Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Det er ikke over før det er over

Publisert over 6 år siden

Spørsmålet blir hvor lenge Putin kan ri på den antivestlige popularitetsbølge som selv forfølgelse av og mord på opposisjonelle hittil ikke har svekket.

I amerikansk sportsterminologi heter det: It ain`t over before it`s over! Det er ikke over før det er over. Det samme kan sies om den økonomiske og sosiale krise i EU-Europa. Selv om både politikere og byråkrater har forsøkt å skape en viss optimisme ved å vise til enkelte posisive tegn, er krisen på langt nær over. Det ser vi her i Spania selv om spansk økonomi har kunnet vise til enkelte positive ting i det siste

Byggevirksomheten har tatt seg noe opp selv om uferdige byggekomplekser griner mot deg både på fastlandet og Kanari-øyene, og det er blitt en noe økende etterspørsel på arbeidskraft. Men fortsatt er det hundretusener unge arbeidsledige som er uteksaminert fra universiteter og høykoler og har måttet flytte hjem til mamma. Vi møter dem stadig. Både de voksne barna og foreldrene er bekymret og ser ikke mye håp.

Det siste halve året har det vært flere demonstrasjoner som har samlet hundretusener. Den konservative regjering har forsøkt å forby dem, men det har bare gjort vondt verre.  Og Madrid kan ikke forby meningsmålinger. De har vært urovekkende for regjeringen. Venstrepartiet ligger klart an til å vinne parlamentsvalget som må holdes senest i desember etter lokalvalg og distriktsvalg. Partilederen, professor Pablo Iglesia, har allerede tatt mål av seg til å bli ny statsminister.

Den nye greske regjering hadde håpet på det spanske venstrepartiet som jo er meget EU-kritisk. Men det er ikke så enkelt. Partiet må selvsagt først og fremst tenke på de spanske velgere, og de er slett ikke interessert i å stramme livremmen enda mer inn for å hjelpe Hellas. Dette er også det kort som de spanske konservative spiller ut. Den spanske regjering er ved siden av portugiserne blitt grekernes bitreste motstandere i EU. Hverken fra Madrid eller Lisboa kan Athen vente noen imøtekommenhet, og tyskerne og Brüssel står jo på sitt selv om grekerne fikk en pustepause.

Hvorfor skal vi hjelpe grekerne ut av en selvforskyldt krise, sier spanjoler jeg snakker med. Riktig nok kan venstresiden føle en viss solidaritet med den jevne mann og kvinne i Hellas, men det er noe helt annet å skulle ofre noe selv for å hjelpe grekerne ut av en krise som de to store greske etterkrigspartier og rike grekere er ansvarlige for. Så pass har spanjolene fulgt med i timen.

Den jevne spanjol vil heller ikke ofre noe for å straffe Putin og hjelpe ukrainere som går fra vondt til verre. Sanksjonspolitikken mot Putins Russland er ikke særlig populær i Spania selv om den konservative regjering støtter den. Spanjolene er av sine medier blitt godt orientert om stemningen i mange EU-land. De vet at ikke bare det tradisjonelt prorussiske Bulgaria, men også Ungarn, Slovakia og Tsjekkia er kritiske til sanksjonene. Spanske aviser har dessuten rapportert om finsk misnøye fordi store deler av  Finlands landbrukseksport østover er blitt skadelidende. Selv om de ledende EU-stater vil tvinge igjennom nye sanksjoner hvis ikke Putin kommer med innrømmelser, blir dette ingen parademarsj.

Spanjolene og de andre skeptikere bare ler av et løst forslag om å etablere en slags Marshal-plan for Ukraina. De vet av egen erfaring at den assistane Verdensbanken, Det internasjonale pengefond, Den europeiske sentralbanken og andre kredittinstitusjoner gir, ikke er betingelsesløs. Ukrainerne kommer til å få det enda vanskeligere. De kommer til å fryse og sulte. Dette kan selvsagt sees som et moralsk nederlag for Vesten, men slik er det. Internasjonal politikk er ingen søndagsskole.

Når ledende EU- og  NATO-land sannsynligvis vil utvide sanksjonene, er det for å slippe å gå inn militært. Ikke engang våpenhjelp og opplæring vil de vesteuropeiske regjeringer gi ukrainerne. Det er det bare republikanerne i USA, Polen og de baltiske stater og de mest konservative i  Vest-Europa som vil. Selv ikke britene som rir på sine høye moralske hester, vil ruste opp Ukraina.

Putin har fått det nesten som han vil, men ikke helt. Russerne  vil måtte  betale en høy økonomisk og sosial pris. Spørsmålet blir da hvor lenge Putin kan ri på den antivestlige popularitetsbølge som selv forfølgelse av og mord på opposisjonelle hittil ikke har svekket. Det er all grunn til å  være dypt bekymret for utviklingen i Russland og for øst-vest-forholdet. It ain`t over  before it`s over!

Gå til innlegget

Hvordan skal vi forstå Putin?

Publisert over 6 år siden

Det store spørsmål som vi ikke har noe helt sikkert svar på er hvor langt Putin vil gå for å utnytte russiske minoriteter i andre land, som f.eks. i Baltikum.

I de fleste vestlige land, også Norge, pågår det en intens debatt om hvordan vi skal forstå president Vladimir Putin? Ikke «forstå» i den forstand at vi skal godta den massive russiske propaganda og de offensive handlinger som Putins Russland faktisk har begått, men en analyse av hvorfor han har gjort det han har gjort, hva hans egentlige motiver er og hva som kan bli de neste skritt.

Dette er en nødvendig debatt og den kommer ikke for tidlig. I sovjettiden praktiserte vi det vi kalte «kremlinologi», det vil si at vi nærmest med lupe studerte uttrykksmåter og fotos for å se hva som skjedde i det lukkede Kreml. Det klassiske eksempel var da kommunistpartiets førstesekretær – pjervi sekretar – Nikita Krustsjov første gang fikk sin tittel skrevet med stor P. Da visste vi at han var nådd toppen. Vi studerte med lupe fotos for å se hvem som var fjernet og hvordan sovjetlederne stod i forhold til hverandre. Det kunne bli ganske underholdende.

Etter Sovjetunionens oppløsning var det slutt med kremlinologien, og ikke bare det: I etterretningstjenestene, utenriksdepartementene og på universitetene ble Russlandsstudier nedprioritert. Skulle man gjøre karriere var de bedre å satse på Balkan eller Midt-Østen eller eventuelt på Kina. Jeg husker en megetsigende karikatur i The Washington Post. En herre satt på fortauet med tiggerhatten foran seg og en plakat: «Russian expert». Russlandseksperter var blitt arbeidsledige.

Dette var mitt arbeidsfelt i store deler av mitt profesjonelle liv. Men gudskjelov hadde jeg vett til også å gjøre noe annet. Jeg forsøkte å reise så mye som mulig i Sovjetunionen og Østblokken og snakke med vanlige mennesker og samtidig studerte jeg de sosiologiske undersøkelser som faktisk ble gjort i øst. Noe ble foretatt på universiteter og institutter, men det mest interessante kom fra ettretningstjenester som KGB. De drev ikke bare med primitiv innenlandsovervåking og aggressiv utenlandsspionasje. De studerte også samfunnsforholdene i eget og allierte land. Noe av dette kom ut, enten lekkasjene var bevisste eller ikke. Det viste seg at mye ga et ganske realistisk bilde av forholdene i øst. Vi vet at Mikhail Gorbatsjov hadde adgang til dette materiale da han var på veien mot toppen og han ble faktisk støttet av KGP-topper. Det innsyn Gorbatsjov fikk, overbevisste ham om at det var nødvendig å satse på PERESTROIKA – en modernisering av økonomi og samfunn – og GLASNOST – friere forhold for kunstnere og intellektuelle. Jeg vet at KGB-analytikerne anbefalte Gorbatsjov å satse mest på perestroika før han slapp glasnost løs. Det gjorde etter hvert situasjonen umulig for ham. Dessuten undervurderte han de nasjonalistiske stemninger i sovjetrepublikkene, det som førte til at først de baltiske stater brøt ut og senere resten av dem.

Det var Warszawapaktens og Sovjetunionens oppløsning som senere fikk Vladimir Putin til å si at dette var «den største geopolitiske katastrofe i vår tid». Når enkelte debattanter hevder at det er umulig ¨å forstå Putin, tar de etter min mening feil. Denne uttalelse er nøkkelen til hva han tenkte og etter hvert gjorde: Han ville gjenopprette så mye som mulig av Moskvas makt og reversere denne utvikling. Studerer vi hans taler og uttalelser i Davos og München er det liten tvil om at dette var hans ambisjoner. Hvorfor forstod ikke Vesten dette?

I vest var det liten forståelse, ja, liten kunnskap om hvor langt svekkelsen av Moskvas makt var kommet under Boris Jeltsin. Men noen gjorde det, noen få «overliggere» i etterretningstjenestene og enkelte tyske journalister som hele tiden reiste rundt i det som var igjen av det store riket som strakte seg fra Finskebukta til Beringstredet. Det bildet de tegnet var urovekkende sett fra Kreml. I den asiatiske og sørlige del av det gamle imperium gjorde lokale herskere som de ville. De betalte ikke lenger skatt til Moskva og opprettet i realiteten sine egne utenrikstjenester og utvekslet offisielle statsbesøk med andre land. Guvernørene var allmektige, slik jeg opplevde da jeg ble kjent med guvernørene i Murmansk og Arkhangelsk som fulgte Jeltsin til Norge. Da ga fullstendig blaffen i ham.

 Oligarkene utnyttet Russlands oppløsning samtidig som de flokket seg rundt Kreml og karret til seg de rikdommer de kunne. En av dem var den jødiske Boris Beresowski som stod Jeltsin-familien meget nær. Han var den korrupte Jeltsindatterens elsker. Beresowski var «kingmaker» og anbefalte Putin for Jeltsin som håpet at han og hans familie skulle få immunitet mot senere rettsforfølgelse.

Senere måtte Beresowski rømme Russland og tok til slutt sitt liv i ensomhet i sitt londonske eksil. De andre jødiske oligarkene dannet en Putin-kritisk falang som rømte til utlandet etter at de hadde overført enorme summer til sikre banker, eller de danset etter Putins pipe. Dessuten kunne Putin spille på gamle medarbeidere som Dmitri Medvedev, finansminister Aleksej Kudrin og German Gref. Det var venner fra St. Petersburg der Putin arbeidet for den liberale borgermester Anatoli Sobtsjak som var i faresonen på grunn av korrupsjonsanklager. I vest forstod man ikke dette spill. Man skjønte ikke at Medvedev ikke var noe liberalt alternativ til Putin, mens hans medspiller. Det gikk omsider opp for Angela Merkel og etter dette skjerpet hun sin holdning til Kreml.

Putins bakgrunn var det gamle KGB , som han arbeidet for i Dresden da DDR gikk i oppløsning. Senere fortsatte han i KGBs etterfølger, FSB. Med seg har han hele tiden hatt de såkalte «silovki», representanter for etterretningstjenesten og det militære. Over halvparten av de ledende menn i Russland i dag kommer derfra. Det sier seg selv at en slik bakgrunn har preget Putin og hans menn, for eksempel Sergej Ivanov som nå er sjef for Kremls personalforvaltning. Dertil kommer den nåværende FSB-sjef Aleksander Bortnikov. Det er disse menn Putin omgås med og eventuelt søker råd hos.

Putin og hans nære krets betrakter det som en grov fornærmelse når president Barack Obama hånet Russland som en «regionalmakt». Javisst, Russland er ikke lenger den store supermakt. I dag er det bare USA som er det. Men Putin og hans krets gjør hva de kan for å reversere denne utvikling.

Det er her Ukraina og Krim kommer inn. Anneksjonen av Krim var utvilsomt folkerettstridig selv om det ikke kan herske stor tvil om at det russiske flertall på halvøya følte seg knyttet til Russland. Det som svekket Vestens reaksjoner var Kosovos løsrivelse fra Serbia i sin tid og den raske anerkjennelse. Men fortsatt nekter viktige land som Spania, Brasil og India å anerkjenne Kosovo. Men de fleste land anerkjenner heller ikke de russiskkontrollert utbryterstatene i Kaukasus og vil ikke anerkjenne et eget prorussisk Øst-Ukraina.

 

Et hovedmål for Putin var å forhindre at Ukraina ble trukket inn i EU og NATO etter at han på grunn av georgiernes egne dumheter fikk stengt dette kaukasiske landet ute. Ingen av de to stater kan regne med å komme inn i EU og i hvert fall ikke i NATO. Da er det påfallende at den ukrainske president Porosjenko har ansatt Georgias tidligere president som rådgiver.

Vesten er nå sterkt splittet i Ukraina-spørsmålet. Det er absolutt ingen enighet om sanksjonene To ganger ble det inngått avtaler som ble brutt av begge sider, først og fremst av de prorussiske separatister, men også av Kiev-siden. Dersom den siste Minsk-avtalen stort sett holder, betyr det at Kiev ikke lenger har noen avgjørende innflytelse i øst. Det er et prestisjenederlag som ble forsterket av den militære katastrofe nylig. På Kiev-siden ser vi nå hvordan stadig flere erklærer seg uavhengig av Porosjenko og forsvarsdepartementet og opererer på egen hånd. De kan bli en trussel mot Porotsjenko. 

I Øst-Ukraina viste det seg at separatistene ikke bare var splittet, men de tok ikke nødvendigvis ordre fra Putin, selv om han forsynte dem med tyngre våpen som artilleri og stridsvogner og lot russiske soldater rykke inn.

Det beste man kan håpe på nå er at det blir en fastfrossen konflikt der de ikke lenger skyter på hverandre med tunge våpen og skader sivile. Ødeleggelsene i Øst-Ukraina og sivilbefolkningens lidelser er enorme.

Kunne Vesten ha hjulpet Ukraina med generøse kreditter og annen hjelp tidligere? Utvilsomt. Men det som omsider kom var kreditter på meget harde vilkår og det rammet mennesker som har lidd lenge nok. Alt blir dyrere – elektrisitet ,husleie, gass, mat og klær - og den offentlige administrasjon, skoleverket og helsevesenet er ikke blitt mindre korrupt. For unge ukrainere er drømmen om Europa forbi hvis ikke de rømmer dit.

Putin har langt på vei vunnet denne striden, men ikke helt. Prisen han må betale kan bli meget høy på grunn av de økonomiske sanksjoner. Og prisfallet på olje rammer enda hardere, slik det gjorde under Jeltsin da folk mistet sparepengene sine og ikke fikk utbetalt lønn og pensjoner. Alt blir nå dyrere i Russland.

Foreløpig bombarderes russerne med en massiv, nasjonalistisk propaganda som gjør at flertallet fortsatt støtter Putin og misliker Vesten. Demokrati er blitt et fyord. Det skal være orden og disiplin. Men hvor lenge vil dette vare? Og hva kommer eventuelt etter Putin? Det er denne store usikkerhet som gjør at vi i vest mer enn noen gang burde satse på seriøse russlandsstudier. Jeg tror ikke løsningen er å gå tilbake til kremlinologien som enkelte britiske eksperter anbefaler. Jeg tror det er viktigere å betrakte Putin i forhold til den tsar-russiske tradisjon.

For meg står han som vår tids tsar, og tsarene behandlet jo ikke naboene særlig pent. Å kalle Putin en Hitler er tøv. Heller ikke er han gal. Han bruker den russiske historie og russernes underlegenhetsfølelse og mistenksomhet overfor Vesten til å sikre sin stilling.

Men hvis han ikke kan levere materielt, holder kanskje ikke disse manipuasjoner heller. Historien er blitt et viktig ideologisk og politisk slagfelt, slik vi kan se hver kveld på russisk TV og slik skolebøkene nå omskrives. Det er ikke lenger tale om små Lenin-barn som var situasjonen da vi bodde i Moskva, men Putin-barn. Putin søker i sin historiefortelling, fra Krimkrigen og kampen om Sentral-Asia, nøkkelen til fremtidens politikk. Han er i ferd med å skape en ny mytologi der det hellige Krim har erstattet det hellige Kiev som jo var Russlands vogge.

Det store spørsmål som vi ikke har noe helt sikkert svar på er hvor langt Putin vil gå for å utnytte russiske minoriteter i andre land, som f.eks. i Baltikum.

Disse stater har en viss beskyttelse som medlemmer av NATO, og inntil videre vil jeg tro at Putin er så maktpolitisk realistisk at han ikke angriper et NATO-land og dermed utløser alliansens kollektive og kanskje kjernefysiske reaksjon. Hvis da ikke russerne på grunn av sin fortsatt konvensjonelle underlegenhet totalt sett er de første til å gripe til kjernevåpen. Det er i sannhet blitt en farligere verden.  

Gå til innlegget

En grensesprengende debatt

Publisert over 6 år siden

Den danske islam-viteren Naser Khader mener internasjonale politikere gjør muslimene en bjørnetjeneste ved å si at fanatisme og terror ikke er en del av islam.

Terrorangrepet på Charlie Hebdo, de påfølgende drap av jøder i en kosherbutikk i Paris og Pegida- bevegelsen har utløst en sterk og til dels opphisset debatt i mediene. For første gang har vi fått en bred diskusjon som uten omsvøp reiser spørsmålet om hvor langt vi er villig til å gå i forsvaret av ytringsfriheten. Jeg stilte i en Pegida-kommentar på Verdidebatt spørsmålet om vi nå opplever et mer fremmedfiendtlig Europa og besvarte det med et forsiktig JA. Egentlig har vi helt siden «9/11» - terrorangrepene på tvillingtårnene i New York -  kunnet registrere både en økende antisemittisme og et sterkere muslim-hat i Europa. Det som er kommet til i det siste er en debatt om ytringsfriheten.

Den føres i TV og radio, i printpressen og ikke minst på nettsidene. Den kan bli så hatefull og skarp at mange nettredaksjoner lukker sine sider når de ikke har en moderator på vakt. Vårt Lands Verdidebatt har vært temmelig åpen og bred, men dog styrt med et redaksjonelt ansvar som jeg har savnet andre steder. Uansett er dette ikke lett. Skal man tillate grovt injurierende utsagn? Skal man slippe til rent rasistiske utfall? Hvor mye negativt skal man tillate i spaltene eller la flyte som en kloakk på de elektroniske medier? Det er sannelig ikke lett å trekke grenser her.

Jeg har alltid flagget meg selv om en «ytringsfrihetsfundamentalist», det vil si at jeg er villig til å gå lenger enn langt, selv om det kan virke sårende og støtende. Særlig reagerer jeg på det jeg har kalt «krenkelsestyranniet», det vil si at man skal kunne stanse kunstneriske ytringer eller debattinnlegg hvis noen føler seg krenket. Vi hadde et eksempel på det på Christian Michelsens Institutt i Bergen der en muslimsk kvinne fikk fjernet et aktmaleri av en kjent svensk kunstner fordi hun følte seg krenket.

I kjølvannet av Charlie Hebdo-massakren har vi kunnet konstatere ellers oppegående personer som sier at ytringsfrihet er bra, det er de selvsagt ikke imot, men «ikke alt som tegnes, må trykkes» (som Thorbjørn Jagland uttrykte det). Aftenpostens leseverdige kunstanmelder Kjetil Røed mente at satire ikke bare bør hyldes som edle og uangripelige uttrykk for ytringsfrihet, men kan skape uheldige stereotyper. Venstres leder. Trine Skei Grande, slo derimot fast at «blasfemi er også maktkritikk» og stortingsrepresentant og blogger Heidi Nordby Lunde skrev at religion er en maktfaktor som må tåle kritikk.                                                                                                                                                          Jonas Jonas Gahr Støre visste åpenbart ikke hvilket ben han skulle stå på etter tabben da han og regjeringen i 2006 sviktet den utsatte redaktør Vebjørn Selbekk. SV`s Bård Vegar Solhjell gikk hardt ut mot sin tidligere regjeringskollega: «Retten til å drive blasfemi er viktig».

Norske redaktører og kommentatorer har gitt uttrykk for høyst ulike syn på Charlie Hebdo-striden. Bergens Tidendes Hilde Sandvik og pressenestor Per Edgar Kokkvold, som har tilgang til alle de meningsplattformer som er mulig, mente det kunne ha stanset terroren om flere medier hadde trykket Muhammed-karikaturene i 2006. Dette reagerer Aftenbladets eminente kommentator Sven Egil Omdal på når han hevder at årsakene til terror må søkes i sosiale og kulturelle samfunnsproblemer. Hatet har egentlig ikke sin rot i karikaturtegningene, mener Omdahl.

Slik kunne jeg fortsette å sitere fra debatten. Mine utklipp og utprint er så mange at det flommer over  i mitt arbeidsværelse. Jeg ser snart ikke skogen for bare trær. Og dette vil sikkert gi stoff til tykke bøker.

Men det er ett poeng jeg har savnet, nemlig hvordan tallrike muslimske forfattere, filosofer og forskere lenge har ment at det er på tide å revolusjonere hvordan muslimer har forstått og forstår Koranen. Den danske islam-viteren Naser Khader mener internasjonale politikere gjør muslimene en bjørnetjeneste ved å si at fanatisme og terror ikke er en del av islam. Kader skriver at slike synspunkter har sin plass i islam som religion og må kunne diskuteres åpent. Khader peker på noe meget vesentlig, nemlig at i tidligere tider hadde Islam en sterk muntlig, kritisk tradisjon der de diskuterte Koranen. Islam trenger en ny gudsforståelse, mener Khader. Andre muslimske filosofer har hevdet at islam kunne trenge en Martin Luther.                                                                                  

Sosiologen Mouhanad Khorchide ved universitetet i Münster påpeker at Islam egentlig hadde en gammel praksis der man drev gjøn med religiøse og andre «sannheter». Khorchide viser til den egyptiske tradisjon som jeg stiftet nærmere bekjentskap med under lange opphold i Egypt på 1970-tallet. Mine egyptiske venner fikk inn en vits eller ironisk bemerkning i mye av det de sa. Humoren er for mange egyptere en sikkerhetsventil. Komedianten Adel Imam som nesten alle i den arabiske verden kjenner, smugler inn sarkasmer og ironi i mye av det han sier, og egypterne forstår det.

Jeg har flere hyllemeter med bøker og skrifter av muslimer som har tatt humoren i bruk. De mener det er for lettvint å skylde på «islamofobi», noe både konservative muslimske regimer så vel som IS griper til når det er noe de ikke liker. Og det samme gjør mange vestlige «forståsegpåere». Kan man få stemplet kritikk som «islamofobi» legges den død.

Den tunisiske filosof og forfatter Abdelwahab Meddeb, som døde i fjor bare 68 år gammel, kritiserer både Islam og Vesten. Med boken «Islams sykdom», som kom ut i 2001, skaffet han seg mange fiender og ble truet på livet. Før han døde gikk Abdelwahab Meddeb kritisk igjennom forslaget til ny tunisisk forfatning og utfordret totalitær islam. 

– I virkeligheten er historien om islam full av fritenkere, skrev saudi-araberen Ziauddin Sardar som ble dømt til fengsel og piskeslag. Egypteren Nasr Hamid Abu Zayd, som dessverre også er død, sa rett ut at «sharia» var skapt av mennesker og at mange manipulerte Koranen for å befeste sin tvilsomme autoritet.

Iraneren Abdolkarim Soroush som ble tvunget til å gå i eksil, slår fast at Islam ikke lenger kan seg basere seg på fortidens dogmer. Den syriske lyrikeren og filosofen Adonis, som jeg var med på å gi Bjørnstjerne Bjørnson-prisen, ville revidere bildet av den muslimske Gud som en hevngjerrig arabisk stammehøvding. Adonis ble som ventet erklært som kjetter og fengslet. Morgenbladet hadde på nyåret en større artikkel om dette av Ziauddin Sardar. Den burde ha vært lest av alle dem som forsøker å stanse både karikaturer og kritiske kommentarer med at vi ikke må bedrive «islamofobi».   

Gå til innlegget

Djevelskapen tar ikke slutt

Publisert over 6 år siden

100 år etter folkemordet på den kristne minoriteten armenerne, driver IS massedrap på kristne og shia-muslimer.

Under arbeidet med denne boken om folkemordet opp armenerne stilte min kone enda en gang spørsmålet jeg fikk da jeg i «Minoritetsbiblioteket» skrev om Shoah og den ny-gamle antisemittisme, sigøynernes/romfolkets holocaust, forfølgelsen av taterne og diskrimineringen av de homofile: «Skal du ikke komme deg opp av dette djevelskapens og lidelsens Gehenna? Skal det aldri ta slutt?»

Nei, djevelskapen vil nok ikke ta slutt. Disse spørsmål vil forfølge meg til livets slutt. Vi opplever stadig diskriminering, etnisk rensning og forfølgelse av annerledes tenkende og troende, overgrep som leder til folkemord. IS-terroristenes massedrap på kristne, shia-muslimer og grupper med eldgamle religioner i Irak og Syria er de nyeste utslag av denne djevelskap, men neppe de siste.

Jeg var ikke født da tyrkerne begikk folkemordet på armenerne. Jeg var bare guttungen da nazistene myrdet millioner av jøder og sigøynere, homofile, polakker og russere. Jeg var en ung mann da jeg på filmavisen og i avisene fikk se hva som hadde skjedd i Auschwitz og andre dødsleirer. Og det har fortsatt i hele mitt profesjonelle liv – Røde Khmers massedrap i Kambodsja, myrderiene i Rwanda, krigsforbrytelsene i Eks-Jugoslavia og altså nå IS-terrorismen. Det tar ikke slutt.                                       

100 år. Det er 100 år siden det ottomanske (tyrkiske) folkemordet på armenerne startet – våren 1915. Det var et varsel om det som skulle skje at reaksjonen i de europeiske land var preget av unnfallenhet. Ikke engang pressen i Storbritannia og Frankrike fikk frem hva som virkelig skjedde.

Sultan Amid Hamid klarte imidlertid på mesterlig vis å unndra seg ansvaret for massakrene. Stedlige visekonsuler og misjonærer advarte forgjeves sine hovedsteder. Den tyske misjonæren Johannes Lepsius etablerte et hjelpesenter med en teppefabrikk som ga arbeid for armenske enker. Han bygget også et hospital. Misjonærene og medisinerne var altså godt orientert om hva fanatiske og kyniske muslimer kunne gjøre. De visste at disse tyrkeres hat til armenerne var grenseløst og at de bare ventet på en ny sjanse til å ta dem.

I juni 1915 la ikke  fingrene i mellom i sine rapporter til det tyske utenriksdepartementet:

«Det er åpenbart et forsøk på å desimere den kristne befolkning i imperiet så mye som mulig gjennom en unntakslov og ved å mobilisere muslimenes ønske om en hellig krig for å utslette armenerne ved å føre dem til klimatisk vanskelige og usikre grenseområder».

Katastrofen. Før deportasjonene hadde det hendt noe alvorlig i Konstantinopel-området. 235 armenske forretningsfolk, håndverkere, forfattere, billedkunstnere, musikere og universitetsfolk ble arrestert 24. april 1915, torturert og myrdet. Deretter ble 2.000 personer arrestert, utsatt for hard tortur. 800 av dem ble henrettet offentlig.

Mange armenere ble drept i sine hjem og på sine arbeidsplasser. Særlig utsatt var de som hadde tjenestegjort i den tyrkiske hær. De ble fratatt sine våpen, fengslet og drept. Noen fikk muligheten til å konvertere til islam, men de fleste ble deportert hvis de ikke ble myrdet med det samme. Dette gjentok seg etter hvert over hele Tyrkia. Armenerne kaller dette Aghet – Katastrofen.

Derfor er datoen 24. april en så viktig minnedag. Dette regnes som den egentlige begynnelse på folkemordet. Tortur ble straks tatt i bruk for å tvinge de arresterte til å innrømme at de hadde stått i ledtog med fienden og at deres hensikt hadde vært å ta makten over det meste av Tyrkia og utrydde muslimene.             

Dødsmarsjene. De armenere som ikke døde under torturen, ble tvunget til å begi seg ut på dødsmarsjene. Underveis døde de som fluer, het det i flere rapporter. Den uutholdelige heten og den totale mangel på vann og brød tok sitt. Selv når de tyrkiske soldater og gendarmer hadde med seg vann eller de passerte noen vannhull fikk fangene ikke drikke noe. Kvinner og barn måtte som regel se på at deres ektemenn, fedre og brødre ble mishandlet og til slutt myrdet. Så var det deres egen tur. Det kunne ikke være noen som helst tvil om at hensikten med deportasjonene var at flest mulig skulle dø.

Kvinner og barn var spesielt utsatt for overgrep før de ble myrdet. Den norske sykepleieren Thora Wedel-Jarlsberg rapporterte at i hver eneste landsby hørte det til dagens orden at armenske kvinner ble voldtatt og så drept etterpå. De som motsatte seg dette ble straks myrdet eller mishandlet så sterkt at de døde uansett. Unge jenter og barn var vitner til hvordan tyrkerne og kurderne skar over strupen på deres foreldre. Deretter ble selv de yngste jentene misbrukt.

En av de tyrkiske sjefer skrøt til en tysker at «det ga ham en spesiell glede å deflorere småjenter». Mange steder fikk jentene skåret av sine bryster. Til og med høygravide  ble voldtatt.

Slaktet. Fra Aleppo ble de overlevende armenere drevet videre, noen til Palestina, andre østover til ørkenstrøk der de ikke hadde noen sjanse til å overleve. Verst var det i området rundt Deir-es-Zor som mange tyskere kalte «dødsmarkene», slik deler av Hvite-Russland, Ukraina og Øst-Polen også ble kalt etter drapene på jøder, sigøynere og russere i 1941-42.

Deir-es-Zor var et helvete. Der var det så ille at noen fanger slaktet sine barn og åt dem. I andre tilfeller myrdet foreldrene sine barn bare for at de skulle slippe all djevelskapen. Armenerne var henvist til de mest karrige strøk utenfor byen, og der var det ikke mulig å finne noe å spise, og det var ikke vann.

De som ikke døde ble drevet videre til Chabur-elven som renner ut i Eufrat. Her ble armenerne myrdet og kastet ut i elven hvis de ikke bare ble liggende å dø. En tysk løytnant og en ingeniør som reiste gjennom området etterpå fant utallige beinrester som stammet fra mennesker. Mange av hodeskallene hadde kulehull, og ben og armer var brutt. Også her ble hele familier myrdet på stedet eller kastet ut i elven.

«Det frykteligste». En av dem som har fortalt oss hva som hendte, er den norske misjonæren Bodil Biørn. Hun var det jeg vil kalle den første norske uhjelper. Hun arbeidet først ved et misjonssykehus i Anatolia i det østlige Tyrkia før hun dro til Musch i Armenia der hun opprettet en klinikk. I sin første dagbok skrev hun: «Jeg har sett alt det frykteligste som tenkes kan.» 

«Man ble ganske syg om hjertet naar man vandret om i de  armenske deler af byen og saa alle ruinene og tænkte paa alle de lykkelige familier som havde levet der….Det var et skrækkelig syn, men enda skrækkeligere var det at genskape i erindringen hvilken grusom maade de fleste av disse 10-12 000 mennesker ble dræbt på….Men de gjenlevende havde det verre enn de døde. De fristede en kummerlig tilværelse i stadig angst for aa blive dræbt.»

I den andre dagboken forteller Biørn om alle de armenere som ble fordrevet til områder som i dag er Syria og Irak. «Hvad de stakkars deporterte har lidt kan ikke beskrives», forteller Bodil, men hun gjør likevel et forsøk, lavmælt og uten overdrivelser. Hun forteller blant annet om hvordan det fløt lik og avhuggede kroppsdeler nedover Eufrat og Tigris og til tider var elvene farget røde av blod. 

I et tilfelle valgte de armenske kvinner å ta skjebnen i egen hånd, forteller en overlevende til Bodil Biørn: «De tok hverandre i armen og trakk ogsaa mig med, men jeg trakk mig forskrækket tilbake da vi naadde kanten og jeg saa ned i det kolde dybe vand foran meg.»  Bodil Biørn forteller om hvordan kvinnen hun snakket med hadde sett 160 menn bli bundet sammen og kastet ut i elven.

Hennes konklusjon er klar: Nøden blant barna var størst. I 1918 var det 200.000 foreldreløse armenske barn som internasjonale hjelpeorganisasjoner forsøkte å ta seg av. Hundrevis av utsultede og syke barn gikk rundt i gatene og tigget. I timevis kunne Bodil Biørn høre fortvilede rop: «Haz! Haz!» (Brød! brød). 

Med disse sterke inntrykk på sinnet åpnet hun det norske barnehjemmet «Lysekilde». Det kan på mange måter stå som et monument over hennes liv og virke.

(Dette er et redigert utdrag av Jahn Otto Johansens ferske bok  Folkemordet på armenerne, utgitt på Kultur og utenriks (2015), finansiert med støtte fra Fritt Ord, med prispenger («Fangenes testamente) og egne midler. Trykt med tillatelse.)

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 24.1.2015                                 

Gå til innlegget

Et innvandringsfiendtlig Europa?

Publisert over 6 år siden

Et av de mest skremmende trekk ved nyttårsskiftet er at de innvandrer- og fremmedfiendtlige stemninger i Europa øker.

Vi har lenge sett hvordan innvandrer- oh fremmedfiendtlige partier har gått frem i mange europeiske land. Med den siste utvikling i Tyskland er det blitt et almeneuropeisk fenomen. 

Sverigedemokratenes fremgang og brannanslagene mot moskeer har overrasket mange, men lenge før dette skjedde i vårt naboland, presset innvandrerfiendtlige krefter på i Danmark der det ble ulovlig for tverr-nasjonale ektepar under en vis alder å bo. Det gjaldt til og med dansker som var gift med amerikanske statsborgere, for ikke å tale om ektefeller fra den tredje verden. Da flyttet de over til Skåne mens de fortsatte å arbeide i Danmark. Dermed fikk skåningene problemet i fanget.

Det nye ved årsskiftet er at disse innvandrerfiendtlige krefter begynner å få fotfeste i Tyskland der de to store folkepartiene – SPD g CDU-CSU – har stått sammen mot en slik utvikling. Det har også De grønne og Linke og til dels Fridemokratene som for tiden er parkert på en sidelinje. Lenge var det bare nynazistene som appellerte til fremmedfiendtlighet og rasisme, men de var små og splittet. Dessuten hadde ikke Tyskland noen fremmedfiendtlig lederskikkelse med en slik folkelig appell som Østerrikes Jørg Haider. Thilo Sarrazins bok «Deutchland schafft sich ab» (Tyskland avskaffer seg selv) ble bestselger, men Sarrazin ble aldri noen populær førerskikkelse.

Så kom «Alternativ for Tyskland» (AfD) som etablerte seg på landsbasis og ifølge meningsmålinger nå har en oppslutning på 7,5 prosent som ved neste valg vil bringe dem inn i Forbundsdagen og kanskje gjøre det til tungen på vektskålen. AfD hadde sin opprinnelse i en borgerlig protest mot EU og særlig mot euroen, og det fikk også fikk oppslutning fra Linke. AfD vil også ha en begrensning av innvandringen.

Men det var først med PEGIDA (Patriotiske europeere mot islamisering av Aftenlandet, dvs Vesten) et det utviklet seg til en folkebevegelse. PEGIDA samlet tusener i demonstrasjoner der de i Dresden benyttet seg av slagordet fra tiden før Berlin-murens åpning og Tysklands samling – «Wir sind Das Volk» (Det er vi som er folket). Pegida retter seg spesielt mot muslimske innvandrere og ikke bare de ekstreme salfanister som det er all grunn til å bekjempe. I Hamburg og Köln gikk pøbler – hooligans – sammen med nynazister mot salfanister, men de angrep også muslimer generelt. I demonstrasjonene i Dresden regner man med at 500 eller flere var hooligans og det ble også observert flere nynazister. Men de fleste Pegida-demonstranter der og andre steder er vanlige borgere som føler seg glemt og forsømt av storsamfunnet og ser muslimer som en trussel. Både AfD og Pegida utnytter det forhold at Tyskland tar imot flere innvandrere enn noe annet OECD-land – i fjor hele 465 000, halvparten av dem asylsøkere som ble sendt nordover fra middelhavslandene.

Angela Merkel forsøkte først å ignorere denne bevegelse, men kom så ut med en klar fordømmelse av dem. Det samme gjorde sosialdemokratiske ledere, selv om noen av dem føler presset fra egne velgere. SPD`s viseformann Ralf Stegner sa at det stinket av Pegida-demonstrantene som han mente var høyreekstreme til tross for at mange av dem faktisk hadde stemt sosialdemokratisk.

Merkel har fått oppslutning i motdemonstrasjoner. Men mange seriøse tyske kommentatorer som slett ikke befinner seg på høyre fløy, f.eks Frankfurter Allgemeines utgiver, Berthol Kohler, advarer mot å demonisere Pegida-demonstrantene ved å feste nazimerkelappen på dem. Kohler skriver at det slett ikke er galt å kreve at innvandrere lærer seg tysk og lar seg integrere, og man må innse at mange tyskere er fattige og ser seg truet av asylanter som de mener får sydd puter under armene. Det er genuin frykt og engstelse som ligger bak mye av protestene.

Merkel opplever allerede at flere i hennes eget parti, CDU, og i søsterpartiet CSU tar Pegida mer alvorlig enn hun gjør. Innenriksminister Thomas de Maiziere (CDU) sa at mange demonstranter følte seg som fremmede i eget land på grunn av den enorme innvandring. Utviklingsminister Gerd Müller (CSU) mener man må ta Pegida alvorlig. Han henviste til «millioner av fattige familier i Tyskland». CSU har faktisk en kristelig-sosial velferdspolitikk som mange utenlandske observatører overser. Müller sa at mange tyske familier er sterkt presset og føler at regjeringspartiene ikke bryr seg om dem. I Bayern er det nå sterke krefter i gang for å få sendt raskere ut de asylsøkere som egentlig ikke har rett til å bli i Tyskland.

Hans-Werner Sinn, som er sjef for det anerkjente IFO-instituttet som jeg ofte oppsøkte som korrespondent, hevdet nylig at innvandringen belastet samfunnet sterkt. Han ble kritisert for det, men kritikerne feilsiterte ham. Det Sinn sa var at innvandrerne koster samfunnet, ikke bare staten mer enn de selv yter. Dette merker man først og fremst i arbeidslivet der innvandrere benytter alle de muligheter det tyske systemet gir dem.

Utviklingen i Tyskland burde interessere oss meget. For som jeg ofte har skrevet og sagt: Går det bra for Tyskland, går det bra også for Norge. Går det ikke bra for Tyskland, blir det verre også for oss. Det gjelder i dette spørsmål så vel som i økonomien for øvrig. Ja, Tyskland har egentlig nøkkelen til om Europa skal oppleve en ny øst-vest-spenning og det langsomt skal senke seg ned en ny form for jernteppe. 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere