Terje Askan

Alder: 5
  RSS

Om Terje

Nypensjonert i Sandefjord. Interessert i medias rolle i våre dager.

Følgere

Grubbegata som inspirasjon

Publisert over 8 år siden

Vår nasjonale selvfølelse ser for tiden ut til å være satt under observasjon. Et tegn i tiden kan være referansene tilbake til de årvisse forsinkelsene som fant sted før 22. juli når det gjaldt stengningen av Grubbegata nær Regjeringskvartalet.

Tilfellet har som kjent vært gjenstand for utallige mediekommentarer og artikler i tiden etter 22. juli 2011 og granskningskommisjonens rapport. Lite å være stolt av dette.

Grubbegata passerer tett opp til det terrorangrepne Regjeringsbygget, og det ser etter hvert ut til at denne gatestubben har gått over i en rolle som nasjonal markør og felles referanse for sviktende lederskap koblet med forsinket framdrift i offentlig finansierte prosjekter.

En tvilsom status det for så vidt kunne være grunn til å glede seg over, fordi det vil være med å klargjøre bakgrunnen for medienes nyvåkne oppmerksomhet omkring temaet. Kursjusteringer av slikt kaliber er egnet til å styrke medienes omdømme, samtidig gjør nettopp denne type engasjement det lettere å forsvare offentlig mediestøtte.

Grubbegata handlet også om etiske problemstillinger og årsverk som gikk tapt. Tapene på grunn av langsommelige planleggingsprosesser, ansvarsfraskrivelse, beslutningsvegring og endringer underveis ser ut til å være større i Norge enn en del andre land. Det handler rent ut sagt om milliarder som forsvinner opp i løse lufta. Et norsk kostnadsnivå nær verdenstoppen, gjør ikke saken det minste bedre.

Nylige eksempler på  det norske vegringssyndromet i utfoldelse kan være Dagens Næringslivs artikkel 25.02.2013. Allerede i ingressen blir vi omsvøpsløst orientert om de 21 månedene det tar å få opp et "halvferdig åtteetasjers bygg" her i landet mens kineserne bruker 360 timer på å sette opp et tredveetasjers hotell.

Dagen etter kunne Aftenposten avsløre at det tok tre år før politiet reagerte på en trailersjåfør som i en periode på sju år skal ha forgrepet seg på 20 unge gutter.

Så får vi i årene som kommer se om vi har politikere og ledere som evner å gripe fatt i utfordringene. Farvannet kan være vanskelig og mediene fortjener vår støtte hele veien.

Terje G. Askan

Gå til innlegget

Fantasiens tidsalder

Publisert over 8 år siden

Salig Hans Skjervheim, filosef og menneskevenn, fra Voss, skrev i 1957 essayet Tilskodar og deltakar. Han var kanskje en av de få som da ante hvor aktuell denne dichotomien skulle bli, en gang langt der framme i mediealderen.

Interessen for analysen er allikevel, og paradoksalt nok, mindre i dag enn den var på 60-tallet. Årsaken kan være den emosjonelle tilknytningen vi får til alle medieopplevelsene som så befriende raskt kan hentes fram. Tilskuerrollen er attraktiv for så mange, og en problematisering er neppe det vi da ønsker mest velkommen.

Situasjonen har ikke unnlatt å bekymre enkelte. Et blikk på mediestatistikken gir oss tallene for den økende bruk av tid på mediene. Ikke bare mobiltelefonen, men også hele Internett venter, med en rikdom av tilbud større enn noen gang. Selv TV er med på drevet, 19 minutter lengere satt vi daglig foran skjermene i 2011 enn vi gjorde tilbake i år 2000, ifølge Statistisk Sentralbyrå.

Og poenget? – Vi får starte med et par eksempler.

«Kan man felle et chilensk diktatur på samme måte som man selger brus og joggesko», spør norsk utgave av Le Monde Diplomatique i frontingress februar 2013. – Mediekampanjen kan bli like viktig som kandidaten og legger dermed en tung hånd på rattet, og kanskje også framtida i landet.

TV-serien Borgen ble lansert som målestokk for prestasjonene til den nyvalgte danske statsministeren Helle Thorning-Schmidt i høsten 2011. (Aftenposten 4.10.2011). Look at Borgen! Ikke nok med ambisiøse kolleger og politiske motstandere. Medieheltinner ble sogar påmeldt.

I Bergen skal nå mediebedriftene samles i et næringsbygg over seks etasjer. Hver etasje er på 4.300 kvadratmeter. Ferdigstillelse 2016. (NTB 7.02.2013).

Og Tilskodaren. Hva med den enkelte mediebruker?  Tidsbruken tyder på en fascinasjon for fantasiens domene. For dagsinnhold preget av en strøm av medieinntrykk tappet for autentisk innhold. Personlige møter erstattet av telefonsamtaler og Facebook-linjer. Finner vi samtidig plass til et konstruktivt virke, skapes gode nok forutsetninger for et godt liv?

Erik Eriksson, psykologen som lanserte begrepet «grunnleggende tillit», mente at utvikling av identitet, det å finne ut hvem man er, er avhengig av en veksling mellom samvær og alenehet. (Ref. Arne Johan Vetlesen 5.02.2013).

Medieenhetene representerer samlet et sterkt tidsinnslag, et storslagent pseudo-samvær og en fengende verdimessig eksempelsamling. Hvorfor da være alene?

Hva med identitet og behovet for et grunnlag av autentiske og ekte erfaringer? De som glimrer med sitt fravær i det mektige fantasilandet, der selv nyhetene er kuttet til og utvalgt.

Kanskje må vi fortsatt vente en stund på den politiker som tør stille spørsmålene, og de mediene som vil være med å belyse egne strategier. I mellomtiden vokser en ny generasjon frem, midt i mylderet.


Terje G. Askan

Gå til innlegget

Utestengt i Afrika

Publisert over 8 år siden

Verre enn den strengeste pressejustis; mediene er totalt utestengt fra ørkenområdene nord i Mali, der gjenerobringen fra opprørerne nå er på gang.

- Konsekvensen er blitt at all informasjon ut til omverden fra kampene er begrenset til fortellinger, rykter - og kanskje noen glimt fra sosiale media etter hvert. Kanskje er det til å leve med for en skandinav.

Verre er det nok for folket sør i Mali som har sine regjeringssoldater i ildlinjen, og for Algerie, naboen i nord med sin historiske tiknytning. Frankrike har satt inn en styrke på størrelse med en forsterket brigade i kampene.

Tuaregene, stammefolket som valgte feil side i opprøret mot Gaddafi og i april 2012 erklærte ørkenområdet som sitt, er gått inn i et motsetningsfylt skjebnefellesskap med ekstreme islamistgrupperinger, de samme som overtok det meste der nord i løpet av 2012.

Mediene er savnet, vi ser det tydeligst i en situasjon som denne.

Vi får heller finne oss i enkelte skjevheter som overdimensjoneres, vinkles  og distribueres som sannhet. Vi har i et visst monn måttet venne oss til det.

Verst av alt er at mulighetene for at overgrep, endog folkemord kan bli skjult, systematisk fortegnet eller underrapportert. Hva skal man da ta til seg av rykter?

Blir ansvaret autentisk plassert og blir  historiens dom den riktige? Folkemordet i Rwanda våren 1994 blir i ettertid betraktet som selve kroneksemplet på mytebasert, episodisk mediedekning av afrikanske forhold. (S. Njalsson, Aftenposten 27.10.2007)

Mediene informerer også om lidelsene, og kan skape en viktig forutsetninger for oppstart av tidlig nødhjelp. En annen dimensjon er behovet for sikkerhet og rett situasjonsforståelse ved tilretteleggelsen av et eventuelt fremtidig hjelpearbeide i Mali.

Vi får sette vår lit til at fremtiden ikke blir som Garrison Keillor, noe ironisk bemerket: "Hva den nye medietidsalderen også innebærer, er at det på sikt ikke vil finnes aviser som sender reportere til å dekke den neste krigen, men det vil være seks millioner tenåringsjenter som blogger om sine planer for helgen."
(2007, Salon.com).

Terje G. Askan

Gå til innlegget

Fram for mere moro i avisene

Publisert over 8 år siden

Ja, vi har tegneseriene, noen sjeldne glimt av satire, ellers blir det sannelig tynt. Ikke mye artig, nei.

- De fremmelige synspunktene, de lett vinklede nyhetene, motstandere utstyrt med hver sin retoriske taktikk og de evige tabloidfristelser råder stort sett grunnen. Mer moro kunne vi sannelig tålt, ja faktisk satt pris på.

Noe krever uomtvistelig sitt respektfulle hensyn når livsskjebnene og dramatikken rulles ut fram for leseren, eller et anstrøk av medlidenhet og omsorg. Vi tåler det. I høst etterlyste vi en smule ergrelse og sinne når vi ble fortalt om vanskjøtsel, svindel og overgrep mot mennesker og miljø.

I mangt annet savnes et og annet element av humor, det skrå blikket og den gode saksdistanse som ofte trengs for å nå fram til oss.

Journalister flest er sikkert utstyrt med humoristisk sans og verbal begavelse godt over gjennomsnitt. Så hva er det som er så vanskelig?

Det skal ikke skjules, selv i riksmediene finner vi de spede forsøk. Tydeligst i Aftenposten med sin «Under streken» på andresiden. Dagens Næringsliv forsøker seg med noen velplasserte ironiske linjer nederst på sin andreside.

Dagbladet, VG, Nettavisen, ABC og mange flere – her står mulighetene fortsatt vid åpne…
Vi venter spent.

Terje G. Askan

Gå til innlegget

Det sanne verdensbildet - hvor finnes det?

Publisert over 8 år siden

Det heller litt over mot det filosofiske i dag, og et par enkle spørsmål omkring tilværelsens uutholdelige letthet og tyngde kunne kanskje være passelig til å begynne med.

- Så om jeg får lov. – Hvem blant oss bærer med seg et virkelighetsnært bilde av den daglige tilværelse, og er fornøyd med det? Og motsatt: – Hvem ønsker seg vekk. Lokket og truet av dagdrømmer og kjedsomhet?

Hva kan påvirke slike grunnleggende forskjeller i livsoppfattelsen. Hyppig nok beskrevet, sjeldnere omtalt? Vi skal se om vi kan nærme oss enkelte deler av svaret.

Verdensbildet
Det er kanskje innlysende nok, en overveiende virkelighetsnær tilværelse tjener oss best. Realismen egner seg bedre som satsplanke. Danner et bedre grunnlag for praktiske, realistiske valg og innretning mot framtida. Trives vi også med den ekte og autentiske fortellingen, målt opp mot politisk retorikk og medienes ofte inflaterte og kommersielle forestilling, er vi et stykke på vegen. Saltet står på bordet.

Allikevel, dager preget av rutiner, kan stundom kjennes noe fargeløse. Adskillig verre er det for de som blir eller en gang ble holdt nede. Enten det var i familie, skole eller arbeidsliv. Bildene, bøkene, biografiene og eventyrenes Askepott og Askeladd, har nok gitt mange et viktig monn av håp og trøst.

Å forstå mediene
Vi trenger kanskje gode verktøy for å venne oss til å se alle utslagene av retorikk og kommersielle strategier. De som bringer oss vekk fra realitetene. Individualiserte verdier, forvirring og kunnskapstap kunne trengt større motstand i mange av våre medier.

Aktuelle ressurser som sosiale medier og medieforskning, og også våre myndigheter, gir heller magre tilskudd til forståelsen av de grunnleggende mønstrene hos medier flest i dag. Medienes tilfeldige egeneksponering og debattinnlegg hjelper lite som tiden går. Institutt for journalistikk eies av mediene. Medietilsynet og Forbrukerrådet er fraværende. Berøringsfrykt og kontaktnett skaper vegring.

Reklamen
Reklamens metoder tør være velkjente og gir seg heller ikke ut for å være annet enn reklame. Unntaket er blitt synlig på internett hvor grensene mellom annonser og nyhetsoppslag i blant forsvinner. For leseren kan dette være frustrerende, spesielt når den ledsagende artikkelen følger opp den økonomisk motiverte forkledningen i front. Presseforbundet tok selv opp saken i høst med utgangspunkt i medienes egen Tekstreklameplakaten.

To scenarier
Helt sentralt når det gjelder å nå frem til innsikt i medienes kommersielle og trafikkskapende mønstre og strategier, er kunnskap om innholdet i to kommersielt attraktive fremtidsscenarier, godt plassert innerst i redaktørens skuff eller åpent omtalt i redaksjone. De bør snarest frem i fullt dagslys.

Strategier må bli navnet – i den grad den enkelte redaksjonen bevisst understøtter og søker inn mot de to scenariene.  Opplevelsenes styrke, mengde og hegemoni synes å være hovedmålet. Samfunnskontrakten inngår slik sett ikke i tendensen eller strategiene.

1. Den ubalanserte og derved hendelsesrike verden.
Den best egnede til å tilfredsstille vår trang til nye opplevelser. Mediene kan i trafikkrapportene fra nettet enklest se hva som øker lesertrafikk og inntekter på kort sikt.

2. Den konstruerte, fiktive verden.
Film, TV, video, radio, spill og andre former for kulturelle ytringer åpner døren inn til alle typer konstruerte, emosjonsskapende versjoner. Der vi fritt kan observere alt uten at hensyn, ansvar og forpliktelser er direkte  involvert. Mafiaen blir fort populær i dette perspektivet.

Slike fiktive representasjoner har selvsagt sine positive sider. For mange, antagelig de fleste av oss, fremstår disse scenariene som attraktive i begrensede mengder. Vi har jo selvsagt ikke vondt av litt adspredelse. Underholdning og rekreasjon har sin plass midt inne i tidsånden, denne type eksponering underslår dessuten sjelden sitt enkle formål.

Den samfunnsskadelige praksis dreier seg om mange mediers systematiske og mangesidige forvrengning og den tapte realitetsinnsikt som nødvendigvis følger med på kjøpet, over tid. Selv dokumentarer kan ikke alltid dy seg for å levere kampanjeaktig fremstillinger av seriøse tema.

Med så sterk medietilstedeværelse, det må dreie seg om samfunnspåvirkning i stort format, med kapasitet til å prege vår tilværelse over tid. Granskningskommisjonens samfunnsdiagnose denne sommeren gir kanskje en pekepinn. Vil noen av forskningsinstituttene utfordre tidsånden?

Demokratiet
Den fremstående amerikanske medieprofessoren og forfatteren Robert W. McChesney er opptatt av medienes rolle i demokratiene i sin bok The Problem of Media (2004). McChesney snakker med referanse til situasjonen i USA om The Age of Hyper-Commerialism og det demokratiske underskuddet den fører til i USA.

Den verdenskjente humanisten og språkforskeren Noam Chomsky peker likeledes i sin omtale av boken  i høst (Monthly Rewiew Magazine, October 2012) på betydningen av en frigjøring fra the rule of big business og forvandling (transition) av dagens medier via en voksende folkelig bevegelse som utfordrer deres angrep på frihet og rettferd.

Norge
I Norge viser kommersielle strategier og oppmerksomhetsteknikker i bruk at kommersialiteten har en sterk posisjon også her til lands, selv om effekten kan være noe mindre enn i USA der sterke kapitalistiske mønstre og tradisjoner er bevart i større deler av befolkningen.

Hovedutfordringen i Norge, som lenge har vært overmoden og snart trenger å bli bemøtt, dreier seg i første omgang om synliggjøring av mediestrategier og oppmerksomhetsteknikker.

Den folkelige bevegelsen vokser ikke – den er ikke en gang etablert. I denne prosessen har mediene lenge ledet med klar margin over demokratiet her i landet.

Terje G. Askan

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere