Ola Garli

Alder:
  RSS

Om Ola

Følgere

Jeg skjønner godt at de unge jødiske kvinnene omtalt i VL i dag, 17/6, vegrer seg for å delta i debatten om Midtøsten. Det er nesten umulig å nyansere debatten og et israelsk perspektiv har praktisk talt ingen plass, verken i norsk medievirkelighet eller i hverdagssamtalene. Dessverre bidrar også kirken til dette.

Og selv om Hamar biskop Solveig Fiske har innrømmet at hennes uttalelse, der hun sammenlignet okkupasjonen av Palestina med okkupasjonen av Norge, var uheldig, er jeg skremt over slik hatretorikk. Så ille oppfattet jeg dette og andre uttalelser fra kirkeledelsen, at jeg følte meg ille berørt over å være medlem av Den norske kirke.

Israel er omgitt av et palestinsk samfunn der svært mange barn fra de er små læres opp til å hate jøder og Israel.

Jeg sier ikke at denne min korte analyse er fullstendig, men hvis vi i Europa ikke forstår at dette også hører med i bildet, da får vi ensidige fordømmelser og demonisering av det eneste landet der israelerne føler seg noenlunde trygge. Denne demoniseringen - som brer om seg i hele verden i dag - har som konsekvens at de som kunne tilført debatten andre perspektiver ikke tør gjøre det. Livet har hittil lært meg at når flertallet jager i flokk, er det noe usunt på ferde.

Gå til innlegget

Det var totaliteten av endringer, reformer og byråkratiserng som ble belastende for meg og som gjorde at jeg trakk et lettelsens sukk da jeg sluttet som prest for få uker siden. At yngre prester finner TID tjenlig er greit nok,- uten at jeg dermed forstår hvordan de tenker. Men det er meg en gåte, at ikke prester med min alder og erfaring kunne fritas fra timeveldet da det ble innført, og innplasseres med verdig lønn de siste årene av sin tjeneste i kirken.

“Siden jeg ble ordinert i 1987 har vi også hatt et utall av reformer, slik som liturgireformer og trosopplæringsreformer. Vi har til stadighet fått nye datasystem. Krav til statistikker. Vi har fått ny bibeloversettelse og to nye varianter av Fader Vår. Vi har nedsatt utallige nye utvalg og råd.” Hjertesukket kommer fra Heidi Frich Andersen, sokneprest i Sømna (VL 18.1.) 

Hun har rett. Hennes erfaringer og opplevelser stemmer i hverfall med mine egne. At biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes er helt uenig med soknepresten, gjør ikke inntrykk. Biskopen sier (VL 19.1.) at det er fullt mulig å leve ut kallet innenfor rammene av et regulert arbeidsliv. Selvsagt, det er det prestene gjør. De gjør det på tross av datasystemene og på tross av all den tiden de må bruke foran skjermene. På tross av stadige endringer og alterbøker i løsbladpermer. Biskopen ser ikke poenget. Det var nemlig totaliteten av endringer, reformer og byråkratiserng som ble belastende for meg og som gjorde at jeg trakk et lettelsens sukk da jeg sluttet som prest for få uker siden. Biskopen går rett i forsvarsposisjon. Og bekrefter det forholdet som jeg har sett oppstå mellom de lokale prestene og biskopene de to siste tiårene. De har ikke kontakt med hverandre lenger.

Biskopen ble borte

Selv om det ikke direkte handler om det som ligger soknepresten i Sømna på hjertet, så la meg bringe inn et moment som etter mitt syn er undervurdert når prestejobben er oppe til debatt i vår tid.

Med prostereformen fra omkring midten av 2000-tallet, ble sokneprestens forhold til biskopen og bispedømmets ledelse sterkt svekket. Det er betegnende at i følge en evaluering fra 2013, er man langt mer positiv til reformen på bispedømme- og prostenivå, enn blant prestene. Det var den prisippielle konsekvensen av denne hierarkiske “modernisering” at linjen mellom bispedømmet/biskopen og de lokale prestene ble brutt. Noe som teologisk og kirkelig sett er en svekkelse av eldgammel tradisjon. Biskopens linje nedover går nå til prosten innenfor kirken. Der stopper biskopens kontakt med soknepresten. Min erfaring er imidlertid at biskopen fremdeles kan ha direkte kontakt med den lokale, kommunale forvaltningen, og at kirkevergen i denne sammenhengen blir sett på som den kirkelige aktør lokalt.

For å illustrere hvordan dette slår ut kan jeg nevne at da biskopen i vårt bispedømme i 2017 inviterte til en “blikjent-runde” i alle prostiene, sto kommunenes rådmenn, ordførere og kirkeverger på gjestelisten sammen med de enkelte prostene – ikke sokneprestene! På mesterlig vis klarte biskopen gjennom sin introduksjonsreise å usynliggjøre de lokale sokneprestene, og fratok meg en enestående mulighet til å opptre sammen med biskop og lokale kirkelige ledere (prost og kirkeverge) i møte med kommunalt lederskap. At dette skjedde viser at kirkens ledelse ikke forstår hvor viktig det er å holde frem og å styrke soknepresten som et tegn på lokalt kirkelig nærvær, aktualitet og tradisjon. Det skjer nemlig en svekkelse av opplevelsen av å ha en meningsfull jobb, når min lokale presterollen undergraves.

Beholde meg?

Men tilbake til utgangspunktet: Den nye arbeidstidsordningen (TID) har endret min identitet som prest radikalt. Ikke noe faktor de siste årene har påvirket min trivsel som prest i negativ retning i så stor grad som TID. Presteyrket har gjennom alle år gitt meg rom for frihet og kreativitet, fordypninig og studier, der jeg har kunne bruke de beste sidene av meg selv i tjeneste for kirke og menighet. Ingenting av det jeg har jobbet med av kreativitet i forhold nye ideer og tiltak, lar seg innpasse i tabellene som kirken sentralt nå pålegger prestene å fylle ut. Snarere er det slik at tabellene og excelarkene begrenser kreativiteten fordi de tar fokus bort fra det sentrale en prest skal jobbe med. At yngre prester finner TID tjenlig er greit nok,- uten at jeg dermed forstår hvordan de tenker. Men det er meg en gåte, at ikke prester med min alder og erfaring kunne fritas fra timeveldet da det ble innført, og innplasseres med verdig lønn de siste årene av sin tjeneste i kirken. For min egen del vil jeg si at dersom det var lagt til rette for det i mitt tilfelle for et par-tre år siden, så ville jeg ha stått i jobben i flere år til. Dermed har denne diskusjonen også betydning for å avbøte prestemangelen i Den norske kirke. Rekruttering og å beholde er to sider av samme sak.

Gå til innlegget

Leirraset: Kampen mot sannheten?

Publisert 6 måneder siden

Jeg er redd leirraset i Gjerdrum får et etterspill preget av forsøk på å vri seg unna eget ansvar.

Media har begynt å sette søkelys på ansvarsforhold knyttet til det tragiske leirraset i Gjerdrum. Offentlig saksbehandling, rådgiveres, fagmyndigheters og utbyggeres rolle skal undersøkes. Politiet får en vanskelig oppgave i en slik etterforskning. For det er menneskelig å ville forsøke,  i størst mulig grad, å unngå søkelys på egen rolle og ansvar for det som er skjedd. Og dersom juridiske forhold gjør det mulig å pulverisere ansvar, vil det selvsagt bli utnyttet. Jeg er redd denne saken igjen vil vise at når sannheten skal frem, vil mye penger og energi bli brukt til å tilsløre heller enn å avsløre.

Selvsagt kan det være kompliserte forhold som ligger til grunn i en slik sak. Jeg spør likevel: Er det kampen mot sannheten som er begynt?

Gå til innlegget

Juletre på Coop

Publisert 6 måneder siden

Jeg skjemmes av å være Coop-medlem

Coop - som er «litt mitt» - selger juletre til gi-bort-pris og sparker beina under de som lever av å selge fra gårder og torg, i følge Nationen 16. desember.

Slik jeg ser det står den samme kampen også om merkevarer, enten det gjelder saft eller makrell. Kopiene fra coop er som regel smakløse produkter, slik selve kampen mot kvalitetsprodusentene er det.  Jeg skjemmes av å være Coop-medlem.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere