Frode Meland

Alder: 54
  RSS

Om Frode

Bosatt i hovedstaden.

Følgere

De krenkede

Publisert over 11 år siden

---

Å føle seg krenket er en menneskerett.  På verdidebatt har vi vært vitne til at noen kristne, f.eks fra adventistenes rekker, benevner den katolske kirke som "skjøgekirken" og kommer med lite hyggelige beskrivelser av kirkens indre liv.  Katolikker her på forumet føler seg krenket, se f.eks dette debattinnlegget. Det argumenteres med at den som sårer min kirke sårer meg, og det er synes åpenbart at kritikken (fordømmelsen) av kirken oppleves som fordømmelse av noe en holder hellig - ikke ulikt hva som skjer med karikaturtegninger av muslimenes profet.

Jeg vil komme med tre eksempler på hva som kan oppleves som krenkende, først ut fra mitt eget liv.  Dersom noen sier at min mor er en skjøge, vil jeg oppleve det som en krenkelse.  Dette fordi jeg er glad i min mor.  Å krenke min mor er å krenke et menneske som er hellig for meg.  Om dette skjer, kan jeg med god grunn oppsøke den som krenker og forvente en uforbeholden beklagelse.  Hvem blir krenket her?  Det er min mor, meg selv og mine søsken.

Et annet eksempel:  Homofile har vært krenket og forfulgt i århundrer.  Til relativt nylig var homoseksualitet straffbart i Norge.  Homofile har blitt brent på bål, kastet i gasskamre og blitt mobbet i skolegården.  For de aller fleste mennesker er deres seksualitet, deres lengsler og dype følelser knyttet til forelskelse og kjærlighet, noe hellig.  Dette gjelder naturligvis også homofile.  Da spør jeg:  Hvordan vil det oppleves når noen med Bibel i hånd proklamerer at homofil kjærlighet er en vederstyggelighet for Gud?  Hvem blir krenket når religiøse mennesker anser den homofile legning for å være unaturlig, uønsket, eller til og med pervers?

Til sist: Muslimer.  For ikke lenge siden trykket Dagbladet en stygg karikaturtegning av muslimenes hellige profet, utformet som en gris.  Dette blir å sammenligne med om Jesus havnet på forsiden av Dagbladet i tilsvarende mundur.  Hvem blir krenket her?

Jeg tror på empatiens kraft.  Men empati forutsetter et intakt følelsesliv.  Dersom man reagerer med å bli krenket eller såret når noen krenker min helligdom, har man et potensiale for å forstå når andres helligdom krenkes.  Samtidig, oppe i det hele, har vi noe som heter offerrollen.  For å skaffe seg sympati i en sak kan man gli inn i denne rollen selv om det strengt tatt ikke finnes grunnlag for å føle seg som et offer.  Et retorisk triks, for å sanke stemmer.  Likevel har jeg tro på en føre-var holdning i møte med våre medmennesker.  Vi vet aldri helt hvem den andre er, og hva som er den andres helligdommer.  Det bør mane til forsiktighet.

Kanskje har vi alle godt av å minnes Arnulf Øverlands ord, og skrive disse med steinskrift på tavler i vårt indre etiske univers:

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke angår deg selv.

Eller hva tror dere?

Gå til innlegget

The Passion of Christ

Publisert over 11 år siden

Det er laget en rekke filmer med utgangspunkt i, eller tema nært knyttet opp til, Jesus Kristus.  Jeg har den senere tid (gjen)sett tre av dem og kommer til å levere anmeldelser i tur og orden her på verdidebatt.  Nevnte forum bør jo være en god arena for diskusjon rundt filmer av denne karakter.  Først ut er en film som burde være kjent for de fleste, nemlig Mel Gibsons "The Passion of Christ".

Mel Gibson som skuespiller er kjent fra en rekke filmer, og mange vil huske ham fra actionfilmer som "Dødelig våpen" og "Mad Max".  Men han har vist seg fram i andre sjangre også, i filmer med noe varierende kvalitet.  Som produsent eller regissør har han bidratt en håndfull ganger, og "The Passion of Christ" ble produsert i 2004.  Filmen er en svært realistisk beskrivelse av Jesu siste timer, fra han ble tatt til fange i Getsename og fram til døden på korset.  Når jeg sier "svært realistisk" så mener jeg det.  Her spares ikke på kruttet, i kjent Gibson-stil.  Jesu lidelser skal bankes inn i hodet på publikum med særdeles sterke virkemidler.  Med filmatisk presisjon kan vi studere de bloddryppende detaljer når spikre slås gjennom kropp, eller når pisk flerrer opp hud så blodet spruter utover gulvet.  Filmen er en studie i menneskelig smerte og lidelse.

Jeg husker en uttalelse fra en pastor på radio; "Se denne filmen og du kommer garantert til å bli frelst!"  Dessverre for ham kan jeg ikke svare bekreftende på det.

Filmen ble, til tross for de sterke scener som ikke egner seg for hverken barn eller sårbare sjeler forøvrig, omfavnet av kristne fra ulike kirkesamfunn.  Jeg kan forstå det.  For de kristne går nettopp Jesu lidelseshistorie direkte inn i kjernen av budskapet: "For vår skyld ble han såret og knust, straffen lå på ham..." og så videre.  Det må legges til at ikke alle kristne syntes godt om filmen.  Man kan diskutere hvor fruktbart det er å fordype seg i de bloddryppende detaljer, selv for troende mennesker.  Men viktigere enn hva filmen måtte bety for de allerede svorne hengivne, er spørsmålet om filmen har noe å si til ikke-troende.

Mitt svar er: Kanskje.  Dersom det som skal til for å endre livssyn og bli kristen, er inngående og nær pinlige studier av de fysiske smerter Jesus gjennomgikk i noe som tross alt ikke var veldig mange timer, så må jeg si jeg lurer på hvor gjennomtenkt en slik livssynsendring er.  Kanskje noen lar seg drive av de sterke scener inn i en kristentro, men hvis de ikke har skjønt budskapet før, hvorfor skal man så skjønne det bedre etter denne bloddryppende seanse?

Der filmen kanskje kan fungere for ikke-troende, er en studie av menneskelig lidelse.  Men da er Jesu historie ikke unik.  Det har opp gjennom historien vært groteskt mye lidelse og urett.  Tenk på de ufattelige lidelser forårsaket av krig, tortur, voldtekt og kriminalitet, men også i forbindelse med sykdom og naturlig død.  Jesu siste timer kan således - kanskje - fungere som et eksempel på hva lidelse og urett er.  Konseptet kan fungere, men da spør jeg:  Hvorfor akkurat Jesu lidelseshistorie, når det er så mange andre å ta av?  Så mangler det jo heller ikke på filmer som beskriver andre menneskers lidelse.

Det som trekker filmen opp, er stram regi, god hovedrolleprestasjon og autensitet.  Blant annet så snakkes det ikke som i så mange andre filmer engelsk.  Språket er arameisk, hebraisk og latin.  Gibson har fått kritikk for å ta seg noen historiske friheter, og for at hans katolske bakgrunn skinner skarpt igjennom.  Likeledes har det vært kritikk rettet mot at filmen fremstår som antisemittisk - uten at jeg skal gå i detaljer her.

Det er en film det er vanskelig for ikke å si umulig ikke å bli berørt av, selv for ikke-troende, men det faktum alene gjør den ikke nødvendigvis til en god film. Jeg triller terningkast 4.

(Bilde er public domain - og er IKKE fra filmen.  I filmen ses hovedpersonen i langt mer redusert tilstand)

Gå til innlegget

Hvor ble undringen av?

Publisert over 11 år siden

---

Så mange mennesker med så sterke meninger.  Med harde ord, påstander om "fakta", og brutal selvsikkerhet bankes budskapet inn om at jeg har rett.  Verdidebatt er såvisst intet unntak.  Men jeg vil nå invitere deg inn i et annet landskap; et undringens landskap der vi stiller spørsmål heller enn å besvare.

Som barn var vi åpne.  Vi undret oss og syntes alt var hemmelig, spennende, kanskje litt farlig, men iallefall nytt.  Etterhvert som vi viklet oss ut (utviklet oss) mot det vi kaller voksne ble vi gradvis mer blaserte og i takt med dette mer skråsikre.  Langsomt forsvant undringen.

Jeg tror verden trenger mer undring, og mindre skråsikkerhet.  Istedet for å vite, kan vi ane.  Istedet for å svare, kan vi stille spørsmål.  Istedet for å lukke, kan vi åpne.  For hvis vi skal være helt ærlige med oss selv, er det ikke et stort under at akkurat jeg er til?  Den mystiske erfaring av å være, er ikke den mer verdifull enn alle kunnskaper vi måtte mene å ha?

Vi tror vi kan fatte tilværelsen gjennom ord.  Hvilken illusjon!  Ord har kraft; helt klart, men ord er også veldig begrenset.  Kanskje musikk går mer i dybden?  Eller hva med dans; vi burde kanskje danse vårt anliggende for hverandre?  Men dersom omstendigheter tvinger oss til ord; slik verdidebatt begrenser oss, så kan muligens den kraft som ligger i poesiens språk være nærmest til å beskrive det ufattbare, underfundige og mystiske, og hvem kan vel gjøre akkurat det bedre enn de store skogers poet, Hans Børli, som med øksa i ene handa og notatblokka i den andre søker det som ligger bakenfor;

Men drøm din drøm
Det er det eneste
som kan verge dine øyne
mot altfor nakne syner:
Drømmen er blømmende lyng
som skjuler dødens helleristninger
på grunnfjellet i ditt sinn.

Vi må aldri slutte å undre oss.  Blir du med?

Gå til innlegget

Uff, denne tidsånden!

Publisert over 11 år siden

---

Hanne Nabintu Herland er en modig dame.  Gjennom leserinnlegg og hennes mye omtalte bok "Alarm" flagger hun synspunkter som hører til et mindretall som av og til liker å ikle seg offerrollen.  Men i dette innlegget vil jeg argumentere for at det hun fremfører ikke er annet enn gammelt nytt.  Det er nå som før, kritikk av den fra de kanter alltid utskjelte og forhatte tidsånden.

Tidsånd er et merkelig ord.  Som om enhver tid har en metafysisk ånd - hva nå "ånd" er for noe - som lar seg fange gjennom objektiv analyse.  Det som er helt sikkert er at det alltid har vært mennesker som kritiserer den tid de selv lever i.  Paulus gjorde dette flittig; han sier om hedningene at "deres tanker er tomhet, deres forstand er formørket" og "avstumpet er de blitt, de har kastet seg ut i utsvevelser, gir seg hen til all slags umoral" (Efeserne 4).  Han er just ikke enestående i historien.  Lett omskrevet kunne Herland ha skrevet dette.

I vårt eget land har vi et politisk parti tuftet på kamp mot den til enhver tid rådende tidsånd, men fremfor alt har vi bedehusland.  Jeg minnes eldre menn (kvinner har vel ikke stemmerett) som med alvorlig mine og brillene langt nede på nesen står fram og forkynner at enden er nær - umoralen rår.  Så hva er det egentlig Herland gjør som er så annerledes enn den langt eldre mannlige pastor fra Jæren?  For å være ærlig - veldig lite.  Det underliggende budskapet er forbausende likt; og det gjaller et ekko fra Paulus gjennom de mange dystre menn og kanskje noen kvinner fram til Herlands moderne variant av tidsånd-kritikk.  Men det er likevel minst to ting som er annerledes denne gang:

For det første stilen.  Herland er en blond og ung skjønnhet som tatt rett ut fra Caffe-Latte-land, hun er akademiker, og hun pakker ikke inn budskapet i formildende omstendigheter.  Men la oss ikke blende av det ytre, eller av stil.  Det underliggende budskapet er som sagt det samme.

Det andre hun skiller seg ut på - og kanskje viktigere - er svaret på spørsmålet; hva er alternativet til tidsånden?  Som svar på denne utfordring har bedehusland et forfriskende krystallklart svar; nemlig Jesus Kristus.  Det er på en måte noe veldig frigjørende når folk har klare (men ikke nødvendigvis riktige) svar på komplekse problemstillinger.  Jeg er derimot adskillig mindre sikker på hva Herland mener er løsningen som skal få oss ut av det påståtte elendet.  Og det er interessant:  Jeg tror Herland er klok nok til ikke å gå i bedehusfella, for hun vet at det i Norge (dessverre, kanskje) er gratisbillett ut av debatten å stå med Bibel i ene hånda mens man gjør korsets tegn med den andre.  Men denne etter mitt syn nøling med å presentere alternative løsninger, en nøling som kanskje gjør henne noe mer presentabel i kretser utenfor bedehusene, er også en felle:  Av mangel på alternativer - på gode løsninger - for å møte tidsånden står man i fare for kun å fremstå som en sur moralist.

Så hva er det Herland mener skal redde oss fra undergangen?  Slik jeg ser det kaster hun frem en rekke begreper som alle har det til felles at de reiser flere spørsmål enn de besvarer.  Ta for eksempel begrepet "religiøse/kulturelle tradisjoner".  Javel, hvillke tradisjoner da?  Julaften, Ramadan, påskevalfart til Betlehem, eller vil hun ha oss alle ned på kne foran alteret?  Vi minnes med sorg den tradisjon vi har hatt for å sykeliggjøre homofili.  Er det du vil vi skal gjøre, Herland?  Så fronter hun "konservative verdier", hvilke verdier da Herland, som ikke allerede er sammenfallende med humanistiske idealer?  I et intervju med Aftenposten aner vi et glimt av usikkerhet;  for hun "forkaster det ene svaret etter det andre, i taushet", men så sier hun "For å kunne møte andre med toleranse må vi selv ha et ståsted, og det er vi i ferd med å miste nå" og peker på Den norske kirke som en mulighet.

Den norske kirke?  Skal den redde oss fra undergangen?  Er det selve kirkebyggene hun tenker på, eller den gode stemningen inne i gudshuset; liturgiens monotone kontemplasjon og 1700-talls salmene?  Eller handler det om at vi faktisk må tro på det presten forsøker å formidle som sant?

Og hvilke biskoper skal man vende seg til; de liberale eller de konservative?  Hvilket homofilisyn vil bringe samfunnet ut av det umoralske uføre?  Og hvorfor akkurat Den norske kirke?  Hva med alle frimenigheter rundt omkring; eller den katolske kirke for den saks skyld, og hvorfor ikke høre på Jehovas vitner?

Som ivrig deltaker på verdidebatt og andre fora, og som interessert i det som rører seg rundt omkring i samfunnet vårt, så stiller jeg meg ytterst skeptisk til tanken om å finne noe blandt de kristne som forener dem, uten at det blir et spørsmål om personlig tro.  Det eneste jeg finner som er felles for alle kristne, lek eller lærd, uavhengig av kirke eller menighet, er troen på at Jesus Kristus døde for våre synder.

Og hvis det er Herlands egentlig syn, bak den velformulerte retorikken, så gjør det hennes kritikk av tidsånden i enda større grad til gammelt nytt; og velkommen tilbake til bedehusland.

Gå til innlegget

Tro og visshet

Publisert over 11 år siden

---

"Jeg vet, på hvem jeg tror".  Det vites ikke hvem som ytret dette for aller første gang i verdenshistorien.  Men at disse seks ordene lodder på dypet er det ingen tvil om.  Så er det også skrevet bøker med denne tittel.

Jeg synes det er godt sagt, fordi det forteller noe viktig om tro og visshet.  Det forteller at tro ikke er det samme som viten.  Og det forteller at det vi derimot kan vite, er hva vi kan tro på.  Godt gjort, å si så mye om så omfattende ting med bare seks små ord!  Sannsynligvis er flertallet av jordas befolkning troende på en eller annen måte.  Veldig mange av de troende med hvert sitt gudebilde og hver sin tro, kan i det minste samles om dette: "Jeg vet, på hvem jeg tror".  Seks små ord som binder den religiøse verden sammen.  Hvilke andre seks ord klarer det?  Jeg kjenner ingen.

Ytterligere fascinerende er det om man tilføyer ett ord til de seks.  Det er ordet ikke.  Resultatet blir: "Jeg vet, på hvem jeg ikke tror".  Om originalen favner vidt, favner denne enda videre. Forunderlig nok, ved å stille de to setninger ved siden av hverandre, syntaktisk kun skilt ved ett eneste ord, så bærer disse tretten ord hele verden på sine skuldre.  Også ateisten kan si: "Jeg vet, på hvem jeg ikke tror."  Tretten ord som skaper den reneste magi:

Jeg vet, på hvem jeg tror.  Jeg vet, på hvem jeg ikke tror.

Forunderlig, ikke sant?

Her på verdidebatt overøses vi med ytringer om hvem vi tror på.  Så da blir dagens spørsmål:  Hvem tror du ikke på?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere