Frode Meland

Alder: 54
  RSS

Om Frode

Bosatt i hovedstaden.

Følgere

Høyre og venstre - og viljens frihet

Publisert nesten 8 år siden

Jeg vil i dette innlegget forsøke å vise at forskjellene mellom politikkens venstre- og høyreside bunner i forskjellig menneskesyn, spesielt med tanke på viljens frihet.

Vi vet alle at det er forskjeller mellom venstre og høyre, mellom rødt og blått.  Men hvorfor finnes disse forskjeller?  Kan de spores tilbake til grunnleggende syn på hva et menneske er?  Dette er problemstillinger det er skrevet bøker om men mitt innlegg handler igrunnen om mine egne tanker rundt disse tingene basert på observasjon og refleksjon.

La oss ta utgangspunkt i to avgjørende forskjeller mellom de politiske blokker.  Det ene er statens rolle i samfunnet.  Vi er alle enige om at høyresiden vil ha (noe) mindre stat, venstresiden (noe) mer.  Det andre er straffenivå og straffeutmåling for kriminelle handlinger.  Her er det en klar trend at venstresiden vil ha "snillere" straffer, høyresiden "hardere".  Tenk på den republikanske høyresiden i USA.  De delstater som praktiserer dødsstraff er alle stater der republikanerne står sterkt.

I tillegg vil jeg trekke frem nettopp de politiske forskjellene mellom USA og Europa.  Det er bred enighet om at USA generelt er mer høyredreid enn Europa.  Skattene er lavere, statens rolle mindre, straffene strengere og den personlige frihet på bekostning av offentlige fellessskapsløsninger står sterkere.

Så kan man spørre: Hvorfor er det slik?  Hva har disse problemstillinger felles?  Hvorfor er USA mer høyrevridd?

Det er sikkert flere årsaker med i bildet, men basert på mine observasjoner og refleksjoner vil jeg gi et viktig stikkord: Viljens frihet.  Tillat meg å forklare.

La oss si at man anser vår personlige vilje å være svært ufri.  Det innebærer et menneskesyn der omstendigheter og flaks/uflaks spiller an stor rolle for hvordan det går med oss i livet.  Blir du kriminell?  Uflaks, du hadde dårlige foreldre og rollemodeller.  Har du lav inntekt?  Uflaks igjen, skrale gener eller elendig sosial bakgrunn forklarer hvorfor.  Blir du syk og ufør?  Uflaks - du har som individ lite kontroll på slike ting.  Ser du bildet?  Dette er venstresiden, eller Europas, måte å tenke på.

Slike tanker står i opposisjon til høyresidens omkring hva et menneske er: Du er nemlig din egen lykkes smed.  Ja er ikke dette nettopp kongstanken bak det forjettede land, Amerika, der prærien er uendelig og alle muligheter til å lykkes nettopp dine?

Blir du kriminell?  Du har bare deg selv å skylde på og fortjener de strengeste straffer.  Ikke lur deg unna ved å peke på omstendigheter!  Ender du opp med lav inntekt?  Vel, det er din egen feil.  Du kunne valgt annerledes og blitt rik.  Ikke pek på uflaks som årsak til din misere, du er din egen lykkes smed.

Min framstilling er naturligvis noe karikert men det er for å få fram poenget.

Poenget er altså at venstresiden i større grad enn høyresiden forklarer menneskelivet som et produkt av flaks eller uflaks, av heldige eller uheldige omstendigheter utenfor individets kontroll.  Mens høyresiden i mindre grad peker på omstendigheter men tvert om peker på individets frie og bevisste valg.  Du kunne valgt annerledes og dermed hatt det bedre.

Da er det ikke rart de politiske forskjeller er som de er.  For hvordan kan man straffe strengt en kriminell som i handlingsøyeblikket var sterkt påvirket av omstendigheter utenfor sin kontroll?  Eller motsatt, høyresiden: Nettopp fordi den kriminelle utmerket godt visste hva han gjorde og det med overlegg, må straffene være strenge.  Eller: Hvordan kan vi tillate store klasseforskjeller i samfunnet når årsaken til høy eller lav inntekt skyldes flaks eller uflaks?  Høyresiden: Har du lav eller høy inntekt er det din egen skyld, staten skal ikke fixe opp i dine dårlige eller gode valg.

Man kan gå et steg dypere og spørre hvorfor det finnes så ulike oppfatninger omkring menneskets natur og viljens frihet.  La oss ta utgangspunkt i USA og Europa.  Kan det tenkes at årsaker knyttet til religion spiller en rolle?  Det sies at USA er et mer religiøst samfunn (les: kristent).  Er det noe med kristendommen, iallefall den arten kristendom vi ser mer av i USA enn i Europa, som forklarer disse tingene?

Eller geografisk: Amerika er jo relativt nylig befolket og overtatt av den vestlige sivilisasjon, mens Europa - ja vi har jo hatt gamle Europa i tusenvis av år.  Amerika med sine uendelige sletter og naturressurser der det bare er å labbe rundt i friheten (og vi ser da et øyeblikk bort fra de som var der først, nemlig urinnvånerne...) kontra et Europa med et sammensurium av kulturer og språk og svært begrensede muligheter til å labbe rundt og erobre nytt land (og de som forsøkte det, startet verdenskriger).

Gå til innlegget

Tilgjengelighetens tyranni

Publisert over 8 år siden

Vi lever i et samfunn med stigende forventninger om tilgjengelighet nærmest 24 timer i døgnet. Det må være lov å stille noen spørsmål om hva alt dette gjør med oss.

Teknologien vi har utviklet og stadig utvikler synes grenseløs.  Det som for få år siden var den reneste science fiction utfolder seg foran øynene våre mens vi ser på med skrekkblandet fryd.  Vi skriver en SMS, og meldingen forventes å nå mottakeren i løpet av få sekunder.  Gjør den ikke det, blir vi rastløse og klager først på teknologien, deretter på mottakeren som ikke følger med i timen og i tiden.

På Facebook oppdaterer og oppdateres vi på maten vi akkurat nå spiser, møtet vi er på, filmen vi akkurat nå ser.  I debattforumet, eller på Twitter, raser kommentarer inn og nåde den som ikke er på hugget og straks parerer.

Selv jobber jeg innen IT og vet hvor raskt datapakkene flyter gjennom nettverket.  Ja jeg jobber selv med å flytte biter av informasjon lynraskt fra en maskin til en annen.  Derfor sitter jeg kanskje i glassbur når jeg stiller noen spørsmål rundt hva alt dette gjør med oss.  Men jeg stiller dem likevel: Vil vi egentlig dette?  Vil vi være tilgjengelig og oppdateres hele tiden?  Hva gjør det med våre forventninger til hverandre og til oss selv?  Er det sunt for helsa når meldingene hoper seg opp og skriker etter oppmerksomhet?

Jeg har et ganske ferskt eksempel: Forleden var jeg på skitur i Nordmarka, og kom fram til en liten høyde.  Tåka som hadde ligget med klam hånd rundt meg lenger ned i terrenget var i ferd med å lette.  Tynne solstrimer sildret gjennom den kalde januarlufta og brøt opp de lette tåkeskyene.  Det var magisk, ganske enkelt eventyrlig!  Og selvfølgelig: Akkurat da, mens jeg nærmet meg så nær religiøs affekt en agnostiker kan komme, så ringte mobilen.  Lyden skar seg gjennom stillheten i skogen, telefonen ristet som et illsint lemen og forlangte min fullle oppmerksomhet.  Magien var med ett borte.  Ja, jeg klarte å la det ringe ferdig, men jeg klarte ikke å la være å sjekke hvem som hadde ringt.  Jeg måtte vite det - nå.  Og den som ringte ville ha tak i meg - nå.

Nettopp ordet "nå" ser ut til å være en nøkkel her.  Teknologien vi har utviklet er så rask at den spiser seg helt inn i nåtiden.  Vi forventer respons - nå -fordi datapakkene allerede nå har kommet fram til mottaker.  Men er denne nåtiden det samme som den tilstedeværelse i nuet som ligger bak den eldgamle "Carpe Diem" visdommen?  Snakker vi om samme nå-følelse mystikere i alle religioner alltid har søkt, for ikke å snakke om tilstedeværelsen som ligger i mindfulness eller naturopplevelser?  Nei, jeg tror ikke det.  Eller: Jeg føler veldig sterkt at det ikke er den samme nåtiden.  Moderne teknologis nåtid er en annen enn mystikerens eller yogautøverens nåtid, en annen enn den nåtiden jeg kjente på der opp i skogen når januarlyset inviterte til stille beundring.  Vi snakker rett og slett om to forskjellige ting.

Noen ganger får jeg lyst til å melde meg ut av hele samfunnet.  Med alle sine krav og forventninger.  Kanskje du også har kjent på det - i det minste en eneste gang?  Og jeg våger iallefall å stille noen seriøse spørsmål rundt hva tilgjengelighetens tyranni gjør med oss som mennesker og som samfunn.  Vi har selv skapt teknologien, men har vi samtidig skapt en måte å leve på som ikke er sunn for ånd, sjel og legeme?  Har vi mistet noe vi en gang hadde, på veien mot det grenseløse samfunnet?  Og - hvem skal sette foten ned og si at nok er nok? 

Siden jeg gjengav min opplevelse av skogsmystikk, synes jeg det passer bra å avslutte innlegget med et dikt av skogens poet - Hans Børli.  Hans dikt "Sus i myrull" er skrevet i en annen tid enn vår, men han stiller igrunnen de samme spørsmål jeg selv stiller.  Så la oss invitere ut i stillheten av en som ofte var der - riktignok med øksa i ene handa og pennen i den andre:


Livet er ikke alltid
et hesblesende kappløp med døden.

Livet er ikke bare
titusen strevsomme steg
mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til
å være bare sus i myrull – -

Livet er rikt nok til
å glemme timene og brødet
og døden.

Men alle dissse flittige -
med lønningsposer og armbåndsur
og spisestue i lys bjørk … ?
De er så gjerrige på minuttene.

Ropet fra hjertene drukner
i larmen av stempler og stål.

Men myrull suser i sønnavind
den enkle sangen
som hjertene minnes i maskinhallene.

Og ensomme fugler
seiler i sol,
seiler i sol og skriker —

Gå til innlegget

2+2=77

Publisert rundt 9 år siden

Det finnes flere uavhengige teorier for å forklare Anders Behring Breiviks handlinger og derved si noe om tilregnelighet vs utilregnelighet. Den største svakheten man gjør er å se seg blind på en av teoriene uten å se helheten.

La meg kort presentere de viktigste tilnærmingsmåtene for å forklare ABBs handlinger og kort drøfte dem:

Ondskap

Her forklares ABBs handlinger som ren ondskap uten en nærmere spesifikasjon av hans motiver.  Flere på Verdidebatt har tatt til orde for denne hypotesen, blant annet H.E Solberg og (langt på veg) O.R Ekeland Bastrup.  La meg sitere først Solberg deretter Bastrup:

"Derfor har jeg begynt å lure på om det er mulighet vi har glemt i vårt sekulariserte og mer eller mindre post-kristne samfunn: Er forklaringen det onde? Eller sagt på en annen måte: Er Anders Behring Breivik blitt et redskap for Den Onde?"

"Rettssaken mot ABB er blitt et rettsdrama, der hele vår moderne ubehjelpelighet i forhold til å forstå noe som for mennesker til alle tider før vår egen opplyste har vært en selvsagt, nesten elementær eksistensiell erkjennelse: at ondskap finnes, og at ondskap ikke er noe som skal forstås, men forsakes."

Personlig kan jeg godt være med på å kalle massedrapene fra ifjor sommer for ondskap.  Men jeg er ikke med på å innføre en entitet/åndsmakt utenfor mennesket selv (Solbergs "Den onde") inn i dette.  For det første fordi det ikke finnes noe dokumentasjon som beviser eksistensen av en slik utenforliggende åndsmakt, men også fordi man står i fare for å plassere ansvaret på djevelen og ikke på mennesket selv.  Dersom ondskap eksisterer er det et rent menneskelig fenomen og det handlende mennesket selv må ta alt ansvar.

Interessant er det også å merke seg at ABB selv anser seg som et redskap i godhetens tjeneste.  Mer om dette litt lenger ned.

Galskap

Her havner alle argumentene om utilregnelighet; ABB var syk på gjerningstidspunktet og derfor ikke underlagt den frie viljes kontroll.  Som en representant for dette syn vil jeg trekke fram forumets Per Steinar Runde (som forøvrig er lege) og jeg siterer;

Seinare, sist ved vitnemål i retten av alle dei fire rettspsykiaterane i saka, har vi fått vite at omlag ein tredjedel av personane med paranoid schizofreni har intakt kognitiv (tankemessig) funksjon. Då er verken kompliserte krigsspel på internett eller intrikat bombeproduksjon lenger sikre og haldbare argument mot ein slik diagnose.

De to første sakkyndige i retten står for dette syn, de to siste for det motsatte syn.  Fagfolkene er ikke enige.

Ideologi

Denne tilnærmingsmåten forsøker å forstå ABBs handlinger som uttrykk for en ideologisk betinget handling.  Mange som vekter denne hypotese vil plassere ABB ytterst på høyresiden med et ideologisk hat til venstreside, multikultur og ikke minst islam.  I tillegg må vi ikke glemme ABBs konspirasjonsteori om en ideologisk sammensvergelse som et uttrykk for en vrangforestilling men ikke nødvendigvis vrangt nok til å klassifisere den som sykelig.  Interessant nok er det en god del mennesker i Norge som deler ABBs ideologiske ståsted pluss hans konspirasjonsteori (det er godt dokumentert på diverse nettfora)  Derfor forsøker de samme mennesker å gjøre alt de kan for å ta avstand fra ABB ved å hevde det ikke handler om ideologi men om andre ting.

Å holde ideologi helt utenfor debatten mener jeg er et feilskjær.  ABBs forsvarere innkalte vitner i retten for å dokumentere at ABBs ideologiske tankegods finnes der ute.  Etter min mening lyktes forsvarerne med det.

De underliggende intensjoner

Dette er en hypotese som ikke har vært like framtredende, kanskje fordi den er ubehagelig å ta inn over seg, men jeg mener det er en interessant vinkling.  Poenget er å se hva ABB sier om seg selv og sine motiver; han sier nemlig ikke at hans underliggende intensjoner var ondskap, men godhet.  For Breivik er nemlig multikulturismen den største ondskap som finnes, og han anser seg å gjøre Norge og Verden er tjeneste ved å bekjempe det (for ham) største ondet som finnes ved å bruke virkemidler som er grusomme, men (for ham) nødvendige.  For å dra en slags sammenligning som kanskje er usmakelig men som illusterer poenget: Under den annen verdenskrig utførte norske motstandsfolk terroraksjoner mot tyskerne og flere liv gikk tapt.  Idag anser de aller fleste nordmenn motstandsfolkenes handlinger som nødvendige onder for å bekjempe et enda større onde, nemlig nazismen.

ABB mener derfor selv hans intensjon er god selv om virkemidlet hans kan fremstå som ondt.  Ubehagelig å ta inn over seg?  Ja, men vi bør etter min mening erkjenne at slik tenker ABB.

Det uforståelige

Som et slags agnostisk ekko av de fire hypoteser ovenfor vil jeg også trekke inn en femte synsvinkel som ikke finner å kunne plassere ABB klart og tydelig hverken innenfor ondskap, galskap, ideologi eller motiver.  Men sier gjerne at hans gjerninger er uforståelige og irrasjonelle uten at man nødvendigvis sykeliggjør mann eller ideologi.  De aller fleste vil si seg delvis enige i hypotesen for det vil alltid være mer eller mindre vi ikke forstår av menneskers adferd, men det bringer oss ikke noe nærmere en forståelse.  Det blir litt passivt for å si det slik.

2+2=77

Så hva mener jeg med regnestykket?  Mitt anliggende er at man ikke må se seg blind på kun en forklaringsmodell.  For det er vanskelig, nærmest umulig, å forklare ABBs adferd basert på en av de fem hypoteser jeg har listet opp, alene.  Ta f.eks ideologi.  Siden de aller aller fleste som langt på veg deler ABBs ideologi tar sterkt avstand fra voldsbruk er det ikke nok å peke på ideologi alene.  Det er noe mer.  Så la oss legge til en solid dose ondskap.  Hva får vi da?  Altså; ideologi + ondskap = grusomme handlinger.

Men selv ikke dette er kanskje nok.  Putt en solid dose galskap og en dose underliggende intensjoner opp i potten, pluss alt det vi ikke forstår men kanskje bare aner, og vi står tilbake med regnestykket 2+2+2+2+2 = de 77 mennesker som ble drept.  To pluss to er ikke alltid fire.  Kunsten er å se helheten fordi flere enkeltstående faktorer virker sammen og gjensidig selvforsterkende.  Og her har retten et problem:  Hvem skal man kalle inn som sakkyndig for å bedømme helheten?  Retten har nemlig innkalt ideologer som Ole Jørgen Anfindsen, de har innkalt filosofen Øverenget for å forklare ondskap og det vi ikke forstår; mens psykiatere titter i modellene sine for å vurdere galskapen.

Er det så mulig å konkludere?  Vel, det er hva dommerne er betalt for å gjøre.  I skrivende stund venter vi på svaret.  Men hver enkelt av oss kan lage vårt eget regnestykke og se om vi får "77" til å dukke opp etter likhetstegnet.  Å forstå tilfellet Anders Behring Breivik er å ta inn over seg tilværelsens kompleksitet og krever utholdenhet, innsikt og evne til å forholde seg til ekstreme ubehageligheter.  Lett skal det ikke være.

Gå til innlegget

Religion har kommet for å bli

Publisert rundt 9 år siden

Noen mennesker ser ut til å mene at religioner kommer til å lide en langsom død. Noen mener sågar en slik utvikling er direkte ønskelig. Jeg er dypt uenig.

Jeg blir alltid litt forundret når jeg ser enkelte drømme om en religionfri verden.  Det går en linje fra opplysningstidens fornuftsstreben, til John Lennons "Imagine no religion", fram til nyateisters våte drømmer om eliminasjon av religiøs overtro.  Det første spørsmål jeg da stiller meg er hvorfor.  Hvorfor drømme om en planet uten religion?  Hva er man redd for?

Påstander om at vi er på veg mot en planet uten overtro, religion og overnaturlig spekulasjon er jeg meget skeptisk til.  Rett og slett fordi menneskenaturen ikke er av en slik art at en slik situasjon er realistisk.  Jeg stiller også et kritisk spørsmål til påstanden om at en slik situasjon er ønskelig.  Hvorfor det?  Det mange med slike drømmer glemmer er at mennesket av natur er utrustet med det filosofen Zappfe (og andre med ham) kaller et eksistensielt tomrom.  Vi har fått planetens største hjernekapasitet med den mest komplekse mentale funksjon.  Dette overskudd av kapasitet skaper et tomrom i oss som må fylles.  Her holder det for de aller fleste ikke med "The hard facts of life".  All ære til Charles Darwin, men jeg har ikke hans "Origin of species" liggende på nattbordet mitt når jeg skal oppbygge min sjel.  Jeg har andre bøker, f.eks Rolf Jacobsens diktsamling.  Og her er vi ved sakens kjerne:  Religion, i likhet med poesi, musikk, kunst, naturopplevelser og mye annet rart, treffer noe i oss som vitenskapen ikke klarer.  Det betyr ikke at jeg degraderer vitenskap og fornuft.  Det er ypperlige verktøy - til sitt bruk.  Men for å finne svar på de virkelig store spørsmål i tilværelsen holder det ikke med formelsamlingen i fysikk.  I møte med det eksistensielle tomrom blir det nokså stusselige greier, på samme måte som Edvard Griegs A-molls konsert blir stusselige greier når jeg ønsker å finne lyshastigheten i vakuum.

Religion treffer noe som også kunsten treffer.  Og her er et viktig poeng: Ikke alle mennesker trenger tro på en Gud for å fylle det eksistensielle tomrom.  Jeg hører selv til disse.  Mange finner stor glede, langt inn i det eksistensielle, i nettopp musikk, poesi, kunst og kultur og ikke minst i samvær med andre mennesker - og med dyr og planter.  Å være i livet betyr ikke å analysere livet til døde.  Det betyr å være i nuet, tilstede i den flyt som kalles tidens elv mens lyder, lukter, bilder og andre levende vesener flyter sammen med oss.  Så en dag er det slutt - for individene deg og meg.  Men på veien dit kan vi glede oss og undre oss sammen.

Derfor tror jeg religioner aldri vil dø.  Men de kommer til å endre seg.  Det er de nødt til om de skal overleve utenfor de små sekteriske sirkler, av en grunn alene: At verden hele tiden er i endring.  Det er livets dynamikk.  Med klar referanse til Herman Hesses "Siddharta", så er selv en elv aldri den samme.  Elven er ikke idag nøyaktig som den var i går.  Alt endrer seg, hele tiden, og det må religionene også gjøre.  Og ja, helt riktig observert: Det har de igrunnen gjort hele tiden, noen av dem langsomt, andre raskere, men aldri helt i ro.

Utfordringen for menneskeheten er ikke at det finnes forskjellige livssyn, men at det finnes så mange av dem.  Derfor må vi lære oss den vanskelige kunst å fungere sammen i våre komplekse samfunn på tross av alle ulikhetene.  Muslimen må gå til sin Koran, den kristne til sin Bibel, og buddhisten til sine skrifter, for å oppbygge sin sjel nettopp i kunsten å respektere og tolerere andre mennesker og deres tanker.  Akkurat nå ser det ut til å være en viss grad av polarisering i vår verden, men på litt lengre sikt er jeg optimist.

Jeg har veldig stor tro på menneskets evne og potensiale til endring.  Vi klarer det vi vil klare fordi vi lever i et fantastisk univers der absolutt alt er mulig.  The possibilities are endless.

Gå til innlegget

Hva gjør egentlig Gud?

Publisert rundt 9 år siden

Jeg regner meg som et søkende menneske, søkende etter sannhet og etter det tilværelsen kan by på.  Videre regner jeg meg som å ha et nokså åpent sinn, på den måten at jeg ikke lukker dører for godt.  Så kaller jeg meg også agnostiker.  Men jeg må innrømme en ting: Jeg har, til tross for disse fakta om meg selv, og det faktum at jeg tidligere i flere år var en troende, så har jeg ikke funnet et eneste bevis for at en guddom faktisk gjør noe i denne vår verden.  Men det kan denne tråden endre på.  Verdidebatt, med så mange ivrige troende, må jo nettopp være stedet for å dokumentere guddomers handlinger.  Eller?

Så dette handler ikke om Gud finnes eller ikke, slik så mange diskusjoner ofte gjør.  Spørsmålet er, gitt at Gud finnes, hva i huleste bruker han tiden sin på?  Det kan du som leser dette være med å dokumentere.

Vi lever i en verden med ufattelige lidelser.  Hver dag dør 30 000 barn av under/feilernæring, og slik har det vært hver eneste dag i år etter år.  På nærmeste sykehus rives daglig ikke bare eldre, men også unge mennesker; fedre, mødre, barn, bort i dødskrampe skapt av kreftsvulster og andre styggeligheter.  Tsunamier feier og river bort hundretusener i meningsløs lidelse.  Man skulle tro det var nok å ta fatt i for en guddom som det påstås elsker oss så høyt.  Men gjør han det?  Griper guden inn, slik vi må forvente av en all-elskende, allmektig entitet med uendelige ressurser til disposisjon?  Det kan du som leser dette nå dokumentere.

Jeg vil derfor gjerne ha fremlagt bevis og dokumentasjon som sannsynliggjør at en eller flere guder noensinne har gjort noe som helst.  Spiller ingen rolle når, det kan ha vært igår eller for 1000 år siden.  Kan du fremlegge slik dokumentasjon?  Eller for å spørre slik til enhver troende:  Hva bedriver din guddom tiden med?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere