Terje Askan

Alder: 5
  RSS

Om Terje

Nypensjonert i Sandefjord. Interessert i medias rolle i våre dager.

Følgere

Tåkedemokratiet

Publisert over 9 år siden

Media har alltid hatt en rolle som demokratiets forkjemper i fremste linje. Da gjør det et visst inntrykk å oppdage medienes fravær av interesse for demokratiet som selvstendig tema. Slik tilfellet er nå i Lysbakken-saken.

Dokumentasjonsgrunnlaget er lagt frem. Brudd på både forvaltningsskikk og regler ved tildeling av midler til to utvalgte organisasjoner med sterke bånd til departementets statssekretærer og SVs ungdomsorganisasjon. I sum demonstrerer det en urovekkende likegyldiget til demokratiske spilleregler.

Politisk korrupsjon, som er den betegnelse korrupsjonsekspertisen i Transparency International gir handlingen, er alvorlig ut fra en rekke synsvinkler. Vi skal se på ett aspekt: Tilknytningen til demokratiet.

Etter en gjennomgang av blant annet samtlige artikler i Aftenposten og Dagbladet med tilknytning til Lysbakken-saken, blir det klart at ordet demokrati ikke påtreffes. Totalt fraværende. Det er lett å tolke slikt som manglende interesse.

Materialet er bredt nok. I artiklene finner vi uttalelser fra sakkyndige som eksempelvis fra medias egne organisasjoner, ellers en professor i offentlig rett, en kjent valgforsker, talspersoner fra Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre og mange andre.

Det vi savner oppe det hele er den eksplisitte drøftelse og tilknytning til det aktuelle demokratiske krav til Lysbakken, statssekretærene og eventuelt departementet i forbindelse med denne saken: Fellesskapets midler, disponert av partimedlemmer i statlige maktposisjoner, skal ikke benyttes til prioritering av organisasjoner med spesiell tilknytning til eget parti.

I beste fall kan ovenstående sakskjerne skimtes som implisitt påstand i mengden av opplysninger fra media. Den demokratiske kjernen neglisjeres. Konturene i landskapet blir utydelige. Hvorfor det?

Dagbladet har fra start av stått sentralt i det imponerende journalistiske gravearbeidet som hele saken er basert på. Arbeidsmåten har vist seg essensiell og temmelig uunnværlig når det gjelder avsløring av selvsentrerte brudd på rettssikkerhet og demokratiets forutsetninger.

På denne bakgrunnen blir det overraskende å registrere samfunnsredaktør Martine Aurdals artikkel i Dagbladet 28.02.2012 med tittelen Ga penger til Sosialistisk Ungdom, påhektet følgende usedvanlig lettleste ingress: Men mer til Unge Høyre, viser oversikten Lysbakken sendte Stortinget i dag.  - Unge Høyre fikk mer enn ungsosialistene!

Opplysningen om tildeling til Høyre er velegnet til å punktere kjernen i saken, den selvprioritering som fant sted. Lysbakken havner plutselig et godt stykke ute i tåken. - Det bør ellers nevnes at redaktør Aurdal er feminist og tidligere journalist i blant annet Klassekampen og Ny Tid.

Artikkelen i Dagbladet har 13 avsnitt. Den som uifortrødent fortsetter videre  ned til 13.  og siste avsnitt, får vite følgende av nytilsatt generalsekretær Christopher Amundsen Wand i Unge Høyre: Det er ikke Lysbakkens departement som har innvilget den omtalte støtten til Unge Høyre. Det er LNU.

Hva LNU står for er ikke forklart. Tåka vil liksom ikke lette helt. Forkortelsen står for Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjon.

Lesning av tittel og ingress, uten de avgjørende saksopplysningene i 13. avsnitt, fører selvsagt til at Lysbakkens tildeling nærmest blir å betrakte som et uskyldige regelbrudd. I hvilken grad Martine Aurdal har lagt til rette denne scenografien, er uvisst.

De seneste årene har vi fått satt lys på flere saker med en lignende problemstilling: Gunstbehandlingen av tidligere statsråd Åslaug Haga,  Senterpartiets overføring av øremerkede sponsormidler til valgkampen, Ramin Osmundsens inhabilitet, kan være eksempler.

Mitt inntrykk er at media også har ære av saksopplysningene som er kommet frem og opp i lyset i Lysbakken-saken. Sakens enkeltheter og argumentfloraen er skarpsynt og variert eksponert.

Som antydet, ett savnes allikevel. Bildet der vi ser hvorledes alt sammen henger i hop med det å ta vare på det demokratiet vi har.

folkogmedia

Gå til innlegget

Mediaframtida og vi

Publisert over 9 år siden

Å kjede oss er noe vi helst slipper. Erfarer vi derimot noe spennende, gjerne litt moro, da kommer vi gjerne tilbake. Neppe noe sted ses dette naturlige spennet i tilværelsen tydeligere enn innenfra mediasektoren.

Konsekvensene tas. Resultatet er blant annet en storslagen og intens utvikling av alt som bidrar til enda sterkere brukeropplevelser. Markedet venter alltid på neste nyhet, entusiasme spores. Framtida er aldri langt unna.

Er vi godt nok forberedt på mediesamfunnet? 

Et par sentrale trekk ved dagens situasjon kan tjene som bakgrunn for nedenstående  skisse av utfordringene vi skal møte. 

For medienes del registrerer vi fortløpende hvorledes det er videre utviklet en  kommersielt motivert praksis på bekostning av brukertilbudet. Det gjelder selvsagt  temautvelgelse, fokustilpasning og vridd beskrivelse av hendelser slik at et størst mulig publikum raskt blir spontant fanget av opplevelsen. I fiksjonen er dette realtivt  uproblematisk, verre blir det når nyheter, debatter og dokumentarer skal speile realitetene. 

Brukerpåvirkningen er samtidig minimal og svakt tilrettelagt.

På bakgrunn av ovenstående fremtrer grunnlagsanalysene innenfor mediesektoren anno 2012 som fragmentariske, usikre og svake. Når  det gjelder en samlet, oppgradert  analyse av vår tids dominerende og tidkrevende ønsker om stadig nye opplevelser, glimrer den fortsatt med sitt fravær. Situasjonen er uoversiktlig, temaet omfattende og komplekst. En viss ambivalens kan forekomme. Det får ikke hjelpe.

Hva vi har, er i hovedsak knyttet til lovregulering innen relativt smale felt som offentlig støtte, eierskapsbegrensninger og spillavhengighet samt episodiske beskrivelser fra  litteratur, media og kulturens samlingsplasser. 

Forskere, politikere og intellektuelle har således liggende på bordet en politisk og pedagogisk utfordring når det gjelder å samle trådene og presentere fremtidsrettede tilpasninger og løsninger. Vi trenger dessuten alle å se hvordan fremtiden vår skal te seg. Da kan vi best planlegge våre liv.

For å ta et aktuelt eksempel. Vi må se i øynene at vi allerede om 5 år kan få oppleve fullstendig naturtro tredimensjonale bilder på skjermer f eks av OLED type med en bildeoppløsning vi hittil ikke har kunnet forestille oss. Kanskje dekker de halve  stueveggen og er hentet fra et utall tilgjengelige kilder innenfor og utenfor internett.  Bildene er som vi vet både utvalgt, fotografert  og klippet til av profesjonelle.

Dette er hva jobb og fritid stilles opp mot når vi velger våre liv.

Om 10 år?  Lenge før den tid må mediescenariene opp på bordet og veivalgene være utredet. Det er knapt noen tid å miste. Dørene for demokratisk innflytelse i praksis bør snart bli åpnet, ikke stå på gløtt som i dag.

For å illustrere noen av de utfordringer som avtegner seg -. I den senere tid er det offentliggjort flere undersøkelse hvor det er påvist avhengighet som følge av mediebruk.

Mye tyder på at vi i varierende grad er evolusjonært tilpasset en generell prioritering av sterke opplevelser. Det er påvist at serotonin og dopamin, to avhengighetsskapende,  velværeutløsende stoffer, frigjøres i hjernen ved  mottakelsen av sterke inntrykk. 

 På den terapeutiske siden tas tidlige grep i den kommende revisjon av den internasjonale diagnosemanualen (DSM). Det ligger til rette for at patologisk spillavhengighet nå gis en plass på linje med lidelser som kleptomani og pyromani. (F.Karlsen, Aftenposten  2.04.2011). Internettavhengighet og online-avhengighet kan bli anerkjente diagnoser så tidlig som i 2013 meldes det om.

Vi vet om en flodbølge av nye pensjonister underveis. I tillegg skal vi som et fungerende samfunn også konkurrere i tid med en bredde av stadig mektigere opplevelser bare et  tastetrykk eller to unna.  Makter vi som nasjon uten videre å takle foretrukket passivitet?

Dette er ikke bare et spørsmål om økonomi, men også om den rette strategi for tilretteleggelse av ønsket deltagelse.

Referanser. Forskning no 2008 og 2012.
Dopamin: Couppies & Kennedy. Psychopharmacoly; 13. januar 2008.
               Proceedings of the National Academy of Sciences. 2011.
Serotonin: Potenza, Walderhaug m.fl.: Serotonin 1B receptor -. The World  
               Journal of  Biological Psychiatry. 22 sept. 2011. 
Substans, nervefibre i hjernen: Fuchun Lin, Yan Zhou et al.: Abnormal
               White Matter Inegrity -.  PLoS One. 2011.

Gå til innlegget

Jarle Andhøy - en ualminnelig helt

Publisert over 9 år siden

Mens folk feiret jul hjemme i Norge, besluttet Jarle Andhøy at han måtte ned til Antarktis nok en gang. Det var visst ingen råd utenom. Denne gangen var fartøyet “Nilaya”, en lånt russisk seilbåt, med en kamerat som skipper.

Ekspedisjons formål var primært å få fullført den etterforskning som fortsatt gjensto etter at ”Berserk” forsvant i uværet ute på Rosshavet.

Ingen informasjon er gitt de berørte i etterkant av søkeoperasjonen som etterfulgte  Berserks forsvinning. Forstå det den som kan.

Jarle Andhøy, på samme måte som de pårørende, sto også igjen med et sterkt ønske om å hedre de som forsvant på en så ubegripelig måte i uværet utenfor kysten av Antarktis. Med seg hadde Andhøy lapper og flasker med budskap ut til sydishavet fra de sørgende hjemme i Norge.

Media følger saken. Det denne leser registrerer som påfallende i dette nyhetsforløpet, er den betydelige og detaljerte optatthet media mobiliserer omkring de byråkratiske søkeforutstningene i en sak med så sterk menneskelig appell som denne. Slik eksempelvis Dagbladet demonstrerte i dag. 

En konsekvensutredning når det gjaldt miljøet var blant de opplysninger som skal ha manglet som vedlegg til søknaden. Andhøy fikk seg forelagt en bot på 25.000 kroner. Man tar seg i å undres på om myndighetene har de samme miljømessige krav til en seilbåt med 5 peroner ombord som til en fregatt eller et cruiseskip på tokt.

Som et kuriosium kan det berettes (Dagbladet) at Nilaya utenfor New Zealandsk territorialfarvann ble overfløyet og forsøkt kontaktet av representanter for landets tollmyndigheter!

Det savnes et innslag av uforbeholden støtte til Jarle Andhøy for det motet og den besluttsomheten som lyser fram av hele denne ekspedisjonen. For den suverene og utradisjonelle påminnelsen vi har fått om verdien av tre menneskeliv.

folkogmedia

Gå til innlegget

Nytt fra Brasil

Publisert over 9 år siden

Nei, det dreier seg ikke om nye opptøyer i Rios favelaer denne gangen. Heller ingenting omkring den storstilte dambyggingen som skjer på bekostning av regnskogen. Og presidenten i landet holder seg minst like frisk.

Det skal dreie seg om arbeidsdagene for noen tusen brasilianere. De arbeider i landets  aluminiumsindustri og fikk ny ledelse langveisfra.

I et oppslag på femtesiden i Aftenposten 1. februar 2012, omtales det brasilianske gruveselskapet Vale. Selskapet ble nylig etter en internettavstemming utpekt til ”verdens ondeste selskap”, kvalifisert ved  de umenneskelige vilkårene som er skapt for de som arbeider der, og ved selskapets hensynsløse utnytting av naturen.

Norsk Hydro overtok størsteparten av aluminiumsproduksjonen i dette selskapet i 2011, og er for tiden i gang med en prosess som skal endre  driftsrutinene.

Som svar på et oppfølgingsspørsmål fra Aftenpostens journalister, utdyper Hydros informasjonsdirektør Halvor Molland situasjonen etter overtakelsen 28. februar 2011:

” – I denne prosessen ble blant annet Hydros verdigrunnlag og retningslinjer for ytre miljø, arbeidsmiljø, etikk og samfunnsansvar gjennomgått med alle ansatte, og våre systemer for oppfølging av disse systemene ble satt i drift. Prosessen gjennomføres i nært samarbeid med sentrale medarbeidere.”

folkogmedia

Gå til innlegget

Da kjøttkrisen slo til

Publisert over 9 år siden

Ny krise på vei til det plagede norske folk. Kjøttkrisen setter inn, og det før vi har fått smøret tilbake i hyllene.

- Det er storfekjøtt som det kanskje skal bli for lite av, ryktes det. Rein, elg, lam, gris og kylling kan ikke måle seg. Spørsmålet som nager oss alle nå er: Forsvinner også biffen?

Riktignok går ikke alt på skinner for eksempel i Spania, der det er en god del arbeidsløshet, sies det. Eller i Hellas, der noen plutselig har tatt bort varene fra utstillingsvinduene så turistene har fått lite å se på. 

Ja, og så har vi selvfølgelig Afrika der det alltid er masse kriger og det som verre er. Men der er det mye kveg, så en biff nå og da lar seg sikkert ordne.

Sjokkerende er det at kjøttet forsvinner. Vanvittig utidig egentlig. Håpet om en trivelig kveld med biff og greier er snart knust. Journalistene kommer sikkert til å slakte bøndene for alt det som de ikke får til.

Hva er det med all denne maten som forsvinner hele tiden?

Ovenstående setter selvsagt tendenser i tiden på spissen. Tendensene til et selvfokusert og ikke minst oppblåst mediespråk. Skulle nesten tro vi var på  vei til å bli et samfunn der hysterikere formerer seg raskere enn alle andre, der alt blir til kriser.

Det meste tyder på at den ordinært veltalende, saktmodige, analyserende eller kunnskapsorienterte stil er blitt for kjedelig for mange av oss. Tekst  på hvit flate skal konkurrere med bevegelser og lysende farger på TV. Da trengs formuleringer som henter oppmerksomhet, og media kjenner utvilsomt sin besøkelsestid.

Og allikevel. Tiden tegner opp for oss at tabloidene taper terreng til nisjeaviser, lokalaviser og Aftenposten. Medier der tendensen er svakere, og hvilepulsen får overta en gang i mellom.

folkogmedia

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere