Terje Askan

Alder: 5
  RSS

Om Terje

Nypensjonert i Sandefjord. Interessert i medias rolle i våre dager.

Følgere

Meningsmålinger og kaos-tall

Publisert over 8 år siden

Onde tunger har påstått at en plausibel lederstrategi går ut på å skape forvirring i organisasjonen. Da faller alt nytt fra toppen så mye lettere på plass. - Skeptikeren kan snart påstå at mediene utøver noe lignende når det gjelder meningsmålinger.

- Overskriftene kommer så mye lettere. For galluptallene knyttet til de politiske partiene ikke bare skifter og spriker, det er for tiden snakk om rene spagatøvelser.

NTB har nettopp påvist at avstanden mellom blokkene sist varierte mellom 4,4 % (Dagens Næringsliv) og 14,3 % (VG). Fremskrittspartiet ble i forrige måned målt til både 12,1 % og 21,4 %. Augustspagaten var dermed blitt 9,3 %.

To nærliggende forklaringer på fenomenet synes umiddelbart utilstrekkelige: For det første statistisk slingringsmonn både når det gjelder utvalget av personer og målingenes validitet forøvrig. Den andre muligheten, kanskje med noe større forklaringskraft, er medienes partiomtaler mellom målingene. Både tilstedeværelsen, bildenes karakter og innholdsprofilen ellers.

Som mediekonsumenter vet vi knapt om vi kan fortsette med å ta slike prosenttall på alvor.

Konsekvensene av denne status blir selvsagt at både partipolitikken og politikerne fremstår som flyktige. Galluptallene avspeiler jo fortrinnsvis politikken. Tar vi med tendensene til minskende politiske avstand mellom partiene, blir nødvendigvis også tilknytningen mellom velgerne og partiene løsere enn noen gang.

Når så medienes ofte kommersialiserte fokusvalg og svekkede autentisitet trekkes inn i regnskapet, beveger vi oss mot det som begynner å ligne på et forvirret samfunn, et samfunn på utkikk etter fastpunkt. Noe blir raskt populært, noe ikke. Grensene for det politisk akseptable blir trangere. Noen meninger er politisk korrekte. Konkret vold er minst like aktuell som den sammensatte gode gjerning.

Går vi tilbake til start, blir spørsmålet: Ønsker vi virkelig de ustanselige mengdene av uetterretteligheter og uklarheter velkommen til enhver tid?

La det være sagt. Løsningen behøver slett ikke være lent mot det autoritære.

Hva med større vektlegging av det som er ekte og autentisk? Politiske løfter som med selvfølgelighet holdes. Produktomtaler i mediene som ikke så lett forveksles med redaksjonelt innhold. Skoleklasser der juks ikke fremstår som temmelig uproblematisk. - Beveger eksempelsamlingen seg mot evigheten?

I surfingens og underholdningens medietidsalder skal det noe til å stille opp med flatterende omtale av de noe stødigere innholdsalternativene. Det vakreste landskapet er lengst unna, spørsmålet er hvor kursen blir satt.

folkogmedia
Terje G. Askan

Gå til innlegget

Ny mediepolitikk

Publisert over 8 år siden

Mediepolitikk - ordet bringer tanken over på overordnet styring og lagte føringer i et landskap med liten sans for slikt.


Kulturdepartementet har nå allikevel satt i gang en vurdering av sin egen mediepolitikk, i 2012, som en del av den almene kulturpolitikken.

Det som da engasjerer flest, må være hva - om noe - kan tilføres medienes essensielle virksomhet, den som utfolder seg i redaksjonene. Har myndighetenes mediepolitikk noen plass også her?  Bekreftelsene kommer slett ikke løpende.

Offentlige retningslinjer og regler knytter seg først og fremst til sektorer som tildeling av mediesubsidier og lovgitte grenser for medieeierskap og makt. De frie ytringer kan tøyes relativt langt innenfor lovens grenser.  Styret i aksjeselskapet Norsk rikskringkasting AS og Kringkastingsrådet med sine 8 – 10 årlige møter med deltakere utpekt av Storting og Regjering har heller ingen hjemmel til styring av løpende programvirksomhet. (Lov om kringkasting.1992).

For øvrig styrer mediene i det store og hele seg selv (med stort slingringsmonn) innenfor sine egne åpne retningslinjer (plakater).

Poenget er at mediene skal ha en fri stilling for å kunne utøve demokratiske kontroll mot maktovergrep i samfunnet. Tegnes bildet med bred nok pensel, kan det se greit nok ut.

Beveger man seg videre over til medienes redaksjonelle praksis, kommer de kontroversielle temaene mer til syne, i det minste for den som vil se: Slikt som trafikkskapende mediestrategier og et bredt mønster av kommersielle publiseringsteknikker skimtes, noen er enklere å få øye på enn andre.

Aktuell medieforskning og konstruktiv kritikk trenger en bakgrunn av innsikt og drøfting av slike grunnleggende mønstre. Bare fragmentert og sporadisk er de kommet til syne i medienes egne spalter. Resultater fra medieforskningen er sjelden fremme i riksmediene.

Eksempelvis preger hyppig autentisitetssvikt store deler av medieinnholdet både innen nyheter og annen saklig informasjon. Hva betyr dette for et åpent samfunn?

I sum opererer de fleste medier i dag jevnlig på kanten og ut over kanten av tradisjonelle folkelige grenser for etiske ytringer og praksis. Synes noen det er for galt, finnes liten støtte i et sekulært samfunn med enkelte tilfeldige innslag av etiske problemstillinger. Spørsmålet blir da: Har mediepolitikken en rolle ut over henvisningen til rene honnørord i en slik sammenheng?

Til sammen finner vi et langt på vei upåvirkelig mediesamfunn. Demokratisk påvirkning av medienes rolle og praksis er utydelig og svak i det drama- og underholdningssøkende samfunnet. Slik skulle det helst ikke være.

Fra en rapport levert 16.05.2012 av Kulturdepartementets eksterne FoU-utvalg (En kunnskapsbasert kulturpolitikk) nevnes kort åtte aktuelle tema for den videre medieforskning. Antydninger til en konstruktiv kritikk av dagens medier i utfoldelse øynes ikke. Utvalgets medlemmer kommer i hovedsak fra generelle lederposisjoner innen kulturliv og universitet/høyskoler.

Temaer som Ytringsfrihet og demokrati samt Etikk er hyppig brukte samlebegrep som utgjør to av de 8 angitte temaer i rapporten. Det tema med minst selvfølgelig tilstedeværelse i vår nye digitale tidsalder er kanskje ”Brukermedvirkning - hvordan påvirker det innholdet, og hvem har ansvaret for resultatet.” Folk og media vil komme tilbake til temaet.

Rapporten har høringsfrist 15. november 2012, og det er lagt til rette for at andre enn høringsinstansene kan delta med synspunkter på rapportens innhold.

folkogmedia

Gå til innlegget

Stoltenberg, Peer Gynt og Bøygen

Publisert over 8 år siden

Den fremtidige terroren, de ofte tåkelagte sikkerhetstruslene, slik var Bøygen alle vek unna. Han fikk stagget vokterne.

De hadde en gang årene foran seg, men kom aldri skikkelig i gang.

Erfaringen som plutselig slo inn over oss den mørke sommerdagen i 2011, ble kjøpt med unge liv. Det kostet for mye. Vi samler oss allikevel, har ikke annet valg, og gyver løs. En av de som vek unna, står fortsatt der framme. Jens Stoltenberg ønsket det og har fått  sjansen en gang til.

Gudmund Hernes sammenligner 22. juli med 9. april 1940 da tyske krigsskip tok seg inn norske fjorder.
Styrken talte til sammen 8.850 mann i første omgang. Den norske mobiliseringsstyrken på noe over 100.000, hadde ikke fått ordre om mobilisering. Det skjedde etter hvert, i dagene og ukene etter 9. april.

Tyskerne trengte desperat jernmalmen ut fra Narvik også vinterstid, når Bottenviken var islagt. Tyske ubåtbaser på sørlandskysten skulle dessuten skape alvorlige problemer for forsyningene over til England.

Som vi vet, det hjalp ikke med gjentatte og konkrete advarsler siste uken før 9. april, rettet både til den norske admiralstaben og til utenriksminister Koht. Heller ikke hjalp alarmerende meldinger om tyske krigsskip på vei opp gjennom de danske stredene. Et transportskip, Rio de Janeiro, med tyske tropper ombord sank utenfor Lillesand dagen før invasjonen. Soldatene kom inn til byen 8. april. – Et varsel fra annet hold var engelskemennenes minelegging av norskekysten samme dag.

Peer Gynt, ikledd dressen som samfunnets støtte, vek unna. Gang på gang.

Denne vegringsmentalitet ble forklart fra en noe annerledes synvinkel av førsteamansuensis Søren Birvad i en artikkel i Morgenbladet denne uken. Han skriver om det han kaller «Ansvar for egen vegring».

Poenget er at «ansvar for egen læring» er blitt til et alibi for egen prokrastinering og ansvarsflukt i den norske skolen. Assosiasjonene med det nasjonale ansvar for sikkerheten melder seg.

Mediene, de meningsbærerne vi møter hele tiden, har sin sentrale plass også her.
Vi trenger all klokskap, mot og inspirasjon i kampen mot den slu og mektige Bøygen. Redskaper media kan hjelpe oss med å få tatt i bruk.

Spørsmålet er bare om ikke kampen om leserne og abonnentene under det organisasjonsmessige og teknologiske strukturskiftet som mediene for tiden strever med, kommer til å overskygge aktuelle samfunnsoppdrag i årene som kommer.

folkogmedia
Terje G. Askan

Gå til innlegget

Den plutselige ondskapen

Publisert over 8 år siden

Antallet ofre, selve omfanget av ondskapen 22.juli 2011 var større enn det noen kunne forutse. La oss da i etterhånd se betydningen av beskyttende distanse i kjølvannet av terroren. Den skapte distansen som beskytter og samtidig tildekker.

- For det er ikke enkelt å ta slikt til seg: Regjeringskontorene var ikke nok! Ungdommer samlet på ei øy langt inne i en norsk fjord skulle bli det neste målet. Ingen sprengladning denne gangen, men et gevær og prosjektiler som i løpet av timer systematisk tappet 69 unge liv fra en liten nasjon. Den sterkere og personlige variant av beretningen, den som inkluderer følelser, er den vi også forholder oss til.

Vi lar ikke terroren og overraskelsens momentum 22. juli få svekke den offensiv kraft i det videre arbeide etter granskningskommisjonens rapport.

Tar vi et kritisk blikk på den svært grundige og tillitvekkende rapporten, kan det synes som den allikevel er blitt noe passiv når det gjelder synet på medienes rolle, det vil si evalueringen av hvorledes mediene har løst sitt  samfunnsoppdrag.

Ikke et sentralt tema for en kommisjon som har et mandat å forholde seg til. På den andre side har mediene utvilsomt et ansvar som omfatter granskning og informasjon utad når sentrale samfunnsfunksjoner forfaller.

Etter politietaten, justisdepartementet og de styrende organer, har mediene sitt samfunnsoppdrag, noe de selv understreker når det passer slik. Problemet er at dette medansvaret kan bli liggende i et halvmørke av mangel på oppmerksomhet. Tendensen til almen berøringsvegring opp mot den fjerde statsmakten får mange til å se vekk.

Vi kan heller ikke bare vente på medienes selvvurdering, om den noen gang skulle komme. Sønderlandrapporten, politiets systematiske egenrapport, inspirer lite til gjentagelse av den slags øvelser. Så la heller rystelsene etter 22. juli skape en gylden anledning til å se medienes brede samfunnsrolle klarere fra uhildet distanse.

Decennienes streiftog rettet mot ytringsfrihet, økonomisk mediestøtte og eiendomsavgrensing gir lite ny innsikt i medienes prioriteringer. Tendensene til selvtilstrekkelighet og de varige mønstrene må tydeliggjøres.

I England er en slik prosess i gang med etikken som tyngdepunkt. Resultatet kan vanskelig bli annet enn positivt. La oss overveie om vi ikke skulle slå følge. Demokratiene trenger medienes skarpsyn. Anledningen har meldt seg.

folkogmedia

Gå til innlegget

Savnet av Sigrid

Publisert over 8 år siden

Ei jente fra Østensjø øst i Oslo er savnet. To blå tøysko, en sokk og en mobiltelefon var det som lå igjen i veikanten nær hjemmet etter 16 år gamle Sigrid Giskegjerde Schjetne. Saken er fortsatt et mysterium.

Et ekstra inntrykk fra disse ulykkelige dagene, er blitt skapt av et media som har maktet å vise oss savnet. Et savn som ikke bare erobret familie, slekt og venner.

Denne regnvåte søndagen satset flere hundre letemannskaper fra nær og fjernt tid og krefter for å hjelpe til med å finne svaret på hvor Sigrid var blitt av. Kanskje tenkte de på ungjenta, kanskje var det tanken på familiens situasjon som fikk de til å kle seg varmt og ta turen opp til Østensjø skole kl 17.30.

Hjelpen trengtes. Et område fra Nesodden i sør, nord og vestover rundt byen og opp mot Lommedalen ble søkeområdet.

Mediene skjønte hva det dreide seg om. Ikke bare det menneskelige drama som glødet rundt de ugjendrivelige fakta. Oppmerksomheten ble også rettet mot alle de frivillige. Reaksjonen, organiseringen. Det håpet som enda var der. Bilder av de 500 frammøtte søndag kveld har gått igjen. Bistre ansikter og besluttsomhet er det vi ser.

Dagbladet mobiliserte raskt. I dag tirsdag ble vi møtt av en fremragende billedreportasje over 10 sider, hvor politiets, hjelpeorganisasjonens og de frivilliges oppmarsj og innsats var omtalt i detalj og med respekt. Både Aftenposten og VG hadde bred dekning av saken.

Riksmedias profesjonalitet ved denne anledning har bidratt til et sterkt og ganske rørende uttrykk for verdien av et enkelt ungpikeliv, midt blant tusenvis av andre. Kanskje er noe blitt tydeligere etter 22. juli 2011.

folkogmedia

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere