Fredrik W. H. Steensen

Alder: 63
  RSS

Om Fredrik W. H.

Bør nå prøve å bli frisk, og kutte ut alle former for energitappende unødvendige elementer på fjernsyn og internett. Bor fortsatt i ødemarken og koser meg som best jeg kan, med kone og barn. Litt utdannelse og mye og springende erfaring.

Følgere

Kjære kristne nådesøsken,

Publisert rundt 9 år siden

vi som lever i nåden og kjærligheten fra Herren Jesus Kristus burde aldri glemme hva St. Paulus skrev i første brev til menigheten i Korint: "For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." Vi tror på dårskapen

Det raser mange debatter her på verdidebatt mellom kristne og ateister/agnostikere, som jeg synes er morsomme å lese, men hvor debattantene slår hverandre i hodet til ingen nytte. For vi tror altså på dårskapen og finner dårskapen meningsfull og sann, dette er ikke vårt eget verk, men Guds verk ved Den Hellige Ånd. Troen er en gave for oss som kallet til tjeneste i glede ved Ham som ble naglet til Korset.

St. Paulus skriver i 1. kor. 1 «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet:

          Jeg vil ødelegge de vises visdom,

          og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.»

Dette er helt unektelig sanne ord, som forteller oss sannheten om å ta imot ordet og tro. Ser vi menneskelig på vår tro så er det ulogisk, umulig men både jomfrufødsel gjennom Gudfødersken og Oppstandelsen Påskedag. Begge disse hendelsene i seg selv taler de mange som ser på seg selv som vise og særdeles fornuftig imot, kan helt umulig stemme. Likevel så er det sant, selv om mange vil hevde vi erfarer det sant. Men sannheten taler egentlig vår egen fornuft imot, i det hendelsene beskriver umuligheter, mengdevis av urimeligheter som forteller oss hvem Jesus er.

Når Paulus skriver i det samme avsnittet «Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt.» Så understreker nettopp disse ordene hvor umulig det er for vårt intellekt å fatte det ufattelige mysterium, for mysteriet er for utrolig. Samtidig er det nettopp dette, den umulige enfoldige enkelhet som er troens styrke, for troen setter intet krav til verken hva vi kan eller hvor smarte vi er, men til tro. Derfor er troen for alle, alle som tror Gud og Guds gjerning, og det er dette som regnes oss til rettferdighet.

Troens kjerne er ikke de fine ord, ikke vår kunnskap, men vår felles erfaring i Kirken, i menigheten av Herren Jesu Kristi oppstandelse.

Vi må gjerne lage lange diskusjoner, og gjerne komme med underbygde korreksjoner til manges fullstendig manglende kunnskap om hva troens og Kirkens menn og kvinner har ment opp gjennom historien, men tro aldri denne kunnskapen vil flytte kampesteiner. Den bygger alt for ofte bare forsvarsmurer.

Den kristne tro er i utgangspunktet såre enkel, og derfor så umulig vanskelig da den ikke setter vårt intellekt på prøve, men vårt hjerte. Slik må det alltid være om troen skal være for alle, et liv i kjærligheten.

Alle kan ta imot kallet, men de vil erfare som så alt for mange av oss måttet erfare: Vi må gi slipp på litt av vårt eget, nemlig det at vi tror vi har kontroll. 

Broderlig hilsen

Fredrik+

Gå til innlegget

En av mine barndoms helter er død...

Publisert rundt 9 år siden

Ikke at det er så viktig, men i løpet av helga døde en av mine barndoms helter Niel Armstrong. Så derfor et lite bilde av månen jeg tok av månen i går kveld.

Det er ikke mange mennesker som har sitt fotavtrykk som blir stående i all evighet , men han har gjort det.  Jeg husker fortsatt den kvelden i juli 1969 da Niel Armstrong sa de berømte ordene: "A small step for man, a giant leap for man kind" Tenk et sted der oppe...

Fredrik+ 

Gå til innlegget

Ydmykhet og skjevsyn...

Publisert rundt 9 år siden

En liten historie som vi alle kan lære noe av: "Har dere hørt om de tre prestene som kranglet om hvem som var mest ydmyk?" "Jo, og det ene var biskopen som var så from at han måtte innrømme at var stolt over at han var så ydmyk"

Jeg tror vi alle kan ha godt av litt ydmykhet ovenfor vår egen kunnskap og forståelse. Det er ikke sikkert jeg alltid har rett, og er jeg ikke sikker på at jeg har rett så tar vi fram kanonene og går i skyttergrava. Slike diskusjoner er for meg; fåfengt. 

Et vanlig eksempel er å angripe Den Katolske Kirke, mange har det som hobby har jeg sett, og fortelle en masse viderverdigheter om katolikkene. Klart finnes det mye merkverdig også hos dem som det gjør blant oss som holder fast ved en eller annen avart av ortodoksien. Jeg vet det, og likevel mener jeg grunntankene i ortodoksien er rett forståelse av bønn, tilbedelse og iturgifeiring.

Har andre en annen forståelse enn meg så søker jeg å finne ut hvorfor og hva de mener, kan være de har funnet noe ortodoksien ikke har grepet fatt i. For jeg er viss på at vi ser stykkevis og delt, og bare en brøkdel av Sannheten. Slik tror jeg også det må være for de mange som ikke deler noen tro og for de mange som bare sier de tror på eller holder seg til vitenskapen. Alt blir feil om vi ikke ovenfor oss selv og ovenfor andre innrømmer en ydmykhet ovenfor vårt eget ståsted.

Intet er så enkelt som å ta fram storslegga og hevde andres mislykkethet og feil, eller feighet, men burde vi ikke heller se til oss selv og våre egne feiltrinn? Jeg tror vi da ville få et annet debattklima og kanskje de groveste personangrepene og de mest hatske debattinnleggene ville få en annen og mer gjennomtenkt ordlyd.

Og håpet er at vi kanskje ikke skal se fullt så skjevt til hverandre.

Fredrik+ 

Gå til innlegget

Ondskapens nødvendighet

Publisert rundt 9 år siden

Mens pressen jager syndebukker der de farer frem som sultne ulver i en vill flokk, har det slått meg at ingen snakker om ondskapen som en nødvendighet. Jeg mener ondskapen er nødvendig for at vi skal kunne ta selvstendige valg.

Jeg sitter og ser ut i mørket, jeg gjør gjerne det om kvelden, og i bakhodet snurrer de siste dagers "ramaskrik" på grunn av rapporten om "terroren - massedrapet" 22. juli. Samfunnet trenger syndebukker og vi lar pressen plukke dem ut for oss. Sist nå var Øystein Mæland som ble syndebukk, men jeg er redd det kommer mange etter ham. Vi trenger syndebukker akkurat som Israel i Det Gamle Testamentet trengte syndebukker. Det er så godt å legge skylda på noen andre, og ikke der den hører hjemme: Oss selv.

Jeg sitter og ser ut i mørket og leser gjennom noen tanker jeg har gjort for meg selv, i kapellet, i bønnen og når jeg har lest Bibelen. Det har slått meg når jeg har sittet slik og sett ut i det tomme intet, ondskapen er en nødvendighet for at vi skal kunne være mennesker. Det står jo til og med i Skriften, det som kastet menneskene ut av Edens hage var kunnskapen om godt og ondt.

Valget mellom det gode og det onde.

Vi sier ofte: Vi har valget mellom pest og kolera, men det er ikke tilfelle. Har vi kun pest eller kolera å velge mellom har vi intet valg, men vi har derimot valget mellom det gode og onde. Vanskeligere valg har vi ikke. Det høres så banalt ut, men vårt valg er enten det gode eller det onde. Og det er nettopp vår valgmulighet til å velge enten det gode eller det onde som gjør oss til mennesker. Jeg kan ikke forstå annet.

Hver eneste dag tar vi valg som enten er gode eller onde, helt ubevisst tar vi våre valg, ofte uten å tenke over dem, de faller så naturlig. Jeg tror vi skal være glad for det, likevel må vi være klar over at vi velger enten godt eller ondt. Jeg skal ikke ramse opp gode eller onde valg her, det kan hver enkelt tenke igjennom selv ved anledning.

Vår reaksjon på valg av ondskapen når den møter oss i all sin gru.

Denne valgmulighet hadde selvsagt også Anders Behring Breivik helt fram til bombebilen gikk i lufta den 22. juli i fjor, men han valgte hva vi alle (nesten i alle tilfelle) ville kalle ondskapen. Resultatet sjokkerte alle, men jeg var ikke overrasket over at ondskapen også har rot i vårt lille samfunn. Vi reager med avsky, vi må finne noen vi kan stille til ansvar og dermed skape oss en syndebukk, og "ulvejakta" etter et passende offer er igang. Mitt hjerte gråter over ondskapen og for syndebukken.

For som oftest er det ikke syndebukken som er den som har skylda, han/de står bare så lagelig til for hogg. Det var to polititjenestemenn som var de første, i denne saken. Jeg skammer meg når jeg ser hva som ble skrevet, legge skylda på noen få for en totalt systemsvikt. Men det er vårt naturlige reaksjonsmønster, dessverre.

Uten valgmuligheten mellom det gode og det onde er vi ikke mennesker.

Jeg sitter altså her og ser ut over en liten eng or rett inn i svarte skauen, og jeg kan ikke skylde på noen for at utsikten er slik. Jeg har valgt det selv og jeg ønsker det slik, det er fredfullt og herlig her i stillheten. For meg er dette livet et gode, for oss i familien er dette livet et gode, vi valgte det gode liv. Men vi hadde hatt en annen mulighet, vi kunne valgt annerledes og bli boende der hvor hvilepuls og åndedrett aldri fikk finne ro.

Og her er vi ved det essensielle, mitt lille poeng. Når vi er mennesker, frie mennesker, har vi muligheten til å velge enten det gode eller det onde. Jeg håper alle velger det gode, men jeg er ikke overrasket om noen velger ondskapen og det onde. Jeg blir bare trist og lei, men det nettopp valgmuligheten som kjennetegner oss. Derfor var jeg ikke overrasket når terrorens ondskap rammet Norge, det var ikke annet å forvente.

For om jeg skal si det som det er møter vi ondskapen hver dag, bare i langt mindre grad enn hva som rammet oss 22. juli i fjor. Men velger vi å ikke ha mulighet for både det gode og det onde så er vi ikke lenger mennesker, derfor burde vi alle, fordi vi er og gjerne vil være frie mennesker, innse at det faktisk er på grunn av våre valgmuligheter mellom det gode og det onde som gjør oss til mennesker.

Så er da ondskapen en nødvendighet etter min mening, om vi skal bevare menneskeverdet, vi får bare forsøke som best vi kan å bekjempe ondskapen med det våpen ondskapen frykter mest: Kjærlighet.

 

Ha en velsignet helg alle sammen.

Fredrik+ 

 

Gå til innlegget

Når priste du Maria salig sist?

Publisert rundt 9 år siden

Marias lovsang; "Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig" St. Lukas 1, 46b-48

Spørsmålet kan kanskje oppfattes provoserende, men det er vel begrunnet ut i fra Evangeliet etter St. Lukas kapittel 1 og den lovsangen Maria fremfører i møte med Elisabeth. Vi finner Marias Lovsang (Magnificat) i St. Lukas 1, 46 - 55.

Mitt enkle spørsmål er; når priste du Maria salig sist? Det står jo til og med i Bibelen at vi skal prise Maria Salig, for på den måten helliger også vi Herrens storverk mot oss mennesker. Vi gir Gud æren for det som har skjedd og takker for at Maria sa seg villig til å føde verdens Frelser i lydighet.

Og gjennom sin lovsang priser Maria også Gud for de storverk Gud har gjort, gjør og skal gjøre.   

Fredrik+ 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere