Christine Harstad Schuff

Alder: 42
  RSS

Om Christine

Christine Harstad Schuff er skribent, dikter, forelder, tenker, musiker, randomisert produsent, ektefelle, søster, drømmer, prestigiatrice og sporadisk scenekunstner...og litt av hvert av mye imellom...mer eller mindre menneske... "...our words must be more than just things that we say..."

Følgere

Hvor lenge skal et menneske leve med de merkene en handling eller en antatt handling har ført med seg? Dette er et prinsipielt spørsmål om stigma, stigmata, stigmatisering, et spørsmål som berører både etikk, juss, humanismen så vel som det religiøse…

- Christine Harstad Schuff, artist og teolog

Vi lever i et demokrati med dets lover og regler om «forbrytelse og straff». Gjennom årene har lovgivere, politikere, jurister og selve folket vært med på å utforme de prinsippene for hva slags reaksjon forskjellige lovbrudd fører med seg. Og i hvilken grad og under hvilke omstendigheter et menneske som har blitt domfelt for en alvorlig forbrytelse kan re-integreres i samfunnet etter å ha sonet ferdig sin dom.  

Jeg flyttet til Norge offisielt 27. mai, 2000 - til Kristiansand - 6 dager etter at likene til Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen ble funnet i Baneheia. Mediebildet, både da og i flere omganger siden, har vært preget av de forferdelige hendelsene. Voldtekt og drap som skjedde i skjønne naturoppgivelser der folk til vanlig badet og lekte en sommerdag i sørlandssola. Det satt også preg på min første tid i Norge. I den tiden snakket så å si alle om saken, om etterforskninga, om at gjerningspersonene fortsatt var på frifot, om frykt for egne barn.

En slik hendelse er noe av det verste familiene og pårørende til barna noen gang kunne ha opplevd – verre enn en skrekkfilm, fordi det var ikke langt borte, med ukjente mennesker, et annet sted, i et annet land. Det var i sommerferiebyen Kristiansand. I Norge. Slikt setter ikke bare traumatiske arr på foreldrene og familiene og bekjente av barna, men rører også ved et helt lokalsamfunn, et helt land. Ubesvarte spørsmål dukker opp: Hvordan kunne dette skje i lille Norge? Er ikke det trygt her lenger? Lever ondskapen midt i blant oss? Hvem kan vi stole på nå? «Drapene har tatt uskylden fra oss», uttalte daværende statsforvalter i Vest-Agder Ann-Kristin Olsen.

Nå som da har familiene og de pårørende min største og inderlige medfølelse, i deres sorg og i deres sinne. Her blir ord videre om det fattige.

Så, tilbake til mitt innledende spørsmål, om hvordan vi som medmennesker og samfunnsborgere i Norge, som innehar både plikter og rettigheter «etter loven», oppfører oss overfor og forholder oss til andre, også ift. dem som evt. har begått lovbrudd. For det er et prinsipp i en rettsstat at den samme loven som beskytter våre rettigheter er den samme loven som definerer både plikt og straff og som også begrenser straffen på en måte som skal være hensiktsmessig og tjenlig for samfunnet.  

Det henger sammen, flere sider av samme sak. 

Baneheia-saken er ikke første gangen at spørsmål om hva som er en riktig og rettferdig straff har blitt diskutert i Norge. Bl.a. kan vi se på debatten rundt bruken av dødsstraff etter andre verdenskrig. Blant andre røster i debatten den gang hører vi stemmen til teologen Henrik Seip som talte sterkt imot dødsstraff som uverdig på tross av de «redslene i fengsler og konsentrasjonsleirer», noe som verden siden har sett og noe som hadde vært opplevd av flere i hans egen slekt. Hans tanker handlet om at, tross eventuell straff, måtte det finnes rom og anledning til (gjen)opprettelse. «Vårt sinn skal alltid være rettet mot å få bruddet legt» og ikke hevn, skrev han den gangen. Dette handlet for han om «Den kristnes kjærlighet til fiender».

Slike røster som hans ble da ikke hørt, men det var og er en prinsippsak om hva vi står for som mennesker og som samfunn og heldigvis siden har debatten om våre prinsipper ift. straff blitt tatt opp og dødsstraff avskaffet i Norge. Og samtidig så finnes det andre former for utenomrettslig mekanismer, «bygdedyret» om du vil, som fører med seg, ofte sakte og nesten usynlig, andre former for sosialdrap.  

De som ble kalt for «tysketøser» og «tyskerunger» måttet leve med både rettslige og utenomrettslige følger av dette i mange ti-år for ikke å snakke om resten av livet. Ikke fordi de egentlig hadde gjort noe galt, men fordi resten av samfunnet var med på, gjennom ord, handling eller deres fortielse, å støtte dem ut, å stadig minne dem og andre på deres «stigmata». De var merket.

Hva betyr så våre ideer om «lov» og «rett» når de skal etter sigende gjenspeile den «kristne og humanistiske arv»? Hva sier det om våre ideer om «menneskeverd» om vi anser noen for å ikke fortjene å rehabiliteres, å inkluderes, å kunne leve et verdig liv når de da har gjort opp for sine feil? Skal de for evig og alltid være monstre i våre øyne? Skal de svartmales, omtales og behandles på måter som direkte eller indirekte ekskluderer dem fra å delta i samfunnet som et likeverdig menneske?

Nå står vi i en situasjon der skyldspørsmålet i Baneheia-saken skal tas opp på nytt. Det er opp til andre enn deg og meg. Men uansett utfallet, er dommen som Viggo Kristiansen fikk i 2002 ferdigsont. Han har sonet ferdig. Punktum. Om det er i Lovens, Bibelbeltets eller humanismens navn, så er det på tida at vi forsoner oss med det. Med han. Og kanskje med oss selve, i det vi skuer det menneskelige i andre som vi, fortjent eller ufortjent, har lært å hate.

Det er i et slikt raust samfunn, et samfunn som har plass til dem som ofte faller utenfor av den ene eller den andre årsaken, et samfunn med plass til gjenopprettelse, at jeg ønsker å leve. Om det er noen arv å bygge et samfunn på, er det en slik arv jeg selv vil kunne gi videre til mine egne barn.

Gå til innlegget

Høytidenes retorikk og politisk dissonans

Publisert over 3 år siden

Etter enda et opphold på Lesvos dukker opp ett ord i mitt sinn: skam! Europa, Norge, verden, dette er en skam – men noe vi kan gjøre noe med!

Jeg opplever en virkelighet som for mange oppleves nok som uvirkelig – men den er ikke det! Den er like sann, like håndfast som den Chai-lattéen som jeg har mulighet til å drikke på en fredelig kafé mens jeg skriver dette. Disse er to forskjellige verdener som jeg stadig vekk vandrer imellom: nøden og elendigheten, og så overfloden og velstanden som vi har tilgang til utelukkende pga. der vi ble født.

Å ha det godt er ikke en skam i seg selv. God mat, hus, helsetjenester, utdanning, et verdig liv med plass for drømmer er noe alle skulle hatt! Men, det er et tankekors hvordan vi ofte lukker øynene for mørkesidene av et system vi er en del av, som også påvirker andre, om det gjelder forbruket vårt som holder livet i slavearbeid langt av gårde, eller et system som ser på mennesker som tall og kvoter. Vi distanserer oss, det er lissom «til å leve med» at mennesker bor under uanstendige forhold på steder der vi har pleid å feriere. Vi har ikke tid til å engasjere oss. Må konsumere. Må se til at våre egne barn får mange gaver på juleaften.

For et par år siden kom det fram at statlige midler hadde blitt investert i selskaper som utviklet klasebomber, landminer og atomvåpen. Samtidig framstår Norge gjerne som en «fredsnasjon». Til og med Nobelstiftelsen har investert i a-våpen. Kongsberg gruppen og Nammo, statseide selskaper i Norge, utvikler og selger både våpen og våpendeler som brukes i krig, solgt bl.a. til land i Midtøsten, herunder Saudi Arabia. Dette er et oljerikt land, som Norge, men der religionsfriheten, kvinne- og LGBT-rettigheter er en mangelvare. De har også ført en flerårig krig i Jemen. Det regnes som sannsynlig at norske våpen har blitt brukt i denne krigen, en krig som har ført til sultekatastrofe. Penger og våpen er makt, to sider av samme mynt, som brukes til å herske over andre. Og lille, fredelige Norge er med i spillet, om så litt på avstand.

Sammenhengen mellom vår innvandringspolitikk, våpenproduksjonen og flyktningkriser er en av de store elefantene i rommet, spør du meg. Vi snakker høyt om norske idealer, men dissonansen mellom dem og norsk politikk er stor. I 2011 mente til og med statssekretær og AP-politiker Roger Ingebrigtsen at vi burde satse mer på våpensalg som framtidig inntektskilde etter oljen. Inntektene kunne bidra til vår egen «velferd», jo,  men hva med andres velferd?  Man himler med øynene og snakker om «galne» statsledere som Trump, Putin, Kim Jong-un, gir dem gjerne skylda for ustabiliteten i verdenen. Samtidig, bak kulissene, brukes norske ressurser på en industri som gjør verdenen mindre fredelig.

Flyktningeleiren Moria på Lesvos - desember 2017

Så tilbake til flyktningeleirene i Hellas. I Moria-leiren på Lesvos lever det nå tusenvis av mennesker under elendige, umenneskelige forhold. Småbarnsfamilier, unge, gamle lever i små campingtelt omringet av gjørme, kloakk og søppel. Noen under en enkel presenning. Vinteren er her igjen…regn, kulde, til og med snø, også i Hellas. I Moria-leiren, skal det være plass til ca. 2.500 mennesker (ifølge greske myndigheter) eller ca. 1.700 mennesker (ifølge UNHCR). Nå bor det over 6.000 mennesker der, mange i lang tid, uten å ha fått sine asylsøknader behandlet. Systemet er overbelastet og prosessen uoversiktlig og vilkårlig. Asylsøkere mangler ofte tilstrekkelig rettshjelp og oversettere. De venter i timevis for mat. Køen til asylkontoret er lang. Mange opplever trakassering fra myndighetene.

Problemet har blitt «eksternalisert», holdt langt unna egne grenser, forvist til land som Hellas, et land som allerede sliter etter en flerårig økonomisk krise. Jeg er ikke imot å «hjelpe folk der de er», men samtidig har vi resursene, kompetansen og velviljen her til å kunne ta imot mange flere tusen – å få dem inn i varme hus nå, helst i går! Det vil ikke regjeringa. Når FN ba Norge om å øke antall kvoteflyktninger de neste årene, svarte vi nei. Norge, et av verdens rikeste land.

Det handler ikke lenger om donasjoner – dette er et politisk, systemisk problem. Også Norge er medansvarlig i en politikk som skaper urettferdige og voldelige tilstander i verdenen, bl.a. gjennom våpenhandelen og gjennom miljø- og urbefolkningsfiendtlige investeringer i utlandet. Dette bidrar til uro og flyktningestrømmer. Vi har blitt mindre gjestfrie; det har blitt vanskeligere å få opphold her og lettere å bli sendt ut. Samtidig tjener vi godt på andres ressurser i u-land, norsk olje og ved å eksportere våpen.

Hvor er idealismen, samvittigheten, rettferdighetssansen? Fine ord om fred og harmoni hvert år i høytidene er ikke nok om ikke slike ord virkeliggjøres. Vi må holde våre politikere til ansvar. Vi må holde oss selve til ansvar, også for det vi ikke gjør, for det vi ikke sier ifra om. Vi må virkeliggjøre idealene som vi ofte påberoper oss. Muligheten for praktisk og politisk medfølelse ligger i oss alle! Ønsket om et «Godt nyttår» må ikke bare forblir en frase, vi må faktisk gjøre året som kommer til et bedre år, hvert år!

 

[Kronikken ble publisert først i Fædrelandsvennen 30. desember, 2017, s. 42]

Gå til innlegget

Min tro er langt ifra svevende; min tro er nærmest utelukkende praktisk: «Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro» (Jakobsbrev 2,18). Dersom jeg ikke tror på Gud i alt og alle, så tror jeg heller ikke på Gud. For meg kan troen like gjerne utelukkende består av dette budet: «Elsk Gud og din neste som deg selv». Eller i hvert fall: «Elsk»! Da er Gud, Kristus, hele skaperverket og hele menneskeheten oss nær! I stedet for teologisk flisespikkeri, la våre liv være vår trosbekjennelse, vårt «credo»... Og måtte Kjærligheten og nåden lede oss og gjennomsyre våre liv!

Ofte kan det oppleves som om mange tilsynelatende er like opptatt av det som ikke sies som av det som kommer fram uttrykkelig i en dialog. Dvs. at enkelte tidvis bruker flere krefter på å diskutere, synse om eller kommentere det som ikke står, for dermed å tolke det som uttrykkes i lys av tolkninger av det de selv mener mangler. Til en viss grad kan det selvsagt være nyttig å peke på andre eller flere perspektiver – det forsøker jeg ofte å gjøre selv – men dette kan gjøres på enten usunne og herskende måter eller på fruktbare, belysende og sunne måter. Dessverre har mange opp gjennom historien ført seg selv på villspor i filosofiske eller teologiske diskurser, fordi man blir så opptatt av flisespikkeri og legitimiteten til definisjonsmakten til den ene eller andre tradisjonen eller læreren, slik at kjernen i en bestemt tese eller uttrykksform forsømmes til slutt – og mange forlater dialogen uten å ha blitt klokere, fordi man er mer opptatt av å ha rett enn å søke sannhet sammen, med fred og i kjærlighet, tross forskjellige utgangspunkt.

Og slik har det også dessverre ofte foregått i forhold til trosmessige spørsmål, om definisjonen av «Gud» og i forhold til den enkeltes gudstro. I mange religiøse tradisjoner ser det dessverre ut til å ha seg slik at den enkelte troende forventes å tilslutte seg «troen» for alltid, som den har vært, og å være trofast mot «den gamle læren», mot eldre uttrykk «slik det står skrevet» og mot deres lederskap – helst uten å stille for mange spørsmål eller å uttrykke deler av sin egen gudsoppfatning, dersom denne ikke er i tråd med de etablerte læresetningene. Denne formen for tro, innenfor mange religioner, ikke bare innenfor mange deler av kristendommen, fører heller til en innskrenking av trosfriheten, der det forventes av mange at troen helst skal være «alt eller ingenting». Og nettopp pga. en slik oppfatning innenfor størsteparten av Den ortodokse kirken, så har det oppstått en fryktkultur som hersker over hva som kan sies og stilles spørsmål ved, fordi den enkelte da fort kan bli stemplet som frafallen og kjettersk. En slik kultur baseres, etter min mening, på frykt… både for mennesker og Gud, frykt for å bli utestengt, avskåret osv., og denne frykten brukes dessverre av enkelte for å kontrollere andres tankevirksomhet, tro og trosuttrykk. Dette er usunt. Etter å ha både sett maktmisbruken og opplevd den selv fra begynnelsen av min vandring i den kristne troen, også innenfor Den ortodokse kirken, så bestemte jeg meg for at jeg heller måtte vise først og fremst til Guds kjærlighet i ord og virke som prest. Til og med om den enkelte tar feil i forhold til de «overleverte læresetningene», er det aldri så galt som det å forsømme Kjærligheten. Enkelt sagt er det den dypeste trosbekjennelse man kan tilkjenne seg, et liv hengivent til Kjærlighet, for alt og for alle. Slik Jesus selv sa: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh. 13,35) og «Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!» (Joh. 15,17).

EN DÅRES GUDSTRO

Siden såpass mange har stilt spørsmål ved og påstått en del om min gudstro, kan jeg, som en dåre, forklare litt for de bedrevitende: den trosbekjennelse som jeg forfattet er lite mer enn en utvidelse av den troen jeg har, som også inkluderer en tro på Kristus, dvs. Gud i alt og alle, i denne verden men samtidig en verden som på mystisk vis er forenet med den himmelske, eller den usynlige virkeligheten, om du vil. Min «credo» er et resultat av mange års refleksjoner rundt spørsmålene om Gud trenger å være såpass «patriarkalsk» og mange ganger kvinnefiendtlig i Bibelen og Tradisjonen. Pga. det jeg opplever å være nokså vesentlige kultur- og samfunnsmessige følger av en slik gudstro, bl.a. skeiv kjønnsfordeling i ord og handling i en del religiøse miljøer, heriblant det ortodokse, så har jeg forsøkt å fokusere på Gud som Kjærlighet – uten anførselstegn – slik min gode venn Papa Stratis utrykte kort tid før sin død. Med et slik utvidet og mer altomfattende gudsbilde håper jeg å kunne utvide våre ofte begrensede forståelser av hva Gud er eller kan være, med eller uten kjønn, fordi vårt gudsbilde også påvirker vårt menneskesyn. Jeg ønsker å se at mennesker som tror på en eller annen form for guddommelighet kan se og tro på Gud som Godhetens og Kjærlighetens Gud, uansett deres egen legning, kjønn eller seksualitet. For den Gud er også Kristi Gud og Kristi Mor og Far. Og ennå et mysterium.

KRISTUS OG INKARNASJONEN

I forhold til min tro på Kristus, er det kjernen i inkarnasjonsteologien, slik jeg vektlegger den, at: «Gud ble menneske slik at mennesket kunne bli gud» (Hl. Athanasios den Store). Man kan diskutere opp og ned om min forståelse er riktig eller feil, men det vil være en del av den enkeltes prosess, vil jeg håpe, der den enkelte diskutere med seg selv hvorfor man er enig eller uenig i en slik påstand eller tro. Og kanskje, gjennom å søke svar gjennom refleksjon og stillhet, vil man selv oppdage andre sider ved sin egen gudstro som ikke kommer like klart fram gjennom avisspalter.

Slik jeg ser det kom Jesus til verden for å vise oss Gud på en annen måte, og Jesus er Guds sønn på en bestemt måte, men samtidig slik som vi alle er døtre og sønner av Gud, søstre og brødre som har mulighet til å gjenoppdage vår egen guddommelighet – ikke gjennom å kunne forklare læresetninger om den kristne guddommen til minste detalj, men gjennom Kjærligheten. Denne Kjærligheten til Gud oppdages og leves ut gjennom å se Gud i alt og alle, å se Gud i vår neste og samtidig gjennom å være Gud for dem. Hvis å si dette er å svikte den kristne troen, så vet jeg kanskje ikke hva en kristen tro er, men det er den troen som er en livskraft i meg – til og med om alt dette er bare mitt eget påfunn –  og som driver meg til å elske Gud gjennom å elske min neste, mine fiender og til og med mine meningsmotstandere med en raus Kjærlighet. Og om jeg tar fullstendig feil, så tror jeg at Nåden i Kjærligheten er raus nok til å tilgi mine mange feiltrinn på livsveien. Denne troen leder meg til å se det Gode i alle og alt, og gjennom å skue det Gode med et kjærlig blikk, tross alt det onde som også utøves av mennesker, så oppdager jeg stadig vekk Kristus Selv, Gud, guddommeligheten.

KIRKERETTEN OG INDRE KRITIKK AV EN TRADISJON MED STOR «T»

Det som kanskje er mer vanskelig å oppdage for mange som ikke kjenner så godt til Den ortodokse kirkens forhold til kirkeretten, er at det ligger en del indre kritikk i en rekke av mine tekster gjennom årene, en kritikk av enkelte sider ved denne Tradisjonen med stor «T». Dvs. at jeg mener det må settes spørsmålstegn ved en ofte «blind» trofasthet mot kirkeretten, altså De syv økumeniske kirkemøtene, med andre tilhørende kirkelover og kanoner. Min indre kritikk handler dermed bl.a. om at mange tilkjenner seg troen på de Syv allmenne kirkemøtene når de blir medlemmer av Den ortodokse kirken uten faktisk å kjenne innholdet eller til og med bli presentert for det i de fleste tilfeller. Kanskje er dette nettopp fordi mange heller kunne følt avsky mot en god del av dem, hadde de først fått lest dem. I stedet romantiseres ofte deres «riktighet». De Syv allmenne kirkemøtenes bestemmelser skal, ifølge ortodoks tro, bevares og forsvares til evigheten som noe guddommelig, inspirert av Den Hellige Ånd... men samtidig er mange av kirkelovene både utdaterte, umenneskelige og til og med "ukristelige", spør du meg. Og selv om det ikke var uventet, så var det skuffende for meg at de uten videre ble bekreftet som de er, sammen med en rekke andre kirkemøter fra middelalderen, som tredje ledd i den offisielle uttalelsen fra Det store og hellige kirkemøtet på Kreta i 2016. Og i min levetid vil de sannsynligvis heller ikke revurderes, ettersom det gjerne kan gå flere århundrer mellom slike kirkemøter.  

Kirkelovene ble innført litt etter litt, og gjennom årenes løp ble de ofte mer innviklede og til tider strengere i forhold til hva de gjaldt og hvilke avstraffelser som tilkom dem som brøt dem. Et eksempel jeg nevnte nylig ang. et generelt forbud mot hårfletter er en liten morsomhet, sett i dagens lys. Noe lignende antydes i Peters første brev, kapittel 3. Her er tematikken kvinners lydighet mot deres ektemenn og enkelhet i levesett, der man ikke skal være for opptatt av mote og utseende. Men en vesentlig forskjell mellom teksten hos i 1. Peters brev og kirkeloven er at man kan sies å oppfordres til dette i brevet, slik at: «ikke deres bønner blir hindret», mens i kirkeloven omhandler forbudet begge kjønnene og medfører straff, altså «ekskommunikasjon» dersom man ikke innretter seg. Her ser vi et tydelig eksempel på hvordan noe har blitt både mer innviklet, detaljert og straffbar ved tiden – svært «lovisk», altså. For min del kunne en slik kirkelov heller lyde slik: "Ha et enkelt levesett og ikke vær for opptatt av utseende og mote." En oppfordring som er tydelig, rett fram og enkel, uten at man trues med kirketukt. Høres litt mer guddommelig ut enn den nåværende versjonen.

BIBELEN, KIRKERETTEN, UTVIKLING OG RETORIKK

Et av problemene som jeg har prøvd å påpeke gjennom årene, angående kirkeloven så vel som Bibelen, er at retorikken om dens «ufeilbarlighet» holder ikke vann, fordi man kan nokså klart se en utvikling og endringer som er nokså beviselig påført av mennesker – i en bestemt kultur og tidsalder og med et veldig klart patriarkalsk menneskesyn. Og innad i både Bibelen og kirkeloven finner vi også en rekke klare selvmotsigelser, til og med feil. Å ikke anerkjenne slike paradokser er å fornekte den gudgitte fornuften som er lagt inn i oss. Så spørsmålet jeg har fundert på i mange år er: Hvis ting har blitt endret gjennom århundrene, hvorfor kan de ikke, ifølge konservative leire altså, endres nå? Det er noe som skurer i en tro, spør du meg, som ikke erkjenner slike fenomen, men heller ber om «blind» trofasthet mot et eller annet som offisielt formidles som «innafor». Som troende bør vi ha en viss ydmykhet i forhold til menneskehetens feilbarlighet, både vår egen i dag og den til våre forfedre og forgjengere - og også forståelse og ydmykhet i forhold til at den enkelte kanskje har en annen gudserfaring og heller ikke har forstått guddommelige mysterier fullt ut heller. Jeg vet at jeg kan ta feil og må revurdere mine egne tanker og holdninger i blant, og det samme gjaldt dem. Og akkurat som dem, kan også vi i blant oppleve opplysende og inspirerende øyeblikk - hvis for min del oftest består i at jeg ser og opplever Guds Kjærlighet enda dypere og på nye måter. Og samtidig må vi bruke vår tankekraft og fornuft i møte med historiske og religiøse tekster. Men, tross kunnskapen om innførsler av nye læresetninger og klare endringer i praksis og forståelser gjennom tiden, så skal ortodokse prester, teologer og lekmennesker bevare og forsvare fortellingen om at det kun er Den ortodokse kirken som har den ene, sanne og "uendrede" troen. Den samme type fortellingen gjelder selvsagt også andre kirkesamfunn, særlig i den såkalte «konservative leiren». Men når det gjelder Den ortodokse kirken, så regnes "trofastheten" mot kirkeloven som sin stolthet; Den ortodokse kirken er altså den "eneste" som gjør dette og dermed kan kalles «Kirken» med stor «K». Alle andre som ikke gjør det er frafalne, kjettere og skismatikere, ifølge Den ortodokse kirkens egen selvforståelse.

De fleste innad i Den ortodokse kirken vet at mange av disse kirkelovene sjelden iverksettes... samtidig forblir fortellingen den samme, retorikken den samme, om det kan sies slik. Og dessverre, de fleste ganger en ortodoks prest, teolog eller til og med et lekmenneske setter spørsmålstegn ved gyldigheten av "hele" Kirkeloven, så blir man irettesatt og anklaget for å være uortodoks og til og med kjettersk. Ifølge et slikt syn, og dette gjelder også store deler av konservativ kristendommen ellers, dersom man endrer en eneste setning eller læresetning, så mister man grepet om «hele» troen, "alt sklir ut" og blir "utvanna". Man har da stilt spørsmål ved at disse tingene i utgangspunktet er "inspirert" av Den Hellige Ånd, og da kan man like gjerne fornekte resten av læresetningene og troen. Det med å nevne bruk av fletter som grunnlag for ekskommunikasjon var kun en liten morsomhet. Noe som man kanskje kan humre litt over for så å gå videre.

Men det som ikke er morsomt er f.eks. flere andre, mer alvorlige kanoner som rammer blant andre dem som kan regnes som offer for andre. Både ifølge enkelte kanoner og noen kirkefedre skal, f.eks. kvinner som ble voldtatt utestenges fra nattverden i minst førti dager pga. at de er blitt besudlet. Men ikke bare det – det skal undersøkes om de på noen måte var medskyldig i deres eget voldtekt, og deretter skal de i så fall straffes som om de har utøvet «hor». I forhold til andre ofre, f.eks. dersom en ung mann tidligere har blitt offer for seksuell misbruk av en eldre mann, "og mannens sæd kom inn i han, så kan han aldri blir prest livet ut, for han har blitt besudlet". Så presiseres det i samme kirkelov at dersom sæden kom på utsiden av den yngre mannen, med andre ord pga. "pull out", så kan han fortsatt bli prest. Og så kunne det nevnes andre kanoner som brukes for å argumentere mot kvinnelige prester fordi de er "urene" under deres naturlige menstruasjonssyklus, osv. Slike tanker om "urenhet" pga. enkelte kroppslige hendelser og fenomener er ikke bare utdaterte, men menneske- og kvinnefiendtlige. De hører ikke hjemme i ei kristen tro som i utgangspunktet skal forkynne Guds kjærlighet, menneskeverd og barmhjertighet. Da tar Kirkeretten feil.

SOM OM JØDEPARAGRAFEN MÅTTE BESTÅ…

Jeg er ikke gått inn i de antisemittiske tendensene som ortodoks kirkerett har, men som sammenligning tør jeg påstå at det var veldig klare grunner til at «Jødeparagrafen» måtte fjernes fra den norske grunnloven, og for at lignende lover i andre land matte endres eller fjernes. Det samme gjelder dødsstraffen. Det var fordi noen matte stå opp og si: «Dette er galt og ikke i samsvar med våre verdier og det vi tror på». Og da måtte noen gjøre noe med det. Det kommer alltid et tidspunkt når slike krenkende, umenneskelige og fordomsfulle lover ikke lenger kan bortforklares – de må revurderes eller fjernes fullstendig. Og av og til må både nasjoner og institusjoner be om unnskyldning overfor dem som har blitt krenket av slike regler, lover og praksiser. At man tar «pastorale hensyn» («oikonomia») i noen tilfeller i dag og at mange er innforstått med at en del kirkelover «ikke så ofte iverksettes i dag» er ikke lenger en god nok unnskyldning for å la dem bestå, slik at flere generasjoner kan forføres av en tro på dem, villedes og forvirres av dem. Det er på tide at ortodoks kirkerett revurderes og forenkles, og i noen tilfeller må kanoner fjernes fullstendig, for mange av dem har ingenting med tro på Kristus å gjøre eller med med kristelige verdier, og har i mange tilfeller aldri hatt det.

Jeg elsker liturgiene, røkelsen, stillheten, lovsangen, ikonene, bønnen, meditasjonen, spiritualiteten, undringen og mystikken i Øst-Kirken, og det er der jeg føler meg rett og slett mest hjemme i kirkelandskapet, tross forskjellige syn innad på Gud, mennesker og seksualitet. Min indre kritikk av Den ortodokse kirken handler om dens «tilbedelse av loven» («nomolatreia»), framfor tilbedelsen av Gud, som er Kjærlighet. Det er dette som min utfordring til det patriarkalske gudssynet og av kirkeloven, kanonene og dogmatikken handler om. Mitt syn utfordrer patriarkalsk maktmisbruk og oppfordrer heller til sann tjeneste for alle. Og mitt syn har hatt følger for hvordan jeg ser på kjønn og seksualitet i teologisk henseende. At både Bibelen og Tradisjonen kan ta feil skal kunne sies, belyses og diskuteres, og det skal evt. kunne føre til endringer i syn og lære, uten at man erklæres som frafallen eller kjettersk. Også det nærmest utelukkende patriarkalske, kvinne- og homofiendtlige og ukjærlige gudssynet som ofte rår og uttrykkes i mange deler av den «kristne» verdenen må kunne tas opp, belyses og diskuteres og omdefineres om nødvendig, uten at den som tar dette opp blir ekskommunisert, og mer alvorlig, «forbannet» («anathema») – slik jeg nå selv har blitt truet med gjennom kirkeretten – i tillegg til at jeg blir fratatt embetet. Hvis ikke er Kirken et diktatur som har fjernet seg i ord og praksis fra Kjærligheten, hvis kjærlighet det er Kirkens hovedoppgave å leve og å forkynne - med ord, men først og fremst gjennom liv og handling.

VÅRT «CREDO»

Min tro er langt ifra svevende; min tro er nærmest utelukkende praktisk: «Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro» (Jakobsbrev 2,18). Dersom jeg ikke tror på Gud i alt og alle, så tror jeg heller ikke på Gud. For meg kan troen like gjerne utelukkende består av dette budet: «Elsk Gud og din neste som deg selv». Eller i hvert fall: «Elsk»! Da er Gud, Kristus, hele skaperverket og hele menneskeheten oss nær! I stedet for teologisk flisespikkeri, la våre liv være vår trosbekjennelse, vårt «credo»... Og måtte Kjærligheten og nåden lede oss og gjennomsyre våre liv!

Fred være med alle!

Christoforos Schuff, en som tror, en som tviler, en fariseer, en hykler som «har blitt tilgitt mye», mystiker, en dåre – men forhåpentligvis en mer eller mindre kjærlig en

Gå til innlegget

«Alt imellom og ennå et mysterium…»

Publisert nesten 4 år siden

Vi må våge å tro på det som vi ikke alltid kan sette ord på – erfaringen av det guddommelige, om det har et navn eller ikke, om vi opplever det i skogen eller katedralen eller i et trøstende håndtrykk – for Gud gjennomsyrer alt, med eller uten navn, med eller uten kjønn, og er ‘alt imellom og ennå et mysterium’.

Det er interessant å oppleve reaksjonene fra forskjellige hold når man setter ord på det mange har undret seg over, diskutert, trodd på, tvilt på og stilt spørsmål om gjennom hele menneskehetens historie. Å bruke et feminint pronomen om «gud» f.eks., er å gå for langt, mener mange. Å si at Gud gjennomsyrer alt, altfor «panenteisme», «er ikke en kristen tro» påstår andre. Altfor lett avfeies slike ytringer av enkelte på overfladisk vis i det de kalles for «gnostiske» eller «New Age». Man kan stemples altfor fort i enkelte miljøer som «frafallen», dersom man deler en annen type gudserfaring enn den som oppleves som «innafor». Nettopp pga. av slike reaksjoner er mange redde for å gi uttrykk for det de faktisk tror og tviler på – enten om Gud eller, f.eks. om seksualitet.

For min del er det god, gammel, kristen tro som har ledet meg til å tro på denne overgående, grenseløse, dype og mystiske Kjærligheten som Gud, en «gud» som overgår kjønnsdefinisjoner, som vi kan kalle både «mor» og «far». Og den samme Kjærligheten, gjennom skrifter, gjennom profeter, gjennom gudserfaringer og gjennom åpenbaringer, har kalt menneskeheten til å elske hverandre, bl.a. ved å ikke dømme, ved å tilgi, ved å være raus, ved å elske til og med fiender, ved å stå ved de utstøttes og vanskeligstiltes side, ved å være gjestfri overfor fremmede, ved å gi de fattige brød og de hjemløse et hjem og gjennom å ikke gjøre forskjell på folk – uansett herkomst, hudfarge, religiøs tilhørighet eller seksualitet. Det er denne opplevde og utøvde Kjærligheten som i bunn og grunn bør være «troen», ikke navnet, termene, ritualene og de til tider nokså etnosentriske påbudene og forbudene som den kulturelt og geografisk sett assosieres med.

Å tro på det guddommelige som Kjærlighet er både en del av en «kristen» tro, men samtidig overgår en slik definisjon. For om vi er mer opptatt av hvilket navn vi bruker, hva slags termer vi bruker om «oss selve» og «de andre», om våre «sakramenter» er de riktigste  – i stedet for å leve ut den erfarte troen i hverdagen, blant mennesker, i verdenen rundt oss, i stort og smått – da har vi allerede begynt å miste troen. Da har vi gått fra liv og ånd i Guddommelig Kjærlighet til bokstaver og arkiver og en såkalt religiøs kulturarv. Da har den allerede begynt å bli forsteinet.

Vi må våge å tro på det som vi ikke alltid kan sette ord på – erfaringen av det guddommelige, om det har et navn eller ikke, om vi opplever det i skogen eller katedralen eller i et trøstende håndtrykk – for Gud gjennomsyrer alt, med eller uten navn, med eller uten kjønn, og er ‘alt imellom og ennå et mysterium’.

Gå til innlegget

Det kjem sannsynleg ikkje som noko overrasking at eg stiller meg kritisk til eit generelt forbode mot tigging, eller eventuelt eit forbode mot å gje til dei som tigg. Både den røynde historia og ein god del forsking har peika på at tigging ofte er eit symptom på skeiv fordeling i samfunnet, både høgt og lågt. Dette tydar sjølvsagd ikkje at ikkje det finnast dei som misbrukar tilliten hjå menneskjer av godvilje, eller verre, som utnyttar og tenar på dei som i røynda har det verst. Men, spør du meg, så er det heller desse forskjellane me skal arbeida først og framt i mot, ikkje menneskjene som vert utsette for slike forskjellar!

Det kjem sannsynleg ikkje som noko overrasking at eg stiller meg kritisk til eit generelt forbode mot tigging, eller eventuelt eit forbode mot å gje til dei som tigg. Både den røynde historia og ein god del forsking har peika på at tigging ofte er eit symptom på skeiv fordeling i samfunnet, både høgt og lågt. Dette tydar sjølvsagd ikkje at ikkje det finnast dei som misbrukar tilliten hjå menneskjer av godvilje, eller verre, som utnyttar og tenar på dei som i røynda har det verst. Men, spør du meg, så er det heller desse forskjellane me skal arbeida først og framt i mot, ikkje menneskjene som vert utsette for slike forskjellar!

Men for mange, nokre viss livshistorier eg personleg kjenner godt til gjennom ei årrekkje, er tigging ein siste utveg frå det som vert opplevd av dei som umogelege levevilkår der dei kjem ifrå. I tillegg til å leve som fattige, med tanke på tilgang til å kunna tena til livsens opphald - altså å ha kjøpekraft til rett og slett å leve – så vert dei fattige ofte utstøytt berre i kraft av det å vera fattige. I ein del land så er berre det å vera «roma» («romfolk»), eller fattig for den del, grunn nok til i praksis å verta utelukka frå til dømes arbeidsmarknaden. Tilsetjingar og lønnsvilkår heng ofte ikkje saman med korkje lovverket eller arbeidsrettar, noko som mange i vestlege land ofte tek for gjeve. Mange minoritetar og fattige opplev diverre ofte å verta utstøytt, både frå samfunnet generelt, og forskjellsbehandla i arbeidsmarknaden, verta underbetalt, eller liknande.

Dei fleste av oss som oppheld oss i eit såpass velståande land har heldigvis aldri måtte oppleva korkje den eine eller den andre av slike belastningar! Men slike opplevingar av urett, forskjellsbehandling, å ikkje lukkast, og maktløyse gjer noko med oss menneskjer, spør du meg. Det fører til fortviling hjå veldig mange, der ein freistar å finn ein eller annan veg som leiar mot ein betre kvardag – men ofte vert det ein eller fleire bomturar på vegen. Dei som allereie er utsette er òg ofte dei som vert offer for utnytting att. Og det er dei som står bak slik utnytting som skal tas, ikkje dei som er allereie har vorte utnytta på dei grovaste måtar!

Å ta bort høvet til å uttrykka den opplevde maktløysa hjå nokre som lev elles under fattige kår ser eg på som ei innskrenking av ytringsfridomen. For dei religiøse – der dei fleste religionar har ein eller annan form for ei gylden regel, og der det å gje til dei fattige ofte òg er eit påbode – så vert eit forbode mot å gje direkte til enkelte menneskjer i ein vanskeleg tilstand, ei innskrenking av religionsfridom. Slike forslag opplevast av meg som lettvinte, som om at om me fekk dei fattige bort frå gatene, så ville kriminaliteten og utnyttinga forsvinna. Det opplevast som om fattige og tiggarar vert sett på som eit renovasjonsproblem. Men dei som eventuelt står bak ein del av kriminalverksemda har ofte vist seg å vera dei me ikkje ser. Me skal kjempa mot den utnyttinga, høgt og lågt, men å kriminalisera dei som utnyttast vert berre som å hella salt i såret, i staden for å retta fokus mot det som har ført til såret – nemleg skeivfordelinga og uretten som lev i beste velgåande både her og mange stadar i verda!

Menneskerettar finnast av di det å vera menneske er ein verdi i seg sjølv. Me har høyrt gong på gong at alle menneskjer har lik verdi, skal behandlast likt, osv. Men når det kjem til stykket så er me, meg sjølv inkludert, ofte meir opptekne av å forsvara våre eigne «rettar» og å ta vara på vår eigen velstand, i staden for å sjå på det å ta vara på menneskeheita som eit fellesprosjekt, noko me skal gjera i lag. Så om det gjeld flyktningar, narkomane, funksjonshemma, LGBT-personar, kvinner, menn, romfolk, andre innvandrarar eller berre fattige, lat oss stå på deira side, stå for deira rettar som menneskjer. Lat oss jobba mot det som har gjort dei fattige, utstøytte, mobba, utfryste, misbrukte…og jobba for deira rettar, deira vel!

For me er dei og dei er oss… Dei skal me ikkje dra over ein kam, dei skal me vera forsiktige med å døma, for deira skor har me ikkje gått i, deira liv har me ikkje levd… Til helheimen, heller, med uretten!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere