Fredrik W. H. Steensen

Alder: 64
  RSS

Om Fredrik W. H.

Bør nå prøve å bli frisk, og kutte ut alle former for energitappende unødvendige elementer på fjernsyn og internett. Bor fortsatt i ødemarken og koser meg som best jeg kan, med kone og barn. Litt utdannelse og mye og springende erfaring.

Følgere

Fornuftens etikk og moral

Publisert over 11 år siden

Jens Brun - Pedersen skrev:

Moral basert på fornuft

02.02.10 kl. 21:05 spurte Frode Meland:


Jeg har kun to enkle spørsmål til dere:

- Skal vi handle moralsk fordi mennesker trenger det, eller fordi en eller annen guddom krever det?

- Dersom det blir en konflikt mellom de to premisser nevnt over, skal man da prioritere mennesker eller guddommen?


Svaret fra Brun - Pedersen var:

Vi bør handle moralsk dersom vi ønsker at medmenneskelighet skal prege vårt fellesskap, ikke nødvendigvis fordi en gud har befalt det. Det er fornuftig og klokt at vi tar hensyn til andre. Det forstår alle uavhengig av en tro en på en gud eller guder.

Etter min mening er det tryggest om menneskene har en moral og etikk uavhengig av en religiøs tro. Hvorfor? Fordi hvis et religiøst menneske har basert hele sin anstendighet og moral avhengig av en gud og dennes bud, hva skjer da hvis dette mennesket mister sin gudstro? Man står da igjen med fare for å være uten noen moral og etikk. En moral som er basert på religiøs tro er mer sårbar enn noe som er basert på rasjonalitet.

Det er å bygge sin bolig på sandgrunn å la sine verdier og etikk være basert på noe man ikke kan vite noe om. Har man derimot basert sine verdier, etikk og moral på noe som er uavhengig av troen på noe overnaturlig, har man et bedre fundament som tåler menneskelig tvil og anfektelser bedre. Er moralen basert på det vi kan mobilisere av fornuft og rasjonalitet, står vi bedre rustet. Tro er et mer usikkert grunnlag for moralske handlinger enn fornuftsmessige begrunnelser for en adferd som tar hensyn til en selv og andres velbefinnede.

Mange som ikke er religiøse har også basert sine leveregler på gjensidighetsprinsippet. En forfatter i Kina, som levde 3000 år før vår tidsregning, skrev om sin konge: "Han handlet mot andre som om det gjaldt han selv." Man trenger ikke å være religiøs for å ha dette gode prinsippet som en rettesnor i livet.

Min kommentar til Jens Brun-Pedersens blogginnlegg:

Om jeg ikke før har vært i tvil så er jeg det ikke nå lenger: Det synet som her anfektes er skremmende. Jeg skal forsøke å begrunne.

En etikk eller en moral bygget på fornuften, som setter vår menneskelige fornuft i sentrum innebærer en etikk og moral som hele tiden begrunner seg i hva vi som mennesker oppfatter som fornuftig gitt ut fra til enhver tid gjeldende oppfatning. Dette kan lett bære galt avsted, noe vi har sett opp gjennom historien. Sett fra Stalins ståsted og ut i fra den da gjeldende fornuft, var Moskva prosessene det eneste fornuftige. På samme måte kan man si om jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Ut i fra de gjeldende omstendigheter var altså dette fornuften, uansett om vi i dag anser dette som fornuftig eller ikke. 

Ser vi så til Kina, så er det fornuften som råder f. eks. i ett barns politikken. Dette fører til at millioner av jentefostre blir abortert, ut i fra fornuft. Nå viser det seg jo, at virkeligheten ikke alltid stemmer overens med fornuften, da man i løpet av kort tid vil ha manko på 24 til 40 millioner kvinner i landet. Men fornuften sier at et barns politikken er rett, sett fra kinesiske myndigheters side.

Går vi så til vårt eget land, hvor dessverre senaborter, pga mulige skader eller muligheter for handikap,  er blitt relativt vanlig, dette begrunnes med fornuft. Fornuft for den enkeltes situasjon, for barnet som vokser opp annerledes og landets økonomi. Og når tidligere ledere i HEF varmt går inn for eutanasi, ut i fra fornuften, så sier dette noe om det å ha fornuften som grunnlag for etikk og moral. Om man så trekker dette ned på det personlige plan, som etter min mening er moralens område i livet, er det dermed greit at jeg, eller en annen, kjører i 100 kilometer i timen gjennom et boligområde, satt på spissen, fordi det virket fornuftig. 

En moral og etikk bassert på menneskets fornuft er en farlig tanke, rett og slett fordi fornuften til menneskene forandrer seg opp gjennom tiden. Fornuften vår preges av den tid vi lever i, og er ikke konstant. Dermed kan HEF, ut i fra det som skrives over, godta og stå inne for folkemord, drap på handikappede, abort, eutanasi, utnyttelse av andre menneskers rett til natur og livsgrunnlag og mye, mye mer. I og med at man lar fornuften råde kan man til og med godta terror og krig, for det er det eneste fornuftige.

Et samfunn styrt etter en etikk bassert på fornuft vil automatisk kunne, ut i fra gitte situasjoner, gjøre de mest bisarre ting. Ut fra fornuft, sett fra Pol Pot regimet i Kambodsja, var det å drepe millioner av sine landsmenn fornuft, en fornuft som ble heiet frem av mange tilhengere i Norge. Hva forhindrer at man ut i fra fornuftens varierende ståsted vil kunne utføre de mest bestialske handlinger, og i så tilfelle skjule seg bak det virket fornuftig der og da. Ja, for soldater vil det dermed, ut fra fornuftstankegangen, også være etisk og moralsk korrekt å gjemme seg blant sivile under en krig, eller straffe helt uskyldige mennesker ut i fra fornuftsbegrepet, skremme til lydighet.

Det å bygge en moral eller en etikk på fornuft, er en farlig vei å gå. For fornuften er ikke alltid den samme og varierer fra kultur til kultur. Fornuften er subjektiv, og ikke minst er fornuften manipulerbar. Og fornuften vil alltid frata meg ansvaret for de handlinger jeg deltar i, nesten i alle tilfeller. Et spørsmål vi derfor bør stille oss, er det sikkert at vår fornuft er til andre menneskers beste? Jeg undres virkelig når jeg ser på verdens skjeve fordeling og utspillene til mange som har hatt sentrale posisjoner i HEF og det verdigrunnlag HEF, her representert ved Jens Brun-Pedersen, sier de står på.

Jens Brun - Pedersens innlegg over er ikke akkurat til glede for oss som ikke helt passer inn i dagens samfunn. Resultatet av fornuften kan lett bli skremmende. Ut fra fornuften kan vi som er avhengig av rullestol blitt sett på som en byrde og utryddes. Eller hva om f. eks. Iran, om de har atomvåpen, eller USA finner det fornuftig å sende atombomber hvor det enn skulle være, er dette da god etikk? Er dette moralsk forsvarlig?

Nok en gang har en i HEFs ledelse, gjennom kommentaren over vist hvor spinkelt og varierende det verdigrunnlaget de bygger sin etikk på er. For den bygger på vår menneskelige oppfatning som gjenspeiles i vår fornuft og dermed kan ut i fra det menneskelige dermed nær sagt brukes til hva det enn måtte være ut i fra fornuften. For verden har ikke et felles sett verdier, ei heller FN charteret kan sies nøytralt, og dermed bør etikken og moralen bygges på noe annet enn den menneskelige fornuft. I alle tilfelle slik jeg ser det.

Gå til innlegget

Den store misjonær

Publisert over 11 år siden

Olav Elgvin skrev om Misjonerende muslimer, men er det ikke en annen misjonering som gir oss virkelig grunn til bekymring?

Nå er det begynnelsen av en ny arbeidsuke for de fleste av oss, selv om noen av oss ikke er så heldige. Og nå sitter jeg her og undrer meg på hvem som den største misjonær blant oss. Ikke er det muslimene, tror jeg, og ikke kristne heller for den sakens skyld. Jeg undrer meg på ikke det er en annen ideologi som i langt større grad misjonerer ovenfor deg og meg og hvermannsen. I alle tilfelle om jeg ser ned i min postkasse og hva papirsøppelbosken fylles opp av.

Hver dag kommer det dettende inn en mengde reklame i vår postkasse som forteller meg om evig lykke bare jeg skulle finne på å kjøpe litt til. Kjøpe ting jeg og familien overhode ikke trenger. Det er vel lenge siden vi kuttet ut å telle alt det vi ikke har bruk for, ikke bruker, men som er kjøpt under misjoneringen til kjøpmannsstanden, under presset fra den evig misjonerende mammon. Ser vi på det så er muslimsk og kristen misjonering ikke annet enn en dråpe i det store misjoneringsprosjektet vi utsettes for daglig. Hver eneste dag, i fjernsyn, i radio, i aviser, i form av plakater klistret opp nær sagt over alt og i form av overfyldte postkasser.

Nå vil sikkert mange si det ikke er misjonering de driver med, men opplysning om......? Her er jeg ikke sikker, de vil jo gjerne ha oss til å bruke alle våre kjære penger i et system som det misjoneres for. Hver dag, hele tiden misjoneres det for økt forbruk, økt omsetning og til syvende og sist økt nytelse. Det er intet annet enn misjonering etter min mening, en misjonering som lokker med evig lykke og et sorgfritt og liv. Reklamens misjonerende trykk er enormt og stadig økende.

Ja selv i fjernsynet reklameres for forbruk, ikke sunn kristen forvaltning av ressurser. Ikke en forsvarlig forvaltning i forhold til alle våre søstere og brødre i alle verdens land, men til et personlig forbruk, et ødeleggende forbruk til noe vi egentlig ikke har behov for.

Lar du deg påvirke av reklamens misjonerende makt? Det er jeg redd jeg gjør i alle tilfelle selv om jeg skulle ønske jeg kunne la være.

Gå til innlegget

Hva innbærer Den Hellige Tradisjon

Publisert over 11 år siden

Sjur Jansen skriver i sin blogg under Tradisjonen tar feil, følgende.

”Hva menes med Tradisjon?

Hei Olav Rune
1) Når du sier at Tradisjonen aldri tar feil, da må du nesten definere hva du mener med Tradisjonen.
2) Ortodokse og katolikker bekrefter gang på gang at det er helt ok å fjerne seg fra NT. Det jeg spør om i artikler og kommentarer her, er om det er også ok å fjerne seg fra verdiene i NT. Jeg begynner med noen enkle verdier som Paulus setter frem, dette er verdier som det ikke bør være teologisk uenighet om. Men jeg får ikke noe tydelig svar. For hvis man sier: ”Blås i Paulus”, da ryker veldig mye annen teologisk argumentasjon. Og hvis man sier: ”Selvsagt må verdiene beholdes”, da sliter man med spriket mellom verdiene og dagens samlinger.”

Sitat

Jeg kan ikke ut fra hva jeg har arbeidet med gjennom år at dette er en påstand han overhode ikke har dekning for. Derimot så ser det for meg ut til at det han kommer med overhode ikke har del i det som siden kirkens fødsel greit kan fjernes og settes til side, også det St. Paulus skriver. Men for ordens skyld la oss ta utsagnet over som ikke finnes dekning for i ortodoks tradisjon og katekisme. Jeg må derfor få lov til å komme med litt om Skriften og Tradisjonen slik den fremkommer i Kirkens lære.

Alle kristne trossamfunn, kirker siterer utdrag fra Den Nye Testamentet (NT) til støtte for sin tro og sin konfesjon. Iblant brukes samme Skriftsteder til å underbygge motstridende læresetninger. Det Nye Testamentet betraktes av mange som en fullstendig sammenstilling av den kristne forkynnelsen, inneholdende alt som er nødvendig for frelsen, og enhver oppfatning eller bruk som ikke finnes i NT anses som menneskefunderinger og kan ikke hevdes å være trossannheter, trosartikler.

I den ortodokse Kirke brukes Den Hellige Skrift flittig. Den Guddommelige Liturgi har to lesninger fra NT, Apostelen (lesning fra Apostlenes gjerninger eller et av brevene) og Evangeliet. Ved kveldsgudstjenester forkommer også en tredje lesning fra Det Gamle Testamentets (GT) profetier, og ved en morgengudstjeneste brukes en evangelielesning. En stor del av salmene som benyttes under gudstjenesten kommer fra Salmenes bok. Salmenes bok leses faktisk hver uke i kirken, som en del av bønnesyklusen - tidebønnene. Likevel er det klart at det er mye i den ortodokse Kirke man ikke kan finne i Bibelen. Så hva er da Bibelens posisjon i den ortodokse Kirkes lære?

I Kirkens barndom, Det Nye Testamentets Kirke levde i sine første blomstrende dager helt uten de hellige bøker, til og med uten evangeliene. Evangeliene ble skrevet i løpet av det første århundre, og ble sammen med Epistlene en del av Kirkens kanon mye seinere, så sent som ved slutten av trehundre tallet fikk Skriften sin endelige form.

Våre Herre, Jesus Kristus, skrev selv ingenting (bortsett fra noe i sanden), men underviste sine disipler muntlig.. Apostlene og dem som var omvendt av apostlene, forkynte og grunnla kirker rundt i hele Middelhavsområdet og så langt øst som India og Kina. Overalt henviste de Kirken til de muntlige tradisjoner. Den Hellige Apostelen Paulus sa til de første kristne i Tessaloniki.

«Så stå da fast, brødre, og ta vare på det som dere har mottatt og lært av oss, enten muntlig eller i brev.» (2. Tess. 2,15)

Det som er viktig å merke seg er at Kirken eksisterte før NT ble skrevet. NT ble nedskrevet og fikk sin form av medlemmer i Kirken for nedtegne hennes tidlige historie og oppbygging. Evangeliene var skildringer av eller fortellinger om Inkarnasjonen (da Gud ikledde seg et menneskes skikkeles og ble menneske), og Epistlene var brev som skulle tjene til oppbyggelse og veiledning for nystartede kirkene eller menighetene.

Legg merke til, Kirken ble ikke grunnlagt på Bibelen. De første kristne hadde skrifter, men dette var de gammel testamentlige bøker, og deres religion (tro) var oppfyllelsen av alt det som hadde blitt profetert og forespeilet i Det Gamle Testamentet.

Når man studerer den ortodokse Kirke, mer man umiddelbart at det finne mye, både i lære og i handling, som vi ikke kan finne i NT. Slik har kirken har det vært i Kirken like siden den ble grunnlagt Pinsedag og slik er det fortsatt, noe et studium av kirkens første dager vil vise. Om vi betrakter de grunner til at Evangeliene og Epistlene, som nevnt over, ble skrevet, er dette helt naturlig.

Det som så langt er skrevet er intet forsøk på å forringe Bibelens og særlig ikke Det Nye Testamentets betydelse. Bare et forsøk på å klargjøre: Det Nye testamentet er ikke en fullstendig sammenfatning av ortodoks kristen forkynnelse og praksis og skal heller ikke være så.

Den ortodokse Kirke anerkjenner en eneste hovedkilde til læren: Tradisjonen.

Tradisjonen er: “... Kirkens levende minne, som inneholder den sanne lære, som åpenbarer seg selv i hennes historie.”

Tradisjonen er alltid den samme. Jesus Lever! Kirken er, som bærer av den Hellige Tradisjon, alltid identisk med denne. Hun ledes av Den Hellige Ånd, som naturligvis ikke kan motsi seg selv.

Det finnes mange uttrykk for Kirkens Tradisjon. Viktigst er Bibelen, men Bibelen støtter seg på Kirken, som har kommet sammen på Kirkemøter for å bekrefte og tolke den. I full visshet om sin autoritet forkynte Kirkemøtene på trehundre tallet hvilke bøker som Kirken anså være guddommelig inspirert og med samme autoritet fordømte de visse andre. Det var Kirkens Kirkemøter som bestemte Det Nye Testamentets innhold. På samme måte har Kirken alltid hatt sin offisielle betydning av hvert enkelt avsnitt i Skriften. Om Bibelen i det hele skal ha noen mening, må den forstås i samsvar med den “innretning” som sammensatte henne.

Bibelen er dermed Kirkens viktigste skrevne tradisjon. De økumeniske Kirkemøter som stadfestet Bibelen, og de øvrige økumeniske Kirkemøter er også deler av den samme skrevne tradisjon. Disse Kirkemøter, som den romerske keiseren kalte inn til, var kommet i stand for å nøye utforme de begreper og de ritualer Kirken allerede eide. Fra tid til annen skjedde at noen fulgte sin personlige oppfatning og tolket sider ved den kristne forkynnelse annerledes. Det var for å stoppe disse heresier (splittelser) Kirkemøtene ble satt i stevne.

En annen form av den skrevne tradisjon er de liturgiske tekstene - de gudstjenestebøker, som har blitt satt sammen og uavbrutt blitt brukt gjennom hele kirkens historie. De inneholder, på et praktisk sett, Kirkens lære.

Det må understrekes at ingen del av Tradisjonen motsier, eller kan motsi, en annen. Om man skal forstå meningen i Den Hellige Skrift, får og kan man ikke isolere den og betrakte den løsrevet fra den sammenheng der den hører hjemme. Kirkemøtene uttalte aldri noe som er i strid med Bibelen, som de forklarte og stadfestet som Guds Ord, det guddommelig inspirerte. De økumeniske Konsilers, Kikremøters (sju slike Konsiler - Kirkemøter har funnet sted) definisjoner kun utdyper, utlegger og klargjør innholdet i Den Hellige Skrift og i den øvrige tradisjon. De litugriske tekster før oss i nær kontakt med Kirkens tro, siden de er uttrykk for denne tro.

Bibelen, slik vi kjenner den, som en guddommelig inspirert kilde til Visdom kom til gjennom den Kirkelige tradisjon.

Sitat slutt


Enkelt sagt er dette liten og enkel oppsummering av Den Hellige Tradisjon som bærer Kirken og hva denne betyr. Jeg kan bare beklage, men når noe er viktig bruker jeg tid på undersøke om det er dekning for hva jeg tidligere har jobbet en gang til. Denne gangen er jeg helt sikker på at dette er en samlet vurdering av de fleste av de ortodokse kirkers syn på Den Hellige Tradisjon. (Jeg kan ikke si alle, for jeg har ikke lest og oversatt alle.)

Det inntrykk som har festet seg er dermed at det i debattene kommer en mengde påstander om dette og hint som overhode ikke har rot i virkeligheten eller er etterrettbare. Jeg har her tatt for meg et meget viktig argument i flere av debattene, og forsøkt sette klare ord på hva som menes med Den Hellige Tradisjon. Sett fra et ortodokst ståsted så blir det faktisk det syn som Sola Scriptura villfarelsens ståsted da dette syn mangler en rettesnor for hvordan troen og gudsbegrepet og ikke minst skriften skal forstås. Fjerner man den kirkelige tradisjon slik det er arvet av profeter, apostler og kirkefedrene, åpner man opp for lære som klart bryter med Den Hellige Kirkes Ånd, som er Den Hellige Ånd slik den har inspirert de tidlige kristne.

Tradisjonen er dermed det eneste sanne forsvar for en sann tro. Denne beskytter mot å få en lære som klør i øret etter den gjeldende tidsånds innfall. Tradisjonen fremhever Den Hellige Treenige Guds, Gud Fader, Gud Sønn og Gud Den Hellige Ånd, virke og kall til mennesker nå og gjennom tiden. Den Gud som kaller den enkelte til tjeneste, hvor vi skal tjene Gud og hverandre. En til prest, en til evangelist, en til diakon, en til kateket, en til å koke kaffe, for å si det slik. En for de store forsamlinger en til de små. Noen kaller han til et liv i bønn, andre til å vitne ute blant sine medmennesker. Det være seg på arbeidsplasser, i hjemmet sitt eller på åpen gate.

Alt jeg kan be om i så måte er: Bevar meg fra død tro og vranglære. Og den beste beskyttelsen for nettopp dette er Den Hellige Tradisjon hvori Skrift og Bekjennelse fikk formes ut i fra Apostlenes og Vitnenes opplevelser og lære.

Broderlig hilsen Fredrik

Gå til innlegget

Om urkirkelig liturgi og ymse anna...

Publisert nesten 12 år siden

Om den urkirkelige Liturgi, et lite apropos om til debatten om den urkirkelige menigheten.

Sjur Jansen sier han søker tilbake til den urkirkelige menighet, eller urmenigheten om man vil og hevder med bred penn at tradisjonen står i veien. Han kommer med en rekke påstander om den urkirkelige menighet og deres gudstjenestefeiring han overhode ikke kan bevise, men bare synse. La oss derfor se på den første menighet i Jerusalem, som i bunn og grunn er den eneste som er delvis omtalt i skriften, ut over St. Paulus formaninger som man eventuelt kan komme tilbake til.

1.) Menigheten var i den første tiden en menighet bestående utelukkende av mennesker som var mosaiske i sin tro, dvs. de var stort sett jøder eller proselytter. De første hedningekristne menigheter kom først noen år seinere og etter en spesiell opplevelse St. Peter hadde hatt mens han bad. Den første europeiske menighet komme etter et syn St. Paulus hadde mens han var i Lilleasia, dagens Tyrkia.


2.) Med andre ord, den første menighet var en jødisk menighet og stod i en jødisk tradisjon, og urmenigheten ble ikke kalt en kristen menighet, men troen ble da tatt for å være en sekt som ble kalt Veien. Denne sekten var utsatt for sterk forfølgelse, blant annet av Saulus, som siden fikk navnet Paulus og kjent etter sin død som St. Paulus


3.) Hva vet vi så om den første kristne menighet i Antiokia, siden dette var det første stedet Veiens tilhengere ble kalt kristne. Først blir da spørsmålet om denne menigheten er den opprinnelige urmenighet? Hvilke riter hadde så denne menigheten og hva var det de hadde felles med menigheten i Jerusalem? Vi leser om denne i Ap.gj. 11,19ff. Når jeg leser om denne menigheten sies det ingen ting om deres gudstjeneste feiring. Derimot sies det mye i avsnittet om de tilsynsmenn, blant annet Barnabas og Saulus. Spennende er det også å lese at dette står rett under avsnittet om at Peter hadde fortalt og om møtet med Kornelius som ikke var omskåret. Her ser vi altså den kristne kirke – menighet etableres ikke i Jerusalem, men i blant hedningene i Antiokia, en menighet hvor vi vet lite om gudstjenestefeiringen ut over hva tradisjonen kan fortelle. Jeg skal komme tilbake til dette.


4.) Sjur Jansen påpeker så at synagogene ikke hadde eller har et alter, helt korrekt. For alteret i den jødiske – mosaiske tro, i den gamle pakt var gjemt bak et tykt forheng og skjult for folket. Kun ypperstepresten, den øverste tilsynsmann, kunne en gang i året komme inn bak forhenget foran alteret i Tempelet i Jerusalem. Ved Jesu død revnet dette forhenget i to, fra øverst til nederst, gjengitt i St. Matteus 27,51 og St. Markus 15,38. Ved sin død, gjennom alle tider, åpnet Jesus veien inn til det Aller Helligste og Alteret. Kirkerommet tilhører den nye pakt, med det eviggyldige sonoffer, hvor et tom alter for tilbedelse og nærhet til Gud. Derfor preges Kirkerommet av det til vanlig tomme alter, noe som for en jøde ville være blasfemisk og forferdelig.


5.) Gudstjeneste og gudstjeneste forståelse. Dette er faktisk et meget viktig spørsmål, for når jeg leser Sjur Jansens innlegg så gjøres gudstjenesten til et søndagsmøte, ut i fra klassisk kristentro er dette feil. Søndagens, helligdagens gudstjeneste er høydepunktet i en feiring som strekker seg uken gjennom. Like fra ”mandagens” vesper, til søndagens festgudstjeneste, det være seg den kalles høymesse eller guddommelig liturgi. Mandagens vesper følger i så måte den klassiske forståelsen av døgnet som strekker seg fra solnedgang til solnedgang, eller fra omtrent kl. 18.00 til 18.00 det påfølgende døgn. Dette betyr mandagens vesper og completorium feires søndag kveld. I løpet av ukens mange gudstjenester, ikke unormalt med med over større eller mindre gudstjenester. Disse gudstjenesstene som kan være bønnemøter hjemme, samtalemøter, bibelgrupper etc. og tidebønner gir mange anledninger til og har alltid stor variasjon gjennom ukens gudstjenester. Gudstjenestene er ikke ensformige, men snarere svært så varierte og spennende. Hus møter - husgudstjenester er og har alltid vært en del av den kirkelige gudstjenestefeiring, på samme måte som ikke Messen eller Liturgien er den eneste gudstjenestefeiringen som finner sted.


Vi kan heller ikke komme utenom St. Lukas, som etter all sannsynlighet ikke var jøde, men hedningekristen, slik som de fleste av oss. Han er i ortodoks tradisjon også kjent som ikonmaleren, liturgen og legen. Hvilken betydning dette skulle ha for vår gudstjenestefeiring er selvsagt, nemlig at allerede forfatteren av to av de viktigste skriftene i Bibelen selv ikke fulgte den jødiske forsamling i Jerusalem sin gudstjeneste feiring, men hadde en annen liturgi. Den eldste av de kjente liturgiene vi har i dag sies å komme fra St. Jakob, den Rettferdige, Herrens bror. Også St. Markus Guddommelige Liturgi feires i de Koptiske kirker, og sies å stamme fra den første biskop av Alexandria, nemlig evangelisten og St. Peters følgesvenn St. Markus, Evangelisten.


Videre er det kjent at St. Peter, apostelen var den første biskop av Rom, med tittel biskop eller tilsynsmann. Om dette stemmer, noe det ikke skulle være grunn til å betvile, så fulgte heller ikke apostlene den gudstjenesteform som i følge Sjur Janse de første jødene som fulgte Veien i Jerusalem. Dermed ser det ut til at det var apostlene, noe som også utsagn i fra St. Johannes kan tyde på, som utformet de første Liturgier og var de første biskoper i den betydning vi kjenner dem i dag.
Derigjennom er det apostlene som la grunnlaget for Den Hellige Tradisjon. I denne tradisjon som forsvarer Apostlenes lære og er bekreftelsen av Evangelienes budskap, Jesus Lever, vokste den Hellige Skrift, som er Tradisjonens hovedbærer, fram. Skriften bæres av Tradisjonen og tradisjonen fjerner ikke noe av Bibelen eller Den Nye Testamentets autoritet, snarere tvert imot, Tradisjonen verner om og beskytter troen mot vranglære på samme måte som bekjennelsen. Tradisjonen er faktisk det sterkeste forsvar mot vranglære vi har i dag, også mot loviskhet.

Når jeg leser Sjur Jansens mange innlegg ender jeg opp med et inntrykk, nemlig at den menighet eller den kirke man skal oppsøke skal være som den første jødiske forsamling i Jerusalem. En menighet vi vet lite om, vet vi f. eks om de gikk i synagogen på sabbaten? Nei, vi vet ingen ting om slike vesentligheter. Vi kjenner til en beskrivelse av samholdet, men heller ikke mer. Hva vet om deres gudstjenesteliv, fulgte denne den klassisk mosaiske tradisjon hvor man ber gjennom salmene i Det Gamle Testamentet, slik det er naturlig i mange kirkesamfunn? Sannsynligvis, siden de var jøder. Vi vet de hadde veiledere, biskoper i form av apostlene, vi vet de hadde diakoner, som St. Stefanus, og andre hadde andre oppgaver. Det er tydelig det var forskjellige kall til tjeneste, og de var hverandres tjenere.


De hadde med andre ord spesifikke oppgaver, hver etter sitt kall og sin nådegave, og til forskjellig tjeneste. Utvelgelsen til tjeneste skjedde gjennom håndspåleggelse som vi ser gjennom St. Lukas beskrivelse av utsendingen foran den første av St. Paulus misjonsreiser. (Ap.gj. 13,1ff.) Denne tradisjon med håndspåleggelse har Kirken fulgt opp gjennom historien, og er det beste forsvar for troen mot vranglære og loviskhet.

Når Den Hellige Jakob, den Rettferdige, i sitt brev i Bibelens kanon understreker vi må også være Ordets gjørere og ikke bare hørere går dette rett inn i Tradisjonen, som medfører handling ut fra den tro som Ordet ved Den Hellige Ånd skaper. Sett ut i fra det over og vel vitende om at det er i denne Tradisjon Det Nye Testamentet er skrevet og notert ned, falle Sjur Jansens påstand, som utløste det hele, ” Dagens gudstjenester finnes ikke i Bibelen”, på sin egen urimelighet. For gjennom den liturgiske og sakramentale tradisjon lever Bibelens og Tradisjonens sentrale budskap videre: Jesus Lever. I denne sentrale Tradisjon lever Kirken sitt gudstjenesteliv med tidebønnene ut i fra Kirkens og den kristne tradisjon. Vesper - Aftensang, Completorium - Aftenbønn, Matutin - Ottesang, Laudes – Morgensang, normalt med morgen Liturgi – Messe, for deretter å samles til eller be i den tredje, sjette og niende time, er den vanlige gudstjeneste Ut over dette samles man til mange forskjellige typer gudstjenester både i og utenfor kirkerommet, så som lovsangsmesse, samtalegudstjeneste, katekese og mye mer.


Det er i denne Tradisjon, som stammer like tilbake til de første biskoper, så som St. Peter, St. Markus, St. Jakob, livet selv blir en gudstjeneste, Gud til ære og mine medmennesker til gagn. I dette livet som leves i Kirken, ikke nødvendigvis i kirkerommet, er ukens høytidelige høydepunkt, Den Guddommelige Liturgi (ortodoks) eller Messen – Høymessen (Vestlig – latinsk ritus). Så er det opp til den enkelte om man vil og i hvilken grad man vil leve i gudstjenesten, gudstjenesten som er selve livet og pulsslaget i enhver kristens liv.

Gå til innlegget

Guds syn og forståelse

Publisert nesten 12 år siden

Benthe Haukås stilte et spørsmål før jul om hvorvidt katolikker var kristne, underforstått latinerne som vi kjenner som Den Romersk Katolske Kirke. Jeg syntes i utgangspunktet et slikt spørsmål virket utilpass og fremmedgjørende, da jeg var sikker på et slikt spørsmål ville forsvinne ut i ingen ting. Men den gang ei, resultatet ble en opphetet debatt.

I debatten kom en mengde påstander som hver i sær kunne og burde kreve en helt annen gjennomgang enn det vi har sett til nå. Man kan for eksempel spørre om hva vil det si å be Jesus inn i sitt hjerte. Hvilke tegn skal følge kirken/menigheten og så videre. Hva er manifestasjonen på at vi lar Kirkens Herre, Jesus Kristus, ha evig rom i hjertet.

For min egen del ender jeg alltid opp i et spørsmål, hvilke følger skal det ha å be Kristus inn i sitt hjerte? Er ikke omvendelsen en daglig omvendelse? Undertegnede må i alle tilfelle hver eneste dag vende om, be Gud Fader om tilgivelse, søke Herren Jesu Kristi nåde og be om Den Hellige Ånds veiledning. På ærlig måte søke dybdene i den Gud som så nådig, en gang i tiden, gjennom tiden og inn i evigehet har gitt oss frelsens ufattelige nåde. Med andre ord leve i Kirken som et av Kirkens ynkligste små atomer i daglig bønn, omvendelse, "brorskap" og brødsbrytelse, og om jeg er heldig, gjennom min tjeneste, få lov til å tjene min Gud og min neste til Guds ære og min nestes gavn.

Jeg lever i en tro, hvor man gjennom Guds nåde er kalt til et liv i omvendelse fra de syndige tanker og handliger som kommer fra mitt syndige hjerte. (jmf. St. Markus 7,1 - 21) Vi i oss selv har en lyst som står Gud imot, og derfor er livet også en kamp. Denne kampen utkjempes hver eneste dag, og akk, jeg må innrømme, jeg faller ofte.

Det å påstå som noen gjør at evangeliet ble gjenoppdaget i forbindelse med reformasjonen faller på sin egen urimelighet, evangeliet har alltid vært der. Kan hende det var skjult på en annen måte enn i dag, men det var alltid i Kirken og alltid tilstede. Like merkelig er det for meg når mange hevder at de ikke har en tradisjon, men lar seg styre av ånden. For hvem kontrollerer den ånd som er tilstede og at den virkelig er fra Gud og er en del av Den Hellige Treenige og Trefoldige Gud? Hvem prøver åndene? Hvilken bekjennelse fører denne formen for manifestasjon fram til?

Jeg kunne sikkert ha sagt mye om det som er skrevet på Benthe sin blogg, "Er katolikker kristne?", men vil til slutt bare si, det samme spørsmål kunne stilles om pinsevenner, lutheranere, adventister, anglikanere, ortodokse og alle andre mer eller mindre tilfeldige konfesjoner. Min oppfordring må jo dermed være å gå inn i seg selv, se på sitt eget bilde og egne forståelse av Den Hellige Gud, og ikke bry seg fullt så mye om andre for å kunne forsvare sitt eget ståsted.

Broderlig hilsen deres venn i Kristus

Fredrik

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere