som gjelder. Jeg har tro på at vi kjapt skal komme dit.

Gå til innlegget

Hva vil vi i Åpen folkekirke?

Publisert rundt 2 år siden

I valgkampen har vi fått kritikk for å fokusere på valgordning og korrigere iscenesettelsen av nominasjonskomiteens lister som menighetens tillitsvalgte. Det har vært helt nødvendig, for det er mye misvisende som har blitt skrevet. Samtidig er det en liten del av hva vi i Åpen folkekirke står for.

Først må jeg på ny tilbakevise litt kritikk. Olav Hauge påstår i VL 28. august at jeg driver med farlig demagogi om nominasjonskomiteenes lister. Jeg kan berolige ham med at jeg faktisk mener det jeg skriver, og jeg kan belegge det med fakta.

Bakgrunnen for mine påstander er at ved Kirkevalget i 2015 ble i all hovedsak de kandidatene som Levende folkekirke anbefalte på nominasjonskomiteenes lister, valgt inn i bispedømmeråd og Kirkemøtet. Deres anbefalelsesaksjon var således utrolig vellykket. De som valgte å stemme på kandidater som like godt kunne stått på Åpen folkekirkes lister, fikk ikke inn sine kandidater. De bidro i stedet til å gi nominasjonskomiteenes lister flere listestemmer. Slik sørget de for at flere av dem Levende folkekirke anbefalte, ble valgt inn. Det vil jeg kalle “å bidra til å gi mandat til kandidater du er grunnleggende uenig med”. Om Frimodig kirkes anbefalelsesaksjon i år er i nærheten av like vellykket, vil det betyr at historien gjentar seg. Det må det være lov til å opplyse velgerne om.

Så skal jeg være den første til å innrømme at Åpen folkekirkes kandidater ikke er enige om alt. Heldigvis. Men vi har faktisk samlet oss om et program vi går til valg på. Dette programmet er laget etter åpne høringer og vedtak på årsmøtet. I tillegg arrangerer vi debatter hvor vi inviterer inn folk vi er uenig med, for vi mener at vedtak blir bedre når posisjoner brynes mot hverandre. Om noen mener det er en trussel mot demokratiet, må de gjerne gjøre det. Vi mener derimot at det har vært en berikelse for Den norske kirke og gjør at mer av debatten nå foregår i det åpne rom. Det lover vi å fortsette å bidra til om vi får fornyet tillit av kirkemedlemmene.

De siste fire årene kan vi se tilbake på viktige seire og store steg på veien mot en kirke som kan romme oss alle og livene våre. Takket være den store mobiliseringen ved kirkevalget i 2015, fikk vi åpnet kirkedørene for alle som vil gifte seg, helt uavhengig av hvem du er eller hvem du elsker. Det vi har gjort, har endret menneskers liv og ført til at vi kan våge både tro og elske samtidig. Men dette arbeidet er ikke noe vi blir ferdig med.

Akkurat som livet og menneskene endrer seg, må kirken endre seg for ikke å stagnere og bli uviktig. Derfor er det ikke sant slik som noen sier at nå som alle kan gifte seg, kan Åpen folkekirke legge ned. Nei, vi er ikke ferdige. For vigsel for alle er bare ett av de synlige tegnene. For vi vil ha en kirke som ikke måler menneskers tro eller tvil, men tar imot oss som vi er. En kirke som ikke diskriminerer ved ansettelser. En kirke som forkynner Guds grensesprengende kjærlighet og lar oss få erfare at vi er elsket og gir oss mot til å elske både oss selv og andre. En kirke som taler makta midt imot når det trengs, og våger å bli upopulær. En kirke som roper nei til hatprat og kjemper for et menneskelig samfunn. En kirke som engasjerer seg i verden og som er med å bygge gode lokalsamfunn. Som bygger broer mellom mennesker og religioner og skaper større forståelse. En kirke som er en sterk og tydelig stemme i miljødebatten. En kirke som forkynner tro, håp og kjærlighet. For alle.

Noen innvender at “alle” er enige i dette. Om det stemmer, er det i så fall historisk. For inntil veldig nylig var vi som mener alt dette i et tydelig mindretall i kirkens styrende organer. Selvsagt er vi klar over at vi Åpen folkekirke er ikke de eneste som vil mye av dette. Men alle i Åpen folkekirke deler helheten i denne visjonen. Det er denne kirken og dette fellesskapet vi ønsker å bruke fritiden vår på de neste fire årene på å realisere. Så vet også vi at det er folk som ikke er enige med oss og ønsker å ta kirken i en annen retning. Derfor er det viktig å bruke stemmeretten og sikre at de som velges faktisk representerer det brede lag av medlemmene i kirken.

Gard Sandaker-Nielsen, leder av Åpen folkekirke og 2.-kandidat til bispedømmerådsvalget i Oslo


Gå til innlegget

Jeg forstår at folk begynner å bli lei av å høre om hvor fantastiske de ulike listene til årets kirkevalg er, uten at vi forteller så mye om hva vi ønsker å gjøre de neste årene. Jeg skal komme sterkere tilbake. Men jeg må få lov til å korrigere Harald Hegstads fortelling om hans egen liste og Åpen folkekirke i VL 20. august.

For det første: Åpen folkekirke har på ingen måte lagt opp til å bli eneste liste ved valg, men har jobbet og diskutert åpent i mange år for å finne en god og demokratisk valgordning for kirken. Vi har hele tiden lyttet og vært åpne for å forbedre forslagene våre. Det er sant at vi i utgangspunktet gikk for et reint listevalg, slik at kandidatene måtte finne ett eller annet å stå samlet om. Bakgrunnen er at vi er opptatt av at velgerne skal kunne forstå alternativene og enkelt velge dem de ønsker skal representere seg. Men vi så at en slik valgordning kunne bli for sårbar. Derfor gikk vi forut for Kirkemøtet inn for at hvis det bare stiller en enkelt liste i et bispedømme, SKULLE bispedømmerådet drøfte situasjonen, og KUNNE ta steg for å få stablet på beina en alternativ liste. I løpet av møtet gikk vi med på at man ikke bare kunne, men SKULLE ta steg for å få fram en alternativ liste. 

Ja, vi er uenige om hva som gir gode alternativer for velgerne. Vi i Åpen folkekirke mener at mer eller mindre tydelige alternativer er et gode for demokratiet. Men i motsetning til det Hegstad prøver å skape inntrykk av, har vi hele tiden vært villige til å ivareta kirkedemokratiet og sikre at velgerne har flere alternativer å stemme på. 

For det andre, og dette har jeg sagt tidligere: Når vi ikke lenger er en statskirke som har kirkelig statsråd og Stortinget som garantister for folkelig og demokratisk forankring, må vi styrke demokratiet. Flere må stille til valg og flere må være med å velge hvem som skal lede kirken. Den norske kirke har 3,7 millioner medlemmer. Da må vi legge til rette med en valgordning som folk forstår og kan forholde seg til. For at et valg skal vi mening, trenger en valgmuligheter. I dette valget er det Åpen folkekirke og Bønnelista som bidrar til at folk har alternativer. Vi i Åpen folkekirke går alle til valg på et felles valgprogram. Om en leser presentasjonene av nominasjonskomiteenes kandidater, er det nesten umulig å forstå hva som skiller dem og hvor i kirkelandskapet de plasserer seg. Det gjør at velgerne kan finne på å stemme på folk de faktisk er grunnleggende uenig med.

For det tredje: Harald Hegstad forsøker å skape et inntrykk at “vigselssaken” ikke står på dagsorden i dette valget, og at vi dermed bløffer. Men det gjør vi ikke. Det er kun to! år siden Den norske kirke begynte å vie to av samme kjønn. Det er kun fire! år siden det sist var et konservativt flertall i kirkemøtet. Vi som har LHBT-identitet er vant til å bli tråkket på og stengt ute. Når representanter for Bønnelista tar til orde for reversering av vigselsliturgien, er det det klart at vigsel for alle og inkludering av LHBT er en sak både vi som kandidater og velgerne må forholde seg. Jeg er glad for at Hegstad er blitt en god samarbeidspartner i kirkepolitikken, både nasjonalt og i Oslo bispedømme, men han kan ikke lukke øynene for at andre ønsker og kjemper for noe annet enn det han selv gjør. 

Til slutt: Hegstad skaper inntrykk av at stemmer du på nominasjonskomiteenes lister er du opptatt ro og konsensus, mens stemmer du på Åpen folkekirke er du opptatt av uenighet og å skape splid. Det stemmer ikke. Kandidatene på nominasjonskomiteens liste har ingen ting til felles, og kan dermed være grunnleggende uenig i mange ting. Det er mange dyktige kandidater på disse listene, som helt sikkert vil bidra med viktig kompetanse i kirkestyret. Men stemmer du på noen av dem, kan du bidra til å gi mandat til kandidater du er grunnleggende uenig med. Det er et demokratisk problem det ikke går an å snakke seg rundt. 

Gard Sandaker-Nielsen, leder av Åpen folkekirke og kandidat til bispedømmerådsvalget i Oslo 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere