Fredrik W. H. Steensen

Alder: 63
  RSS

Om Fredrik W. H.

Bør nå prøve å bli frisk, og kutte ut alle former for energitappende unødvendige elementer på fjernsyn og internett. Bor fortsatt i ødemarken og koser meg som best jeg kan, med kone og barn. Litt utdannelse og mye og springende erfaring.

Følgere

Hvilket bevis beviser?

Publisert rundt 9 år siden

Som kristen tror jeg på Den Hellige Gud, Hellig og Treenig. Jeg hevder jeg tror og jeg vet jeg tror og ut i fra min tro vet jeg Gud skapte. Hvordan Gud skapte vet jeg ikke, og jeg vet ut i fra Tradisjon og Skrift, Herren Gud skaper fortsatt.

Alstå, jeg har ingen problemer med å forstå og godta at mennesker bygger sitt liv på tro, snarere tvert om. Jeg tror vi alle bygger på tro, ikke nødvendigvis på Gud, men på tro. I bunnen for våre liv ligger et valg, et selvstendig valg, påvirket delvis av foreldre og miljø, ikke alltid, over hva vi velger å tro på. Problemet når vi tror er at vi så lett blir helt skråsikre på at vår egen forståelse er den eneste rette, og av den grunn forlanger mange at vi som tror skal bevise Gud. Dette er umulig om det ikke skjer i tro, men da igjen er ikke dette et bevis som kan eller muliggjør et matematisk kontrollerbart bevis. Det kan ikke settes to streker under svaret for svaret er ikke etterprøvbart.

Og en tro på Gud kan ikke være matematisk etterprøvbar da troen sier at Gud verken er av vårt vesen eller av vår verden. Dette betyr igjen at jeg mener vi gjennom historien gjennom Tradisjon og Skrift kan se Guds eksistens, men denne gjenspeiling kan ikke bevises, om det ikke skjer i tro. Noe av mine beste erfaringer om Guds eksistens har jeg hatt i møte med levende mennesker, deres personlige gjenspeiling og erfaring av noe større. Så sett så har jeg vært heldig, mener jeg.

I utgangspunktet mener jeg derfor ikke at beviset for Guds, Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, eksistens ligger i selve skapelsen, men i møte med og forandringen som skjer hos den som våger og tar imot utfordringen møtet med den Levende. Med andre ord, en personlig erfaring som kan forandre mennesker gjennom troens bevis, ikke intelektets bevis. Sett ut fra den felles erfaring mange deler er troen på Gud logisk, ikke etterprøvbar eller matematisk. Den utelukker ikke lang tids prosess i forbindelse med skapelsen ei heller mye annet. 

I utgangspunktet betviler jeg heller ikke de etterprøvbare målinger og de funn som er gjort. Det vi har funnet er funnet, men jeg kan heller ikke se at de teorier som er satt fram dermed er "matematisk etterprøvbare og bevist."

Så derfor vil jeg spørre om noen kan fortelle meg hvilke etterprøvbare bevis som finnes, gjennomførbare under kontrollerte former, for både universets tilblivelse av singulariteten og singularitetens tilblivelse av intet? 

Videre så synes jeg det er spennende å se Sir David Attenborougs naturprogrammer er fantastiske og lærerike om forståelse av hvordan livet oppstod, men jeg savner bevis som det kan settes to streker under. For meg handler evolusjonen også om tro, man tror på bakgrunn av de spor man har funnet, men tolkningen av funnene bygger igjen på troen. Akkurat det samme som hos oss kristne og andre troende. Vi underbygger vår tro ut i fra det vi finner som stemmer overens med vår egen forståelse og tro. Jeg etterlyser derfor det endelige og ugjendrivelige bevis for evolusjon på naturens egne premisser, kan noen forklare meg hvilke beviser vitenskapen sitter med? Jeg har ikke funnet slike beviser, bare indisier.

Hvorfor vil jeg ha slike bevis? Rett og slett fordi jeg mener vi alle bygger våre liv på tro. Sier man at man ikke bygger livet på tro, så må jo det som er bevis være, ikke bare vanlige i store miljø, men ugjendrivlige uten videre behov for forskning på emnet. Og det, se det tror jeg ikke vi har, snarere tvert om. Vi vet så mye i dag at vi må innrømme at vi vet mindre enn hva menneskene trodde de visste for 250 år siden. Men se det er en annen debatt.

Fredrik 

Gå til innlegget

Avsporinger?

Publisert rundt 9 år siden

Jeg sitter igjen og leser innleggene etter en velskrevet blogg her på verdidebatt.no, og må med sorg melde at jeg ikke makter følge de mange avsporinger som visse gjengangere alltid setter i kraft.

Jeg har lest flere gode blogginnlegg her på verdidebatt.no, debatter jeg godt kunne tenke meg å delta i og følge, i alle fall en stund. Dessverre så er ikke mye forandret siden sist, hva som starter som et fornuftig innlegg om et emne ender opp i en diskusjon om noe helt annet. Det siste eksempelet som slo meg var Lars Gules, etter min mening, glimrende innlegg og bloggpost: Livssynspolitisk amatørskap.

En stund maktet jeg følge med, men nå i kveld så falt jeg helt ut av bildet og fant en debatt som jeg føler handler om noe helt annet enn hva Gule innitierte. Nå var det igjen blitt slik at et forholdsvis gjennomarbeidet innlegg i en debatt som handler om menneskeretter kontra lovgivere endte opp helt ute på viddene. Det skjer så ofte, man går på mann/kvinne og ikke på sak... Noen skal alltid være uenig, koste hva det koste vil.

Kan vi ikke bli enige om at vi forsøker i det minste å tenke oss om før vi skriver og at vi, det store flertallet av oss holder oss til sak og til hva vi selv liker å diskutere. Det kan være jeg tar feil, men det ser dessverre ut til at vi, det vil si vi som debatterer, så alt for lett havner på viddene og ikke i havna.

Fredrik 

Gå til innlegget

Hva kom først, ideologien eller lidelsen?

Publisert over 9 år siden

Jeg har i det siste lurt på følgende: Er Anders Behring Breiviks tanker og handlinger styrt av hans psykiske lidelse eller er det den ekstreme ideologien som ligger til grunn for hans handlinger?

For meg er det viktig midt i all debatt om psykiatri, ekstrem ideologi og psykiatere å  spørre meg selv, og jeg vil gjerne spørre andre, hva var årsaken til at Behring Breivik ble høyreekstrem og utførte sine grusomme handlinger den 22. juli? Her står jeg fullstendig på bar bakke, men jeg har gjort meg opp to senarier:

1. Behring Breivik er ikke psykotisk og er tilregnelig da hans handlinger fullt og helt styres av den ideologi han over tid gjennom internett og annet har tatt del i og blitt en del av gjennom år. Knigths Templar (ikke frimurerlosjene) er en liten gruppe ekstremister som har snakket om det Breivik hevder og på bakgrunn av denne kommunikasjonen blir han ekstrem til det ytterste og gjennomfører handlingene den 22. juli. I dette tilfelle er Breivik ikke paranoid schizofren, men fullt ut tilregnelig.

2. Behring Breivik lider av en psykose,  paranoid schizofreni, hva det enn måtte være, og på grunn av det ønsket som Synne Sørheim og Torgeir Husby begrunner den diagnose de satt med. Ut i fra Sørheim Husbys forståelse er Behring Breiviks største ønske å drepe flest mulig, og dette var den egentlig årsaken til handlingene. Om så er tilfelle er jo spørsmålet om ikke Anders Behring Breivik søkte det høyre ekstreme for å kunne rettferdiggjøre de grusomme handlingene ovenfor seg selv.

Sett at Breivik er psykotisk, har en personlighetsforstyrrelse eller lignende, noe jeg forstår begge de to oppnevnte rettspsykiater "gruppene" har sagt, må da spørsmålet faktisk bli: Hva kom først eller utviklet de seg side om side, og hva skal da retten gjøre? Jeg er redd vi aldri får et svar på temaet, men igjen hva mener dere?

Fredrik 

Gå til innlegget

Fysikkens filosofi og filosofiens fysikk

Publisert over 9 år siden

I møtepunktet mellom målbare enheter og søken etter videre kunnskap vil alltid den fysiske og troens verdener møtes. Her en for lang betraktning over emnet ut i fra den viten vi har i dag, gjort for litt over et år siden. Nye målinger viktige finnes

Kan vi bevise eller motbevise Gud?


Jeg faller så lett i tanker og tankene flyr i alle retninger. Det ene øyeblikket tenker jeg si, for i neste øyeblikk å tenke så. Dog finnes noen få unntak, og særlig skjerpes sansene når partikkelfilosofien i kvantefysikken nærmer seg og blandes med relativitetsteoriens filosofi. Det hele blir egentlig rent teoretisk, men avdekker samtidig en mengde merkelige spørsmål om både fysikk i forma av romtid, rom og tid, og utvikling. På NRK var det tirsdag den 8. februar 2011 et meget interessant program om fysikeren Stephen Hawking, om hva som skjer i et sort hull og mye mer.

Under følger mine betraktninger etter å ha sett programmet, første del av to. Litt tanker etter å ha sett andre del ble det også plass til.

(Det er viktig å merke seg at jeg ikke setter spørsmålstegn ved de målinger, de forklaringer om det som skjedde i begynnelsen og den kunnskap vitenskapene har bevist. Jeg ønsker bare å vise at det nødvendigvis ikke er en konflikt mellom denne kunnskap og troen på en skaper.)

Fysikkens filosofi og filosofiens fysikk.


Sjelden går jeg eller faller jeg i staver, men det hender. Særlig skjer dette i møtet mellom universets uendelighet og kvantefysikkens ufattelige ingenting. Den berømte fysikker Stephen Hawking, også kjent for å være rammet av ALS, søker nettopp å forklare altet ved nettopp å la disse to tilsynelatende motsetninger møte hverandre. Det ultimate møte mellom kaos og kosmos, mellom orden og uorden.

Fysikkens lover ser i enkelte tilfelle, viktige perioder, ut til å motsi hverandre, men spørsmålet er om de ikke eksisterer i forskjellige dimensjoner? Som menneske er vi oppdratt til og ut i fra egen erfaring til å tenke tredimensjonalt i tiden, hvor tiden er en lineær (?) fjerde dimensjon som omfatter og frakter de tre dimensjoner gjennom tiden. Når vi betrakter verden på denne måten skapes et forståelig og fantastisk kosmos, om enn det kan være aldri så brutalt. For oss som deltar virker det som om systemet er i balanse og orden hersker. Et system og en verden som vi relativ enkelt kan forholde oss til.

Hva så om og når dette kosmos, denne orden går mot sitt endelikt og det hele trekkes sammen inn i og til de tetteste og massive element i universet, et altoppslukende sort hull? Vi kaller dem sorte hull fordi tettheten er så stor at ikke engang lyset slipper fri fra de enorme gravitasjonskreftene. Det er faktisk mangelen på lys som gjør dem detekter bare, at vi kan oppdage dem. Nå hevder de vanlige og nesten forståelige fysiske lover at dette er tilfelle. Men er det sikker at man i en slik ekstrem masse kan forholde seg til de vanlige og for oss forståelige fysiske lover som gjelder for de fire dimensjonene? Etter all sannsynlighet ikke, for i og med den ekstreme kompresjon, sammentrekning vil kvantefysikkens lover gjelde. (Noe det for øvrig ser ut til gjelder også for superbølger her på jorden.)

Sagt på en annen måte, i et sort hull vil kaos og kosmos møtes og ristes sammen i en masse, en singularitet hvor lovene som ser ut til å motarbeide hverandre til noe som virker som et felles beste. (En singularitet betyr egentlig et punkt eller særegent punkt.) Det sorte hull blir dermed et arnested hvor slutten og begynnelsen møtes. Også her blir død til liv. Hva vi kaller sorte hull blir det kjentes død, og det nyes fødested. Singulariteten som i møtet mellom mikro og makro kosmos, blir dermed fødestedet for nye galakser og univers.

 Denne gjenfødelse er dermed et spennende element ut i fra et punkt hvor alle vanlige rom og tids begreper har sluttt å eksistere. Egentlig hersker det komplette kaos i singulariteten fordi to forskjellige fysiske verdener møtes i et minimalt rom.

En slik singularitet vil til slutt, ut i fra det vi i dag mener å forstå, ikke forsvinne men eksplodere i et gigantisk lysglimt, smell. Til daglig blir slike smell kalt Big Bang. Denne forståelsen av tilblivelsen av universet gjennom forståelsen av den første singularitet er minst tredelt. (Jeg vil ikke gi et fyllestdekkende svar.)

1. Hva var før singulariteten?

2. Hvor rask er egentlig ekspansjonen?

3. Er det univers vi kjenner til og er en de av det eneste univers eller finnes flere?


Svaret på spørsmål en. Vi vet ikke selv om de vanskeligste beregninger klarer å utforme et sannsynlig svar. Her vil nødvendigvis fysikken til syvende og sist bli filosofi og svaret blir en tro. Det hjelper lite hvor mye vi vet om millisekundene etter singularitetens eksplosjon, spørsmålet om hvordan singulariteten oppstod vil forbli ubesvart. Vi kan bare håpe at vi som mennesker vil søke og forske videre på dette, og jeg er sikker på at teorier vil oppstå, men ikke sikker vi finner svaret.

Om vi ser til problemet med den evige ekspansjon, vårt kjente univers vokser, så skaper dette store problemer for mange fysikere. Fysikken regner med fire elementer grunnkrefter, som alle skulle være like sterke. De fire er: atomer, elektromagnetisme, vekselvirkning (svak – sterk, kraft – motkraft) og gravitasjon. Disse fire burde ettersom de har samme opphav være like sterke, men gravitasjonskraften er egentlig ufattelig svak. Den passer ikke inn i de vanlige fysiske modeller, og det lages dermed modeller for forskjellige løsninger. Noen kaller disse modellene for strengteorier. Hva alt dette går ut på bør andre kunne forklare, men det interessante synes jeg er at man da fjerner seg fra det kjente univers bestående av tre dimensjoner gjennom tiden og inn i et elleve dimensjoners teoretisk system.

Konsekvensen av 11 dimensjoner.

Denne vinkling skaper høyst interessante, men også uante problemer og muligheter. Jeg vil ikke her komme inn på en beskrivelse av hva det er for noe, det kan andre forklare så uendelig mye bedre. Filosofisk sett skaper dette likevel en åpning for og forståelse av Guds uutgrunnelige vesen, og det er dette som opptar meg ved den moderne fysikk og de filosofiske utfordringer denne setter oss på. Fysikken, med mange nyoppdagelser og mulige teorier, setter vår forståelse av universet og uendelighet på prøve, for alt vi egentlig makter å forstå er opp til tre (kanskje fire) dimensjoner.

Elleve dimensjoner vil derimot bryte ned vår forståelse av den verden vi lever som det eneste gyldige, men åpner opp for en langt mer kompleks og utfordrende forståelse av "selve altet og livet". Og leser vi med grunnlag i vår nye viten om 10 eller sannsynligvis 11 dimensjoner settes også St. Paulus ord i sitt andre brev til Korint i ett nytt lys. I kapittel 12, 1-4 leser vi:

«Jeg må altså skryte av meg selv, enda det ikke tjener til noe. Jeg kommer nå til de syner og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus, som for fjorten år siden ble rykket opp i den tredje himmel – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at denne mannen ble rykket inn i Paradis – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale.»

Denne opplevelse vil lett kunne avskrives som et eventyr, om det ikke hadde vært nettopp for det faktum at fysikken nå har forlatt den tre- og fire- dimensjonale verdensforståelse vi kan erfare. De 11 dimensjoner påvirker oss og styrer langt på vei alt vi ser og er, men vi ser dem ikke, vi erfarer dem ikke direkte. En konsekvens av den rådende tenkning og forskning innen fysikken er i så måte sammenfallende med den forståelsen vi, ut i fra det vi leser av St. Paulus over, har av Gud. Dimensjonene er på utsiden av vår forståelige verden, på utsiden av "alt vi kan erfare".

Nå vil et slikt gudsbilde unektelig utfordre mange, men om vi ser til det St. Peter skriver om Guds oppfatning av tid og rom, vi leser i St. Peters andre brev 3,8: «Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag.» ser det også ut til at Gud ikke er bundet av de tre dimensjoner vi selv er bundet til å eksistere i. Gud befinner seg på utsiden av vår forståelse og de rammer vi er bundet av. Vår verden ser ut til, også innen fysikkens lover, å være bundet til noe større utenom vår observasjonsevne som holder verden og hele universet, slik vi kjenner det, oppe.

Bevise eller motbevise Skaperen?

Moderne fysikk underbygger og åpner opp for mysteriet.

Mange vil sikkert reagere på at en nonne eller en munk, som søster Katarina Pajchel, vil kunne drive f. eks. med partikkelfysikk. [ Vi møter søster Katarina i bokprogrammet om vitenskap og religion på NRK1, sendt den 8. februar 2011. (Følg denne linken) ] Etter min mening er ikke dette et problem, men min forståelse av mysteriets uendelighet og Guds plass blir større. Fysikken og forskerne søker ikke å bevise Gud, det er ikke deres oppgave, og likevel så understreker den samme vitenskap gjennom sine teorier og oppdagelser og beregninger en eksistens av noe som ikke er av verden, men i verden. 

Men vi kan ikke og jeg tror vi aldri ut i fra krav om etterprøvbarhet innen naturvitenskapen vil klare å bevise eller motbevise Skaperens (Guds) eksistens. Skal vi søke bevisene for Guds eksistens må vi lete andre steder.

Å putte Gud i sin egen lomme.

Vi gjør Gud liten, på samme måte som vi har sett på universet og «omgivelsene» for små og forståelige.

Troen på Gud er et mysterium, som mange kristne gjennom tid har formet i sin egen lomme og dermed gjort Gud liten. Dessverre er det mange her som bryter med kirkefedrenes ufattelige forståelse av det hele og ikke minst helheten. Skal vi kunne forstå litt mer av deres forståelse bør vi først og fremst gå til den felleskirkelige bekjennelse som ble utformet. Nicæno – Constaninopolitanum (Nikena) og den første del av denne.

«Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.»

Kirken har alltid vært klar over og de troende har alltid vært klar over at det finnes mye mer mellom himmel og jord enn det som møter øyet. Det finnes en virkelighet som ligger på utsiden av den virkelighet vi oppfatter, dette er Kirkens lære like fra Kirkens fødsel av. Normalt er det Kirken som har snakket om det vi ikke kan se og erfare her på jord. Nå har fysikken kommet etter, fysikken har laget seg et univers som stemmer overens med hva Kirken til enhver tid har lært. Det finnes dimensjoner og systemer utfor vår oppfattelsesevne.

Når fysikken nå nærmer seg det stadium at den får en delvis sammenfallende forståelse av tilblivelsen som beskrevet i skapelsesberetning i Genesis, skapelse ut av en singularitet, et ingenting, skulle man tro de verste angrep på de som forsker burde gi seg, men den gang ei. Det finnes grupperinger innen kristendommen som leser skapelsesberetningen i første mosebok 1 som reell og nøyaktig. De har til og med stadfestet datoen for når skapelsen fant sted. De gjør Gud liten. Gud har aldri sagt oss hvordan han skapte, men at han skapte.

På samme måte kan i en vitenskapsmann som forsker på tilblivelsen av alt hevde gjennom den forskningen som er gjort fram til i dag, i alle tilfelle, vi kan motbevise Gud. Jeg tror heller ikke at de noen gang vil klare det. De har ingen problemer med å fortelle og faktisk bevise at universet er enormt gammelt og jorda langt eldre enn hva de som leser skapelsesberetningen bokstavelig. Men å dermed hevde som enkelte "ateister" hevder at vitenskapen motbeviser Gud er å gjøre Gud like liten og plassere Gud i sin egen bukselomme. Vitenskapen har verken bevist eller motbevist skapelsen, den forteller oss de fysiske lovene som må gjelde ut i fra teoriene som i dag regnes som gjeldende.

Som kristen og som tror og erkjenner følger av bekjennelsen er de nye dimensjoner som det snakkes om ikke annet enn fysikkens bekreftelse på trosbekjennelsens første artikkel: Skaper av alt synlig og usynlig.

Teorien om alt, kunnskapen om Gud.

Stephen Hawking har stått i spissen for utviklingen og sammen med har de formet en teori om alt.

De to programmene som NRK sendte den 8. og 15. februar 2011 var meget interessante, men for meg ble deres oppdagelser og teorier en reise inn Mysteriet. Deres forsøk på å forklare tilværelsen uten å benytte begrepet Skaper, ble heller en spore til økt innsikt I Guds Visdom og uendelighet. Gud kunne ikke i sin visdom forklare oss mennesker hvordan verden ble til, men Gud kunne fortelle og har fortalt oss at «Jeg Er» er Skaperen.

Samtidig har jeg, om mulig, fått en ennå større respekt for Kirkefedrenes visdom og kunnskap. Ikke at jeg tror de hadde den samme kunnskap om universets uendelighet og enorme dimensjoner. Ikke tror jeg de kunne Albert Einsteins relativitetsteorier eller Max Plancks kvantefysikkteorier, men de hadde desto større kunnskap og visdom om Gud og Guds uendelighet. Moderne deskriptiv fysikk beveger seg i grenselandet mellom fysikk og filosofi, ikke minst siden den beveger seg på utsiden av de dimensjoner vi kan oppfatte.

Alt ut av ingenting.

Teorien om alt, hva fysikerne håper å oppnå, er en formel og forklaring på hvordan alt oppstod etter Big Bang. Vi må da huske at Big Bang kommer av en singularitet, et ingenting. Det Bibelen forteller er at Gud skapte alt ut av ingenting. Men jeg blir da sittende med et spørsmål til meg selv: sier ikke moderne fysikk omtrent det samme som Det Gamle Testamentet?

Selvsagt, men i motsetning til noen av fysikkens mestere som hevder oppstod ut av ingen ting sier troen oss at Gud skapte ut av ingen ting. Ser vi bort fra denne vesensforskjellen, trosforskjellen, er det intet i den moderne fysikk, verken i partikkelfysikk eller forskning som tilsier at ikke Gud eksisterer. Vi må likevel som kristne heller ikke se bort fra det faktum at fysikken ikke kan bevise Guds eksistens.

Erfaringer og tro.

Jeg er overhode ikke i tvil om Guds eksistens og Herren Jesu Kristi virke på jord.

Ut i fra de to programmene som ble vist med en ukes mellomrom er det lett for meg å trekke konklusjonen: Gud er Skaperen. Den Hellige Treenige Gud er Skaperen. Uten Ham er intet blitt til av alt som er til. 

Jeg har ei heller problem med å se at mennesker kan komme til motsatt konklusjon, Gud finnes ikke. For meg er dette et valg vi har tatt ut i fra vårt ståsted, enten vi tror Gud finnes eller ikke tror Gud finnes. Det er vårt fire valg hva vi ut i fra fakta velger å tro på, men som nevnt dette er en enkel beskrivelse av hvordan jeg har opplevd de programmene det er snakk om ut i fra min erfaring bygget på kirkefedrenes lære.

Etterord

Når jeg ser programmer som de oven nevnte er jeg imponert av og undres jeg over alt mennesker har tenkt ut, men når alt kommer til alt så ender det opp med om vi vil ta imot troen og stole på millioner av mennesker erfaringer. Likevel er det moro å se hvor likt fysikken beskriver helheten sammenliknet med den virkelighet vi finner i Skriften om vi bare våger å gjøre Gud og Guds Mysteriet stort nok.

 

Gå til innlegget

Våger du å møte deg selv i døra?

Publisert over 9 år siden

Vi lever i en tid hvor individets rett ser ut til å være alfa og omega, alt skal gavne meg. Derfor stiller jeg meg spørsmålet, hvordan vi jeg/du reagere om vi møter oss selv i døra? En liten utfordring fra virkeligheten en sen kveldstime.

Jeg er så heldig å bo i et hus i skogen, nesten i ødemarken hvor det ikke er uvanlig å høre ulvens hyl eller se spor av bjørnens framferd. Noen ganger, ofte med hjertet i halsen, hender det jeg treffer på disse fantastiske skapningene ute i naturen, en fantastisk opplevelse. For mange er rovdyrene et etisk problem, enten man er tilhenger eller motstander av rovvilt i den norske fauna.

Men det er ikke møtet med rovdyrene som skremmer meg, selv om jeg skvetter når jeg møter dem. Nei, ettersom jeg bor langs en trafikkert riksvei meg fartsgrense 80 km/t som også er skolevei, sykkelvei, handlevei, lokalvei og krysningsvei for elg og annet vilt, er det vår egen adferd i trafikken som skremmer meg. Den aggressive kjøringa som foregår setter liv og lemmer i fare, når bilistene, særlig privatbilistene, presser seg fram uten å ta hensyn til at det finnes andre trafikanter ute på veiene også. Skremmende er det når den ene bilen etter den andre raser avgårde og kjører forbi i høyresvinger over bakketopper mens skoleunger og sykelister er på vei til skolen.

Jeg stiller meg derfor spørsmålet, vet bilistene hva de gjør? Hvilken fare de utsetter seg selv og sine medmennesker for? Det virker ikke slik, det er som om når vi setter oss inn i bilen har vi tatt på oss en rustning og er blitt usårbare. Dessverre virker det som om 80 ikke er tillatt maksimal fart, men heller påbudt minimal hastighet. "Om det ligger igjen en sykelist eller rullestolbruker i grøfta bryr vi oss ikke med, bare jeg kommer fram", slik virker holdningen for oss som faktisk også ferdes i annet enn bil langs den eneste lokalveien vi har.

En selvopplevd erfaring er å få kjeft av bilister fordi jeg har brukt rullestolen langs veien, eller min datter som fikk beskjed om å sykle på andre veier når hun sykler seg en tur for å trene eller til venner. Problemet er bare at det finnes ingen andre veier, og vi må bruke de veiene vi har.

Jeg er skremt når jeg møter holdningene mange har når de ferdes i trafikken, og særlig skremmer privatbilistene meg. Noen ganger stiller jeg meg spørsmålet: Eier de ikke ansvar for sine handlinger? Det virker ikke slik. Derfor spør jeg:

Våger du å møte deg selv i døra når du ferdes i trafikken?

Mvh Fredrik

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere