Terje Askan

Alder: 5
  RSS

Om Terje

Nypensjonert i Sandefjord. Interessert i medias rolle i våre dager.

Følgere

Positive nyheter

Publisert rundt 9 år siden

Redaktør i A-magasinet Kjersti Løken Stavrum hadde nå sist fredag 13. januar 2012 en tankevekkende beretning i sin faste kommentarspalte på magasinets andreside. Utgangspunktet var at hun hadde fått gjennomført en måling av lesertilfredsheten i etterkant av noen av magasinets reportasjer.

Positive nyheter var for annen uke på rad ukens tema. Innledningsvis kunne den utmerkete redaktøren fortelle oss at positive nyheter ofte ble etterpurt.

Undersøkelsen viste allikevel at positive reportasjer bare hadde fått en plassering  sånn midt på treet av leserne.  Som hun selv uttrykker det: " - det ble et veldig klart tja." De under 40 år var noe mer positive enn de som var eldre.

Stavrum ser dette gjennomsnittsresultatet som en ren motsetning til de henvendelsene redaksjonen hadde fått med ønske om flere positive saker. Med det degraderer redaksjonen urettmessig, med et pennestrøk, og temmelig generelt, en bestemt type nyheter. Det smaker tendensiøst - og kan neppe være konstruktivt.

 Av uforståelige årsaker forklarer Kjersti Løken Stavrum ellers for oss lesere at: " - det er først når vi kan male det med litt bred pensel at bildet ser lysere ut."  Hun motsier straks etter seg selv med to eksempler fra Østfold fylke: Det lenge kritiserte sykehuset hadde kommet på rett kjøl, og den notoriske dødsveien i fylket var ikke lenger så farlig!

Noe som kan bidra til å belyse de redaksjonelle skyveøvelsene, står imidlertid åpent å lese i A-magasinets utgave uken før, 6. januar. Kjersti Løken Stavrum startet da uken med et utbrudd: " Jada, jada - pressen bør oftere skrive om ting som går bra. Problemet er at det faller seg ikke naturlig for journalister." Litt av en innrømmelse dette, om det ikke var ment som en sarkastisk overdrivelse. Da er det forsonende i fortsettelsen å oppdage fem små situasjonsrapporter der sola uforskammet skinte opp fra magasinets  blanke sider.

 Og hva med verdien av litt inspirasjon? Er det ikke et like vakkert fenomen som det alltid har vært? Noen som husker å ha lest eller hørt om en lærer som med positivt engasjement vekket en livsvarig interesse. Eller mennesker som uttrykker en gjennomgående positivitet som vi intuitivt erkjenner har sin opprinnelse i alt annet enn ulykker og negativitet.

Til sist litt naivt: Hva med bedre balanse mellom alt som er godt og vondt? Slik at det blir realistisk. Ikke med all vekt på det skandaløse, trasige og vonde, men like mye om det som bygger innsikt og bringer lys inn over det daglige.

folkogmedia

 

Gå til innlegget

Ytringsfrihet fremfor alt?

Publisert rundt 9 år siden

Våre demokratier hegner om ytringsfriheten. Flagget, prinsippet det trenger vi, for motkreftene kan fort vokse seg sterke.

- Slik vi har vært vitne til i Russland der Putin i sin presidentperiode satte tøyler på perestrojkaen. Og nå i Ungarn der det konservative flertall fikk vedtatt de medielovene som utvilsomt vil føre til nye restriksjoner.

Ser vi på grensene for ytringer her til lands, finner vi snart at de tradisjonelle  grensene mot hatefulle ytringer og oppfordring til vold tross alt har relativt få og lett identifiserbare motstandere. Media har selv vært prisverdige aktive til å få satt temaet på sakskartet.

Ytringsfriheten gjør oss sin tjeneste. Allikevel, den blir utilstrekkelig for ivaretakelsen av vesentlige sider når det gjelder innholdet i ytringene. Her må samfunnet finne andre midler til å forsvare de beste sidene av demokratiet. I denne alltid pågående prosessen vil prinsippet om ytringsfriheten i sin overordnede beskyttelse lett få en soveputeeffekt.  

- For i praksis kan det synes som ytringsfriheten blir et vern også for hensynsløsheten grimme konsekvenser. Frihet er populært, hvor lenge skal den holde døren åpen ved inntreden i hensynsløshetens domene før vi sier - hit og ikke lengre. Temaet er neppe lystelig, men trenger å bli bemøtt, ikke unnveket. 

En passende start kunne være en gjennomlysning av aktuelle former for hensynsløshet, og også ondsinnethet, som påtreffes i media. Eksemplene der er blitt mange og inntar forskjellige former.

Det er nok å nevne de digitale spillene med massemord som et sentralt underholdningselement. Selv innenfor denne type aktiviteter er endringsmotstanden sterk og vinnende så langt. Forskningsresultatene er usikre og flertydige innenfor et særdeles komplekst felt. Likegyldigheten i det postmoderne samfunnet har lenge stilt opp med sine romslige vilkår.

Et begrep som menneskeverd bærer en motstandskraft i seg. Internasjonale, signerte avtaler og hevdvunne humanitetsprinsipper, også pressens egne, skulle kunne danne et nødvendig og tilstrekkelig bakteppe for en omforent analyse og påpekning av ansvar når menneskeverdet blir angrepet.

En annen type svekkelse finner vi når det ekte og autentiske mister sin betydning i mediaflommen. Vi savner en renessanse for de kvalitetene autentisitet står for. Det er slett ikke likegyldig om en hendelse blir beskrevet usant eller blir fremstilt overdrevet, skjevt eller ut fra en skjult agenda. De negative effektene i et samfunn kan være formidable og trenger en separat analyse.

I spørsmålet om autentisitet melder media seg automatisk på som en aktiv og avgjørende aktør. Dog er autentisitetssvekkelsen svært varierende innen rekkene.

Adgangen i mediene er temmelig fri til å hente lønnsom oppmerksomhet via en serie metoder som umiddelbart tiltrekker lesere eller seere på et manipulert eller falskt grunnlag. Eksemplene møter oss til daglig, men vi er kanskje langt på vei blitt vant til den oftest kommersielt motiverte tilpasning og tap av sannhetsgehalt og autentisitet i media.

Hvem skal så sette på lyset, beskrive dette geskjeftige landskapet slik at det fremstår som tydelig? Vil media selv åpne for eksponering av en slik prosess. Vi er ved et sentralt punkt. Det dreier seg om å komme nær realitetene, finne et objektivt grunnlag der beslutninger og retningsvalg får et godt ankerfeste.

Våre media har som vi vet hånd om det meste av frie ytringer i tekst og bilder. Samtidig er det media selv som bestyrer hovedarenaen for overvåking av ytringene i samfunnet i Pressens Faglige Utvalg. En eiendommelig sammenkobling basert på en uvanlig form for tillit som også kan ha sine fordeler. Politikerne, offentlige instanser, myndighetene og selv næringslivet er tjent med et godt forhold til den fjerde statsmakt.  Grenseovervåking blir til en stollek der ingen ønsker å bli sittende.

Resultatet blir at det er store samfunnssektorer og demokratiske forutsetninger som i praksis overlates til aktørene selv. 

Og frihetsidealet selv trenger et kontinuerlig, klart lys på seg som kan avsløre når det i kombinasjon med hensynsløshet åpner for nye, urovekkende valg.

Ytringsregimet i slike grunnleggende spørsmål faller i stor utstrekning i  fanget på familiene, skolen og hos enkelte ildsjeler. Oppgaven er komplisert og entusiasmen  varierende. Innsikten kunne sikkert i mange tilfelle ha vært større når det gjelder sentrale samfunnsrelevante tema som autentisitet og hensynsløshet.

Myndighetene synes på sin side preget av berøringsfrykt. Politikerne trenger medieomtale av en karakter som henter velgere. Illustrerende for den omtrentlighet og passivitet som hersker på området får være statsminister Jens Stoltenberg i det han i en samtale med VG kritiserer anvendelsen av ordet ytringsansvar. “Jeg mener det er et upresist begrep. For jeg mener vi har et ansvar for å ytre oss og for å ta til motmæle. Ikke for å nekte folk å si noe fordi jeg mener det er dumt det de sier.” (VG 22.12.2011).

Et overblikk gjør det fristende å sammenligne mediasituasjonen i dag med tiden for den fri barneoppdragelse. Noen barn tålte den, noen blomstret – andre kom skjevt ut. Over årene skjønte de fleste pedagoger at prinsippet ikke åpnet for utstedelse av frikort for all slags framferd.

Et interessant spørsmål som skulle kunne melde sin ankomst, selv etter en summarisk  framstilling som denne, er hvorledes man kommer videre med disse spørsmålene.

Vi trenger som samfunn ikke minst i 2012 de bærende kvalitetene som autentisitet og hensyn representerer. De kan aldri erstatte selve prinsippet om ytringsfrihet – men trengs som erstattere for den likegyldigheten som så lett inntar plassen i inntrykksflommen fra media.

Spesielt alle som har beholdt eller opparbeidet seg et grunnleggende håp, skulle kunne utgjøre  en forskjell i etableringen av innsikt i en sak som denne. Kanskje skal det ikke mere til enn at vi blir mange som tydelig ser tendensene, eksemplene rundt oss og i oss selv.

folkogmedia

Gå til innlegget

Ministerens hjerte

Publisert rundt 9 år siden

Olje- og energiminister Ola Borten Moe har nettopp vært på restaurantbesøk. Hotel Bristols restaurant i Oslo var stedet. Hensikten med julemiddagen var ifølge ministeren ” - å høre synspunktene til lokale interesser og selskaper”. De gjaldt industriprosjektet “Ironman” på Nord-Møre.

VG. ABC Startsiden. 28.12.2011

Ironman dreier seg om et nytt jernverk planlagt i tilknytning til ankomst og foredling av gassen fra Heidrun-feltet på Tjeldbergodden i Aure kommune. Gass er det nok av og den er som kjent miljøvennligere enn kull.

I tillegg til Ola Borten Moe og politisk rådgiver Ivar Vigdenes (SP) deltok mediameritterte tidligere AP-minister, Bjarne Håkon Hanssen fra rådgivningsselskapet First House samt Aure-ordfører Ingunn Oldervik Golmen (SP).

Så var det juletallerkenen, det var snakk om lutefisk med tilbehør. Ikke bare øl avbrutt av eventuell schnaps. Til å skylle ned den gjenstridige lutefisken var det påmønstret på både øl, akkevitt, vin og konjakk.

Kommunene på Nord-Møre tok regningen, også ministerens. Noe han sikkert ble både overrasket og glad over. Aure-ordføreren sier til VG at “- siden vi inviterte til møtet, syntes jeg det var naturlig at vi tok regningen.”

Et ordtak helt ute av tiden minner oss på at “Veien til mannens hjerte går gjennom maten”. Det må sies at hverken VG eller ABC Nyheter bruker en eneste millimeter spalteplass på å overveie om det kunne ha skjedd på Bristol.

En ting er det saksinnhold som formodentlig velges ut og legges på bordet. Noe annet er ministerens relativt ungdommelige hjerte. Lot det seg henføre av god mat og drikke i godt lag?

I så fall kunne det være berikende om avisene brakte opp i dagen spørsmålet om det var et demokratisk problem i fri og lystig utfoldelse kelneren på Bristol observerte.

folkogmedia

Gå til innlegget

Breivik og media

Publisert rundt 9 år siden

Medias fascinasjon for Breviks private synspunkter ser ut til å vare ved. For de berørte kan den framstå som usolidarisk.

For et par uker siden sendte nrk.no fire av sine journalister ned til en presseorientering i Oslo sentrum, de vendte tilbake med følgende overskrift til sine lesere: ” Breivik fornøyd med 200.” Fornøyelsen gjaldt rettssalens kapasitet. Drapsmannen fra Utøya mente størrelsen var ok.

 - I dag ser vi at føljetongen fortsetter. TV2 Nyheter holder oss oppdatert med terroristens seneste utvikling når det gjelder synspunkter på rapporten til de psykiatrisk sakkyndige. Han var skuffet over sykdomsdiagnosen.

Neste omsorgsfulle observasjon får vi i dag når de samme informerer alt folket om skuffelsens opphør. Tittelen ble: “Breivik er ikke lenger skuffet over rapporten.”

Psykiaterne gav ifølge riksmedia uttrykk for at mannen som schizofren var totalt blottet for empati. Kontrasten blir således sterk i overgangen til nettjournalistene verbale empati.

Det synes vanskelig å forstå motivet for medias interesse for å sette overskrifter på Anders Behring Breiviks private fornøydhet og skuffelser.
Det kan lett virke sårende. De aktuelle avisene har påført seg selv et forklaringsproblem.

Ikke minst i forhold til ofrenes famile, venner, naboer, kolleger, nærsamfunn. På den ene eller andre måten. 

folkogmedia

Gå til innlegget

NRK i Kuusamo

Publisert over 9 år siden

Magnus Krog (24) fra Telemark vant overraskende verdenscup-debuten sist fredag etter sin sluttspurt i langrennsavslutningen i Kuusamo. I neste omgang var det nettavisen nrk.no som skulle fortelle om det gledelige, og det ble riktig så fæle saker.

Det begynte pent. Aller øverst i frontingressen på førstesiden fikk vi beskrevet seieren som ” Krog parkerte konkurrentene.” De ble visst stående igjen ute på oppløpet, stakkarne.

Inne på artikkelreferatet fra langrennsavslutningen var det blitt til en ”sjokkseier”. Tilskuerne var blitt sjokkerte. Bleke og svimle sto de rundt løypa og trodde knapt det de så.

Så på en-linjeren under nettavisens Siste nyheter var det blitt til “Krog knuste konkurrentene.” En stygg sak der telemarkingen hadde hentet fram en slegge rett etter målpassering og gått løs på de som fulgte hakk i hæl.

Ved nærmere gjennomlesning av referatet ble vi informert om at  forhåndsfavoritten, tyske Tino Edelmann, kom inn to sekunder bak Krog og japaneren Watanabe fulgte 5 sekunder etter det på tredjeplass.

De voldsomme scenene som  så effektivt ble beskrevet av vår rikskanal, får en til tenke på de mer saktmodige, alternative uttrykksformer fra år tilbake.

Det hadde neppe nyttet i dag å stille med slikt som Krog vant eller Krog tok seieren. Nei, selv om man dro til med det mer håndfaste ”Krog slo Edelmann“, ville det vel knapt ført til en synlig øyebevegelse hos dagens robuste leserskare, må vi tro. Knapt et eneste klikk, kanskje.

Så spørsmålet må stilles det. Hva i all verden har nrk.no tenkt å gjøre for å gradere prestasjonene når vi er blitt fullt familiære med denne uoppholdelige dramatikken? Vi kan alltids lure på det. Og hva skulle vi lesere få servert om det virkelige dramaet en dag skulle finne sted – bare en blass beskrivelse med inflaterte og utladete adjektiver?

folkogmedia

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere