Frode Meland

Alder: 54
  RSS

Om Frode

Bosatt i hovedstaden.

Følgere

Er mennesket egoistisk?

Publisert rundt 12 år siden

.

Det sies at vi mennesker er så egoistiske av natur.  Men er det nødvendigvis riktig?  En analyse av menneskets natur er så kompleks og omfattende at all verdens bøker må til.  Min analyse her blir derfor overfladisk, men kan kanskje skape litt debatt omkring disse viktige spørsmål.


Hva er egoisme?

Ja det er et godt spørsmål.  Er det f.eks egoisme å tenke på egen økonomi eller framtid?  Eller å kjøpe seg en ny og lekker bil?  Hvor går grensen mellom sunn selvhevdelse og usunn selvdyrking?  Hvem definerer den grensen?  Til tross for disse spørsmål velger jeg her å anta du som leser dette, som meg, selv har kjent på overdreven selvhevdelse og egoisme i eget liv, og at det gir mening å snakke om disse tingene. Vi tar derfor utgangspunkt i at fenomenet er kjent.

Det kristne synet

Ifølge Bibelen er det visst ingen grenser for hvor selvgode og syndige vi mennesker er.  Det er etter min mening umulig å forsvare en kristen tro uten å trekke inn vår synd og dermed vår egoisme overfor såvel vår neste som Vårherre selv.  Man kan bli depressiv av mindre, men samtidig er jo Bibelen en mangfoldig samling bøker som samlet sett gir et langt mer nyansert bilde av menneskets natur.

Vitenskapens syn

Dersom man først aksepterer evolusjon, er det vanskelig eller umulig å komme forbi at vår hjerne er utviklet i et samspill med våre omgivelser der overlevelse for individ og/eller art står sentralt.  Overlevelse i naturen vil si en (tilsynelatende) egoistisk adferd for å sikre egne gener i brutal og hensynsløs konkurranse med andre gener ("The Selfish Gene").  Slik sett er egoisme intet annet enn selektert fram av evolusjonen og dermed kan ikke enkeltindividet lastes for sine egoistiske handlinger.  Men det må sies at begreper som moral og etikk ikke hører inn under naturvitenskapens domene, og det kan derfor fort bli å ro båten langt fra land når man forsøker å analysere mennesket vitenskapelig.

Men man kan også argumentere med at evolusjonen har selektert fram våre sosiale evner som f.eks medfølelse/empati fordi det gir større overlevelse for gruppen (og dermed artens gener).  Det vitenskapelige svaret blir vel derfor at få absolutte svar kan gis, men at vi har i oss evne til både det ene og det andre.

Mitt syn

For noen år siden leste jeg en bok som fikk meg til å tenke mye gjennom disse tingene.  Erik Dammann beskriver i sin bok Med fire barn i en palmehytte hvordan han og hans familie flytter til et "Sydhavsparadis" i Stillehavet og lever sammen med innfødte der ett år.  Jeg skriver "paradis" i anførselstegn for det var slettes ikke alt som var like bra i stammesamfunnet der nede, men de praktiserte en delekultur så totalt forskjellig fra vår vestlige måte å tenke på at man skulle tro det var på en annen planet.  Der nede var det å DELE det man anså som status.  Ja ikke bare status, denne deletankegangen (og her snakker vi virkelig sosialisme...) var så sentral at individer som oppførte seg egoistisk risikerte å bli utstøtt fra stammen.  Kriminalitet var derfor helt ukjent.  Å dele ble ansett som normalt og akseptabelt, og det verste var at dette fungerte!  Kulturen hadde eksistert i mange hundre år så dette var innarbeidet i hele deres tankegang og preget deres liv helt ned til minste detalj.

Dette ble en vekker for meg, og jeg har derfor grublet meg fram til følgende:  Mennesket har i seg medfødte anlegg til både egoisme og det motsatte, men den kultur vi blir født inn i har en enorm påvirkning på oss.  Eller for å si det på en annen måte:  Vi blir det vi tror vi er.  Hvis vi tror vi er egoistiske - ja så blir vi egoistiske.  Legger vår kultur vekt på markedsjag og konkurranse, så framdyrker vi disse sidene av oss selv!

Derfor er jeg skeptisk til politiske strømninger langt ute til høyre som sier at vi er så egoistiske at et hardt og brutalt markedssamfunn er det eneste som fungerer.  Jeg tror ikke det.  Jeg tror vi blir det vi tror vi er, og så må vi ta med oss en solid dose realisme på vegen.  Derfor må vi aldri gi opp håpet og troen på det gode i oss selv, eller troen på en bedre verden!  For vi har alle sammen potensialet i oss.  Det gjelder bare å hente det fram.

Gå til innlegget

Frustrerte fruer

Publisert rundt 12 år siden

.

Idag er det tid for ransaking av sjela og skriftemål med bekjennelse av synder.  Jeg ser på, og er tildels avhengig av,  TV-serien "Desperate Housewives".  Det er litt flaut å innrømme det, samtidig som det er litt moro også.

Jeg aner ikke hvor mange menn som følger denne serien tett.  Tenker at kanskje er jeg den eneste i hele verden, og at de andre seerne er som hovedkarakterene; lett frustrerte middelklassekvinner som lever sine beskyttede liv i forstedene og drømmer om en annen tilværelse.  Kort sagt; omtrent som meg, bortsett fra det med kjønnet da.

Jeg har faktisk sett hver eneste episode i alle 5 sesonger - har enten lånt DVD-bokser eller kjøpt selv.  Så da gjenstår det bare å fullføre skriftemålet ved å svare på hvorfor jeg ser på disse greiene.

Det er nok flere grunner til det.  Karakterene i serien har vist seg forbausende stabile som personligheter - til forskjell fra mange andre serier.  Husene i forstaden er de samme (med unntak av det som brant opp...), personkonfliktene langs de samme forutsigbare linjer som ble trukket opp allerede i første episode. 

Kanskje er det all denne forutsigbarheten jeg vil ha i en verden som endrer seg raskt og ikke alltid som man vil.  Å vite at uansett hvilken regjering som styrer Norge til høsten, så vil Susan være like forvirret, Lynette like klok, Bree like snerpete, og Gabrielle like sexy også når neste sesong forhåpentligvis dukker opp.

"Everyone has a little dirty laundry."  Slik er livet folkens.  Hvilken TV-serie følger du?

Gå til innlegget

Menneskeslektens synd og skyld

Publisert rundt 12 år siden

.
Ifølge kristen lære er hvert et lite nyfødt barn født "med menneskeslektens synd og skyld" - eller arvesynden som det heter på teologispråket.  Det vil si at barnet, faktisk allerede før navlestrengen er klippet og det første primalskrik høres fra den lille kroppen, har synd og skyld og skam og løgn og hor og eder og galle så å si innbakt i seg selv, og i det øyeblikket nurket legges inntil mors bryst har syndebyrden nådd så dypt at det er på tide å lindre noe av den brennhete smerte med livets eliksir - eller morsmelk på godt norsk.

Jeg har en sønn.  Forskjellige forhold under fødselen gjorde at han istedetfor livets eliksir ble kyndig plassert, godt inntullet i Rikshospitalets lintøy, på pappas bryst istedet.  Der lå han en hel time og famlet med blikket, og jeg mener bestemt at han klarte å feste blikket litt på en pappa som med store og tårevåte øyne tittet inn i evighetens blå mystikk : Et lite menneskebarns øyne som for første gang møter verden og får øye på - sin far.

Jeg kan garantere deg en ting: Det gikk mange rare tanker gjennom hodet mitt men ikke én - IKKE EN ENESTE EN - dreide seg om "menneskeslektens synd og skyld".  Hva en fyr ved navn Adam fant på for noe tullball for mange tusen år siden var rimelig uinteressant for meg der og da (og er det forsåvidt ennå).

Småbarnslivet har jo sine utfordringer.  Nå er min sønn 3 år og man kan kanskje argumentere for at jeg ser litt mer nyansert på disse tingene.  Eller?

Min sønn er ingen engel - det er heller ikke jeg - men hva så?  Jeg kan ikke fatte hva dette "menneskeslektens synd og skyld" skal være for noe.  Snakker vi om egoistiske gener?  Er det genet for aggresjon eller selvforsvar som menes?  Eller har det ikke noe med arv å gjøre i det hele tatt?  Men hva er det for noe da?  Den frie viljen?  Kjønnsdriften? Hvorfor kan ikke hvert et lite menneskebarn som settes til verden få synd og skyld satt til 0 i fødselsøyeblikket, og slippe å måtte bære på all fortidens skambør?

Jeg føler at de som påstår min sønn er født med menneskeslektens synd veltende over seg, sitter med bevisbyrden.  De må forklare, og sannsynliggjøre, i hvilken grad dette gjelder min sønn, og forsåvidt meg selv også, og hvilke konsekvenser det bør få.  Må min sønn døpes?  Hvis han dør før han døpes, hva skjer da?  Kommer han til helvete?  Og må jeg snarest mulig melde ham inn i en søndagsskole?

Gå til innlegget

Nyåndelighet

Publisert rundt 12 år siden

.

Besøkstallene til kirken synker, og færre mennesker sier de tror på Gud, kan vi lese blant annet i denne artikkelen.  Men det ser ut som en gruppe mennesker øker, nemlig de "nyåndelige".  Dette er for de kristne i høyeste grad en utfordring.

Hva meners med nyåndelighet?  Ifølge artikkelen kan nyåndelige defineres ved at de "har sin egen måte å være i kontakt med Gud på, og deltar sjeldent i kirkelige aktiviteter."  Det pekes på at dette henger sammen med generelle samfunnstrekk; "Vi er blitt mer individuelle og løsrevet fra tradisjonelle autoriteter."

Skal tro om ikke mange av disse er inne og snuser på alternativbevegelsen eller lignende.  Det er også interessant at 30% av unge mellom 18 og 34 år havner i kategorien nyåndelige.  Det er ganske mange det.  For kristne som ønsker at flere søker til kristendommen må dette være en gedigen utfordring, eller for å si det litt mer banalt; et kjempemarked.  Her har man altså en masse søkende mennesker som er nysgjerrig på åndelighet og de store spørsmål i livet - da er det man minnes de gamle ord om at "høsten er stor, men arbeiderne få".

Hva mener du?  Hvordan skal kristne menigheter nå ut til disse menneskene?

Gå til innlegget

Den kristne frelsen

Publisert rundt 12 år siden

.

Det er forunderlig, men også veldig interessant, for en som står litt utenfor de kristnes rekker, å følge teologiske debatter.  Jeg tenker da særlig på det som dreier seg om selv kjernen i kristendommen; nemlig Jesu frelsesverk på korset.  Jesus døde jo for våre synder, som det står skrevet.

Her fins det flere teologiske retninger.  Den klassiske ("konservative") går ut på at det er to utveier av dette liv; den ene går til himmelen og den andre (rakt) til helvete.  Mennesket står ovenfor et valg; du kan velge å tro at Jesus døde for dine synder, og så bærer det til himmels.  Hvis du ikke tror, går det ikke fullt så bra.  Så er det en diskusjon om de som aldri fikk valgmuligheten, og hva som skjer med disse mennesker.  Jeg skal spare leseren for detaljer.

Så har vi teologi som av de konservative benevnes som mer eller mindre "liberal".  Her er det visst flere varianter.  Noen tror helvete ikke finnes, og at de ikke-troende simpelthen slutter å eksistere.  Andre tror visst at alle kommer til himmelen, uansett.  Så har jeg også hørt varianter som at det finnes flere slags himler, og at vi får en tilværelse der de gjerninger vi selv utførte på jorden, onde eller gode, blir påført oss til evig tid som en slags rettferdighetens fylde.

De "liberale" får ha meg unnskyldt, men dersom man forkynner et budskap om at man kommer til himmelen uansett, så er det ingen rocket science å komme fram til at min motivasjon for å bli kristen kanskje ikke er helt på topp.  For hva er da vitsen med å bli kristen, sånn i evighetsperspektiv?  Og hva er da vitsen med å drive misjon?  Forkynne frelsesbudskapet?

Jeg skal dog være enig i at man kan forkynne kristendom med jordelivets perspektiv også - f.eks hvilke konsekvenser et kristenliv bør ha eller ikke ha her på jorda.  Men dersom evighetsperspektivet holdes ute, så kan man ende opp i en utvanning som i ytterste konsekvens medfører at folk kanskje ikke er så opptatt av å gå i kirka.  Det er vel neppe de kristne tjent med.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere