Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Opinionen svinger raskt

Publisert nesten 6 år siden

Å påpeke dette er ikke en innvandringsfiendtlig holdning, men ren realisme, og det har intet med frykten for islamisering å gjøre.

Jeg og min kone avsluttet nylig vår fjerde og siste foredragsreise på Donau i år. Vi var innom de land som for kort tid siden var toppoppslag i nyhetene på grunn av flyktningestrømmen fra Syria – Ungarn, Kroatia, Serbia og delvis Bulgaria og Romania. Nå var det sjelden vi så en flyktning. Jernbanestasjonen i Budapest var tom for syrere. I flyktningeleirene i Beograd var det ikke syrere, men serberne som for flere år siden ble fordrevet fra Krajina i Kroatia og som ingen bryr seg om. Og på grensene mellom Kroatia og Serbia og Ungarn så vi ikke en eneste syrisk flyktning.

Hadde det hele vært et synsbedrag? Nei, flyktningestrømmen var reell nok så lenge den varte. Nå var de dratt videre til Tyskland og Sverige som var deres egentlig mål. De enorme grensegjerder som ungarerne setter opp skal holde kosovo-albanerne ute. De forlater i hopetall et Kosovo der de ikke finner arbeid og det er mye korrupsjon og elendighet. De vil tilbake til Tyskland som generøst tok imot dem under Kosovo-krigen, men under den forutsetning at de skulle dra hjem igjen når krigen var over. Etter hvert blir de sendt ut av Tyskland, hvilket også skjer med en stor del av de syriske flyktninger.

Tyskland har tatt imot flere flyktninger enn noe annet europeisk land. Vi husker alle den hjertevarme og begeistring syrerne ble mottatt med da de for noen uker siden kom til Tyskland. Nå er det slutt selv om tyskerne fortsatt viser et storsinn og en gjestfrihet som intet annet europeisk folk. Det er kommet flere enn de fryktet, og det vil komme enda flere når koner, barn og bestemødre følger etter. Så mange har ikke tyskerne kapasitet til å ta imot, selv om de trenger fagarbeidere på grunn av den svært lave befolkningsvekst. Fødselsraten faller drastisk slik at Tyskland innen 2060 vil ha ti millioner innbyggere færre. Det er dramatisk.

Når stemningen i Tysland er i ferd med å snu henger det også sammen med syrernes egen opptreden. De er ikke lenger takknemlige for å ha kommet til Tyskland, men protesterer mot de boliger de tilbys og heller ikke liker de maten. Innenriksminister Thomas de Maiziere fra Angela Merkels eget parti, CDU, sa nettopp dette i intervjuer forleden. Meningsmålinger viser at stadig flere tyskere frykter den rekordhøye innvandringen. Dette går også utover Angela Merkels popularitet.

Tilsvarende reaksjoner har vi sett i Sverige. Min kones skånske familie kan fortelle at syrerne er bedre kledd enn skåninger flest, og deres kvinner er overlesset med kostbare smykker. Og de kommer raskt i konflikt med andre innvandrergrupper, for eksempel afghanerne. Kristne syrere som har bodd i Sverige i en årrekke ønsker absolutt ikke å få inn muslimske syrere.

Alt dette utnytter Sverigedemokratene som går fremover i meningsmålingene. Etter at kristeligdemokratene brøt samarbeidet med de andre borgerlige og sosialdemokratene kan det bli nyvalg, og da er det sannsynlig at Sverige-demokratene vil fosse frem.

Selv om svenskene har brukt mye penger har deres flyktningpolitikk vært like mislykket som den norske. Alt for mange flyktninger lever fortsatt i leire og har ikke lært seg språket. Da må det bli problemer. Å påpeke dette er ikke en innvandringsfiendtlig holdning, men ren realisme, og det har intet med frykten for islamisering å gjøre. 

Gå til innlegget

Flyktningdebatt på avveie

Publisert nesten 6 år siden

De perspektiver med kommende kriser betyr ikke at vi ikke skal ta den europeiske flyktningkrisen alvorlig, men Europa går ikke til grunne på grunn av den.

Da jeg for ett år siden (22. september 2014) hadde et innlegg på Verdidebatt.no med overskriften «Farvel til multikultur», fikk jeg et usedvanlig stort antall visninger.

Jeg ble den gang riktig nok misforstått av enkelte som trodde jeg var kommet på parti med Hege Storhaug og Human Rights Service, hvilket absolutt ikke var eller er tilfelle. I dag som den gang distanserere jeg meg fullstendig fra denne gruppen som merkelig nok fikk millionstøtte fra Oslo Kommune, takket være Frp. Det er det nå åpenbart slutt på, og bra er det. For meg representerer denne gruppen en antihumanistisk og i dypeste forstand ukristelig holdning. De har ikke skjønt hvorfor Jesus la så stor vekt på historien om den barmhjertige samaritan.

LES OGSÅ: Noen leser meg som Fanden leser Bibelen.

Det som opptok meg den gang og fortsatt gjør det, er at vår flyktningpolitikk på mange måter har vært mislykket. Vi har ikke i tilstrekkelig grad fått flyktningene i arbeid, og altfor mange har ikke lært seg norsk. Flyktninger kan ikke leve på det uvisse i lange tider i mottak uten at dette får meget uheldige virkninger. Uten arbeid blir de aldri integrert i det norske samfunn.

Jeg mener fortsatt at vi har en del å lære av den amerikanske innvandringspolitikken, den gang hundretusener av nordmenn og enda flere irer dro over «dammen». Var de politiske flyktninger som flyktet fra forfølgelse? Bare delvis. De flyktet fra sosial nød og elendighet. I Amerika fikk de en sjanse, men de måtte klare seg selv og lære seg amerikansk samtidig som de kunne holde på sin egen kultur. Og de måtte i arbeid. Det var intet slaraffenliv, men de slapp inn. Hadde USA den gang praktisert FrPs og Hege Storhaugs innvandringspolitikk ville de fleste nordmenn aldri ha sluppet inn.

Alt er slett ikke bra, men amerikanerne innser fortsatt at de trenger immigranter. Bush-familien er jo meksikansk inngiftet. Selv om det fortsatt er mye rasisme og hat er USA et samfunn med mange slags folk og kulturer. I vår familie savner vi det flerfargede mangfold vi møtte hver morgen på vei til arbeid og skole.

Når Europa nå oversvømmes av flyktninger snakkes det lett om en krise som truer vår velstand. Men som den kjente nederlandske forfatteren Geert Mark sa i et intervju med Adresseavisen (gjengitt i Aftenposten) er dette egentlig ingen flyktningkrise for Europa. Det kommer et antall på bare en kvart prosent av EUs samlede befolkning. Og mange av dem er arbeidsdyktige, godt skolerte mennesker som EU-landene og særlig Tyskland trenger.
Selv de katolske land der kondomer og andre prevensjonsmidler er offisielt forbudt, har en altfor lav befolkningsvekst. Om ikke så mange årtier vil det ikke være nok arbeidsføre mennesker som kan økonomisk opprettholde det velferdssystem vi har i dag. I Tyskland har man lenge hatt en åpen debatt om disse utfordringer.

At enkelte EU-land ikke vil ta imot flyktninger i det hele tatt eller i hvert fall insisterer på at de skal være kristne (Midt-Østen er snart tømt for kristne) har sine historiske forklaringer. Ungarerne betalte en meget høy pris for at de var den siste forsvarslinje mot den tyrkisk-islamske trussel mot Wien og det kristne Europa.

Det er ikke primært en flyktningkrise som truer Europa i dag, men den mangel på samarbeid og tillit som avspeiler seg i EU-krisen. Dermed skapes en dobbelt krise. Pengeunionen fungerer rett og slett ikke og det gjør heller ikke Schengen-samarbeidet. Vi betaler nå prisen for at Europa-tankens fedre først og fremst tenkte i økonomiske baner, som Kull- og Stålunionen, ikke på det kulturelle og menneskelige aspekt.

Flyktningstrømmen møtes med alle slags påstander, mer eller mindre dokumenterte. Det er ikke alltid det som står i en amerikansk eller kontinental-europeisk avis er riktig, som f.eks. at den druknede gutten Ayuls far egentlig hadde en bra jobb i Tyrkia, men ville til Europa for å få noe enda bedre. Han var med andre ord «bare» en økonomisk flyktning, ja, en lykkejeger. Det er IKKE tilfelle.

De syriske flyktninger i Tyrkia er meget hardt trengt. De har ikke normalt arbeid og får ytterst liten hjelp. Ayals far fikk sparken der han jobbet. De bor i leire med meget lav standard. De er dessuten et utsatt bytte for IS-terrorister som opererer langt inne i Tyrkia.

Og Tyrkia bomber med NATO-støtte kurdiske motstandssentra i Syria fordi den venstreradikale kurdiske opprørsbevegelse har fått terroriststatus av amerikanerne og EU. Den kritikkløse holdning til Erdogan er ganske utrolig når man vet hva han står for og hvordan han forsøker å undertrykke minoriteter og ensrette hele det tyrkiske folk. NATO satser og Tyrkia som en alliert mot Russland, men Erdogan og Putin har et rimelig godt forhold slik vi så da verdens største moské ble åpnet i Moskva. Det første besøk etter Polen som NATOs nye generalsekretær dro på, var nettopp Erdogans Tyrkia. Hvem briefer egentlig Jens Stoltenberg?

Selvfølgelig er den store flyktningstrømmen en meget stor utfordring og den medfører fare for at IS-terrorister gjemmer seg blant dem. Men de aller, aller fleste er genuine flyktninger som det er vår kristenplikt, ja, vår humanistiske plikt å hjelpe. Når enkelte åpenbart tror at man i Jesu navn skal kunne stenge ute eller kaste ut flyktninger, så er det etter min oppfatning en ren gudsbespottelse. Enkelt er dette ikke, men det er helt illusorisk å tro at vi bare kan stenge oss ute fra disse utfordringer i «Festung Europa».

Angela Merkel har innsett dette. Endelig får hun positiv omtale også av norske kommentatorer som ikke kan tysk og baserer seg på engelskspråklige kilder. Med få unntagelser er britene negative til Merkel og Tyskland.

Fremtiden vil gi også andre og enda større utfordringer enn den aktuelle flyktningstrøm, slik som klimakrisen og den teknologiske revolusjon. Bare i Norge vil en tredjedel av jobbene innen 2030, ifølge fagsjef Sigrun Aasland i Tankesmien Agenda, være erstattet av maskiner, mange av dem det vi kaller roboter. Men roboter løser slett ikke alle problemer.

Jeg har ofte besøkt Resarch Triangle i North Carolina, der noen av USAs fremste universiteter og forskningssentra ligger. Virksomheten ved Research Triangle skjer på Nobelprisnivå, men uansett hvilken status du har, må du ta et kurs i tillegg i musikk, teater, billedkunst, litteratur, dans osv. Ved dette høyt utviklede forskningsmiljø glemmer man ikke humaniora.

Europa, ja, hele menneskeheten står i fremtiden overfor problemer som vil gjøre den nåværende flyktningkrise relativt liten i sammenligning. Jeg tenker på den voldsomme tørken som brer seg på flere kontinenter. Regnskogen dør dessuten ut og menneskemasser langt større enn de som nå tvinger seg inn i Europa, vil komme i bevegelse på grunn av mangel på vann. Ingen landegrenser eller Schengen-sperrer vil kunne stanse dem.

I California frykter de at grunnvannet kan være borte om to år dersom tørken fortsetter som nå. Nord-Korea er rammet av den verste tørken på 100 år med halvering av risproduksjonen. På begge sider av Middelhavet er det en katastrofal mangel på vann, og mange steder er det nå ørkenlignende forhold der det tidligere var fruktbart. I India er grunnvannet sunket med 80 meter ifølge FNs miljøprogram UNEP. Slik kunne jeg ramse opp varsler fra alle verdensdeler.

Disse apokalyptiske perspektiver betyr ikke at vi ikke skal ta den europeiske flyktningkrisen alvorlig, men Europa går ikke til grunne på grunn av den.

Gå til innlegget

Slutten for urkristne i Midtøsten

Publisert over 6 år siden

La kke debatten om hvor mange syriske flyktninger vi skal ta imot føre til at vi glemmer at den urkristne befolkning i Midt-Østen er i ferd med å bli utslettet.

Det tok lang tid, meget lang før norske medier begynte å interessere seg for de forfulgte kristne i Midt-Østen. Jeg kom bort i disse kristne allerede på 1970-tallet da jeg ikke fikk visum til kommunistlandene og tilbrakte store deler av året i de arabiske land og Israel. Dette var grupper med linjer tilbake før muslimene kom og altså ingen vestlige nykommere som islamittisk propaganda har forsøkt å fremstille dem som. Jeg ble slått av deres faste tro, deres rike kultur og deres gjestfrihet. Det ble for meg nesten en åpenbaring å møte disse kristne som slett ikke representerte vestlige interesser, men var en naturlig del av det multikulturelle miljø i Midt-Østen.

Etter hvert ble det stadig vanskeligere for disse urkristne, men i Vesten og i Norge var vi ikke særlig opptatt av deres skjebne. Jeg skrev en artikkel i Aftenposten og Ulf Andenæs, som er en av de mest våkne og kunnskapsrike journalister i Norge, fulgte opp og fikk avisens korrespondent i Midt-Østen til å lage reportasjer. Så kom også Vårt Land som siden den gang er den norske avis som har vært mest opptatt av de kristne i Midt–Østen. Og takk for det!

Med årene ble det stadig verre for de urkristne i Midt-Østen, og med IS`s og andre ekstreme gruppers herjinger står det om deres fortsatte eksistens. I Egypt førte den såkalte «arabiske våren», som norsk presse behandlet på en naiv måte, til angrep på koptiske kirker og klostre og det ble utrygt å være kristen. Men mange i Norge og i Vesten forøvrig hadde illusjoner om Det muslimske borgerskap. Det viste snart sitt sanne ansikt.

IS er enda verre, slik vi har sett i Irak, Syria og Libya. Der er kristne blitt nedslaktet i hopetall og deres kirker og klostre er blitt ødelagt sammen med andre uerstattelige kulturminner. Dette vet nå alle som har fulgt litt med i aviser, radio og TV og på nettet. Ingen kan lenger undskylde seg med at dette visste vi ikke.

Markeringen av 100 årsdagen for folkemordet på armenerne ga oss en ny anledning til å se hva som hadde vært de kristnes skjebne i den muslimske verden. Påny kunne den internasjonale historiske ekspertise påvise at det var en illusjon at kristne og jøder ble så godt behandlet under Islam. Saladin er utvilsomt en fascinerende skikkelse og korsfarerne etterlot seg blodige spor, men ikke-muslimer var og ble annenklasses folk. De var absolutt ikke jevnbyrdige med muslimene, og i flere perioder ble det begått stygge overgrep mot dem, også før folkemordet i Tyrkia fra 1915. Den Alladin-romantikken som vi har sett i Norge i de senere år, kan ikke dekke over dette, noe den norske historikeren Bård Larsen har påvist og som jeg fremhever i «Folkemordet armenerne». Internasjonalt er det ikke lenger noe seriøse historikere som holder fast på denne romantiske fremstilling.

Men det som skjedde i Tyrkia under den første verdenskrig stiller i særklasse. Det er i dag ingen anerkjent historiker som benekter at det var et folkemord. Derfor er det vanskelig å forstå at den norske regjering ikke vil innse dette og sendte bare en ambassadør til 100 årsmarkeringen i Jerevan. Vi skal åpenbart ikke fornærme Tyrkia som er viktig for Norge på grunn av den gigantiske vannkraftutbyggingen vi deltar i og fordi Putin-beundreren Erdogan kan bli en alliert i den nye kalde krig. Heller ikke skal vi utfordre de tvers igjennom korrupte, oljerike azerbaidsjanerne.

Men både Norge og NATO har jo en tradisjon for dobbeltmoral. Vi hadde ingen problemer med å samarbeide tett med militærstyret i Istanbul, oberstjuntaen i Athen og Salazar i Portugal. Vi fører en hård konfrontasjonspolitikk mot Ungarn, men bryr oss ikke om de langt alvorligere overgrep mot menneskerettighetene i Tyrkia.

At opposisjonen krever at Norge skal ta imot 10.000 syriske flyktninger, mange av dem kristne, er en forståelig reaksjon. Uansett bør vi gripe dypt i pengepungen enten det er kristne eller muslimer som forfølges. Men det må være lov til å diskutere om det mest effektive er å ta disse flyktninger til Norge eller å hjelpe dem i Midt-Østen. Statistisk Sentralbyrå har regnet ut at det vil koste Norge 20 milliarder kroner over en tiårs periode å ta dem hit, og dessuten vil det bli minimale skatteinntekter fra dem og en enorm belastning på NAV. Men la ikke denne debatten føre til at vi glemmer at den urkristne befolkning i Midt-Østen er i ferd med å bli utslettet.

Gå til innlegget

Det er russerne vi sårer, ikke Putin

Publisert over 6 år siden

Boikotten av 70-årsmarkeringen i Moskva rammer mer det russiske folk enn Putin som er en kyniker som også vil forsøke å vende dette til sitt eget beste.

De vestlige land boikotter feiringen i Moskva av at det er 70 år siden seieren over Hitler-Tyskland. Nesten 70 av verdens ledende statsmenn var invitert, men bare en tredjedel av dem kommer. Resten mener de straffer Vladimir Putin for annekteringen av Krim og den russiske, militære innblanding i Øst-Ukraina.

Blant dem som boikotter er vår egen statsminister, Erna Solberg. Tidligere i år unnlot polakkene å invitere Putin eller noen annen høytstående russisk representant til markeringen av frigjøringen av Auschwitz-Birkenau, en frigjørin som faktisk ble foretatt av sovjetiske styrker.

Men er det egentlig Putin og hans medsammensvorne som NATO- og EU-landene straffer? Selv om det var hensikten så er det russerne og andre tidligere sovjet-folk som boikotten rammer. Sovjetunionen mistet mellom 26 og 30 millioner mennesker under den annen verdenskrig. I hele det vidstrakte, russiske riket og i de tidligere sovjetrepublikker har jeg sett minnesmerker over de falne, ofte med navn, men også anonyme. I år etter år ble det lagt ned blomster på graver og minnestøtter. Unge par lot seg gjerne fotografere – i dag videofilme – ved slike minnesmerker like etter at de var blitt viet. Dette var ikke bare propaganda, men ekte følelser.

Fellesgraver. Selv har jeg gått alene og stille på den store krigskirkegården Piskarevskoje i St. Petersburg, heltebyen som tidligere het Leningrad. Der ligger hundretusener militære og sivile begravet i enorme fellesgraver. De fleste av dem er anonyme. Men fellesgravene holdes ved like, det er blomster overalt og fra høgtalere i trærne lyder det sørgemusikk. Det er lenge siden vestlige turistbusser tok omveien hit; de stanser heller ved et krigsmuseum inne i byen. Men stadig kommer det russere, etterkommere etter ofrene for Hitler-Tysklands angrepskrig.

Jeg kjenner mange russiske familier der både tredje og fjerde generasjon kommer til krigsgravene for å minnes sine slektninger. Mange av dem har sine begravet i de baltiske land, Ukraina og Sentral-Asia der det ikke lenger er så lett å dra for å minnes dem. De som håner dette, kan ikke krigshistorien og mangler menneskelige følelser, ikke minst når vi vet det var lokale nasjonalister og fascister som deltok i massenedslaktningen av jøder, romfolk (sigøynere), russere og andre. Wiesentahl-senteret har advart mot dette.

Ingen tvil. I dag er det få seriøse historikere som er i tvil om hva den sovjetiske krigsinnsatsen og de enorme tapene og ødeleggelsene betydde for seieren over Hitler-Tyskland. D-dagen, den allierte landgang i Normandie, og konvoiene med amerikansk krigsmateriell til Murmansk og Arkhangelsk var selvsagt meget viktig. Det er gjerne blitt underspilt i sovjetiske fremstillinger.

Men det kan ikke være noen tvil om at uten den sovjetiske krigsinnsatsen, etter at Stalin og Hitler først hadde inngått den kyniske og forbryterske Molotov-Ribbentropp-traktaten i 1939 og Tyskland så angrep Sovjetunionen i juni i 1941 – var avgjørende for utfallet av krigen. Uten den og USAs deltagelse både med soldater og krigsutstyr kunne Hitler ha seiret i Europa og Norge ville ha blitt en germansk vasallstat.

Boikotten. Boikotten av 70-årsmarkeringen i Moskva rammer mer det russiske folk enn Putin som er en kyniker som også vil forsøke å vende dette til sitt eget beste. Jeg gruer til neste gang jeg skal møte mine russiske venner og forsøke å forklare hvorfor vi boikottet markeringen av seieren over Hitler-Tyskland, ja, hvordan vi kunne overse hva det russiske folk betalte for dette i menneskeliv og materielle ødeleggelser. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.04.2015

Gå til innlegget

Ikke lenger mulig å være optimist

Publisert over 6 år siden

Jeg kan ikke være annet enn pessimist når det gjelder den nye kalde krig mellom Putins Russland og Vesten, i tillegg til ufordringen fra IS og den israelsk-palestinske konflikt.

Selv om jeg i nesten hele mitt virke som utenriksjournalist og forfatter har vært optimist, er jeg det ikke lenger. Jeg kan ikke være annet enn pessimist når det gjelder den nye kalde krig mellom Putins Russland og Vesten, i tillegg til ufordringen fra IS og den israelsk-palestinske konflikt. Ikke noe sted ser jeg lenger noen lysning.


Under den siste del av den forrige kalde krig var det tross alt en gjensidig forståelse av at vi måtte unngå en storkrig,i  hvert fall en konflikt som kunne føre til et kjernefysisk Ragnarok. Vi fryktet vi ikke lenger at det skulle bryte ut krig i Europa etter at Berlin-muren kom opp og øst-vest-konflikten ble forflyttet til den tredje verden og vi fikk det vi kalte "krig ved stedfortreder" (War by proxy).

Når ser jeg ikke lenger den frykt for atomkrig som blant annet fikk «Bestemødrene på Stortingsplass» og Fredskontoret til å demonstrere. Glemt er det at Ronald Reagan anså kjernevåpen ikke bare som farlige,  men militært ubrukelige og at vi allerede på toppmøtet i Rekjavik kunne ha fått en omfattende atomnedrustnng dersom ikke Gorbatsjov hadde vært så redd for Stjernekrigsprogrammet(SDI), som forøvrig aldri ble realisert. Riktignok fikk vi senere en rekke viktige avtaler som reduserte antallet kjernevåpen  betraktelig, men nå er det lenge siden atomnedrustning ble prioritert.

Det har fått den tidligere øverstkommanderende for Strategig Air Command, som har nøkkelen til et kjernefysisk gjengjeldelsesangrep, general Lee Butler, til å gå ut i internasjonale medier med at vi nå må si nei til nye og flere atomvåpen. Han oppfordrer Norge til å slutte seg til en internasjonal aksjon for forbud mot kjernevåpen. Det sier den norske regjering nei til, angivelig for ikke å skape komplikasjoner for NATO. General Butler er ikke noen langhåret "peacenik", men en førstehånds kilde og ekspert. Det han har gjort er egentlig viktigere enn Snowdons lekkasjer.       

Det andre er at det ikke lenger er noen meningsfylt dialog mellom Moskva og de vestlige hovedsteder. Vesten forstår åpenbart mindre av Vladimir Putins tankegang enn av de gamle sovjetledere, dengang vi tross alt hadde en relativt effektiv «Humint» (Human Intelligence). De vestlige politikere og kommentatorer er helt i villrede om hvem Putin egentlig er og hva han  vil. Noen sammenligner han med Hitler, andre med de russiske tsarer som gjorde alt for å utbre det russiske keiserriket og ikke tok på naboer eller indre opposisjon med silkehansker. Min gamle venn og kollega, den danske jøde Samuel Rachlin, som vokste opp i Sibir sammen med sine foreldre, forfekter tsar-teorien.

Det er en teori jeg stort sett deler, men fortsatt er det mange spørsmål om hvem Putin er og hva han egentlig vil. En teori som skal stamme fra CIA, er at Putin lider av Asperges syndrom. Hva vil det si? At han har en opphøyd utilnærmelighet og er en mer eller midre eneveldig fyrste  som går sin egen vei uten å ta noen korreksjon utenfra. Hvis dette er riktig er det beste vi kan håpe på  i Ukraina en fastfrosset konflikt der Putin ikke gir opp Krim og bevarer så mye innflytelse i Øst-Ukraina at han kan hindre at Kiev nærmer seg VestenHva skal Vesten gjøre? Natos  militære øverstkommanderende, general Philp Breedlove, vil i likhet med rublikanske hauker i USA gi Ukraina våpen og militær opplæring. Det vil trappe opp konflikten og ganske sikkert få Putin til påny å sende avanserte våpen til Øst-Ukraina. En slik utvikling vil ikke moderere separatistene i øst og heller ikke få misfornøyde ukrainere til å ta ordre fra forsvarsdepartmentet i Kiev. Ukraina-konflikten kan komme helt ut av kontroll.

På mange måter øyner jeg en situasjon som kan minne om utbruddet av den første verdenskrig, som egentlig ingen ønsket i utgangspunktet og der ansvaret ifølge enkelte historikere slett ikke kan legges på Østerrike-Ungarn og Tyskland alene. Og som kom jo den andre verdenskrig som Europa heller ikke var forberedt på. Det har gitt meg en tankvekkende opplevelse å lese en bok som Frankurter Allgemeines Volker Weidermann utga ifjor, "Ostende 1936. Sommer der Freundschaft". Den går egentlig tilbake til tiden like etter den første verdenskrig da forfattere som Joseph Roth, Stefan Zweig, Egon Erwin Kisch og andre første markerte seg. Hovedhandlingen  er lagt til Ostende i tiden før Hitler-Tysklands gjennombrudd og den annen verdenskrig.

I 1936 sluttet også Arthur Koestler og andre profilerte forfattere seg til. De ante katastrofen som kom, ja, Joseph Roth hadde allerede i 1923 utgitt boken «Ederkoppnettet» som tegner et skremmende bide av hvem som  skulle bli nasjonalsosialismens villige håndlangere. Selv om denne bok ikke er så kjent som  susksessen «Radetzkymarsjen» så var den  et uhyggelig forvarsel om  det som skulle komme. Jødene skulle tas og de ble tatt, i tillegg til andre «undermennesker» som sigøynere, homofile, polakker og russere. 

Det skremmende idag er at det er klare antisemittiske tendenser i hele Euroa, i øst som i vest. Russiske jøder advarer mot antisemittisme i Ukraina og Simon Wiesentahl-senteret utpeker en av de høyreradikales ledere til en  farlig antisemitt, mens Kiev med rette påpeker at det også er antisemittisme lenger øst, at det blir som  «en ulv som  roper ulv».  Intet sted er helt sikkert lenger for jøder.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere