Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Noen leser meg som Fanden leser Bibelen

Publisert rundt 7 år siden

At mange debattanter leser meg og hverandre som Fanden leser Bibelen er så sin sak. Det bør ikke skremme oss fra å ta debatt om innvandring og multikultur.

Mitt innlegg «Farvel til multikultur»på Verdidebatt.no har utløst en bred debatt med nesten 15.000 visninger. Det viser at leserne lar seg engasjere når det er et viktig tema.

Så lenge folk debatterer i stedet for å kaste steiner og brannbomber er det håp. Alt for lenge har lederne for de politiske partier forsøkt å unngå temaer som virkelig opptar og plager velgerne. I hele Europa har høyrepopulismen økt i takt med den tiltagende økonomiske utrygghet og økende flyktningestrøm.

I Sverige gjorde de fremmedfiendtlige Sverigedemokratene et brakvalg og vil ifølge svenske eksperter gjøre det enda bedre i 2018.

At mange debattanter leser meg og hverandre som Fanden leser Bibelen er så sin sak. Det bør ikke skremme oss fra å ta en slik debatt. Mer enn noen gang er det viktig at ytringsfriheten ikke begrenses. Det betyr at også provoserende og ubehagelige meninger får slippe til.

Jeg tok ikke avstand fra multikultur i enhver form, men påviste hvordan dette begrep taper terreng over hele Europa.                               

Vi praktiserer i vår familie en slags multkulti ved at det er katolikker, zenbudhister, russisk-ortodokse, lutheranere, agnostikere, fritenkere og humanetikere. Vi lever aldeles utmerket sammen uten å forsøke å påtvinge hverandre vårt eget livssyn, men nyter med glede våre forskjeller.

Selv har jeg levd i mange forskjellige land og kulturer og har lært av det, blant annet at mange har splittet identitet, som den kristne, libanesisk-franske forfatteren Amin Maalouf. Maalouf har arabisk som morsmål og fransk som daglig språk. Det blir stadig flere slike og bra er det. Identitetsbegrepet er etter min mening bedre enn en påtvungen, programmatisk multikultur. Men Maalouf advarer mot «Identitet som dreper», som er tittelen på en av hans viktigste bøker – en identitet som degraderer og utelukker andre. Det er nettopp en slik holdning Sverigedemokratene har og som vi også kan møte i den norske innvandrings- og flyktningedebatten.

Innvandring vil fortsette. Mange land trenger det fordi fødselstallet går drastisk ned. Flyktningproblemet vil bare øke og blir stadig mer tragisk som vi ser i Middelhavet der hundrevis drukner på veien til «Festung Europa». Vi skal selvsagt ta imot de asylsøkere som FN`s regler tilsier, og vi skal sørge for at flyktningene får et menneskeverdig liv.

Da kan vi ikke sperre dem inne på asylmottak og i flyktningeleirer og sende dem på NAV. De må lære seg norsk og komme seg i arbeid, hvis de medisinsk er i stand til det. Mindre velferd vil gi økt misnøye blant norske trengende og eldre, og etter hvert fremmedfiendtlighet og rasisme. Ingen europeisk velferdsstat, heller ikke den oljerike norske, klarer i lengden denne påkjenning.

Den tidligere sjefsøkonom i det svenske LO, Dan Anderson, skrev i 2013 en bok der han forutså Sverigedemokratenes fremgang. Han bruker i et innlegg i Dagens Nyheter et godt bilde han har lånt fra den amerikanske filosofen Thomas Pogge: Dersom du møter en ensom liten jente som er kommet bort fra sine foreldre, men gjenkjenner deg, er det din plikt å hjelpe henne til å finne sin mor og far. Din plikt mot henne kan ikke være mindre enn den plikt du har overfor andre barn i verden. For hvis ikke den ensomme jenta kan stole på deg som hun kjenner igjen, hvem andre skal hun kunne stole på? Thomas Pogge foreslår et kompromiss mellom ubegrenset internasjonal solidaritet og det nasjonale oppdraget, for vi kan ikke gjøre alt for alle.

Kort sagt: Vi skal fortsatt ta imot flyktninger og innvandrere. Men vi må sørge for at de lærer seg norsk og kommer i arbeid. Og vi må ta oss av være egne fattige, arbeidsledige, syke, gamle og narkomane. Alt annet er en provokasjon mot det norske samfunnet.

Og vi bør raskere få kriminelle elementer ut av landet i stedet for å bruke tid og penger på å utvise barn som allerede er blitt norske og snakker utmerket norsk. En slik multikultur kan jeg godta, ikke den ansvarsfraskrivelse som den tidligere og nåværende regjering gjør seg skyldig i.

 

Gå til innlegget

Farvel til multikultur

Publisert rundt 7 år siden

Ansvar og nestekjærlighet er ikke det samme som å lukke øynene for den enorme utfordring som en ukontrollert innvandring påfører Europa.

Den store valgfremgangen til de innvandringsfiendtlige og delvis ny-nazistiske Sverigedemokratene har avfødt alle slags kommentarer i norsk og internasjonal presse.

Noen av dem har vært relevante, andre meget spekulative. Men det viktige, som ikke alle har fått med seg, er at sentrum-høyrepartiene i Europa for lengst har tatt farvel med multikulturalismen. Et unntak er muligens de svenske Moderaterna.

I Tyskland, Østerrike, Belgia, Frankrike, Nederland, Danmark og Storbritannia har de partier om befinner seg i sentrum og litt ut til høyre, alle tatt avstand fra multikultur.

De har i større eller mindre grad advart mot følgene av innvandringen fra den tredje verden, først og fremst fra muslimske land. Nesten ingen tror lenger at disse innvandrergrupper vil og kan smelte sammen med den opprinnelige befolkning og «bli som oss».

Det er en utbredt oppfatning at man har sydd puter under hodene på disse innvandrere og ikke stilt klare nok krav til at de skulle lære seg det nye landets språk og skikker og komme i arbeide slik at de ikke belastet trygdebudsjettene.

Da den tyske sosialdemokrat og tidligere styremedlem i Deutsche Bundesbank, Thilo Sarrazin, i 2010 skrev boken «Deutschland schaft sich ab» - («Tyskland avskaffer seg selv») – påstod han at de tyrkiske innvandrere hadde lavere intelligens enn tyskerne. Det var ren rasisme og ble avvist av ikke bare sosialdemokratene, men også av Angela Merkel.

Men Merkel tok budskapet – nemlig at multikulturalismen hadde spilt falitt. Angela Markel sa i en tale i Potsdam at multikulturalismen hadde slått fullstendig feil. Hun krevde da og senere at immigrantene måtte yte mer. De burde lære seg tysk og ikke bli boende i gettoer der det bare gikk på tyrkisk og imamene predikte på sitt eget språk et hat-budskap mot de kristne. Hun ville de skulle ta seg skikkelig utdannelse og få seg en jobb, ikke leve på trygd.

I Belgia sa statsminister Yves Leterme i et radiointervju at han var helt enig med Merkel. Han tok farvel med multikulturalismen og slo fast at «integrasjonspolitikken ikke hadde ikke gitt de resultater man hadde ventet». Samme tendens så vi i Nederland der kristelig-demokraten Maxine Verhagen slo fast at multikulturalismen hadde slått fullstendig feil. Hollenderne følte seg ikke lenger hjemme i sitt eget land. Jeg har selv sett forandringene i Amsterdam da jeg arbeidet med en bok om denne kosmopolitiske byen der nesten alt var tillatt. Nå er det blitt mye strengere.                                                                                 I Frankrike spilte president Nicolas Sarkozy på de samme strenger da han sa at «vi vil ikke ha et land der de forskjellige samfunn lever isolert side om side. Kommer du til Frankrike må du smelte sammen med den opprinnelige befolkning. Hvis ikke kan du bare dra din vei.» Sosialdemokraten Francois Hollande mener nesten det samme. Under ham er det blitt forbudt å bære slør som dekker hele ansiktet. Mine franske venner ler av norske venstreradikale som kritiserer dette: «Dere vil snart oppdage hva multikulturalisme fører til».

Denne tendens så vi i Storbritannia allerede da Enoch Powell som helseminister ville ha sykepleiere fra Karibien, men så erklærte i sin beryktede «River of Blood»-tale i 1968 at immigrantene var årsaken til at den engelske idyll brøt sammen. Nå diskuteres utfordringen fra de store og ofte isolerte fremmede grupper i nesten alle britiske partier. Statsminister Cameron er en innbitt motstander av multikulturalismen, men det er også mange i Labour.

Betyr dette at Europa blir mer og mer rasistisk? Både ja og nei. Politikerne og ikke minst journalistene må innse at den innvandringspolitikk vi har ført, har vært til skade for alle, for innvandrerne så vel som for storsamfunnet. De aller fleste samfunnsøkonomer innser i dag at ingen velferdsstat i lengden vil klare den belastning som arbeidsledige innvandrere med mange barn og syke slektninger påfører den.

I Oslo møtte vi en blid og hyggelig somalier som vi alltid har hilst på.                                                       «Hvordan går det», spurte min kone. «Mai gåre veldig bra», svarte han med et stort smil, «jai setter barn på kjerringa hvert år, og vi får alt på trygd. Det er mitt arbe.»

Denne hyggelige somalier kunne aldri tenke seg å slutte seg til ekstremister og slett ikke drepe noen nordmann.

Går du en tilfeldig dag på legevakta kan du nesten være sikker på at den er stinn full av innvandrere. Det er rasisme ikke å gi disse mennesker den nødvendige legehjelp, men samtidig må vi innse at mange norske kan føle seg trengt opp i et hjørne.

Når noen blir syk i f.eks. en somalisk eller pakistansk familie, dukker gjerne hele familien opp. Det er uttrykk for meget sterke familiebånd, ikke primitiv tilbakeliggenhet. Vi norske nordmenn kunne ha litt å lære av dem, også en respekt for eldre, noe som nesten ikke finnes i Norge lenger.

Og det må understrekes at de fleste pakistanere arbeider og betaler skatt som andre norske borgere. Og jentene tar høy utdannelse og nekter å la seg tvangsgifte, hvilket kan føre til såkalte «æresdrap». Hvorfor er ikke norske feminister og venstreradikale mer lojale overfor disse flotte jenter?

Den britiske forskeren Liz Fekete, som er direktør for Institute for Race Relations, har gjort en studie i mange europeiske land og er kommet til at det snart sprekker. Det er dette høyre-sentrumspartiene etter hennes undersøkelse har skjønt, og den samme vurdering sprer seg nå blant sosialdemokrater og i Tyskland til med blant de grønne. Fekete er ingen rasist, men påpeker fakta.

Disse kjensgjerninger har mange norske venstreradikale nektet å innse. Men ser man på virkeligheten, oppdager man at svært mange venstreradikale har høy utdannelse og høy inntekt og slett ikke vil bo i bydeler der flertallet er innvandrere. De plasserer sine barn i andre skoler.

De er «salongradikale»; deres radikalitet koster dem intet. Det vi trenger er en sunn realisme og en menneskekjærlighet der vi hjelper dem som virkelig trenger det.

Alternativet til en naiv multikulturalisme er ikke UIDs formalisme og ofte hjerteløshet, som når små barn som er blitt helt norske, kastes ut av landet. Men ansvar og nestekjærlighet er ikke det samme som å lukke øynene for den enorme utfordring som en ukontrollert innvandring påfører Europa.

Gå til innlegget

Norge gjenoppdager Tyskland

Publisert rundt 7 år siden

I mediene og offentligheten har det ikke slått helt igjennom hva Tyskland egentlig representerer

Tyskland er Europas viktigste land – økonomisk, politisk og kulturelt, og det er Norges fremste forbundsfelle ved siden av USA. Vår fremtid er tett knyttet til utviklingen i Tyskland. Går det bra for tyskerne, er det positivt for oss. Går det skeivt for Tyskland, får det konsekvenser også for oss i våre olje- og gasstårn.

Disse kjensgjerninger burde tilsi at vi interesserte oss mer for tysk politikk, økonomi og kultur. Tyskland har lenge vært et Autobahn-land for nordmenn på full fart sørover til Middelhavslandenes sol, sandstrender og billige viner. Men i de senere år er det mange som har stoppet opp i Tyskland og til og med har slått seg ned der. Berlin er igjen blitt den europeiske by som norske kunstnere søker mest til.

Men her hjemme kan stadig færre lese og snakke tysk. Mange norske journalister som skriver om Tyskland, avslører sine mangelfulle språkkunnskaper ved at de bruker engelsk skrivemåte på tyske steds- og personnavn. De betraktet tysk politikk og samfunnsliv gjennom britiske briller.                                              

Alle ledende norske medier nedla sine Berlin-kontorer, med unntak av VG som lar sin flittige korrespondent dekke hele Europa. Aftenposten skulle ikke lenger ha noen representant i den tyske hovedstaden etter å ha hatt en rekke fremragende folk der, senest nykomlingen Ingrid Brekke, som er et eksempel på hvordan kvinnelige utenriksreportere markerer seg. NRK tillot seg å bruke en ellers meget dyktig og aktiv freelancher som bor i Rio de Janeiro til å dekke Tyskland. Mine tyske venner ristet bare på hodet.

Nå ser det ut til at det skal bli en forandring på dette. NRK gjenoppretter stillingen i Berlin, og kanskje tanta i Akersgata kommer etter når hun har fått tenkt seg litt om. Samtidig ser vi interessante eksempler på at nordmenn gjenoppdager Tyskland til tross for at tyskundervisningen i videregående skoler og på universitetene går tilbake.

Etter en rekke seminarer i de nordiske hovedsteder kom Voksenåsen i fjor med en nyttig bok med tittelen «Norden gjenoppdager Tyskland», som blant annet Willy Brandt-stiftelsen var med på. Stiftelsen utga samtidig et nyttig, lite skrift, «Willy Brandt i Oslo», som kan brukes til å gå på hans stier den gang han var flyktning hos oss. Samtidig kom Einhart Lorenz med en ny og meget god Brandt-biografi som hadde fortjent langt større oppmerksomhet.

Willy Brandt er selvsagt en meget viktig forbindelseslinje til Tyskland for oss nordmenn. Jeg glemmer aldri hvor vennlig og forståelsesfullt han tok imot en ung og den gang helt ukjent utenriksjournalist fra lille «Sværta» (Morgenposten). Willy Brandt hadde alltid tid for oss, både som Berlins regjerende borgermester og senere som utenriksminister og forbundskansler.

Men Tyskland er selvsagt noe mer enn Willy Brandt-tradisjonen. Og da setter jeg et stort kryss i taket for en ny-utkommet bok av Morgenbad-journalisten Sten Inge Jørgensen – «Tyskland stiger frem». Jørgensen har bodd i Berlin og har også reist rundt i Tyskland. Han har møtt folk og gjort sine observasjoner. Han får frem hvordan nord-syd-skillet er viktigere enn øst-ves-kontrasten som opptok oss etter gjenforeningen.

Kanskje burde han ha tatt seg enda mer tid og plass til å forklare hvorfor det katolske Syd-Tyskland med Baden-Würtemberg og Bayern er ledede innen for vitenskap og høyteknologi. Det bryter jo med Max Weber-tradisjonen som også har påvirket oss nordmenn, nemlig at industrielle og økonomiske fremskritt først og fremst har skjedd i protestantiske land.

Det finnes ikke på norsk en bok som i den grad fører oss inn i aktuelle tyske problemstillinger, ja, som forklarer Tyskland på tyskernes egne premisser. Nå skal ikke dette være noen bokanmeldelse, men det må være tillatt for en som begynte og avsluttet sin utenrikskarriere i Berlin, å si at dette er en meget velkommen utgivelse.

Det er en nøktern beskrivelse av tysk identitet og politikk og av et samfunn i rask endring. Han gir en innføring i den «Den tyske modellen» som vi i det anglo-saksisk påvirkede Norge burde interessere oss mer for.

Riktignok har alle norske regjeringer, uansett partifarge, opprettholdt et tett og godt forhold til skiftende tyske regjeringer, men i mediene og offentligheten har det ikke slått helt igjennom hva Tyskland egentlig representerer.

Gå til innlegget

Antisemittismens spøkelse – nå igjen

Publisert rundt 7 år siden

Selv om mange nekter å se sannheten i øynene, er det en realitet at antisemittismen øker i store deler av Europa.

Og i mange muslimske land spiller myndighetene på antisemittisme selv om slett ikke alle muslimer er antisemitter. Israels offensive krigføring i Gaza brukes som et påskudd for jødehat, selv om mange jøder er uenig i den israelske politikken, ja, enkelte jødiske sekter anerkjenner ikke en gang den jødiske stat. Under anti-sionismens bekvemmelighetsflagg rir det antisemittiske spøkelse i mange land.

Jeg følger godt med både på TV, i print-pressen og på nettet i en rekke europeiske land. Tendensen er temmelig klar. Stadig flere gjør jødene ansvarlig for det som skjer i Gaza, og gamle konspirasjonsteorier dukker opp igjen. Jødene fremstilles om de viktigste bakmenn i bankvesen, storindustri, kjøpesentra og ikke minst i kulturliv og media. Jødene trekker i trådene over alt. 

Det er nesten gått automatikk i det når NRKs USA-korrespondent, Gro Holm, trekker frem personer med jødiske navn i TV og presse som om de hele tiden taler Israels sak. Mange amerikanske jøder distanserer seg fra den israelske politikken, og det pågår i tidsskrifter og på universitetene en interessant debatt jøder imellom. I det prestisjetunge New York Reviw of Books ser jeg ofte interessante eksempler på det. 

Aller verst, eller skal jeg kalle det bevisstløst, var det når Gro Holm henviste til en høyreekstrem og ny-nazistisk portal som det er mange av USA. Det ekstreme kristelige høyre derover har alltid vært antisemittisk, selv om de nye «Christian Right» er blant de mest Israel-vennlige. Man skal være temmelig uvitende eller skjødesløs for ikke å vite dette. En beklagelse i ettertid retter ikke opp en så fatal profesjonell feil.

I Europa ser jeg både i presse og på nettet stadig giftige angrep på jøder. I Sverige har jeg lest på nettet hvordan jøder skal gasses og at Hitler burde ha drept alle. Det er ikke så lenge rabbiner Shneur Kesselmann ble slått ned med en flaske utenfor synagogen i Malmø. Jødiske gutter våger ikke lenger å gå med det tradisjonelle hodeplagget kippa, og bære Davidstjernen som smykke kan være farlig. Mange jødiske familier har flyttet fra Malmø. Da Siv Jensen i sin tid påpekte disse farlige tendenser ble hun ledd ut. Men så hadde både NRK og Aftenposten meget grundige reportasjer fra Malmø; de viste at Siv Jensen slett ikke hadde overdrevet. Fra Sverige kommer det stadig rapporter om trusler og overgrep mot jøder. Jeg har familie i Skåne og de mener det er blitt verre i de ekstreme muslimske miljøer.

Det samme er tilfelle i mange andre europeiske land. I Frankrike har anti-israelske demonstrasjoner ofte utviklet seg til angrep på jødiske personer og eiendommer. Åtte synagoger er blitt angrepet bare i sommer. Det kastes brannbomber ikke bare inn i synagoger og jødiske skoler og gamlehjem, men også i jødiske supermarkeder der de spesialiserer seg på kosher-mat. Steinkasting og brenning av israelske flagg skjer hele tiden, men det er tydelig at det ikke bare er Israel de er ute, men jøder generelt.                                                                                                                                                                                                                  I Tyskland er flere synagoger blitt vandalisert: i Wuppertal ble synagogen angrepet med brannbomber. Likeledes er den gamle synagogen i Essen blitt utsatt for alvorlige trusler. Det samme skjer mange steder i Tysland.

I Berlin har jeg jødiske venner som nå gjør alt for å skjule sin jødiskhet, for eller ville de få tilrop på gaten som «Erru ikke gassa i hjæl?».

Dieter Grauman, som er president i sentralrådet for tyske jøder, sa i sommer at det hadde ikke vært så ille siden nazitiden. I Frankfurter Allgemeine Zeitung leste jeg en artikkel om jøder som nå pakker sine kofferter så de kan dra av sted på kort varsel, slik det var under nazistene før de stengte alle veier ut av Tyskland. Jeg kjenner tyske jøder som er meget nøkterne og ikke så lett lar seg skremme. De har også sørget for å ha det nødvendigste klar for avreise på kort varsel. Jeg får frysninger nedover ryggen når jeg hører om dette. I Tyskland går de anti-isrealskee demonstrasjoner ofte raskt over i anti-jødiske, som et opptog der jeg så plakater med «Hamas, Hamas. Gass jødene!». Unge muslimer ropte at jødene er feite griser (!) som ikke våger å ta en fight.

Tysk presse og tyske politikere med Angela Merkel i spissen har reagert skarpt på den ny–gamle antisemittisme. Merkel kalte det et «angrep på frihet og toleranse og en trussel mot vår demokratiske stat». Den franske statsminister Manuel Valls sa i sommer at «å angripe jøder må oppfattes som et angrep på den franske stat». I Amsterdam er jødiske kvinner blitt slått ned og rabbiner Binjamin Jacobs fikk ødelagt ytterdøren i sin leilighet.

Særlig ille er det i Hellas der meningmålinger viser at hele 69 prosent har antisemittiske holdninger. I Spania er det 53 prosent , og i Ungarn er det antisemittiske partiet Jobbik det nest største. I Polen, der myndighetene har gjort mye for å hjelpe jødene i de senere år og der jødisk kultur er blitt populær, har 48 prosent antisemittiske holdninger.

Når vi vet dette må jeg spørre hvordan kan noen hevde at antisemittismen er dalende, slik jeg så i et innlegg her på verdidebatt.no?

Og hvordan kan mine ellers så oppegående venstreradikale venner og kolleger stadig spørre meg: «Skal du nå mase om denne antisemittismen igjen?»

Gå til innlegget

Krigen bak krigen

Publisert rundt 7 år siden

Den norske organisasjonen Med Israel for Fred (MIFF), som stupide Israel-kritikere vil bringe til taushet, skyter seg selv i beina ved uttalelser om at antallet drepte sivile i Gaza egentlig ikke var så høyt.

Det har hele tiden vært ført to kriger i Midt-Østen. På den ene siden: Selvmordsbombere og Hamasraketter mot Israel, og israelske svar i form av bomber og raketter og bakkestyrker som går inn i Gaza-stripen. På den andre siden: En krig om opinionen som ikke er begrenset til Midt-Øsen, men internasjonal. Denne informasjonskrig eller skal vi heller kalle den propagandakrig har pågått hele tiden, og den fortsetter når det endelig er en våpenhvile som varer.

Kampen om sannheten er viktigere enn noen gang i konflikten mellom Israel og palestinerne. På begge sider er det staber som studerer nøye alt som blir vist av bilder, sagt og skrevet, ikke mins på nettet som i disse tider er blitt en giftpøl. Både israelere og palestinere har utarbeidet manualer om hvordan de skal ordlegge seg. Disse mediemanualer skal skjule at snart 1500 palestinerne er drept, mange av dem barn, og at sykehus og skoler, ikke bare Hamasbaser, treffes av israelske bombe og raketter.              

Israelerne har fått hjelp av amerikanske eksperter, men kan selv dette faget bedre enn noen. Manualene deres legger vekt på at det er viktig å vise sympati for de palestinske ofre. Ingen kan vinne en propagandakrig mot mødre som holder sine drepte barn i armene. Men også Hamas har nøye studert opinionen og vet hva som er mest virkningsfullt. Hamas fremstiller alle drepte som uskyldige sivile selv om noen av dem har skutt raketter mot Israel eller har gravd tuneller. Hamas forsøker med svært vekslende hell ikke å bli forbundet med den groteske antisemittisme som nå flommer opp ikke bare i Midt-Østen, men også i de fleste europeiske land. De innser ikke at mye av deres egen retorikk stimulerer antisemittisme.

Israelerne har større ressurser og er mer avanserte i dette spill enn palestinerne, men de har likevel måttet se at den Israel-kritiske stemning har økt i løpet av den nye Gazakrigen som neppe blir den siste. Da hjelper det ikke at israelske diplomater ber mediene ikke bruke Mads Gilbert som har arbeidet midt oppe i dette helvete og egentlig bare har gjort det en lege skal gjøre, selv om han også har sine meninger. Han tillegges ofte utsagn han ikke er kommet med, noe journalistene må ta ansvaret for.

Den jødiske danske journalisten Martin Krasnik skapte riktignok en ubehagelig studioatmosfære for Gilbert og Krasnok ble en helt i Israel og blant Israel-venner. Men reaksjonene fra publikum tyder på at det kan ha virket mot sin hensikt. Krasnik kunne ha lært av en annen jødisk journalist, Roger Hercz, som på en saklig og balansert måte dekker konflikten for Dagsavisen.                                                                                

Den norske organisasjonen Med Israel for Fred (MIFF), som stupide Israel-kritikere vil bringe til taushet, skyter seg selv i beina ved uttalelser om at antallet drepte sivile i Gaza egentlig ikke var så høyt. Det hender at Israels beste venner blir dets verste fiender.

Den internasjonale kampen om sannheten er ikke over selv om vi får en våpenhvile som varer. Nå er det avgjørende for Israel å forhindre en internasjonal gransking om hvorvidt de har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser. I FN er det et voksende krav om at Israels straffefrihet skal brytes.

De som har forsøkt å vurdere dette på en faglig og balansert måte har fått svi. Den sørafrikanske dommeren Richard Goldstone laget i 2008-2009 en rapport for UNHCR. Den ble vedtatt av et stort flertall, mens Norge avholdt seg fra å stemme. Goldstone fikk meget skarp kritikk og ble til og med beskyldt for å være en selvhatende jøde. Han ville neppe ha tatt et slikt oppdrag igjen. Men ingen har kunnet ta ham i å gjøre faglige feil.                     

Fra begge eller skal vi si alle sider i konflikten, for Abbas mener ikke de samme som Hamas-lederne, vil vi få en skjerpet kamp om sannheten. Det stiller ekstra store krav til journalister som skal dekke denne konflikt, og ikke minst til deres sjefer. Her skal det lite til før det skjærer seg.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere