Terje Askan

Alder: 5
  RSS

Om Terje

Nypensjonert i Sandefjord. Interessert i medias rolle i våre dager.

Følgere

Ekstrem begivenhet i Oslo

Publisert rundt 8 år siden

Det hender faktisk en gang i blant at man blir i godt humør under lesningen av en leder. Et slikt møte med en tekst og et synspunkt skjedde for egen del mandag 17. desember 2012. Foranledningen var Aftenpostens kritiske offensiv.

- Den gjaldt fremstillingen av ekstremismen, i dette tilfelle demonstrasjonene som ble avholdt i Oslo sist lørdag. - Uforbeholden honnør til Aftenposten for en treffsikker observasjon og et streif av frimodighet midt inne i et tilstivnet forsvar av ekstremistutfoldelsen i våre medier.

I dette tilfelle var det den norske ekstremistbevegelsen som holdt sin utlyste demonstrasjon i Oslo 15.12.2012. Et solid politioppbud stanset motdemonstrantenes intensjon om å angripe de 40 ekstremistene under marsjen.

Først litt om bakgrunnen for diskusjonen om medienes rolle. Den kan ha betydning for ekstremismens utbredelse over tid.

Ut fra kronikker og debattinnlegg er det  skapt et bilde av to motsatte reaksjoner på medienes til dels langvarige og brede eksponering av ekstremisten og ekstremismen: Applaus og avstand. Mediene har for sin del vært samstemte i sin tilslutning til førstnevnte. Omtalemengden skulle være et uttrykk for ansvarlighet.

Utfordringen som hele tiden har ligget der, dreier seg om effekten av omtalen. Den effekt nøytral omtale koblet med en kampanjeaktig mønstring av tekst og bilder av ekstremismen, kan gi. I praksis: Det livsfarlige rekrutteringspotensiale som kan bli inspirert av medienes fascinasjon og billedbruk.

I bakgrunnen finner vi spesialistene, forskerne med terror som interessefelt. Under breivikrettssaken ble det glimtvis åpnet i mediene for deres markante skepsis.

Så tilbake til Aftenpostens lederutspill mandag, rettet mot sine egne. Tonen er uvant, oppmerksomhets-strategien fravikes, alt er ikke greit lenger. Noe kan det faktisk stilles spørsmål ved, slik som NRKs geskjeftige forhåndsomtale av ekstremistdemonstrasjonene. Med Aftenpostens egne ord: " - vi sitter igjen med et inntrykk av at noen medier aktivt bidro til å gjøre dette (demonstrasjonen) mye større og mer betydningsfullt enn det var grunnlag for."  

Og avslutningsvis får vi en forsiktig ny presisering: "Det er verdt å tenke gjennom om vi i mediene ved forhåndsomtale og konfliktfokus bidrar til å gjøre noen av ekstremgruppene mer betydningsfulle enn de i realiteten viser seg å være."

Det høres nesten ut som ekstremister ønsker å være betydningsfulle.

Terje G. Askan

Gå til innlegget

Amatørpsykologene

Publisert over 8 år siden

Psykiaternes vekslende diagnose av gjerningsmannen under breivik-rettssaken overrasket oss. Spørsmålet som melder sin ankomst blir: Hva med alle de frittstående faglige uttalelser som skjer rundt i norske rettssaler ellers i året?

Skal tilfeldigheter og psykiaterens dagsform få lov til å avgjøre utfallet oftere enn det vi liker å tenke på. - Ser nesten slik ut. Spesielt når vi vet at indisier er nok, sammen med domstolens overbevisning. Bevis er ikke et uomgjengelig krav. Rettssikkerheten er kanskje ikke helt den vi trodde den var?

Går vi så ut av rettssalen og over til redaksjonslokalene, blir et av de første spørsmålene som melder seg: Hva med medienes praksis når det gjelder alvorlige person-karakteristikker. Ordet mediesikkerhet er ukjent som begrep. Kanskje for vagt når kildens kyndighet raskt faller en divisjon eller to når psykiatrien overlates andre. Vi får med ulike akademikere, synsere og amatører i en redaksjon å gjøre nå. Politiske agendaer, taktiske hensyn, personlige sympatier og antipatier tildeles løselig adgangstegn før og etter ankomst.

I dagens na24 i forbindelse med presentasjonen av Gerd Liv Vallas nye avsløringer finner vi referert Yngve Hågensens karakteristikk av forfatteren og tidligere LO-sjefen som en person med utpregede psykopatiske trekk. Et annet eksempel: I Aftenposten skrives det i dag om den tiltalte etter drapet på 98 år gamle Hilda Feste at de to sakkyndige mener mannen lider av «dyssosial personlighetsforstyrrelse». Diagnosen forklares med et sett kjennetegn som til forveksling ligner psykopatens.

Hva med «mediesikkerhet» når det gjelder karakterdrap? Belastende karakteristikker kan fotfølge den som omtales resten av livet.  Om ikke blant venner så blant fiender og motstandere. Samt blant alle som omtaler andre uten hensyn.

Selv når psykopater får sitt pass behørig påskrevet, kan det eksistere forsonende element vi ikke kan overse helt.

Hovedfokus må være på psykopatofrenes lidelser. Allikevel, empatimangel og villet ondskap opererer ikke alltid isolert. Det er nå påvist at genene kan spille en avgjørende rolle. Et ord som krigergen har vært benyttet. En medfødt skavank. «Arvesynden» tar noen med i betraktningen. Her melder forfedrene seg på.

Som kjent har mediene sine egne etiske retningslinjer og selvstendige kontrollorgan. Pressens Faglige Utvalg tar seg av etablerte klagesaker spesielt der personvernhensyn hevdes brutt og medienes oppmerksomhetsønske har vunnet over omtanken.

Ovennevnte eksempler på samtidige belastende psykiatriske karakteristikker i riksmedia tyder på at ytringsfriheten er kommet langt i Norge.  Sverdet er allikevel uskarpt på ene siden. Det betyr at vi er nødt til å sette vår lit til medienes selv. Utfordringen er til stede. Ofrene er mange nok fra før.

folkogmedia
Terje G. Askan

Gå til innlegget

Fram for bedre media

Publisert over 8 år siden

Det er gode grunner til at mediene skal ha tilstrekkelig med både alburom og ytringsfrihet. Bare de kan ivareta den konstitusjonelle frihet og den essensielle agendaen for beskyttelsen av individet. Men det koster.

Prisen er først og fremst at også det norske folket må finne seg i den kommersialiserte publiseringspraksis. En rekke hendige teknikker rettet mot innhenting av vår oppmerksomhet.

Sammen med en stedvis flott utvikling når det gjelder konstruktiv tilføring av innsikt, finner vi også påfallende researchmangel og fortsatt en viss kunnskapsdistanse i medier flest. Konsekvensene kan ikke bli annet enn bred realitetsforstyrrelse sammen med en fortsatt forflatning av tilværelsen. Slikt svekker demokratiet.

Selvtilstrekkeligheten og allergien mot innflytelse utenfra møter vi også rett som det er. Det er blitt vanligere at mediefolket intervjuer kolleger i stedet for eksterne krefter. 6.11.2012 ser vi at sjefsredaktør i Aftenposten og leder av Pressens faglige utvalg, Hilde Haugsgjerd, blir intervjuet av Aftenpostens Robert H. Gjestad. Saken gjelder klagen på avisens omtale av båten MS Thorbjørns unnvikelse fra Utøya og manglende hensyn til ofre og pårørende. Aftenposten ble frikjent i utvalget der et flertall på 4 av 7 er tilknyttet mediene. Selv antydning til intern kritikk i utvalget blir resolutt avvist av redaktøren i samtalen med den ansatte.

De nevnte mønstrene er til dels komplekse og lite synlige, påvirkningsmulighetene blir heller ikke styrket ved at mange ledende samfunnsaktører utvilsomt ser fordeler ved å unngå mediekritisk virksomhet. Forbrukerrådet er passivt og Medietilsynet har hovedsaklig administrative oppgaver. Selv medieforskerne er lite synlige i de tradisjonelle riksmedia. Politikerne lever ikke minst av medieeksponering, og da helst positiv.

Selv medienes egenformulerte etikk i Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten kan vanskelig ses som annet enn en samling ideelle krav når de konfronteres med dagens mediepraksis.

Kritikk blir heller ikke mer fristende om man tilhører medienes naturlige og foretrukne kontaktflate. Et passende nettverk er greitt å kunne ty til. Slik støtter organiseringen rundt medievirksomheten og etablerte kontaktmønstre opp under et fastfrosset status quo.

Med Medieansvarsutvalget som leverte sin innstilling tidlig i 2012, bød det seg en anledning til å gripe fatt i den negative del av medienes praksis, men heller ikke her tas grep eller klare kurskorrigerende tiltak. Pressens faglige utvalg og Kringkastingsrådet fortsetter som før. Intet medieombud. Det objektive redaktøransvar bør overtas av den enkelte journalist ifølge utvalget.

Samlet sett eksisterer det et påtagelig behov for en frittstående instans med klokskap og kunnskaper nok til å bringe mediene positivt nærmere sitt samfunnsansvar.  Slikt kan bli realisert om mediene tas med på råd og tradisjonelle vegringskrefter settes til side en stakket stund.

Terje G. Askan

Gå til innlegget

Splittelse som forretningsstrategi

Publisert over 8 år siden

Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, vil gjerne slå et slag for den omstridte avgjørelse. Det lysende eksempel til etterfølgelse er denne gang Nobelkomiteens tildeling av fredsprisen i 2012 til EU.

Generalsekretærens anbefaling er på plass øverst i denne tirsdagens debattartikkel i Aftenposten. Den er slentrende og ledig i formen og karakteriserer valget av EU på denne måten: " - Det er en kontroversiell avgjørelse, og det må slike avgjørelser gjerne være." Motsetningen, en unison og klar tilslutning til Nobelkomiteens valg, ville påkalt liten applaus fra Presseforbundet må vi tro.

Alternativet er interessant. Viktigere enn applaus fra mediene ville betydningen av bred eller global enhetlig støtte til komiteens valg være. Det er det flere grunner til.

Slik tilslutning vil være tillitsskapende, i liten utstrekning bli skapt ut fra forretningsmessige motiver. Mediene lever av oppmerksomhet. Motsetninger, reelle eller konstruerte, skaper spontan interesse.

En mer unison tildeling ville gi et klart eksempel på fredskapende arbeide. Det ville fremstå som et klarere mål, et ideal å strekke seg mot. Det vi trenger mindre enn noen gang er uklare motiver og medieskapt forvirring.

Mye tyder på at Europaunionen har vært en fredskapende kraft på det europeiske kontinentet etter annen verdenskrig. Det legendariske motsetningsforhold mellom Frankrike og Tyskland har ikke fått ny næring. På den andre siden har ekspansive budsjetter etter etableringen av euroen skapt uoverskuelige og faretruende konsekvenser.

Det enkle behøver ikke være enfoldig; også suksess kan konstituere den nyheten vi vil lese om. Journalist Kathrine Aspaas (15.11.2011) snur et øyeblikk lyset mot journalisten selv når hun sier: "Jeg ser ikke bort fra at hver enkelt journalists frykt for det naive og ufarlige er med på å gjøre pressen kollektivt kranglete og negativ."

Det ligger utvilsomt til vår natur å bli vekket mentalt ved tegn på konflikt. Kan synes som beredskap underlagt en intuitiv overlevelsesstrategi.

Det betyr ikke at vi ønsker å se gjennom fingrene med at mediene utnytter en slik tendens forretningsmessig ved anvendelse av behendige strategier og kunstige metoder.

folkogmedia
Terje G. Askan

Gå til innlegget

Nyhetene som forsvant

Publisert over 8 år siden

De siste dagene har nyhetene begynt å forsvinne. Lagt merke til det? Det som vakte oppsikt skulle ikke ha vakt oppsikt. Eksemplene samler seg, står nærmest i kø.

Her er fire:

- Sikkerheten i Regjeringskvartalet 22. juli 2011.
Nyheten: Aftenposten oppdaget at gravingen i Grubbegaten som skulle bedre sikkerheten i Regjeringskvartalet, ble stoppet i februar 2011 fordi den støtte på såkalt "topphemmelig infrastruktur" under asfalten.
. Redusert nyhetsverdi etter at:  IT-strateg og debattant Olav Haraldsen informerte (24.09.2012) om at "infrastrukturen" dreide seg om kabler for overføring av e-post mellom departementene. Den kom aldri i bruk, da e-posttjenestene via Internett snart tok over. Gravingen kunne således ha fortsatt og sikkerheten på det grunnlag ha økt. Det viste seg at "nyheten" allikevel ikke kunne ta brodden av kritikken mot statsråd Åserud og Regjeringen.

- Norge i verdenstoppen når det gjelder helseutgifter.
Nyheten: En etablert og kostbar sannhet basert på statistikk fra OECD, omtalt Aftenposten (6.06.2008) og bekreftet på nytt i Sykepleien.no (25.01.2011). 
. Redusert nyhetsverdi fordi: OECD-statistikken var misvisende. De norske tallene inkluderte pleie og omsorg og det norske lønnsnivået økte skjevheten. Noe som ble påtalt (ABC Nyheter 24.09.) av professor Bjarne Jenssen ved Høyskolen i Telemark og bekreftet i SSB.

- Omega 3
Nyheten: Fiskeoljen/kosttilskuddet forebygger allikevel ikke hjertesykdom. En anerkjent virkning med utstrakt salg av tran som resultat, var ikke-eksisterende. 
. Betvilt nyhetsverdi fordi: Undersøkelsen fra Hellas ikke var tilstrekkelig metodisk fundert. Ref. dr. med Morten Bryhn, Aftenposten 26.09.2012.

- Likestilling og skilsmisser
Nyheten: Aftenpostens tittel. "Mer likestilling - flere skilsmisser".  (NOVA 26.09.2012.) Likedeling av omsorgsoppgaver gjør ikke kvinner og menn mer lykkelig var innledningen på ingressen. Tallene viser til  at skilsmisseraten øker når mannen gjør like mye eller mere enn kvinner i huset. 
. Betvilt nyhetsverdi fordi: Skilsmissetallet kan tolkes som at man blir ulykkelig av en rettferdig arbeidsfordeling, jfr skribent Marta Breen i et intervju i Aftenposten 27.09.2012. Hun mener at dette er en "latterlig tanke".  Hun beskriver videre dette som tabloid forskning og at det ikke kan trekkes slike konklusjoner av komplekse samfunnsområder.

Som det går fram av ovenstående, nyhetsverdiene blir redusert og betvilt så vi vet snart ikke hva vi skal tro, og det selv om nyhetssakene kommer pent antrukket. Fortsetter det på denne måten, vil det kunne snike seg inn en obligatorisk skepsis fra start selv på denne type artikler. Det taper alle på.

Større knapphet på tid i redaksjonene går gjerne ut over research. Tidsklemma kommer til å øke i mediene i kjølvannet av økt rasjonalisering og redusert bemanning. Virkningen blir fort at leseren over tid registrerer økt tap av autentisitet og kvalitet. Alternativet  har sin pris.

folkogmedia
Terje Askan

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere