Frode Meland

Alder: 54
  RSS

Om Frode

Bosatt i hovedstaden.

Følgere

Tanker fra en kirke

Publisert over 9 år siden

Jeg er ikke troende, og det er svært sjelden jeg setter min fot i en norsk kirke. Men på reise i Sør-Europa drar jeg alltid innom en eller flere katolske kirker, og der kommer alltid tankene strømmende.

Jeg kom nettopp hjem fra en tur til Roma, denne forunderlige og fantastiske by.  Kirkene der nede imponerer meg.  Peterskirken, naturligvis.  Santa Maria Maggiore - hvem blir ikke imponert over det veldige bygg.  Men skal jeg få roen må jeg vekk fra alle turister.  Jeg har også en tendens til å gruble litt for mye over hvordan i huleste folk i middelalderen klarte å bygge disse fantastiske kirkene.  Derfor oppsøker jeg helst en mindre kirke liggende i en bakgate.

Det var nettopp en slik kirke jeg fant denne gangen.  Husker ikke navnet, det spiller heller ingen rolle.  Ingen turister.  Noen eldre koner gjør korsets tegn foran Maria og Jesusbarnet.  Ei nonne nynner svakt på en salme.  En ung mann på kne foran alteret.    Jeg setter meg ganske langt bak og da kommer tankene som de alltid gjør.

Få ting utfordrer min ikke-tro som å være i en slik kirke.  Denne gang tenker jeg på de mennesker jeg er glad i; jeg tenker på livet, døden og alt sammen.  Hva er meningen med denne planeten?  Hva er meningen med meg og mitt liv?  Er det fånyttes å spørre etter mening - heller leve livet uten å fundere for mye?  Jeg oppdager som vanlig at spørsmålene er flere enn svarene.  Det er slik jeg erfarer tilværelsen; bedre å stille gode spørsmål enn å komme med dårlige svar.

Et maleri forestiller Jesus innfor det høyeste råd.  Noen menn står i bakgrunnen og smiler stygt.  Jeg tolker dette som bibelens skriftlærde presteskap, de som vil ha Jesus hengende på korset jo før jo heller.  En mann står ved siden av Jesus og jeg forstår at det må være Pontius Pilatus.  Han ser snill ut.  Jesus ser også snill ut, men kanskje litt sliten.  Det er forståelig, omstendighetene tatt i betraktning.  Noen engler svever over hans hode.

Jeg kommer til å reflektere over Pontius Pilatus og blir minnet på mitt ultimate favorittvers i Bibelen.  Ja, selv en agnostiker kan altså ha yndlingsvers.  Riktignok henger det ikke i glass og ramme over senga mi men jeg vurderer saken fortløpende, må vite.  Det er heller ikke ett helt vers, kun tre ord som former et av de spørsmål jeg selv nettopp har grublet over.  Vi finner det i Johannesevangeliet kapittel 18 og jeg føler at maleriet på veggen i den lille kirken formidler det hele.  Pontius forhører Jesus for å finne ut hvem han er og hva han har gjort for galt.  Jesus snakker om sannhet, og da kommer favoritten, for landshøvdingen Pilatus spør nemlig i vers 38:

Hva er sannhet?

Jeg skjønner lite av de svar Jesus gir landshøvdingen i evangeliene.  Det er tåkete materie for en som meg og for hvert svar Jesus kommer med så kommer jeg med tre kritiske spørsmål.   Men dette spørsmålet, stilt av en romersk embetsmann, er selve episenteret for min grubling over tilværelsen enten jeg sitter i den lille kirken i Roma eller ved et stille skogstjern i mitt elskede Nordmarka.  Og jo mer jeg tenker over det, desto mer innser jeg hvor viktig, riktig og fantastisk dette spørsmålet er.

I min fjerne fortid som troende har jeg hørt mang slags preken.  Men aldri har jeg hørt noen preke over disse tre ord fra skriften.  Det er synd.

Jeg går ut igjen, tråler gatene og finner Piazza Navona, denne store åpne plass midt i byen med sine flotte husfasader.  Setter meg ned ved fontenen og kjenner italias oktobersol varme mitt kinn.  Takk Pontius for din undring.  Du må ha skjønt noe viktig.  Og jeg kjenner ekkoet fra en undrende sjel til en annen gjennom århundrene.  Hvis noe er magi, må det være at det samme spørsmålet kan stilles også idag og - vil jeg tro - til alle tider.

Det er igrunnen et mysterium, det hele.  Undringens tid er ikke forbi, heldigvis.

Gå til innlegget

Er han sinnsyk?

Publisert nesten 10 år siden

Spørsmålet om Anders Behring Breivik er gal er ikke bare interessant for juristene. Det er også interessant for alle oss som forsøker å forstå hvordan dette kunne skje.

Såkalt fagekspertise skal nå sette seg ned og analysere Behring opp og ned for å finne ut om han er gal.  Men uavhengig av hva de måtte komme fram til kan vi alle ha en mening om saken.  Er mannen rett og slett sinnsyk, eller er det den ekstremistiske ideologi han fremmer som er sinnsyk?  Spørsmålet er viktig.

Sara Azmeh Rasmussen våger å stille spørsmålet i denne kommentaren.  Jeg siterer henne:

Breivik så på seg selv som «en som knuser ondskap og bringer lys». Sinnssykt, vil mange si. Jeg er ikke sikker. Å betegne alle ekstreme, for oss ubegripelige utslag av ideologisk fanatisme som en gal manns verk, er å parkere ekstremisme i en medisinsk kategori for å unnslippe krevende etisk og politisk debatt og arbeid.

Så sant.  Debatten er allerede igang ikke minst her inne.  Hva mener du - er mannen sinnsyk eller er ideologien sinnsyk eller begge deler?

Gå til innlegget

Steiner må snus!

Publisert nesten 10 år siden

I kjølvannet av den fryktelige hendelsen alle nå snakker om, dukker helt berettiget spørsmålet opp; hvordan kunne dette skje? Vi må ikke være redd det spørsmålet, for dette er et livsviktig anliggende å finne ut av.

---

Hvilke steiner er det så å snu i denne saken?  Mange, er jeg redd.  Og for hver stein som snus, så reagerer alltid noen på at akkurat den steinen plukkes opp.  Petter Nome har allerede snudd Frp-steinen, noe det har kommet reaksjoner på også på Verdidebatt.  Men er det irrelevant å trekke denne steinen inn i debatten?  Nei, det er ikke det.  Heller ikke Frp slipper unna, for faktum er at drapsmannen var medlem i Frp i en årrekke og til og med hadde verv der.  Men det betyr ikke at Nome er heldig med hverken timing eller måten han snur steinen på.  Nok om det.

Andre steiner som må snus: Drapsmannen hevder tilknytning til kristendom og til frimureri.  Er det irrelevant?  Nei, ikke i utgangspunktet.  Kanskje må vi legge disse steinene ned med merkelappen "irrelevant" og det endog ganske raskt, men det betyr ikke at vi må late som de ikke finnes.

Olav Rune Ekeland Bastrup, en av forumets dyktigste skribenter, har snudd en stein der det står ytre-høyre, og en det står document.no på.  Jeg synes ikke de som argumenterer mot at dette er relevant å trekke inn, argumenterer særlig godt.  Så kan det være at OREBs timing rett etter katastrofen var uheldig.  Men steinen må snus!  Vi må se på disse tingene og vurdere om det er relevant.

Spesielt merkelig synes jeg det er med personer som tidligere har argumentert hardt for relevansen av islam i forhold til 11/9 og andre aksjoner, og som blankt avviser betydningen av antiislam og ytre-høyre ideologi for vårt hjemlige 22/7.  Disse personer må hoste opp argumenter for hvorfor islam er relevant i første case, og ytre-høyre irrelevant i andre case.  Jeg har til gode å se slike gode argumenter.

Klarsynt er jeg ikke, men en spådom kommer jeg til å gi: Jeg tipper alle steiner som kan snus kommer til å bli det de kommende år.  Debatten vil bli lang, tildels hard og dessverre ikke uten mennesker som føler seg støtt fordi nettopp deres gruppe blir satt under lupen.  Tiden for sinte mennesker er ikke over og kommer vel aldri til å bli det.

Gå til innlegget

Kvinner hvor er dere?

Publisert over 10 år siden

 

Jeg synes å ha sett en viss utvikling på forumet den siste tiden.  For det første er det økende antall innvandringsdebatter, og antagelig økende "temperatur" i tillegg.  For det andre ser jeg færre kvinner her på Verdidebatt.  Jeg lurer på hvorfor, og om det eventuelt er en sammenheng.

For få minutter siden sjekket jeg "Sist logget inn" på forsiden.  Av de 21 personer som vises der, var det en - 1 - kvinne.

Kvinner, hvor er dere?  Dere er savnet her inne.  Fordi deres stemmer er viktige i enhver verdi-debatt.  Jeg undrer meg på hvorfor dere ser ut til å være i mindretall for tiden, og lurer på om det har noe med den opphetede innvandringsdebatten å gjøre.  Eller er det andre årsaker?

Uansett: Velkommen tilbake.  Dere er savnet.

 

Gå til innlegget

Tid for ømhet

Publisert over 10 år siden

Har du lyst til å se en film om god gammeldags medmenneskelighet? Da bør du se "Another year" som går på kino nå, en film som i disse Maria Amelia-tider minner oss om verdien av omtanke for vår neste.

Mike Leigh er kjent for storfilmer som "Vera Drake" og "Happy-Go-Lucky", og med denne siste filmen skriver han seg inn i britisk filmhistorie.

Sjelden har jeg sett en så enkel historie bevege meg så dypt.  Filmens handling spinner rundt et vellykket og lykkelig middelklassepar, men i veldig liten grad om dem, mer om deres venner og familie.  Her møter den brutale virkeligheten oss i form av en lettere alkoholisert og nevrotisk kvinne, en dypt ensom mann og den alltid nærværende døden.  Gjennom et års forløp blir vi kjent med disse sårbare menneskene, som bærer på savn og sorg over at livet ikke ble helt som de tenkte.

Oppe i dette står altså de to lykkelige som bautasteiner og hegner om de evige verdier nestkjærligheten medbringer.  De åpner sitt hus og sitt hjerte for de lidende:  Kom inn i varmen, du er et verdifullt menneske.  Samtidig er det en underliggende uro i filmen; hvorfor er disse to så harmoniske?  Hva har de gjort som de andre ikke gjorde, eller omvendt?

Slike filmer viser oss at den ofte lovpriste helten i filmverden, f.eks i form av James Bond, er tanketomt og virkelighetsfjernt.  De virkelige helter i denne verden er hverdagsmennesker som kjemper med livene sine, og som deler av seg selv på vegen.  Filmen er en hyllest til nestekjærlighet, til humanisme og til de varme hjerter.  Anbefales!

Det er en tøff tid vi lever i, men det er også en tid for ømhet.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere