Fredrik W. H. Steensen

Alder: 63
  RSS

Om Fredrik W. H.

Bør nå prøve å bli frisk, og kutte ut alle former for energitappende unødvendige elementer på fjernsyn og internett. Bor fortsatt i ødemarken og koser meg som best jeg kan, med kone og barn. Litt utdannelse og mye og springende erfaring.

Følgere

I skyggen av homofilidebatten

Publisert over 12 år siden

Noen tankevekkende tall om homofili og annet:

I de eneste skikkelige undersøkelsene som finnes i Norge viser Norsk Folkehelseinstitutt at det finnes omtrent 11% menn og kvinner som har forsøkt likekjønnet sex. Tallet for de som har hatt likekjønnet sex det siste året ligger rundt 3%, men dette er da de som har forsøkt, er homoseksuelt aktive og kanskje usikre. Likevel må vi nok tro at dette er de sikreste tallene vi har om emnet i Norge. En interessant side ved undersøkelsene er at det er stort sett i de tidlige fasene av voksenlivet de fleste forsøker likekjønnet sex.

Går man så til sin egen opplevelse og definisjon av seg selv så betegner 1% av befolkningen seg som homofile, 1% betegner seg som bifile og 3% heterofile med en tendens til lesbisk - homofil legning. 1% vet ikke sin seksuelle legning. Etter min mening rammes en gruppe av denne undersøkelsen og det er de a-seksuelle, de som ikke har seksuell lyst eller interesse i det hele. Videre utelatt er de som eventuelt sliter med pedofil legning, her er det heller ingen informasjon å hente. 

Tallene kan finnes her; http://www.fhi.no

Med andre ord 1% betegner folkehelseinstituttet som homofile og en 1% som bifile. Dette er etter hva jeg har forstått i samsvar med undersøkelsene jeg leste fra Australia og New Zealand en gang for omtrentlig 12 år siden. Disse undersøkelsene, som stemmer overens med hva FHI undersøkelsen, viste imidlertid to andre seksuelle aspekter som ikke kommer fram i de norske undersøkelsene og det var etter hva jeg har notert: Andelen med pedofil legning var like stor som de med homofillegning. Andelen incestofre var langt over 1% av befolkningen, men alt for få ble tatt.

En oppfordring:


Skulle ønske noen som hadde bedre greie på dette enn jeg og som kjenner til forskningen godt kunne komme med opplysende tall, men dette er de tall jeg har funnet i forbindelse med mine undersøkelser og som er notert i alle tilfelle i forbindelse med undervisning en gang i tiden.

Hvorfor slik tallinteresse?

I følge Folkehelseinstituttet er altså 1% av Norges voksne befolkning homofile og 1% bifil, 2 av hundre. I så måte er homofile overrepresentert på Stortinget, og får i stor grad oppmerksomhet ut i fra dette. I Norge finnes dermed om man legger statistikken til grunn omtrentlig 50.000 homofile, det burde være, om de folkevalgte skulle gjenspeile befolkningen 2 - 3 homofile på Stortinget, jeg tror og vet det er flere. 

I Norge i dag finnes, er vi 335.800 uføre med en eller annen form for uførepensjon. Jeg kjenner ikke til en eneste på Stortinget som er ufør. Det har vært noen forflytningshemmede, men pr. idag ingen uføre på Stortinget. Forskjellen er enorm mellom de homofiles presentasjon og den prosentvise representasjon som kommer uføre og pensjonister til del. I dag er det ingen på Stortinget som er ufør, få pensjonister. Den representasjon vi som er trygdet på grunn av et arbeidsmiljø, arbeidsliv og samfunn som ikke har bruk for oss har er ikke tilstedeværende. Skulle man følge det om at Stortinget burde gjenspeile befolkningen så skulle det altså vært temmelig nøyaktig 10% av Stortingsrepresentantene være uføretrygde, 17 i tallet, jeg tror ikke det er noen. Tar vi så med alderspensjonister skulle vel tallet på representanter vært omtrent 56, noe som så langt fra er tilfelle.

Ser man da til tallenes klare tale vil man se at homofile ikke er en svak gruppe på Stortinget eller i deler av Norge i forhold til størrelsen, snarere tvertimot. Det som derimot tydelig kommer fram når man ser på fakta er at andre grupper som etter alt å dømme er svakere stilt enn homofile ikke har en eneste representant på Stortinget, og bsolutt ingen representasjon i forhold til antall folkevalgte. Sannsynligheten for at vår gruppe, vi som har falt utenfor på grunn av sykdom, skade eller liknende vil bli hørt er dermed minimal i det offentlige rom. Som gruppe er både forflytningshemmede, rusmiddelbrukere og andre så til de grader sidesatt i forhold til pressgrupper som har friske oppegående mennesker som for eksempel de homofile, siden dette har vært den varmeste poteten de siste ukene. 

Jeg søker med dette å sette fokus på hvor galt det kan være når noen tar på seg offerrollen, mens sannheten faktisk viser seg i tørre tall, å være en annen. (Jeg forstår at situasjonen for den enkelte kan være vanskelig.) Med et slikt innlegg søker å si i fra om den vinklingen som media ofte følger som faktisk gjør at virkelig utsatte grupper ikke får den oppmerksomhet og den plass i mediebildet som de faktisk fortjener. Enda verre, vi har ikke en plass i samfunnet i og med at vi ikke blir tatt hensyn til ved at folk som er uføretrygdet, pensjonister ikke har plass på Stortinget.

Denne skjevfordeling som finner sted betyr også at en stor gruppe mennesker ikke har representanter på Stortinget som forstår dere sak. Som ME lidende så kjenner jeg godt til dette. Ofte når jeg hører statsråder eller stortingsrepresentanter uttale seg om ME og det å være forflytningshemmet så er det tydelig de ikke forstår, eller ikke vil forstå. Og som gruppe er vi nok ikke av interesse for de riksdekkende mediene da vi ikke, av naturlige grunner, har de som høyt og tydelig kan snakke og tale sin sak.

Til ettertanke:

Jeg vet jeg nå høres ut som en syter og klager og det er jeg ikke. Jeg kan ikke klage for jeg har det godt her jeg bor i stille omgivelser tilrettelagt for meg og mitt handikap, men jeg kjenner mange som sliter og ikke har det godt på grunn av ME og andre lidelser. Hvem skal tale vår sak, hvorfor skriker ikke media og stortingsrepresentanter opp om vår hverdag der vi møter problemer i alt vi skal foreta oss. Når vis stenges ute fra offentlige rom, når vi, som er trygdet, blir pålagt ekstra utgifter på grunn av statens manglende vilje til offentlig finansiering av veiprosjektene. Jeg sikter nemlig til det faktum at om jeg skal ha med meg fottøyet mitt kan jeg ikke bruke annet framkomstmiddel enn bilen. Jeg kan ikke ta buss, stolene mine kommer ikke med tog, ikke med trikk og ikke med T-bane. Når så alle parkeringsplasser gjøres private, selv de kommunale, så vi må betale i dyre dommer selv om samfunnet ikke er tilrettelagt for oss, rammes vi ekstra hardt, stenges ute i enda større grad og ingen, jeg mener ingen, taler vår sak på Tinget.

Vi uføre, pensjonister, er en større gruppe enn homofile, men vi vies ikke den samme forståelsen fra stortingsrepresentantene og regjering. Rett nok er det kommet en lov om tilgjengelighet, men så lenge den største diskriminering finner sted fra Stortinget og de vedtak som fattes, som bompengefinansierte veier, ikke krav om gratis HC plasser på alle parkeringsplasser, så lenge tog og buss ikke kan ta med mer enn en liten rullestol, så er det som en dråpe i havet. 

Når blir diskrimineringen av oss det virkelig viktige tema? 

Gå til innlegget

Vi havner så lett på viddene

Publisert over 12 år siden

Hei Per og alle andre vitenskapsfreakere (jeg er en av dem)

Jeg flytter en del av tråden fra innleggene til Aina Juliet hit, rett og slett fordi vi har selv drevet oss langt utenfor den opprinnelige tråd:

RE: Ervland; RE: Naturvitenskap og allvitenhet

 
04.05.09 kl. 20:30 skrev Fredrik W.-H. Steensen:

 Når du skriver: "En sann vitenskapsmann er alltid åpen for at ny kunnskap kommer til som rokker ved "vedtatte sannheter", samtidig som man med skepsis og en sunn kritisk holdning ikke svelger alt rått.", så stemmer nok det, men mitt problem i så måte etter diverse møter og samtaler var at siden mange av oss som opplevde en mosterbølge ikke hadde akademisk nok utdannelse (jeg var ingeniør med ekstra mellomfag matematikk) så veide ikke vår uttalselse tungt nok engang til at det var å bry seg om. Vi var ikke innenfor de vedtatte regler, slik føltes det.

 

Da har du etter min mening støtt på representanter for den såkalte vitenskap som er for lite åpen ift erkjennelse av ny kunnskap. Men det skal sies at dersom jeg hadde vært forsker på bølger, og noen påsto de hadde opplevd en bølge på 100 meter (for eksempel) så ville jeg naturligvis etterspurt dokumentasjon på at bølgen virkelig var så høy. Og da snakker vi teknisk apparatur som måler bølgehøyde. En subjektiv og kanskje følelsesladet opplevelse av en "kjempebølge" er ikke nok til å skrive om lærebøkene, og slik må det være.

En opplevelse kanskje, men mange, veldig mange med store skader på store skip i åpent farvann, burde ikke det fått klokkene til å ringe? Skip som i flat sjø bare forsvant ut tegn til eksplosjon eller kollisjon, burde ikke det undersøkes? Når et 250 meter langt skip blir tre meter kortere, er ikke det et bevis for at det har vært enorme krefter i sving? Slik kunne man fortsatt i det uendelige om slike mammut bølger, men all snakk om slike bølger ble avvist som umulige av det ledende vitenskaplige miljø. Med andre ord, og det er dette som er mitt ankepunkt også mot bokstavtro tolkere av Skapelsesberetningen i 1. Mosebok 1, og andre avsnitt, man søker ikke ny viten men tviholder på den gamle viten som ikke ikke passer med kartet.

En slik monsterbølge lar ikke et skip passere uforstyrret, det kan jeg love.

Gå til innlegget

Fotografering

Publisert over 12 år siden

Fotografering er min store hobby, Det finnes så uendlig mange flotte motiver som venter på å bli oppdaget, venter på noen som vil se meg. Med dagens moderne utstyr, er fotografering også blitt en mulighet for de fleste, man kan lete etter og forske på bilder og kanskje fange et unikt bilde innimellom. Foto er også langt på vei en ikke ekskluderende hobby, i alle tilfelle kan jeg delta og finne mine motiver selv som rullestolbruker (kan gå litt, men ikke langt.)

Jeg kan anbefale fotografering og håper det er mange flere enn meg som viser fram sin bilder på denne måten. Er det noen som har noen fine bilder de gjerne vil dele så la meg og alle andre få vite det...

Jeg legger mange av mine bilder ut på min hjemmeside, kjellbakk.net og håper noen kan finne glede av noen av dem. Her kommer tilstadighet nye bilder om man følger med. La oss dele bildene våre, det er mitt håp. Det skjer så mye fantastiske og utrolig i verden, håper andre kan ha glede av dine og mine bilder.

Gå til innlegget

En knust glassrute...

Publisert over 12 år siden

Det å se ut gjennom et vindu er ikke det samme som å kunne delta. Jeg ville ikke se gjennom vinduet, jeg ville være med, være tilstede og bruke hele meg i tilbedelse og tjeneste for Herren.

Innledning

Det raser flere debatter om revolusjon av gudstjenesten, sakramenter, vi må gjøre mer, vi må gjøre noe nytt skrives det, men min erfaring tilsier noe helt annet. Vi må søke kirkens røtter. Under kommer noen tanker om de erfaringer jeg har gjort og som fortsatt bærer meg hver dag enten jeg føler meg si eller så. De bar meg når jeg var frisk og de bærer meg nå som er og har vært syk lenge.

De mange debatter - en lang kommentar

For ikke å spre mine kommentarer over alt, og til alle sider søker jeg heller å komme med en forklaring på hvorfor jeg ikke lenger fant meg tilstede i Den norske Kirke eller såkalte evangelikale menigheter, om sakramenter, tradisjon og noe til. Det finnes et utall grunner til at jeg fant et ortodoks ståsted for min tro, men i all enkelhet kan de beskrives på følgende relativt enkle måte.

A) Jeg følte meg ikke vel, mysteriet var forsvunnet.
B) Den norske Kirke var blitt alt for rasjonell og akademisk
C) Presten og hvem som ledet gudstjenesten eller møte var viktigere enn innholdet
D) Den sakramentale forståelsen i Den norske Kirke hang ikke på grep
E) Kirken var feig, den sa ikke i fra og den kastet profetene ut.

Mysteriet var forsvunnet

Knut Jørgen Røed Ødegaard kom etter meg, og han har vel kommet lenger i sin beundring for stjernehimmelen og de ufattelige dimensjoner enn det jeg noen gang har gjort. Selv med alle våre fantastiske forklaringer om hva som har skjedd i tidens løp like til det nå oppdagede gammaglimt som er 13.100.000.000 år gammelt og alle teorienes forklaringer om hva som har skjedd, forsvant aldri forundring og mysteriet rundt verdensrommet ufattelighet for meg. Jeg undrer meg fortsatt når jeg en vinterkveld lener hodet tilbake og ser opp på de uendelige myriader av stjerner og ser ut i det store intet som er så fullt, så fullt. Himmelen er et mysterium.
Som realist, realfagstuderende trodde jeg vi som mennesker kunne forstå alt, alt skulle kunne forklares, men erfaringen skulle vise meg noe annet. Det fantes og finnes et større mysterium enn det en skarve ingeniørstudent kunne fatte og som ikke fantes noen logisk forklaring i, mysteriet Jesus Kristus. For troen var og er på alle måter ulogisk, den strider mot sunn fornuft og virker på alle måter imot hva vi vet, men den er like fullt Sannhet. Den er Sannhet i noe som er uforklarlig, ubegripelig og altomfattende. Mysteriet, den bærende kraft i troen forsvant i mitt møte med en kirke som ikke lenger hadde rom for å formidle troens mange fasetter. Jeg spurte meg selv: hvor var mysteriet.

Kirken var akademisk og rasjonell

Kristus ble for meg, når jeg endelig fikk øye på Ham, ingen rasjonell skikkelse, til det var han et for stort mysterium med både jomfrufødsel og oppstandelse som høydepunktene i det korte jordiske liv han hadde. Alt dette ble forklart til døde, kirken og troen skulle være rasjonell og alt skulle forklares, alt skulle «akademiseres» og gjøres til en tanke i hodet. Men Kirkens Herre er ingen tanke i hodet, Han er levende, gjør levende og i det at Han er levende brytes våre tankebaner ned, for fritt å sitere St. Paulus.
Det var ingen trøst å lese Konkordie formelen, de mange forklaringer på hva det ville si å tro rett, for alle forklaringer var så rasjonelle og fornuftige, men kan fornuft forklare noe radikalt idiotisk og uforklarlig? Selvsagt ikke. I sin frykt for å miste sin akademiske arv forsvant kirken slik jeg kjente den mellom fingrene mine, jeg ble sittende å telle lyspærer i stede for å møte Gud ansikt til ansikt.

Presten, taleren viktigere enn Kristus

Etter hvert fikk jeg det bestemte inntrykk av at for mange var det viktigere hvem som ledet gudstjenesten - møte enn å møte Den Korsfestede og Oppstandene. Diskusjonen minnet mest av alt om beskrivelsen til St. Paulus i første brev til menigheten i Korint hvor han sier: «Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus»», Kristus ble delt, og mange klagde sin nød, denne presten liker jeg, men han der er forferdelig. Jeg ble opprørt i mitt indre, for det er da ikke presten som er viktig, men Kristus? Kristus er korsfestet for meg, for oss , for alle, for tilgivelse for våre synder. Han den rene, og hvem som var prest skulle ikke ha så stor betydning så lenge nådegavene ble forvaltet rett.

Sakramentene

Den lutherske lære har to sakramenter, dåp og nattverd, to nådemidler gitt oss av Herren. Dåpen var grei nok, selv om det tradisjonelt burde vært full neddykkelse så kunne man ikke si noe på dåpen, men nattverden hang ikke på greip. Og hvorfor hadde kirken bare to når de gamle kirkesamfunn hele tiden hevdet sju? Noe stemte ikke og noe av det var den mangel på respekt som jeg følte var fraværende for Herren Jesu Kristi legeme og blod. Det manglet respekt for det Hellige.

Kirken var feig

Når dagens abortlov ble vedtatt mente jeg kirkens biskoper viste sitt sanne ansikt da de ikke sa klarer i fra, jeg kunne ikke være medlem i en kirke som ikke sa i fra, sa jeg den gang. Det gikk noen år og jeg ville igjen gjøre et forsøk og arbeidet til og med en stund i DnK, men den samme feighet gjennomsyret og gjennomsyrer fortsatt Den norske Kirke. Det er et tannløst kirkesamfunn som søkte sitt beste for å gjøre alle tillags, og gjorde ingen? DnK var en feig kirke som drev sine profeter ut og ikke hadde rom for de klare stemmer som ropte opp om verdens urettferdighet. Den kirken jeg gikk sammen med de mennesker jeg ble glade lagde seg en lære som klør i øret og ikke holdt fast ved Guds Ord.
Det gikk nok en gang opp for meg at DnK ikke var annet enn et maktmiddel i hendene på den norske stat og egentlig var såre fornøyd med det. DnK var intet fritt kirkesamfunn, men en vassal for den til enhver tid sittende regjering. Kirken var feig, den sa ikke i fra og fjernet Kristus fra sin midte. Jeg hadde møtt Kristus som den tilgivende og avslørende, den Kristus jeg etter hvert fant når jeg så utviklingen i DnK var ikke lenger avslørende og tilgivende, men på meg virket tannløs og selvopptatt. Kirken var seg selv nok.

Gudstjenesten var vendepunktet

 Den første gang jeg bøyde kne for Gud var i en katolsk kirke, her talte Gud til meg gjennom Mysteriet selv om jeg ikke fikk ta del i det. I den katolske messe bar messen preg av Hellig Visdom på en måte jeg aldri fant i en luthersk høymesse. Enda sterkere kom dette til uttrykk i den ortodokse Liturgi. Endelig var det et sted i denne verden hvor det var et møtepunkt mellom himmel og jord, mellom Den Hellige Gud og oss mennesker, her formet gudstjenesten seg til et møte hvor himmel og jord kysset hverandre. Jeg trengte ikke forstå et ord av hva som ble sagt, her stod jeg ansikt til ansikt med min Herre og Frelser, Jesus Kristus, igjen. I liturgien ble Mysteriet levende, det mysterium jeg aner en flik av når jeg ser opp på den stjerneklare himmels uendelige uendelighet.
Gudstjenesten, eller rettere sagt liturgien, er livet høydepunkt i møte med Livet. Når mange klager og sier de ikke kjenner seg hjemme eller finner seg til rette i gudstjenesten kan jeg forstå dette, men det er ikke slik at gudstjenesten må revolusjoneres av den grunn. Gudstjenesten må derimot finne tilbake til sine røtter, et sted hvor vi bære fra av vår moder Kirken til et møte med vår Brudgom.
For meg ble den ortodokse liturgi vendepunktet som bevarer min tro. Min tro på Mysteriet, min tro på min Frelser, min tro på Gud fant alt sitt svar i disse kirker som opp gjennom historien var blitt forfulgt og trakassert for sin tros skyld. Dette var levende tro, som man sikkert også finner i andre kirkesamfunn, menigheter, men som for meg er så fraværende i den opplevelseskristendom som jeg finner mange søker i dag. Det er Kristus som er viktig og det er Kristus som skal forherliges, ikke Den Hellige Ånd, ikke alle gjerningene og for all del ikke jeg.
Så er det røttene som er viktig, ikke forandringen, for gudstjenestene. Her møtes himmel og jord, her kommer Gud oss mennesker i møte i et evig kyss.

Kirkens tradisjon nødvendig for rett tro og kristen vekst.

Jeg frykter vel egentlig at mange nå steiler, men for meg er det nødvendig å fortelle om hvorfor jeg ikke kunne gi kast på den kirkelige tradisjon, som jeg forstår som Den Hellige Tradisjon.
Når jeg så leste om den første kristne kirke, like fra St. Lukas beskrivelse i Apostlenes Gjerninger og videre gjennom de første sju konsiler gikk det opp for meg, Bibelen slik vi kjenner den ble ikke klar i det Herren Jesus forlot disiplene på Kristi Himmelfartsdag, nei, den ble til gjennom en prosess. En prosess som har sine røtter i den første kristne menighet i Jerusalem og ble båret videre i tradisjonen som fulgte og oppstod. Bibelen, slik vi kjenner den med nye og gamle testamentet, er ikke kirkens eldste symbol, det er Kirken og Menigheten med sine levende byggesteiner og som representerer Herren Jesus Kristus her på jord. Dermed ble det klart, vi kan ikke fjerne tradisjonen og likevel tro vi bevarer Skriften uforstyrret. Skriften, Bibelen arbeidet og kjempet fram gjennom Kirkens første tid og i Tradisjonen, kunne ikke stå alene da Skriftens autoritet ville forsvinne.
Nå kan man med rette hevde at tradisjon ikke nødvendigvis er ensbetydende med bare godt, at tradisjon kan lede feil avsted og skape uheldige makt konstellasjoner. Ja, det skal ikke stikkes under en stol, men i Tradisjonen finnes også det korrekturverktøy som er nødvendig for at Troen skal bevares rett og sann.
Som kristen kan jeg ikke leve uten en tradisjon, uten å stå i en tradisjon, for gjør jeg det vil det så lett oppstå en lære som klør i øret og ikke har sitt ståsted og ankerfeste i Skriften. Derfor kunne biskop emeritus i DnK, Gunnar Stålsett, fortelle i et intervju i radion, vi lager en ny tradisjon nå. Det er en ny tradisjon i kirken nå, og for meg henviste han til at han og mange med ham ikke tok Skriftens Ord like høytidelig lenger og dermed kappet sitt ankerfeste i den samme. Det ble enda klarer, Den Hellige Tradisjon er nødvendig, nødvendig som verktøy for å bevare troen.

Sakramentene

Så er da Kirkens Sakramenter levende og rette nettopp på grunn av Den Hellige Tradisjon og jeg tror ingen kirkesamfunn er uten en eller annen form for sakramenter, eller skal man si handlinger eller tegn som gjenspeiler Den Hellige Ånds tilstedeværelse. Problemet blir bare om ser til alle de tegn som følger mange av dagens moteretninger inne mang en karismatisk menighet, vi vet ikke hvor disse handlinger kommer fra. Og ikke minst, mye av det «nye» mangler rot både i Tradisjon og Skrift. Sakramenter er gaver gitt oss til velgsigning og hjelp
Vi blir bedt om å prøve åndene, men på hvilket grunnlag skal vi prøve dem om ikke på nettopp det grunnlag som er gitt oss, det er ikke snakk om følelser, men handling gitt oss av Gud til oppbyggelse og trøst. Sakramenter er gitt oss av nåde og gis i nåde.

Gå til innlegget

Det diskriminerende Norge

Publisert over 12 år siden

Jeg har lenge lest om hvordan LLH fører fram argumentene sine og snakker om hvor ille det er å være homofil i Norge og at de er de verst stilte, men alt de skriver og rammer i like stor grad alle andre som skiller seg ut i samfunnet. Rullestolbrukere, forflytningshemmede, rusmisbrukere og mange andre sliter minst like tungt, men vi møtes ikke med de samme holdninger i samfunnet og hos enkelt mennesker, bare i enda større grad, for ofte rammes hele familien. Det er smertefullt å se og enda verre å erfare.

Jeg kunne også tenke meg å være aktiv, kunne delta, kunne utfolde meg, men voksne med handikap får ingen støtte ingen muligheter til å delta. Vi har ikke råd, vi har ikke mulighet da vi ikke får støtte til ekstrautgiftene til ombygging engangVi stenge i stor grad ute, vi mobbes og får også slengt dritt etter oss. Det handler kort og godt om hvordan vi møtes som mennesker og hvordan vi møter mennesker som ikke er som oss. Det burde være en selvfølge, men det er det ikke, alle møtes med samme respekt og menneskeverd uansett hvem de er.

Selv om jeg ikke er enig i den nye ekteskapsloven så er jeg ikke ute etter å henge ut homofile, langt derifra. Men her har jeg bare lyst til å fortelle at det er mange grupper og familier i samfunnet som blir rammet av fordommer, hvor jeg tror man finner en overhyppighet av mennesker med selvdrapstanker. Jeg vet det for jeg ofte i kontakt med flere og ser hvordan samfunn og mennesker behandler oss som ikke lenger har mulighet for å delta på lik linje med andre.

Enkelte av de mange grunnene til at jeg skriver dette er fordi samfunnets fordommer rammer oss i veldig stor grad, stenger oss i enda større grad ute fra det sosiale samfunn enn selv homofile vil jeg tro. Og det verste er mange av oss får ikke følge opp barn på grunn av regler samfunnet har lagd og som er innskjerpet gjennom de siste årene. Les litt fra NHFs sider her.

Som ME syk og i kontakt med mange andre med samme lidelse så merker jeg det ME lidende som presse ut i arbeidsutprøving gang etter gang og blir sykere, presses av ut av våre sosiale omgangskrets. Familiene mister sin omgangskrets og sosialt sliter man i og med at de fleste kaller en lat, men det er intet man vil enn å være aktiv og oppgådene i venners lag. Sitter vi i rullestol snakkes det bokstavlig talt over hodet på oss, og så videre. Dette er en erfaring flere enn undertegnede har gjort. Når jeg har sagt at jeg ikke finner homofili detbatten spesielt interessant så skyldes dette at hva de tar opp er generelt også det som gjelder kristnes møte med handikapede, psykisk utvikingshemmede og mange andre grupper.

Spørsmålet er for meg, hvordan skal vi gi alle mennesker like muligheter til et verdig liv?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere