Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Skal dødshjelp legaliseres?

Publisert nesten 7 år siden

En nær venn av meg, som jeg savner sterkt, rev ut ledningene om natten fordi han ikke ville leve lenger som bare et vegeterende vesen

Berlin: I høst har både den tyske Forbundsdagen og det norske Storting debattert dødshjelp og avvist det. Men debatten lar seg ikke stanse og stadig flere blir tvunget til å tenke igjennom dette vanskelige spørsmål. Den norske legeforening og antagelig flertallet av våre leger er imot dødshjelp. De mener, enkelt sagt, at en leges oppgave er å holde mennesker i live, ikke å ta liv.

Men striden vil ikke gi seg. I Tyskland går 81 prosent av befolkningen ifølge de siste meningsmålinger inn for dødshjelp eller «assistert selvmord», som mange kaller det. Tyske leger er delte i dette spørsmål, men debatten fortsetter på et saklig plan. Den fremste tilhenger av dødshjelp, Dr. Uwe-Christian Arnold, kommer nå med en ny bok, «Letzte Hilfe», men i Berlin har vi allerede kunnet bekjentgjøre oss med hans synspunkter.                                                   Dr. Arnold tar ikke lett på det når han sier at «vi leger er der for livet, men til livet hører det også å dø.» Han er blitt truet med bøter og fengselsstraffer, men fortsetter sin kampanje som altså vinner oppslutning blant folk flest, men møter sterk motstand særlig i den katolske kirke. Jeg er prinsipielt imot dødshjelp, men den tyske debatten har lært meg at man skal ha respekt for ærlige og tenksomme mennesker om mener noe annet.

Jeg lærte av min venn, legen Berthold Grünfeld, som jeg tilbrakte de siste måneder av hans liv sammen med da vi laget en bok («Ettertanker») om hans følelser og fysiske tilstand etter at han fikk uhelbredelig kreft. Berthold hadde en meget spesiell geografisk og sosial bakgrunn – flyktningbarn fra Slovakia – som ble en sentral person i norsk psykiatri og samfunnsdebatt. Han var aktiv også i foreningen for dødshjelp. Men han var aldri dogmatisk. Berthold kunne tvile på sin egen tvil. Jeg ville egentlig ha gitt boken tittelen «Den ikke-jødiske jøde» etter Isaac Deutscher.

Berthold Grünfeld var åpen for motforestillinger, blant annet var han orientert om at i Sveits og Nederland var det mange selvmordskandidater som kanskje kunne ha vært hjulpet, men fikk en sprøyte eller pille. Og aller verst var de tilfeller der barn og barnebarn ville ha de gamle ut av verden for å kunne arve tidligere. For Berthold Grünfeldt var dødshjelp et langt mer komplisert spørsmål enn enkelte av hans meningsfeller kunne gi inntrykk av.

Hvis Berhold hadde levet i dag ville han ha kastet seg over boken til den tyske forfatteren Götz Aly, «Euthanasie 1939-1945. Die Belasteten», som tar opp nazistenes drap på 200 000 tyskere om var fysisk eller psykisk handicappet. De fleste ble gasset i hjel fordi de ikke lenger var nyttige for samfunnet, ja, gassingen av mennesker begynte med dem. Jøder og sigøynere kom senere.                                 Det er ytterst få bøker som har berørt meg slik. Så sterke er de veldokumenterte skildringene at jeg gang på gang måtte legge boken fra meg mens tårene strømte. Og enda sterkere var det å lese at så mange tyske medisinere var med på dette og etter krigen fortsatte som leger og forskere.                                                                                              Oppgjøret med naziregimets euthanasie-program har sittet langt inne og er ennå ikke fullført. De eneste som protesterte heftig den gang var noen få leger og katolske biskoper men Münster-bispen Clemens August Graf von Gallen i spissen. Han løp en meget stor risiko, men fulgte sin samvittighet og overbevisning. Den evangelisk-lutherske kirke sviktet stort sett. Meget få av de pårørende forsøkte å redde sine handikappede slektninger, men noen gjorde det, og fra dem stammer brev som viser at ofrene ikke var mer handikappet enn at de kjente frykt og redsel og lengtet etter sine kjære.                                                                                                         En kort tid, etter angrepet på Sovjetunionen i 1941, innstilte Hitler dette morderiske program, ikke på grunn av kirkenes og tyskerne reaksjoner som jeg lenge trodde, men fordi han var usikker på den generelle stemning i Tyskland da felttoget i øst ikke gikk så greit som ventet. Tyskere flest var like medskyldige for dette om de var for folkemordet på jøder og sigøynere.

Noen vil kanskje innvende at det er grovt å bringe frem dette i forbindelse med debatten om dødshjelp. La det være klart med en gang: Jeg settere selvsagt IKKE noe likhetstegn mellom siviliserte tilhengere av dødshjelp i dag og de grusomme forbrytelser som nazistene begikk mot vergeløse mennesker. Men Götz Alys bok får oss til å tenke på de ytterste konsekvenser når mennesker opptrer som Gud og skal råde over liv og død. Og i Tyskland er man i dag ikke redde for å diskutere det Aly har avslørt.

For ordens skyld: Det er selvsagt en grunnleggende forskjell på dødshjelp, og assistert selvmord, og å sette i gang en unødvendig livsforlengende, men håpløs prosess. Det er bedre ikke å igangsette en slik prosess enn å skulle være tvunget til å avbryte den. En nær venn av meg, som jeg savner sterkt, rev ut ledningene om natten fordi han  ikke ville leve lenger som bare et vegeterende vesen. Det hadde jeg respekt for.

Gå til innlegget

Feilslått integreringspolitikk

Publisert nesten 7 år siden

Det er viktig at vi snakker åpent og ærlig ut om utfordringer i innvandringspolitikken og ikke bare skyver problemene under teppet.

Da jeg i sommer skrev på nettet om hvordan store deler av Europa har tatt «Farvel med ‘multikultur’, gjorde jeg det klart at vi selvsagt fortsatt skal ta imot de asylsøkere som faller inn under FNs regler, og at vi burde skamme oss over utsendelsen av barn som er blitt »norske» etter mange års opphold. Det siste er det nå en viss tverrpolitisk enighet om.

Responsen var nesten like enorm som da jeg i vår advarte mot høyreekstremistiske tendenser i et Ukraina der størstedelen av befolkningen og særlig de unge bare ønsket å bli kvitt det korrupte regimet. Vi ser nå hvordan presidenten og andre moderate ukrainske politikere ikke bare presses av separatister med mer eller mindre åpen russisk støtte, men også av utålmodige høyreekstreme.

Reaksjonene viste at det er på det seriøse nettet som Vårt Lands Verdidebatt.no og Dagsavisens Nye Meninger at det foregår en virkelig meningsbrytning, ikke bare utskjelling. Der kommer det frem interessant informasjon fra de mange der ute om har personlig erfaring og kunnskaper.

Det er viktig at slik debatt fortsetter og ikke bare dør ut. For det kommer stadig ny informasjon som viser at integrasjonspolitikken i mange europeiske land har slått helt feil. Dette er informasjon vi bør ta til oss og lære noe av.

De nyere opplysninger og utsagn fra Danmark er klargjørende og skremmende. Der trekker nå både politikere, byråkrater og forskere den slutning at «integrasjonen står i stampe», som Jyllandsposten uttrykte det. 15 år etter at en tankesmie stilte opp syv mål for integrasjonen, er nesten halvparten av innvandrerne fra ikke-vestlige land på offentlig forsørgelse. 42 prosent av de mannlige og 47 prosent av de kvinnelige innvandrere fra ikke-vestlige land i aldersgruppen 30-59 år blir forsørget av det offentlige. For kvinner fra Somalia og Libanon gjelder det åtte av ti, og for mennene derfra syv av ti.

Tidligere riksstatistiker Erik Bonnerup karakteriserer dette som en «overordentlig sjokkerende andel», som viser at integrasjonen har slått helt feil.

Innvandrerbarn og deres etterkommere får stort sett dårligere karakterer i skolen enn danske, og de får heller ikke jobb. Der er det også mest kriminalitet. Unntagelsen er øst-europeere og innvandrere fra Kina, India og Filippinene. De klarer seg bra.

Integrasjonsminister Manu Sareen fra Radikale Venstre, som er i regjering ledet av sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt, mener det danske samfunnet har gjort innvandrerne en bjørnetjeneste ved å la dem ta imot offentlig støtte uten å stille krav til dem:                                                                                               «Det er ikke lenger noen hemmelighet at vi i mange år mer eller mindre pakket inn innvandrerne for mye, så man nesten fratok dem ansvaret for eget liv».

Dette kommer altså fra en radikal politiker, ikke ultrakonservative og innvandrerfiendtlige kretser som tidligere påvirket dansk politikk gjennom regler som var temmelig rigorøse, blant annet at blandede ektepar under en viss alder ikke fikk bo i Danmark..

Det førte til at titusener dro over Øresundsbroen til Sverige der forholdene var mer liberale. Dermed kom de til å belaste det svenske velferdsbudsjettet i en slik grad at de fascistisk-inspirerte Sverige-demokratene kunne få en stor fremgang og kanskje gjør det enda bedre i omvalget i mars. Tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt forsøkte inntil det siste å holde på den liberale masken, men tallene fra Migrasjonsverket sa noe annet. De viste at behøvet for offentlig hjelp bare økte og økte, og det gikk naturligvis ut over nødvendige tiltak for svensker.

Det er dette og andre forhold som Sverigedemokratene har utnyttet i en propaganda som har vært vulgær og rasistisk, men som tross alt har bygget på en del fakta som de andre partier ikke ville snakke om.

Når Sverige-demokratene gjør det så bra i Skåne, skyldes det absolutt ikke at skåninger er mer rasistiske enn andre, men de fikk presset først og registrerte at politikerne i Stockholm ikke ville høre på dem. Jeg har familie i Skåne og kjenner dette området ganske godt. Skåningen er ikke mer rasistiske enn andre skandinaver.

Fra Tyskland strømmer det på med meldinger om at det utvikler seg «parallellsamfunn» der særlig muslimske innvandrere lever i sine gettoer og aldri lærer seg tysk, samtidig som den tyske velferdsstaten sørger for dem. Disse miljøer praktiserer tvangsekteskap og »æresdrap». Ekstremister som safalistene i Köln og Hamburg, Sharia-politiet i Wuppertal og gruppen «Islamistischer Staat» (IS) blir stadig mer aktive og representerer i dag en sikkerhetstrussel samtidig som nynazistene rører på seg.

Min kritikk mot norsk innvandringspolitikk gikk ut på at vi ikke har vært flinke nok til å få innvandrere til å lære seg norsk og komme seg ut i arbeide. Jeg er altså ikke imot innvandring, men den må skje på en fornuftig og realistisk måte. Jeg har inntrykk av at stadig flere også i Arbeiderpartiet og mellompartiene nå innser dette.

Det kommer små drypp, mye av det fortegnet av mediene, men mye er riktig, f.eks. meldingen fra London om den rumenske sigøyneren Ion som kom seg inn i Storbritannia for å drive skraphandel, men tjente så lite at han havnet på velferden. For disse penger kunne han bygge seg et «slott» hjemme i Romania. Han hadde ikke gjort noe galt og takket England for denne raushet. Men det er slikt som stimulerer rasisme og fiendtlighet overfor innvandrere.

Derfor er det viktig at vi snakker åpent og ærlig ut om disse utfordringer og ikke bare skyver problemene under teppet.

 

Gå til innlegget

Taterne - et uoppgjort regnskap

Publisert nesten 7 år siden

Taxiselskapet på Kongsvinger har avslørt at taterne fortsatt opplever rasisme og diskriminering i hverdagslivet.

Taxiseselskapet i Kongsvinger, som avviste en jobbsøker fordi hun er tater, «legger seg flate». «Å legge seg flat» er den måten private og offentlige ledere i Norge setter punktum for videre kritikk og ubehagelige undersøkelser på. Legg deg flat, så går stormen over og snart er alt glemt, er det råd som «spindoctors» ofte gir sine klienter.

Men i tilfellet på Kongsvinger tror jeg ikke det er fullt så enkelt. Tekstmeldingen som taterkvinnen Mona Gustavaen fikk etter at hun hadde gjennomgått kurs og opplæring og var lovet femti prosent stilling, var avslørende. Sjåføren som stod bak opplæringen og hadde lovet henne jobb, innrømmet at det var på grunn av «lynnet til taterne« og deres temperament at kollegene ikke ville ha henne. Sjåføren som i og for seg var meget fornøyd med henne, «fryktet å bli frosset ut» dersom han ansatte henne.

Denne hendelse er avslørende fordi den viser, som lederen for Taternes Landsforbund, Holger Gustavsen, sa at de fortsatt opplever rasisme og diskriminering i hverdagslivet. Det er sjelden det går så lagt som dette, men de negative holdninger til taterne/romani-folket sitter igjen.

Likeledes ser vi hvordan byråkratiet har utsatt oppgjøret med de tatere som skal ha erstatning etter alt det onde de ble utsatt for. Men får inntrykk av at det spekuleres i at ofrene skal bli gamle og dø. Mange tatere kvier seg for å mase om sine rettigheter som jo er internasjonalt forankret i Europarådets rammekonvensjon for nasjonale minoriteter som ble undertegnet av Norge og 21 andre stater i 1995. Den trådte i kraft i 1998, men vi ser fortsatt hvordan gamle tatere dør uten å ha fått det oppgjør de har krav på. Helsingforskomiteen tok opp dette i en meget skarp og veldokumentert rapport, som jeg tok med i min bok «Taterne (romanifolket) – et åpent år», som kom ut i Minoritetsbiblioteket. Denne rapport fortjener all den oppmerksomhet den kan få. Helsingforskomiteen viste nok en gang at de ikke bare nøyer seg med å følge opp diskriminering og forfølgelse i andre land, men også i vårt eget.

Hundrevis av taterbarn ble tatt bort fra sine foreldre og ofte misbrukt på de steder de kom. Kvinnene ble sterilisert. Historien om «Svanvik», som var en tvangsanstalt drevet av Norsk Misjon Blant Hjemløse, er en skamplett i norsk historie. Det verste var at den fikk statsstøtte helt opp i vår tid, lenge etter at det var dokumentert hvilke grusomheter som mødre og barn var blitt usatt for. Det var først og fremst tatere det gikk ut over, men ifølge mine kilder gjaldt det også noen få sigøynere. Tatere og sigøynere var undermennesker om måtte fjernes for å hindre forurensning av det ariske.

Sangerinnen Veronica Akselsen, datter til den kjente kunstneren Elias Akselsen (som kulturminister Trond Giske gjorde til statsstipendiat), kunne fortelle at hun ble avvist mange steder under henvisning til at det var fullt. Det var slett ikke fullt, men eieren var full av vrangforestillinger. Det er særdeles viktig at vi ikke bare oppholder oss med den urett som var begått før i tiden, men tar opp den diskriminering om foregår i dag. Affæren i Kongsvinger er et eksempel på det. Mange av mine venner blant romanifolket har fortalt meg om hvordan de avvises på restauranter og kafeer og blir bortvist fra campingplasser og de får ikke jobber de er kvalifisert til. Min bok og Helsingforskomiteens grundige rapport kunne ha hatt «an open end», for diskrimineringen skjer stadig og det er ikke gjort opp for fortidens synder og forsømmelser.

Jeg arbeidet sammen med høyesterettsadvokat Jens Kristian Thune i Stiftelsen Romanifolket/Taterne som tok sikte på å bearbeide politikerne og byråkratene, ikke mediene. Vi nedla våre verv etter stortingsmelding nr. 44 /2003-2004, men kunne egentlig ha fortsatt. Politikere og byråkrater lover, men holder ikke det de sier.                                                                                                                        Stiftelsens arbeid ble komplisert av den bitre splittelse mellom taterne. Men som en veteran fra London og New York under den annen verdenskrig fortalte meg er strid helt normalt blant minoriteter og små immigrantgrupper. Dette bør i hvert fall ikke brukes som argument mot taterne.

En ny komite med fornuftige folk arbeider nå videre med dette. Men det må ikke bli slik at «når fanden ville at noe ikke skulle skje, nedsatte han en komite».              Det tok forferdelig lang tid før Kirken endelig innrømmet sin skyld. Det vi nå har sett i Kongsvinger og tilsvarende saker jeg får rapporter om, viser at det stadig er langt igjen. Taterne/romanifolket er fortsatt et åpent sår i vår nasjonale bevissthet.

Gå til innlegget

Glem ikke sigøynerne

Publisert nesten 7 år siden

Kanskje vi også har fått et noe mer nyansert syn på sigøynerne: Selv om noen er lommetyver og driver med annen ulovlig virksomhet, gjelder ikke det de fleste.

Medias og politikernes opptatthet av rom-folket/sigøynerne har gått opp og ned. I år har det vært stillere enn den sommeren da aviser og TV åpnet for de mest rasistiske utsagn og folk dro til Årvoll for å betrakte rom slik man ser på dyr i en zoo. Muligens skyldes dette at det er kommet færre sigøynertiggere til Norge i år enn tidligere. De trengende hjemme i Romania har vel fått vite at nordmenn flest ikke liker å se fattigdom for våre øyne.

Men kanskje vi også har fått et noe mer nyansert syn på sigøynerne: Selv om noen er lommetyver og driver med annen ulovlig virksomhet, gjelder ikke det de fleste. Der det er satt opp dusjer, doer og søppeltønner har ikke dette medført flere sigøynertiggere, hvilket jo tidligere erfaringer fra Strasbourg burde ha lært oss. Det er overraskende få kommuner som har funnet det nødvendig å få vedtatt tiggerforbud. Men problemet er med oss og kan eksplodere igjen neste år.

Rom-folket vil dessuten oppleve at hjelp til dem fortrenges av nye og enda mer alvorlige flyktningkriser, folkemord og naturkatastrofer. Vi har sett hvordan det er oppstått konkurranse mellom hjelpeorganisasjonene om hvilke utfordringer som er størst. I tiden fremover vil antagelig IS-terroren i Syria og Irak og de enorme menneskelige problemer det har medført, oppta mer av vår oppmerksomhet.

Men la oss ikke glemme romfolket. De har ikke fått det bedre i Sentral- og Øst-Europa, og vi ser en voksende anti-siganisme i de vesteuropeiske land. Det er ikke bare i Italia og Frankrike at politikere har oppdaget at de blir populære av å sette inn køllesvingende politi og bulldozere mot fredelige sigøynerleire. Fortsatt at det EU`s vaktbikkjer og Vatikanet som må si klart i fra at den slags opptreden hverken bør eller kan vi akseptere.

Vi hører ofte at det er best å sende penger til de land der det er flest sigøynere og hjelpe dem på stedet. Både rød-grønne og blå-blå statsråder har skrytt av hvor flinke de er. Men de glemmer at mye av denne hjelp blir borte på veien når både hvite og rom-ledere lukter penger.

Det er ingen tvil om at romproblemet er like stort som, om ikke enda større enn tidligere. Det bør heller ikke være noen tvil om at dette er et problem som hele EU-Europa og vi som står utenfor må løse i fellesskap. Romfolket/sigøynerne er Europas aller største og mest diskriminerte minoritet. Behandlingen av dem forgifter våre samfunn og stimulerer også annen rasisme og etniske motsetninger.

Men samtidig som dette er et all-europeisk problem har det også norske særtrekk som ofte blir borte i debatten. Jeg tenker på storsamfunnets behandling av barn til sigøynere som er overlevede fra Auschwitz og andre utryddelsesleirer. Solomia Karoli minner oss om dette i en liten bok, «Norske sigøynerbarn – etnisk rensing eller barnerov?», som har fått alt for liten oppmerksomhet i norske medier. Jeg har selv dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært tilstrekkelig opptatt av denne norske utfordring.

Det vil alltid være uenighet om hva barnevernet gjør og ikke gjør, men sigøynerfamiliene er ikke de eneste som klager over at så mange av deres barn tas over av barnevernet. Det gjør jo også polakker, indere og andre. Nesten halvparten av alle barn i den fastboende norske sigøynerminoriteten er enten tatt av barnevernet eller befinner seg i faresonen. At det norske storsamfunnet svikter er jeg ikke lenger i tvil om, selv om myndighetene og velmenende mennesker sier at det viktigste er å gi sigøynerbarn skolegang og forhindre for tidlige ekteskap.

Jeg hører også at norske sigøynerfamilier ikke lenger klarer å holde styr på guttene om blir kriminelle – biltyver, promillekjørere, narkotikaselgere osv. Da jeg holdt foredrag om rom-folket for fangevokterne på gamle Botsen lærte jeg mer av dem enn de kanskje av meg. De kunne fortelle at når bestefedre og fedre ikke lenger hadde noen kontroll over ungguttene, havnet disse oppe i all slags kriminalitet mens jentene var mye mer lovlydige. Jeg lærer stadig at rom-problemet er mye mer sammensatt og innviklet enn jeg hadde trodd.

(Jeg bruker både uttrykkene rom og sigøyner selv om rom/romfolket nå er det offisielle. I enkelte land er sigøyner et skjellsord, andre steder ikke. Raya og Natasja Bielenberg og deres fantastiske familie nøler ikke med å bruke uttrykket sigøyner om seg selv).

Gå til innlegget

Rasisme – et konstant problem

Publisert nesten 7 år siden

«Jøde» og »jødesvin» er vel ikke noe verre enn andre skjellsord, sa en lærer til meg.

Interessen for antisemittisme, sigøynerhat, diskriminering av tatere og rasisme generelt kommer i rykk og napp. Det skal en ekstra dramatisk begivenhet til eller en bok som mediene fatter interesse for så lenge det varer. Men så er det tilbake til den vanlige tredemølle der journalister og publikum er mer opptatt av de banale og nære ting.

Slik har det vært så lenge jeg har arbeidet med disse spørsmålene, og det har jeg gjort i hele mitt yrkesaktive liv. Gang på gang har jeg fra kolleger og publikum fått velmente og ikke fullt så velmente spørsmål om hvorfor jeg beskjeftiger meg med dette. Mangelen på kunnskap har gjort at mange til og med tror at jeg er jødisk fordi jeg for mange år siden skrev boken «Min jiddische mamma». De vet ikke at dette er en metafor – symbolet på den omsorgsfulle gamle jødiske kona som alltid har varm hønsesuppe klar og te med honning i og som passer på at du tar på deg ullskjerf og votter når det er kaldt. Det er symbolet på omsorgsfullhet. Så vidt jeg vet har jeg ingen jødiske formødre.

Grunnen til at jeg stadig er opptatt av disse spørsmål er at de etter min mening er et godt måleinstrument på hvor sunt eller sykt et samfunn er. Rasisme og fremmedhat er et sykdomsfenomen.

Nå er det kommet to viktige bøker som begge tar opp jødehatet og nordmenns holdning til og medansvar for dette – Tore Rems bok om Knut Hamsun og Hitler, og Marte Michelets «Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust». Mediene har, som man burde kunne ha ventet, ofret disse to bøker bred omtale, og begge har fått meget positive anmeldelser. Jeg håper bare at denne interessen holder seg og at mange kjøper og leser disse to bøkene, og ikke minst at lærerne bruker tid på dem og bringer budskapet videre til sine elever. For det er en frapperende mangel på skolebøker om dette, bøker som kan leses av unge mennesker og som ikke belastes av et kvasi-akademisk språk med flere sirlige fotnoter enn hovedtekst. Slikt leser ikke unge mennesker.

Jeg har gjennom årene ofte vært rundt på skoler og i ungdomsmiljøer og snakket om antisemittisme og sigøynerhat og mener det er ikke noen feil på de unge, selv om noen bruker «jøde» som skjellsord i skolegården og mange jødiske barn er redde for å bære et jødisk symbol som kippa-luen eller Davidsstjernen. Tenke seg til at en minoritet som knapt omfatter 1500 mennesker skal måtte være redde i vårt norske samfunn.

Det er lærerne og foreldrene som må gripe fatt i dette. Noen lærere er oppriktig redde, andre synes ikke antisemittisme er så viktig og mener at vi heller burde snakke om Palestinaproblemet som jøder generelt ofte gjøres ansvarlige for. Jeg har også konkrete eksempler på at når jødiske barn er blitt skjelt ut i skolegården har lærere og rektor ikke grepet inn. «Jøde» og »jødesvin» er vel ikke noe verre enn andre skjellsord, sa en lærer til meg.

Både lærere og foreldre og de unge selv trenger litteratur som er relativt lettlest og ikke for omstendelig. Marte Michelets bok oppfyller disse krav, likeså Tore Rems Hamsun-bok selv om den kanskje er for noe mer avanserte lesere. Rems bok har jeg ventet lenge på. Nå bør ingen lenger være i tvil om Knut Hamsuns nazistiske og antisemittiske holdninger.

Uansett så registrerer jeg stadig behovet for slik litteratur. De to første bøkene i mitt Minoritetsbibliotek, om antisemittisme og om sigøynerdiskriminering, kom i to opplag og er revet bort. Jeg får ingen økonomisk støtte til å trykke enda flere opplag. Derimot ringte Biblioteksentralen meg og spurte om de kunne få 100 eksemplarer gratis av hver bok, for bibliotekene ville ha dem. Det sa jeg ja til, men ba dem selv betale transporten. Jeg forventer meg ikke noe fra Kulturråd og departement. Men Fritt Ord har alltid trådt støttende til. Og ære være dem for det.

Du overdriver, er det mange som sier til meg: Dette er da ikke så utbredte problemer som du vil ha det til. Victor Linds kunstprosjekt «Dette er et fint sted» som hedrer Carl Fredriksens Transport av jøder illegalt til Sverige, ble nylig griset til. Det hender fra tid til annen at jødiske gravsteder blir ramponert og at det males antijødiske slagord på jødiske institusjoner og jødiske hjem. Er dette bare guttestreker eller noe mer alvorlig? Jeg mener vi ikke kan kimse av det. Ofte er det unge mennesker som begår slike ugjerninger, og det er ekstra skremmende. De er kanskje upåvirket av informasjon, men unge flest trenger det og vil ha det. Derfor må vi stadig kjempe mot anti- semittisme, sigøynerhat, tater-diskriminering og rasisme generelt.

Vi skal være oppmerksom på hva slags høyreekstreme og fascistiske grupper som står bak og som til og med anklager muslimer generelt for jødehat. Disse typer seiler ikke under rent flagg, og jødene betakker seg for den slags støtte. En annen sak er at mange imamer burde komme sterkere ut og fordømme antisemittisme.

Kampen mot antisemittisme og mot rasisme generelt må skje over en bred front med mobilisering av alle gode og ansvarsbevisste mennesker. Den kampen blir ikke mindre viktig og mindre krevende i tiden fremover.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere