Frode Meland

Alder: 54
  RSS

Om Frode

Bosatt i hovedstaden.

Følgere

Vulkanen

Publisert over 11 år siden

---

Så har det skjedd igjen:  Vår planet gjør akkurat som den vil, totalt uavhengig av hva vi mennesker måtte mene.  For noen måneder siden kunne vi se TV-bilder fra en ufattelig tragedie på Haiti.  Jordskorpen gjorde som den ville, og nå gjør den det igjen, men denne gang er det vi som rammes; av vulkanutbruddet på Island.  Konsekvensene er foreløpig ikke død og fordervelse, men at vi blir minnet om hvor usikkert og kaotisk alt egentlig er, bak det tynne sløret av sivilisasjon.

Pr skrivende stund er all flytrafikk ikke bare i Norge, men også i hele Nord-Europa, i ferd med å bli lammet.

Det første jeg tenker, er dette:  At vi bør lære.  Vi bør lære at menneskeheten og sivilisasjonen har skapt et sikkerhetsnett - spesielt rundt oss i rike Norge - som beskytter oss mot den rå og brutale virkeligheten som ingen hensyn tar.  Vi er blitt storforlangende, og krever at flyene går, at staten stiller opp når ulykke eller sykdom rammer, og at lyset tennes når vi skrur på bryteren.

Men intet av dette er en selvfølge.  Virkeligheten, bak sivilisasjonens tynne ferniss, stiller hverken fly, stat eller lysbrytere til disposisjon for noen.  Alt må vi bygge opp selv, gjennom slit, arbeid og innsats.  Eller gjennom grenseløs flaks fordi det lå olje under føttene våre.  Vulkanen på Island bør lære oss verdien av å IKKE ta vår rikdom og våre rettigheter som en selvfølge, men mane til ydmykhet og til kamp for at vår ufattelige rikdom skal komme de fattigste blant oss til nytte, også de som hverken fly, stat eller lysbrytere har.

Ydmykhet, folkens, ydmykhet....  og takknemlighet for det vi har.

Gå til innlegget

Brev til Hanne N. Herland

Publisert over 11 år siden

---

Hanne N. Herland skriver et brev til landets biskoper og oppfordrer til kamp mot all umoralen.  Jeg derimot, skriver et brev til Herland og spør om noe som har forundret meg en stund, og som enten kan skyldes at jeg har misforstått fullstendig, eller at Herland mangler en vesentlig dimensjon i sin samfunnskritikk.

---

Kjære Hanne N. Herland.

I ditt brev til landets biskoper, maner du til kamp for fellesskapsidealer som solidaritet, empati og nestekjærlighet.  Det er bra.  Du vil umoralen til livs, og jeg kan være enig med deg i at det er en god del umoral rundt omkring.  Det er for eksempel for mye kriminalitet, det er håpløst utdaterte fordommer mot homofile, og det er snuskete mistenkeliggjøring av muslimer.

Men det er en ting jeg virkelig savner i din kritikk av samfunnet.  Og det kan skyldes at jeg rett og slett ikke har fått med meg de innlegg der du tydelig og uten forbehold flagger kamp mot denne umoral.  Derfor skal du få en sjanse til å overbevise om at du ikke har glemt den aller viktigste kampen.  For det kan være at jeg ikke har slumpet til å se det.  Jeg må dog innrømme at jeg har lest alle dine innlegg her på verdidebatt, og egentlig ikke funnet noe av det jeg snakker om - til min dype skuffelse.

Jeg snakker om den aller viktigste kampen; nemlig miljøkampen.  Vår lille og sårbare klode er nemlig syk.  Det har festet seg en slags parasitt på planeten, som heter homo sapiens.  Dette dyr forsyner seg GROVT av ressursene.  Menneskedyret fortrenger og utrydder andre arter av levende vesener i et tempo knapt sett makan til.  I naturen hoper miljøgiftene våre seg opp og forstyrrer viktige økosystemers balanse.  Klimaet er i endring på grunn av oss og hvis vi ikke gjør noe idag, står vi i fare for å påføre naturen og våre etterkommere enorme belastninger.  Alt dette på grunn av våre handlinger - idag.

Derfor savner jeg din moralske harme over den oljefeite nordmannen som brøler rundt i sin bensinslukende monsterbil, eller som tar tre sydenturer i året.  Jeg savner harmen over at et enormt mye større antall mennesker enn det finnes nordmenn, må avfinne seg med å leve på under en dollar om dagen.  Jeg savner engasjementet for utjevning av rikdom og rettferdig fordeling av godene.   Hvor ble det av harmen over at titusenvis av underernærte og syke barn dør hver dag, mens vi i den rike del av verden faktisk kunne gjort noe med det?  Hvor er harmen over forbrukersamfunnet, som piner jordas ressurser, som kaster fullt brukbare ting på søppelhaugen og som etterlater en febersyk jordklode til våre barnebarn?

Du må ikke glemme at dette er den aller viktigste kampen.  For hvis vi ikke gjør noe med vår livsstil, vil det knapt være en biosfære igjen å leve på om noen generasjoner.  Da skal du få se innvandring og kulturkonflikt min gode Herland, når millioner av mennesker fordrevet av klimaflukt, vil inn til oss!

Som sagt; alt dette kan skyldes at jeg har gått glipp av dine innlegg der du klart og tydelig adresserer denne umoral.  Du skal derfor få en sjanse til å bevise at ditt miljøengasjement er intakt.  Jeg må si jeg forventer at du i din bok "Alarm" vier en betydelig del av boka til nettopp miljø og klimakrise, vår tids aller største utfordringer, som hele menneskeheten står ovenfor, og hvor vi rike nordmenn dessverre må påta oss en betydelig skyld.  Jeg tar det som en selvfølge at en bok med denne tittel klart adresserer de aller groveste synder vi gjør.


Gå til innlegget

Jentene på Toten

Publisert over 11 år siden

---

På NRK går for tiden en fascinerende dokumentarserie om transer - altså personer som enten på heltid eller på deltid søker en kjønnsidentiet som er motsatt av det kjønn de er født med.  I denne serien møter vi menn som kler seg som kvinner, som føler seg som kvinner og som ønsker å ha en rolle som kvinne enten hele tiden eller av og til.

Det er fascinerende, av mange grunner.

Debatten om hva som er kvinnelig og mannlig, feminint og maskulint, er en eldgammel debatt.  I vår tid skapes det av og til et inntrykk av at kvinner og menn fra naturens side er veldig like - at kjønn er noe som nærmest er påført av omgivelsene (jfr Harald Eia og "Hjernevask").  Mennene/kvinnene i denne serien utfordrer en slik tanke.  De er født som menn, men føler seg som kvinner.  Elegant, og kanskje for noen av dem ikke så rent lite sexy, ikler de seg gjerne en sterk klassisk kvinnefigur, med sminke, stæsj og klar kjønnskoding.  Noen vil kanskje si; vel så feminint som kvinner flest gjør det.

Men her er mer; transene utfordrer våre forestillinger om normalt og unormalt, om moralsk rett og galt, om retten til å være seg selv og behovet for å finne sin identitet.  Etter århundrer i skam og fornedrelse har vår sivilisasjon endelig akseptert homofili som noe annet enn en sykdom (skjønt, noen henger fast i gamle fordommer fortsatt...)  Nå er det på tide at vi gjør det samme med transene!  Og her kan jeg gjerne være litt personlig:  Jeg har nok tidligere kjent på fordommer, kanskje også frykt, for transer.  Men disse fordommer har jeg tatt et oppgjør med, og føler jeg idag kan si at jeg respekterer fullt ut transenes behov for å finne seg selv gjennom sitt for meg noe uvante uttykk.  Så ble jeg kvitt den fordommen....

Det er noe veldig befriende med mennesker som våger å være seg selv - også i det ultimate paradoks å være født som kvinne i en mannskropp.  Disse folka driver ikke med dette som en eller annen dum spøk.  Det er alvor; de føler at kroppen ikke harmonerer med den indre identitet.  Slike følelser skal vi andre respektere!  Og kanskje kan vi lære noe om viktigheten av å finne oss selv - i våre egne liv.  Noe som ikke alltid er like lett.  Som en i serien sier det; "Be yourself - everyone else is already taken".

Serien kan følges på nettet, sjekk denne linken.  Med advarsel om at du kan komme til å utvide din horisont.

(Bilde fra Flickr)

Gå til innlegget

Life of Brian

Publisert over 11 år siden

-

Dette er siste film ut i min anmelderserie om filmer knyttet til Jesu liv eller omstendigheter.  De to første var "The Passion of Christ" og "Jesu siste fristelse".  Om sistnevnte skapte furore, er det for intet å regne mot det rabalder som oppsto rundt Monty Python-gjengens "Life of Brian" fra 1979.  Det gikk så langt at kristne klarte å overbevise Statens Filmkontroll om å stoppe filmen i Norge (riktignok bare for en kort periode).  Dette medførte at filmen i Sverige ble markedsført med "Så morsom at den er forbudt i Norge".

Det første man må merke seg med denne filmen, er at den IKKE handler om Jesus Kristus.  Filmen er faktisk tro mot evangeliene idet den eneste scene med Jesus involvert er hentet fra bergprekenen.  Handlingen utspiller seg på Jesu tid, og vi følger den unge mannen Brian.  I løpet av noen skjebnesvangre dager blir stakkars Brian ført inn i en jødisk opposisjonsgruppe som utfører sabotasjeaksjoner mot romerne.  Via en serie uheldige og ikke så rent lite komiske omstendigheter, blir Brian fullstendig mot sin vilje tatt for å være Messias av en gruppe religiøse fanatikere.  Jo mer motstand han gjør, desto mer tar fanatikerne ham for å være selve frelseren.  Til sist, nok en gang via en særdeles stor dose uflaks for Brians vedkommende, dømmes han av romerne til korsfestelse - sammen med 140 andre.

Filmen er en komedie og må tas for det.  Som sagt vekte filmen enormt sterke reaksjoner fra kristne som følte deres læremester Jesus krenket.  Jeg kan tenke meg at sluttscenen er den viktigste grunnen; der Brian henger på korset, uskyldig straffet til døden (likesom Jesus, og forøvrig likesom mange andre mennesker).  Scenen kulminerer i den kjente, men for alle ikke like kjære, sekvens der de 140 velger å se lyst på livet (eller døden), mens de synger plystresangen "Always look at the bright side of Life".  Og det er vel her mange kristne føler deres hellighet krenket.

Jeg skal ikke gå i dybden på dette.  Men jeg mener mange kristne misforstår filmen.  Den handler IKKE om Jesus, filmen er en satirisk og ramsalt kritikk av religiøs fanatisme.  Kritikk av fanatisme er berettiget, ja vi ser vel religiøs fanatisme også på verdidebatt.  Jeg synes filmen klarer dette på en mesterlig måte, med en serie uforglemmelige scener.  Ja, det er harselas, ja det er komedie, men hvorfor skal dette med religion alltid være så dødsens alvorlig?  Monty Python scorer helt i toppklassen og jeg nøler ikke et sekund med å gi filmen terningkast 6.  I disse tider, med karikaturtegninger og påstander om blasfemi både her og der, er filmen aktuell som aldri før.

For en liten smakebit av filmen, sjekk denne linken.

Gå til innlegget

Jesu siste fristelse

Publisert over 11 år siden

-----------

Dette er andre innlegg i min anmelderserie om filmer knyttet til Jesu liv eller omstendigheter.  Først ut var Mel Gibsons "The Passion of Christ", men denne gang handler det om Martin Scorseses film fra 1988 med tittelen "Jesu siste fristelse" (The last Temptation of Christ).  En film som ble oppfattet som svært kontroversiell.  I USA krevde kristenkonservative at alle filmruller inkludert originalen skulle brennes på bålet.  Det sier sitt.

De to nevnte filmer er som motstykker til hverandre, og det gjør dem også interessante å sammenligne.  Mel Gibsons bloddryppende drama konsentrert ned til de siste timer av Jesu liv.  Scorsese derimot bruker ca to minutter på blod og gørr.  Desto mer på Jesu liv og gjerning.  Filmen tar utgangspunkt i en roman skrevet av Nikos Kazantzakis, og handlingen er på mange måter forbausende tro mot evangeliene.  Vi kjenner igjen mye; Jesu bergpreken, helbredelser og åndeutdrivelser, ja sogar Lasarus' oppstandelse fra de døde skildres.  Det er ingen tvil om Jesu spesielle evner.  Men det som skiller boka (og filmen) fra evangeliene er en inngående beskrivelse av Jesu menneskelige side hva angår det å føle usikkerhet, ambivalens, frykt, tungsinn og ikke minst det å bli fristet.

I filmen møter vi en høyst menneskelig Jesus.  Han er redd og usikker.  Han skjønner ikke helt hva som er hans kall, iallefall ikke til å begynne med, og han fristes i såvel ånd som kjød.  I løpet av filmen gjennomgår karakteren, godt spilt av William Dafoe, en betydelig utvikling.  Han kjemper den eldgamle kampen mellom ånd og kjød, mellom ideal og virkelighet.  Langsomt, men sikkert, blir han mer klar over sin spesielle gjerning på jord.  Når han så til sist henger på korset, kommer djevelen til ham med sin aller siste fristelse - og her avviker det hele naturligvis fra evangeliene.  Jesus tilbys å slippe den smertefulle dødskamp på korset og få leve et helt vanlig menneskelig liv.  Han tilbys ekteskap (med Maria Magdalena), å få barn og så videre.  Alt dette gis Jesus, om han er villig til å tre ut før det avgjørende dødsøyeblikk.  Hvilket naturligvis ville passe djevelens agenda som hånd i hanske.

Jeg skal ikke røpe om Jesus står imot fristelsen.  Men jeg synes filmen klarer å tilføre Jesus-skikkelsen noe nytt - iallefall for meg.  Ofte legges fra kristent hold et veldig stort fokus på Jesus som Guds sønn.  Men Bibelen sier jo klart og tydelig at han var både menneske og Gud.  Jeg synes filmen lykkes godt med å synliggjøre mennesket Jesus, med alt det innebærer å faktisk være et menneske.  Dette gjør at det som skjer med Jesus også gir gjenkjennelse i oss selv - hvem av oss har ikke kjent på frykt, usikkerhet eller fristelser?  Spesielt sterk synes jeg sekvensen fra Jesu 40 dager lange ørkenvandring er, der han fristes etter alle kunstens regler av djevelen.  Dette klarer regissør Scorsese å realisere uten moderne datagrafikk og avanserte virkemidler.  Og det fungerer.

Apostelen Judas - han som forrådte - spiller en veldig sentral rolle i filmen.  Samspillet mellom Jesus og Judas slik det fremstilles gir rom for ettertanke, og å se det hele fra en kanskje ny vinkel.  Svært interessant.

Jeg kan ikke skjønne hvorfor filmen fikk slik motstand.  Men ifølge Wikipedia ses filmen idag i et langt mer positivt lys blant kristne.  Filmen lykkes med å tilføre den fascinerende og uutgrunnelige Jesus-skikkelsen noe nytt samtidig som den er rimelig tro mot evangeliene.  Jeg hadde en stor filmopplevelse gjennom de 150 minutter og nøler ikke med å gi den terningkast 5.

Til sist er det verdt å merke seg at filmen ble Oscar-nominert for beste regi, at filmmusikken laget av Peter Gabriel fikk en Grammy-pris, og det er også litt av en kuriositet å se David Bowie i rollen som Pontius Pilatus...

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere