Terje Askan

Alder: 5
  RSS

Om Terje

Nypensjonert i Sandefjord. Interessert i medias rolle i våre dager.

Følgere

Sant og usant. Hvem vinner?

Publisert over 9 år siden

Vi merker at store deler av tilværelsen i moderne tid preges av det som ikke er autentisk eller sant. Det kan være reklamens språk, næringslivets salgssamtaler eller medias ulike teknikker for å tiltrekke seg vår oppmerksomhet. Og mye annet.

Selv en avis som Aftenposten presterte 4. oktober å sette den danske politiske såpeserien, “Borgen”, opp som noe å strekke seg etter for den nye danske statsministeren, Helle Thorning-Schmidt. Realitetene skulle helst vært i stand til å konkurrere med skuespillere og et manuskript. Media henter mye av sitt innhold fra motsetninger, drama og intriger. Om den nye danske regjeringen var i stand til å gjøre en god jobb, virket å være litt mindre interessant.

Det kan noen ganger se ut som vi lett lar oss påvirke av denne type selvfokuserte, virkelighetsfjerne mediemanøvre. Opplevelsesaspektet kommer først. Tegnene og rapportene kan stundom tyde på det. Et eksempel: Senest i dag kunne vi lese i Dagens Næringsliv om en undersøkelse i regi av Finansavisen som viste en økning i betalingsanmerkninger på grunn av ubetalte regninger på 63,7 prosent i løpet av de tre siste årene blant “de nye verstingene”, høytlønnede kvinner.

Anvendelse av uærlighet for egne formål kan både redde oss fra ubehag og skape resultater på kort sikt. Allikevel, for fellesskapet som helhet er det utvilsomt svært mye å vinne ved en mer autentisk samfunnsmodus. Enkle analyser ville avsløre enorme tap på grunn av feilinformasjon, usikkerhet, rettssaker og mangel på tillitsbasert initiativ. La oss ikke la det forsvinne i skyggen av smarte manøvre og skiftende mediaskapte fasader.

Temaet i sin fulle tilstedeværelse og bredde er nærmest usynlig på lederplass eller i medias kronikker. Kan årsaken være at store deler av media selv baserer noe av sin tilværelse på skandaler, konflikter og det som ellers er galt. Det foreligger i presse og i mange tv-kanaler et økonomisk motiv for å vedlikeholde et samfunn som skaper overskrifter. Kommersialiseringsuttrykket varierer, men fenomenet er velkjent i dagens mediedebatt.

Pressen er fundamental for et levende demokrati. Det er viktig hvordan den ter seg. La oss ikke glemme at et samfunn der vi i større utstrekning kan stole på det vi hører, leser og ser, også utvilsomt vil bli et tryggere og triveligere samfunn. Å begynne med å reintrodusere et ord som ærlighet, ville kanskje være en ide. Ordet sannhet behøver heller ikke nødvendigvis å være forbeholdt filosofer og religiøse kretser.

Kanskje media og norske journalister kunne være med på et såpass bra prosjekt? Hva med våre politikere? Flere foreldre?

Av en eller annen grunn så synes veien videre lite opplyst, og entusiasmen noe sparsom. Kanskje blir det for kjedelig å vende seg mot virkeligheten? – Men det har skjedd før. Kurs skifter retning, selv skip kan snu.

folkogmedia

Gå til innlegget

Lavdemokrati i bevegelse

Publisert over 9 år siden

Den profilerte danske forfatteren og utenriksjournalisten, Carsten Jensen, snakker i sin seneste bok Ut. Oppdagelsesreiser om det han kaller det danske lavdemokratiet. Landet der hensynet til meningsmålinger overstyrer det meste.

Og i Norge? - Mye tyder på at publikums spontane reaksjoner på debatter og utspill også her i landet er vesentlig for retningen vi går. Slik det gjerne blir i ethvert  demokrati med sin løpende avhengighet av velgernes gunst.

Og allikevel – det flertallet ønsker seg, er ikke nødvendigvis det som gir best resultater for nasjonen som helhet, og på sikt. Da hadde det ikke vært noen sak. Selv demokratiet har sine begrensninger.

Selv ettergivenhet trenger å bli utmålt med kløkt. I disse dager kunne vi spørre oss: Hadde vi hatt en faretruende og vaklende økonomi i land som Hellas, Irland og Portugal med flere, om politikerne, i disse for tiden ulykkelige nasjonene, hadde maktet å begrense de velgertilpassede budsjettene til et nivå staten tålte?

Ansvar er et av de mindre populære ordene i dagens diskurs. Et begrep som forøvrig sto sentralt selv innenfor eksistensialismen. Uten et visst monn av ansvarlighet kan systematiske budsjettoverskridelser føre til en årelating av framtida, kanskje også i det rike Norge, ikke minst med tanke på pensjonsutbetalingene som vokser i årene som kommer.

Hvordan vi finner tilbake til tapt ansvarlighet, blir dermed som en nøkkel vi trenger å lete etter. Ingen enkel operasjon.

Vi kommer underveis ikke utenom media som aktør i en slik verdisammenheng. Selv familie, skole, myndigheter og mektige organisasjoner kan lett komme i skyggen av den fjerde statsmakt, som ustoppelig formidler av allehånde verdier.

Hadde mediene kun hatt sin samfunnskontrakt å holde seg til, der oppgaven var å formidle nyheter, underholdning og bakgrunnsstoff med tanke for brede, langsiktige samfunnsinteressene, hadde mye vært annerledes.

Det vi ser mengder av, i varierende grad, er kommersielt utvalgt og tilpasset innhold. Velkjent er tendensene til utlegging av sensasjoner før fakta og substans, rykter og overdrivelser som florerer. Tittelskapende detaljfokus inntar plassen der bare enn bredere formidling kan avspeile realitetene. Vi ser også at ulykker og kriminalitet blir prioritert. Slikt inngir lite tillit, inspirerer lite til ansvarlighet.

Det er samtidig fare for at i lavastrømmen av fragmentert informasjon blir generell mediekritikk nær virkningsløs. Medias posisjon som fryktinngytende meningsbærer med umiddelbar løpende tilgang til velgerne og det brede publikum skaper passivitet. Må det alltid være slik?

Demokratiet trenger sårt de kvalifiserte beslutningene, basert på kompliserte forhold og langsiktighet. Krevende omskrivninger og forenklinger blir viktige rammebetingelser i et levende demokrati. Hvem når raskere og enklere fram med slike budskap enn mediene?

Media finner stadig fram til et innholdsutvalg og beskrivelse av verden rundt oss som langt fra er sann og autentisk. Kommersielle medieinteresser søker sitt hegemoni.

Det er neppe helt bra at det er på denne måten.

Pressen skal være fri. Det vi er nødt til, er å bevege oss mot er en ressurssterk og fryktløs nok opinion til å peke på de uheldige og selvtilstrekkelige sidene av medias tilstedeværelse. Ikke bare generell kritikk, men konkrete løpende tilbakemeldinger på medias overtramp synes å være uomgjengelig nødvendig. Pressens eget etiske rammeverk kan i de fleste tilfeller være tilstrekkelig som retningsgivende.

Det vil samtidig påvirke mediene til å ledsage oss i retning av økt ansvarlighet, og berede grunnen for politiske gallupsignaler som inspirerer til framtidsvennlig, langsiktig tenkning.

Gå til innlegget

Media - en bra sak?

Publisert over 9 år siden

Medienes innflytelse på alt og alle er nærmest grenseløs, og vi gir de villig plass, selv i travle dager. Belønningen er å bli underholdt og få vite hva som skjer, og mediene står som alltid beredt, gir oss gjerne sin versjon.

- Muligens greitt nok det, vi trenger media. Ser vi stort på det, viser all erfaring at et fritt media er nødvendig for å balansere makten i samfunnet. Feilgrep, overgrep og misbruk blir satt på utstilling, ingen tåler det i lengden.

Går vi media etter i sømmene, og bidrar med en smule ettertanke, skjønner vi snart at kommersielle tilpasninger, og de er det mange av,  får utfolde seg relativt fritt, kanskje fordi det er tiltalte som håndterer lyskasteren.

Utvalget av historier og måten det fortelles på bestemmer media selv. Egeninteressene blir fort sittende i førersetet, og vi andre får et problem. Hvor finner vi den taklingssterke og helst også kondisjonssterke motspilleren?

Enkelteksempler på selvkritisk tenkning og sporadisk kritikk i media er det allikevel ikke fritt for. Det er den grunnleggende oppfølging av de fundamentale problemene med medias virksomhet som mangler. Og det kan være en alvorlig begrensning, med dyptgående konsekvenser for samfunnet vårt.  Her har vi plass til en kort oppsummering. Fire sentrale eksempler:

1. Mediakritikk
Mange veier er her trange og ufremkommelige, andre, som Pressens
Faglige Utvalg, styrer media med selv. Forbrukerrådet og Medietilsynet har
sagt fra om begrenset kapasitet eller manglende hjemmelsgrunnlag, og de
kan eller vil ikke gå nevneverdig inn på enkeltsaker eller medias
samfunnsrolle. Politisk  er berøringsfrykten påtagelig. Mediakampanjer og
kritikk kan gi utslag på velgertilslutningen. Det offentlige begrenser seg ellers
konsekvent til infrastrukturen; eierbegrensninger og regler for mva-fritak og
fastlagt produksjonsstøtte.  Tilbakemeldingene til media trenger på denne
bakgrunn en spesielt styrket tilstedeværelse i det offentlige rom.

2. Substans
Media er som kjent en bred og sentral kilde til kunnskap. Her er
variasjonene store. Saksfremstillinger svært preget av manglende
undersøkelser og innsikt ser vi allikevel mye av. Og ikke alltid på grunn av
svakt bemannede redaksjoner. En telefonsamtale eller et leksikonoppslag
tar sjelden lang tid i dag.

3. Mediefrykt hos beslutningstakere
Mediemakten er betydelig ikke minst når det gjelder offentlig fremvisning
av konsekvensene av beslutninger. Større objektivitet og mindre
sensasjonslyst i media ville medført en modigere og bedre fremdrift i alle
samfunnssektorer. Åpenheten er nødvendig, men skal behandles med bred
forståelse for hvorledes synliggjøring blir konstruktiv i samfunnsperspektiv
og gir minst mulig skade. Ofte skjer ikke det.

4. Fokuset på terror og kriminalitet
Temaet er selvsagt sentralt i media og utsatt for spontan interesse hos
ventelig flertallet av oss mediekonsumenter. Det spørs om vi ikke allikevel
skulle sikte oss sterkere inn mot samfunnshensyn også her. For terroristen
er det sentralt at anslagene blir gitt oppmerksomhet, jo mer jo bedre. Media
fungerer i dette perspektiv som en alliert. Medieinteressen for kriminelle er
gjerne detaljert og uten avstandtagen. Voldsaspekt med fråtsende
massedrap i mediespill kan bli omtalt med utilslørt begeistring. Bransjen og
spillere er aktivt uenige i et negativt påvirkningsaspekt.

Ovenstående faktorer er mer eller mindre velkjente. Mange av de har som nevnt sin opprinnelse og sitt motiv i lønnsomhetsbetraktninger, innholdstilpasninger for å øke leser- eller seertallene. Samtidig kompliseres bildet når publikum har sin tiltrekning eller ambivalens til mye av innholdet.

Hvem tør – og har den nødvendige langsiktige tålmodighet til å gå i bresjen med et samfunnsansvar opp i alt dette? På den andre siden av bordet vil vi finne et ressurssterkt media med et bredt nettverk og kloke, debattsterke motspillere med eierne i ryggen.

Jeg tror vi trenger den etablerte opinion, med menneskelige og økonomiske ressurser til å vinne en plass ute i det offentlige rom. Til sist kan det være i medias egen interesse.

Med den lynraske utvikling på alle fronter vi er i gang med, kan verdiaspektet i tilværelsen bli viktigere enn noen gang. Faktisk avgjørende for hvorledes vi klarer å håndtere framtida.

Media har en fremtredende plass i dette bildet.

folkogmedia

Gå til innlegget

Aftenpostens virkelighetsflukt

Publisert over 9 år siden

Det er noe som skurrer. Fantasien gis forrang, foran det virkelige liv. Aftenposten lar TV-serien Borgen være den sentrale målestokken som den nye danske statsministeren, Helle Thorning-Scmidt, settes opp mot.

For mediene kan det svært ofte være hensiktsmessig å forlate den stundom gråfargede virkelighet og løfte tilværelsen opp i fantasiens domene, så hvorfor ikke gi den forrang, økt status. La manuskriptet bli forbildet.

Det gir media selv større frihet og legitimer enhver tolkning av tilværelsen.

Denne gang gjelder det tittelintroduksjonen av Thorning-Scmidt som “Ny sjef i Borgen” i front på dagens utgave av papiravisen. “Borgen” er som de fleste vet navnet på en dansk TV-serie med en fiktiv utgave av en kvinnelig dansk statsminister i hovedrollen.

I avisens tresiders artikkel får vi sentralt overskriften: “Inntar den ekte
Borgen” strødd ut over fire spalter.

Så kan man saktens spørre. Hvorfor ikke? Hvorfor ikke leve livet sterkere i en medieskapt virkelighet.

Spørsmålet er antagelig sentralt for denne og kommende generasjon og etterlyses som tema på våre arenaer for debatt og kultur.

I tråd med dagens oppslag. Kan det være at mediene selv ikke ønsker denne debatten? En bevisstgjøring av den dragning så mange har mot flukten fra realitetene opp til strømmen av sterke opplevelser. Er vi uforvarende kommet nær et tabuområde?

En debatt, en analyse, ville være å åpne opp for spørsmålet om vi er tjent med å desavuere eller forlate hverdagene i livsløpet.

Her kommer mediene inn med sin fulle tyngde.

folkogmedia

Gå til innlegget

NRK legger mindre vekt på seertallene

Publisert over 9 år siden

NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas har i en nylig samtale med Dagens Næringsliv fortalt om institusjonens nye strategi. Og det er uvante signaler fra den kanten vi møter.

Et nytt begrep “Allmennverdi” introduseres i det herrens år 2011 for almenheten. Seertallene blir ikke like viktige som før.

Et hundretalls ledere i NRK møttes sist uke for å diskutere betydningen av  strategidokumentet. Bare det faktum at man er villig til et øyeblikk å forlate seertallhegemoniet og feste blikket sterkere på programinnhold kan tyde på  en justering av verdihierarkiet i allmenkringkastingen.

Kursjusteringen bringer oss på det viset over på viktige kulturelle og etiske problemstillinger. Statskanalen holder godt i tøylene og ønsker å åpne for en annerledes innholdsbredde i årene som kommer.

Kanskje er det bare et sammentreff når bransjen så sent som i fjor fikk seg forelagt en undersøkelse fra Sverige av stipendiat Håkon Larsen ved UiO. Han kunne fastslå at Norge ikke lenger var opptatt av folkeopplysning. Her i landet fokuseres det på enkeltprogrammer, lisens og nettsatsing når allmennkringkasting blir diskutert. Historisk sett kunne Norge bare i begrenset utstrekning nyte godt av tradisjoner for internasjonal kulturpåvirkning.

Ser vi oss nå et øyeblikk over skulderen, finner vi så sent som i 2006 en agenda hvor seertall sto sentralt. De skulle hente legitimitet til statskanalen og sørge for en framtidig plass på de offentlige budsjetter.

To år senere, på IFA-messen i Berlin i 2008, var det få nye toner å spore.  Under presentasjonen av NRK-strategien dreide det meste seg om posisjonering for lisenstildeling. Det digitale Norge skulle snart stables på bena.

Hans-Tore Bjerkaas formulerte seg slik i samtalen med Dagens Næringsliv: “NRKs mål er å lykkes i en balansegang mellom politikk, marked og samfunn. Vi har et nytt begrep: “Allmennverdi” som vi ønsker tillagt alle typer programmer.”

folkogmedia

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere