Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Det selvgode Norge

Publisert over 5 år siden

Selvsagt skal myndighetene si tydelig fra og dokumentere det dersom barnevernet utsettes for urettmessige beskyldninger. Men det som ofte skjer er at vi straks går i baklås.

Norske politikere og byråkrater har et overdrevent selvbilde. Kritikk utenfra avvises som regel, for ingen skal komme og fortelle en norsk nordmann fra Norge at vedkommende kan gjøre noe galt. Hvis noen tas i virkelig kritikkverdige handlinger, svarer de straks: «Jeg legger meg flat!» Og dermed er de ferdig med den saken.

Vi ser dette reaksjonsmønster i forbindelse med saken der barnevernet har fratatt en rumensk familie deres barn fordi de skal ha gitt dem ris. Det har vært store demonstrasjoner over hele verden og de vil sikkert fortsette til det norske diplomatiets og byråkratiets store irritasjon. Nå har vi også fått Europarådet mot oss.

At noen av beskyldningen mot Norge er sterkt overdrevne, for ikke å si direkte gale, er en sak. Noe annet er at selv om det i barnevernet sikkert er velmenende og gode mennesker, så er det en utbredt formyndermentalitet. Det har ikke bare gått utover utenlandske barnefamilier, men også norske.

Vi har en klar lovgivning som forbyr fysisk avstraffelse av barn. Det var bra at vi fikk den. Jeg fikk selv ris på blanke rumpa da jeg var barn, av og til bare på mistanke og ikke på grunn av slemme handlinger. Det var nedverdigende og noe jeg ikke ønsket at mine barn og barnebarn skulle oppleve.

Vi vet også at det er familier der far eller mor er voldelige og skader barna på en måte som kan være livstruende eller i hvert fall gi varig men. Da skal selvsagt barnevernet og eventuelt påtalemyndighetene gripe inne. Jeg kjenner saker der de ikke gjorde det med fatale følger for barna.

Men det skal etter min mening svært meget til før barnevernet bør ta barna fra foreldrene. Hvis det er utenlandske familier som ikke kjenner det norske lovverket, bør de gjøres oppmerksom på det, og det går an å samtale og gi råd uten å ta barna. Blant pinsevenner, Smiths Venner og rom-folket (sigøynerne) har det vært en tradisjon for å straffe ulydige barn fysisk. Det kan samfunnet selvsagt ikke godta. Men å ta barna fra foreldre og søsken er et inngrep som kan være mer skadelig enn ris på rompa.

Vi vet at barn som ble fratatt foreldrene og anbrakt på barnehjem eller i fosterfamilier, ble misbrukt. Vi vet også at det i barnehaver har vært og fortsatt forekommer alvorlige overgrep. Og i yngresforeninger og idrettsklubber for mindreårige er overgrep heller ingen sjeldenhet. Jeg kjenner mange slike tilfeller, og jeg kjenner også til at menighetsledere og lokale myndigheter har forsøkt å dekke over det. Jeg kan dokumentere en lang og skremmende liste av overgrep, ikke minst i kristelige samfunn og foreninger.

Problemet med barnevernet og med andre norske myndigheter er at de er så inderlig overbevist om at det de gjør alltid er riktig. Du skal ikke komme her og komme her... Busta reiser seg på oss nordmenn særlig hvis det er utlendinger som kritiserer oss.

Selvsagt skal myndighetene si tydelig fra og dokumentere det dersom barnevernet utsettes for urettmessige beskyldninger. Men det som ofte skjer er at vi straks går i baklås. Da vil slike verdensomfattende demonstrasjoner som vi nå opplever og som kanskje blir enda verre bare fortsette.

Gå til innlegget

Vi blir ikke ferdige med antisemittismen

Publisert over 5 år siden

EU gjorde seg til gissel for en av de verste utpressere og demagoger i vår tid - Tyrkias Erdogan, da de inngikk den stygge avtalen om å bremse flyktningstrømmen.

Den fremmedfiendtlige høyrepopulisme er på fremmarsj i hele Europa selv om EU-statene foreløpig har klart å bremse opp flyktningestrømmen med den stygge avtale de inngikk med Erdogans Tyrkia. Det er en avtale som kan sammenlignes med de beryktede sølvpenninger i Bibelen. EU gjorde seg til gissel for en av de verste utpressere og demagoger i vår tid.

Men selv om Angela Merkel og de andre EU-lederne reddet skinnet i denne omgang, er høyrepopulismens fremgang ikke på noen måte stanset. Og det er ikke bare muslimer og andre mørkhudede som får unngjelde. Jødehatet blomstrer fortsatt i store deler av Europa og i resten av verden selv om dette i øyeblikket ikke får den medieoppmerksomhet det burde ha. Vi så etter «Nine-Eleventh» - terrorangrepene i USA - at ikke bare økte hatet til muslimer, men også jødehatet.

Terrorangrepene i København, Malmø, Paris og Brüssel har i den grad rammet jøder at utvandringen til Israel nå er større enn på mange år. Heller ikke her i Norge føler jødene seg lenger sikre selv om de ikke vil gå ut offentlig med det de opplever både fra muslimer og såkalte kristne. Jeg får stadig henvendelser fra jødiske foreldre som forteller at de ikke lenger lar guttene bære en Kippa eller jentene en Davidsstjerne på byen. Ja, mange sender ikke lenger sine barn til jødiske skoler. I skolegårdene utsettes jødiske barn for antisemittiske pøbelstreker uten at lærere eller rektorer alltid griper inn. Disse historier er hjerteskjærende og skremmende og de er dokumenterte, men jeg har måttet love ikke å gå ut med navn og sted.

HL-senteret og Jødisk Museum driver en intens opplysningsvirksomhet og departementet har lovet å gi mer støtte til forskning og informasjonsarbeid. Det er bra, men ikke tilstrekkelig.

Jeg får stadig spørsmål fra personer som absolutt ikke regner seg som rasister, hvorfor jeg driver med disse «jødegreiene». Mange mener jeg må være jøde siden jeg skrev bestselgeren «Min Jiddische Mamma». De vet ikke engang hva en «jiddische Mamma» er for noe. Men hva nynazister og andre skriver på nettet har jeg sluttet å bry meg om. Der beskrives jeg som «jødefitte».

Jeg er nå for gammel til å frykte for mitt liv som den gang ustasja-terrorister var på vei til Norge for å ta meg og min familie eller da Overvåkingspolitiet varslet meg om at jeg stod på en nynazistisk terrorliste og ikke fikk åpne tykke brev og pakker. Nå kan jeg bare le av at en av de oppgaver Arne Treholt fikk av sin første føringsoffiser, Beljajev, var å undersøke om jeg var jøde. Den gang opplevde jeg ingen støtte fra pressekolleger, selv om journalistene nå tar slike terrortrusler mer alvorlig etter at flere har vært utsatt for dem.

Samtidig som det er en lang rekke undersøkelser som viser at jødehatet i Europa ikke avtar, men snarere øker, pågår det en interessant fagdebatt om hva folkemord egentlig er og hva som forårsaker det. Yehuda Bauman mente at jødeutryddelsen ble mulig på grunn av moderniteten, det vil si et effektivt byråkrati, moderne transportmidler og industriell masseutryddelse. Yehuda Bauer var uenig og dokumenterte utryddelsen av schtels – de jødiske landsbyer i Øst-Europa og Russland.

Så kom Timothy Snyder med sin oppsiktsvekkende bok «Bloodlands» der han påviste at to tredjedeler av Europas jøder var utryddet før utgangen av 1942, altså før de industrielle dødsmaskiner og Eichmanns byråkrati ble fullt aktive. Jødene i Polen, Ukraina, Hvite-Russland, Russland og de baltiske land ble myrdet med dolker, bajonetter og feltspader og skutt på nært hold. Morderne kunne se sine ofre i øynene og høre deres skrik. Det var såkalte Einsatzgrupper som bestod av vanlige tyskere og frivillige ukrainere og baltere.

Norske frontkjempere deltok også selv om de har benektet det. Dette blir det nå forsket mer i. Jeg har i forbindelse med en bok jeg holder på med om min nazistiske morfar og ukjente farfar en masse primitivt indoktrineringsmaterialet som hirdgutter og frontkjempere i interneringsleiren Berg ved Tønsberg ble utsatt for. I Tyskland møtte jeg soldater som ikke var SS, men tjenestegjorde ved Berg. De syntes nordmennene var ekstra blodige og grusomme.

Nå er Timothy Snyder kommet med en ny bok, «Black Earth», som bringer Holocaust-debatten et skritt videre. Hans tese er at Holocaust eller Shoa i det store omfang ble mulig kun der det ikke lenger var noe tradisjonelt statsapparat. Den polske antisemittisme før 1939 tok ikke sikte på å utrydde jødene, men å få sendt dem vekk. Ideen om Madagaskar var faktisk polsk, ikke tysk. Senere mente polakkene at det ville være bra å sende jødene til Midt-Østen for der ville de skape problemer for de britiske kolonister. Det syn preget også Sovjetunionen og Øst-Europa frem til opprettelsen av den jødiske stat. Snyder mener at ikke alle som ville ha jødene vekk fra Europa nødvendigvis var antisemitter.

I selve Tyskland ble relativt få jøder myrdet før 1939, og flertallet av de jøder som så ble drept i øst, var mennesker som aldri hadde hatt noe som helst med tyskerne å gjøre. Det var først da nazistene fikk områder i øst der det gamle statsapparat ble revet fullstendig i stykker og SS hersket uten noen statlig motvekt at den massive jødeutryddelsen kom i gang.

I Ungarn overlevde jødene inntil Horthys statsapparat ble oppløst og Eichmann tok over. I Tsjekkia ble jødene lenge beskyttet, mens sigøynerne/romfolket var utsatt. I Slovakia ble jødene fratatt statsborgerskap og sendt til utryddelsesleirer før Hitler ga ordre om det. Sigøynerne derimot fikk være i fred.

Jøder med gyldige pass slapp lenge unna, for eksempel i Frankrike. Samtidig fraktet de franske statsbaner statsløse jødiske barn til den tyske grensen der de ble ekspedert videre til gasskamrene, og de fikk nøyaktige kvitteringer og betaling for det.

Romania var en antisemittisk stat og hadde ansvar for at mange jøder ble myrdet, men senere under krigen beskyttet de størstedelen av sine jøder. Bulgaria gjorde dette helt til krigens slutt, bortsett fra de jøder som befant seg i de områder av Hellas som bulgarerne hadde erobret.

Timothy Snyder mener at et holocaust kan skje igjen og da ikke bare rettet mot jøder. Til det svarer tyske og jødiske historikere at alle folkemord har noe til felles, men hvert enkelt er unikt. Derfor det jødiske Shoa. Dersom den kjente tyske historiker Hans Mommsen fortsatt hadde levd – han utga sin siste viktige bok «Das NS-Regime und die Auslöschung des Judentums in Europa» i 2014 – ville han sikkert ha tatt til motmæle mot Snyder.

Snyder har allerede møtt motstand hos amerikanske og franske Holocaust-eksperter. Men vi må kunne tåle en slik debatt dersom vi ikke glemmer å føre en aktiv kamp mot antisemittismen i våre samfunn. Det er viktigere enn noensinne.

Gå til innlegget

Et usikkert årsskifte

Publisert nesten 6 år siden

Jeg kan ikke huske jeg har opplevd et årsskifte med så stor usikkerhet både nasjonalt og internasjonalt som denne gang.

 Siden jeg forhåpentligvis blir 82 år i 2016, er dette en ganske drøy påstand, men den holder. Ved årsskiftet 1940-41 var situasjonen i Norge og Europa mer eller mindre fastlåst. Nyttårsaften 1945-46 var preget av håp og tro. Hitler og nazismen var beseiret og gjenoppbyggingen av Norge var i gang. Nyttårskvelden 1989-90 var preget av Berlin-murens fall og den forestående oppløsning av Warszawapakten og Comecon (det østlige motstykket til EF). Nå kunne alt bare gå den riktige veien, trodde vi.

I min tidlige ungdom opplevde jeg noe merkelig. Endetidspredikanten Rein Sehus fra Skien kom til Porsgrunn med høydramatiske krigsfilmer som han hadde fått fra amerikanske overskuddslagre. De viste krigens forferdelige ødeleggelser og hadde også skremmende innslag om atombomben. Folk stod i kø langt oppover Storgata for å komme inn i Rådhuset som Rein Sehus hadde leid. Merkelige ord og uttrykk som Armageddon, 666 og Anti-Krist ble vanlig på folkemunne. Vi barn gikk skjelvende til sengs etter mors forsikringer om at Armegaddon ikke kom i morgen eller over i morgen. Hvordan Anti-Krist egentlig så ut hadde vi ikke noen konkret forestilling om, bortsett fra at han måtte være djevelsk, og djevelen visste vi hadde hestesko, horn i panna og onde øyne. 

Men fra de fleste nyttårskvelder har jeg minner om fest og moro. Etter hvert ble det stadig mer storslagne fyrverkerier etter at vi guttunger tidligere hadde nøyd oss med kinaputter og ugressdreper som kunne gi noen fryktelig smell. Vi fryktet ikke krig og med gjenoppbyggingen her hjemme kunne det bare bli bedre. Hvor deilig og fargerik fremtiden ville bli fikk vi visse forestillinger om ved de mange norsk-amerikanere som kom på besøk og omga seg med nylonstrømper og skjorter som ikke behøvde strykes.

Bare to ganger i etterkrigstiden tok frykten oss – Berlin-muren i 1961 og Cubakrisen i 1962. Berlin-muren viste det seg vi ikke behøvde være så bekymret for. Østtyskere flyktet i hundretusener og påførte DDR et blodtap den sosialistiske stat ikke ville ha overlevd. Fra Krusjtsjovs side var Berlin-muren ikke ment som noen offensiv mot Vesten, selv om Ulbricht ivret for at de også skulle ta Vest-Berlin. Vi som var i Berlin den gang forstod ikke dette. Men amerikanerne og britene visste hva det dreide seg om. Etter Muren kom ikke Krustsjov med flere Berlin-ultimatum, og det ble ingen militære konfrontasjoner i Europa selv om NATO`s og Warszawapaktens armeer stod oppmarsjert mot hverandre. Konflikten ble forflyttet til den tredje verden – det var såkalt «krig ved stedfortreder» (War by proxy). Det var borgerkrigene i Angola, Mozambique og på Afrikas Horn. Amerikanerne og russere deltok ikke direkte, men forsynte partene med våpen.

Cubakrisen brøt med dette mønster og kunne ha ført til en katastrofe. Tidligere forsvarsminister Robert McNamara fortalte meg senere at han og Kennedy-brødrene ikke visste at russerne allerede hadde utskytningsklare mellomdistanseraketter på Cuba. Det kunne ha gått galt, men gjorde det gud skje lov ikke. Selv Yom Kippur-krigen, da amerikanerne og russerne forsynte hver sin side med våpen og ammunisjon, utviklet seg ikke til en stormaktskonflikt. Israelerne måtte til slutt gi etter for amerikansk press om å løse opp kveletaket som general Sharon hadde på egypterne i Sinai. Jeg var i Sinai den gang og pendlet mellom begge sider via Kypros eller Istanbul. Jeg fryktet aldri noen konfrontasjon mellom supermaktene.

Ved dette årsskiftet er det aller meste usikkert. Jeg tror fortsatt ikke på noen militær konflikt mellom amerikanerne og russerne, men i Ukraina er det fortsatt så mye uklart og så mange våpen at det kan trekke amerikanerne og russere mer direkte inn enten de vil eller ikke. Men aller mest bekymringsfullt er Midt-Østen. Det er ikke lenger den arabisk-israelske konflikten, ei heller Iran, men IS og de blodige motsetninger mellom sunnitter og shia som gjør at situasjonen kan komme helt ut av kontroll. Jeg har tidligere pekt på det faktum at langt flere muslimer er blitt drept av andre muslimer enn av israelerne og vestmaktene. Dette forhold, som enkelte Israel-kritikere glemmer, blir stadig mer klart. Det gjør forsøkene på konfliktløsning ekstra vanskelige.

Her hjemme i Norge, som fortsatt kåres som det beste land å bo, er fremtidstro og optimisme avløst av usikkerhet. Det dramatiske fall i oljeprisene rammer allerede næringslivet i Rogaland, Møre og Romsdal og på Sørlandet og vil etter hvert spre seg til hele landet. Alt tyder på at oljeprisene lenge vil holde seg lave og kanskje falle ytterligere. Ingen norsk politiker kan lenger snakke seg bort fra dette.

Med disse utsikter er det bare bla-bla når Fr.P-erne og enkelte Høyrefolk snakker om olje- og gassutvinning i det værharde Arktiske Hav. Miljøministeren var mye mer realistisk da hun uttalte seg etter Paris-møtet, der vi fikk en avtale som vil legge bånd på norsk olje- og gassutvinning. Dette innser de fleste som vil se realitetene i øynene. Lofoten og havområdene utenfor Vesterålen og Senja er reddet. De som gikk inn for boring der ville ha begått den største forbrytelse mot naturen og mot vårt eget folk i dette århundre. De var åpenbart aldri på utsiden og så hvor umulig det er å samle opp oljesøl der.

På toppen av alt kommer så en flyktningestrøm vi ikke var forberedt på. Fra før hadde vi forsømt oss ved ikke å kreve at asylanter og immigranter forøvrig skulle lære seg norsk og komme i arbeid. Nå veltes alt inn over oss og vil belaste statlige og kommunale budsjetter som har så mye uløst når det gjelder pasienter på pleiehjem og sykehus. Det blir et hardere samfunn. Og mer utrivelig for oss som har barnebarn som med blandet etnisk og kulturell bakgrunn. Disse barna kan få oppleve fremmedfrykt som raskt går over i fremmedhat.

Gå til innlegget

Midtøsten er utløseren

Publisert nesten 6 år siden

Nedskytningen av det russiske flyet som bombet IS og ­deres allierte, kom på et særdeles uheldig tidspunkt.

Jeg har lenge sagt og skrevet at det er i Midtøsten en tredje­ verdenskrig kan bli ­utløst. Dette har vært temmelig klart helt siden Berlin-muren kom opp og øst-vest-konflikten ble lagt til den tredje verden. Det var der de såkalte «kriger ved sted fortreder» (war by proxy) fant sted. Russerne og amerikanerne forsynte hver sin side i borgerkrigene i Afrika med våpen og eksperter. I Europa var faren for storkrig blitt mindre selv om NATO's og Warszawapaktens store styrker stod oppmarsjert mot hverandre.

Kennedy og Krusjtsjov fant frem til et slags kompromiss i Cuba-krisen. Der var Tyrkia en faktor idet amerikanerne gikk med å fjerne sine raketter fra tyrkisk territorium mot at russerne lot skipene med langdistanse­raketter vende om.

Forsvarsminister McNamara fortalte meg senere at hverken han ­eller Kennedy-brødrene var klar over at russerne allerede hadde­ installert utskytningsramper for mellomdistanseraketter på Cuba. Situasjonen var altså mer alvorlig enn både amerikanerne­ og vest-europeerne den gang var klar over. Men vi unngikk en atomkrig, og det var det viktigste.

Men i Midtøsten kom supermaktene aldri frem til noen full forståelse, selv om ingen av dem ønsket å komme i krig på grunn av Libanon, Syria eller Iran. Amerikanerne og russerne støttet sine respektive forbundsfeller, men har gjort sitt ytterste for at disse ikke skulle utløse en storkrig. Israelerne har spilt sitt eget spill og har avvekslende satset­ på USA og Russland.

I dag er forholdet mellom ­Jerusalem og Moskva bedre enn på mange år, og israelerne leverer russerne avansert teknologi som også kan brukes militært. De har en felle fiende i Tyrkia. USAs forhold til Israel har vært noe anstrengt under Obama og det ble mer komplisert for Washington da deres tyrkiske allierte ble Israels argeste motstander. I Midtøsten skifter vennskap og allianser.

Nedskytningen av det russiske flyet som bombet IS og deres allierte kom på et særdeles uheldig tidspunkt. Putin er under sterkt press både fra sine militære og fra befolkningen om å reagere. Her går det på Russlands ære løs. Og tyrkeren er en gammel fiende som jeg husker mødrene skremte barna med dersom de ikke la seg til å sove. Rent kynisk kunne Putin spille på Tyrkia som da han og Erdogan innviet verdens største moské i Moskva. Men å stole på tyrkerne, nei!

Dessuten rir russernes gamle frykt for sin «sårbare mave» (soft underbelly) dem. Det er den store­ muslimske befolkning både i selve Russland og sør for statsgrensen. Muslimske terrorister som opererer i selve Russland har nære forbindelser med IS.

Hvis russerne kan legge frem bevis for at det nedskutte flyet ikke var over tyrkisk område, og det vet selvfølgelig amerikanerne­ med sine avanserte satelitter, er helvete ute. Foreløpig ser det ut til at Obama støtter den demokrati­-fiendtlige Erdogan slik hans forgjengere i sin tid støttet det udemokratiske oberstregimet i Hellas og militærjuntaen i Tyrkia. 
Da blir det ikke mye igjen av ­NATOs uttalte forsvar for ­demokratiet.

Reagerer russerne militært vil Tyrkia kreve at NATO-alliansens paragraf 5 om kollektivt svar trer i kraft. Det er hverken USA ­eller det øvrige NATO ­interessert i. Støtte til Tyrkia, ja, men ingen verdenskrig på grunn av dette. Men vi befinner oss på den strategiske knivseggen de nærmeste­ dagene. Det skal lite til for at det ender med en ­katastrofe som hverken Russland, USA eller Nato ønsker.

Først publisert i Vårt Land 26.11.2015

Gå til innlegget

Ikke bare muslimer mot kristne

Publisert nesten 6 år siden

Det er altså ingen som helst tvil om at det er blitt myrdet langt flere muslimer av andre muslimer enn av jøder og kristne.

I mediedekningen og debatten om utfordringen fra IS er det fortsatt forenklede, for ikke å si feilaktige forestillinger som hersker. Det avspeiler høyst sviktende historiekunnskaper. Både Irak og Syria er kunstige statsdannelser som vestmaktene opprettet etter den første verdenskrig.

Vestens politikere og generaler tenkte den gang ikke på at det innenfor disse stater er store etniske og religiøse motsetninger. Det gjaldt å sikre Storbritannias og Frankrikes interesser etter at det ottomanske riket gikk i oppløsning. Da spilte det mindre rolle at etniske og religiøse grupper som ikke hadde noe med hverandre å gjøre, ble tvunget til å leve sammen og at britene og franskmennene brukte dette for å fremme sine egne mål, først og fremst oljeinteressene.

Kynisk. I dette kyniske spill brøt vestmaktene de løfter de hadde gitt til armenerne som ble utsatt for det første folkemord i vår verdensdel. Hitlers og hans folk trakk sine konklusjoner av dette da de gikk løs på jødene og sigøynerne.

Etter den annen verdenskrig og etter at den jødiske stat ble opprettet fortsatte dette kyniske spill. Strategiske interesser, oljen og Suezkanalen som en snarvei til Østen, var for britene og franskmennene viktigere enn hensynet til jødene. Stalin og de østeuropeiske land han hadde kontrollen over, satset på Israel som en motvekt til de vestlige interesser. Uten våpenhjelpen fra Tsjekkoslovakia og de mange stridsdyktige jøder som kom til Israel fra Sovjetunionen og Øst-Europa hadde den unge jødiske stat ikke klart seg.

Benekter. De jødiske kolonister tok lite hensyn til de arabere som allerede bodde der og nektet å kalle dem palestinere. Fortsatt kan jeg møte i debatter folk som i fullt alvor hevder at det ikke eksisterer noe palestinsk folk.

På den annen side bør det ikke være noen tvil om at dersom araberne hadde fått overtaket, ville jødene ha blitt massakrert eller kastet på havet. En slik situasjon fremmet ikke akkurat diplomatiske hensyn.

Palestinerne ble en brikke i araberstatenes maktspill, og israelerne ville ikke ta hensyn til de fordrevne palestinere som skulle komme til å friste en bitter tilværelse i flyktningeleirer i årevis. Den folkerettsstridige kolonisering hadde arbeiderpartiregjeringer et like stort ansvar for som de som fulgte etter.

Jødisk stat. Bare David Ben-Gurion som slett ikke var noen due, hadde store betenkeligheter, ikke av moralske, men befolkningsmessige grunner. Jeg har i bokform og på annen måte referert et møte jeg hadde med Ben Gurion i hans leilighet i Tel Aviv etter Seksdagerskrigen i 1967. – Palestinerne føder langt flere barn enn vi gjør, sa han, hvis vi tviholder på de palestinske områder, blir det ikke mulig å opprettholde Israel som både en jødisk og en demokratisk stat. 

Ledere for Shinbeth og Mossad, verdens mest profesjonelle hemmelige tjenester, har gitt uttrykk for den samme vurdering, og de har advart mot en økende rasisme blant jødene.

De pensjonerte etterretningsfolk, som jeg har møtt noen av, hadde ingen illusjoner om hva som ville skje dersom ikke Israel hadde et effektivt forsvar, og de så ikke bort fra at israelerne engang ville bli stående helt alene og bare hadde seg selv å stole på.

Boikott. Disse holdninger er ikke blitt forstått i Vesten der stadig større grupper vil ha en boikott av Israel uten tanke på at dette også vil ta arbeidsplasser fra palestinerne. Derfor er jeg imot boikott. Men jeg mener at de vestlige land må kunne presse Israel, slik president Nixon gjorde med sin jødiske sikkerhetsrådgiver Kissinger både før og under Yom Kippur-krigen.

Skulle USA ha fulgt Nethanyhus ønsker ville Iran for lengst ha blitt bombet sønder og sammen, med de skjebnesvangre konsekvenser dette ville ha fått for vestlige interesser i hele den muslimske verden.

En utbredt misoppfatning, ikke minst blant kristelige Israel-kritikere, er at israelerne har tatt livet av flest muslimer siden 1948. Ja, visst har israelerne og deres forbundsfeller begått grusomheter og myrderier, men det er et ubestridelig faktum at langt flere muslimer er blitt drept av andre muslimer. Jeg så selv hvordan kong Husseins beduinstyrker bombarderte de palestinske flyktningleirer i Amman i 1970 da Yassir Arrafat forsøkte å ta makten i Jordan. Flyktningene ble overlatt til sin skjebne, men ca 30 000 PLO-folk kom seg til Syria. Der ble de massakrert av gamle Hafez al-Assad, far til den nåværende hersker. Arafat kom seg så vidt unna til Nord-Afrika.

Blind. Man må være ganske blind for ikke å forstå at de arabiske land aldri har brydd seg om palestinerne. De har benyttet deres arbeidskraft; palestinerne er de beste utdannede. Men hverken Kuwait, Qatar, De forente arabiske emirater, Oman eller Saudi-Arabia har vært villige til å ta imot de syriske muslimer som flykter fra IS`s terrorvelde.

Når jeg møter norske politikere, skolefolk og journalister registrerer jeg at de vet lite eller intet om den grunnleggende konflikt mellom shia-muslimer og sunni-muslimer. Den er blodig og hensynsløs, og den sparer hverken barn, mødre eller gamle. I krigen mellom Irak og Iran, der Saddam Hussein fikk etterretningshjelp fra vestmaktene, ble det drept millioner. Hvor mange vet vi ikke. Det var i denne krigen Saddam brukte gass mot kurderne.

Dreper muslimer. Det er altså ingen som helst tvil om at det er blitt myrdet langt flere muslimer av andre muslimer enn av jøder og kristne. Og det er skjønnmaling å fremstille det som om kristne og jøder ble tolerert i det ottomanske riket. De fikk status som egne folkegrupper, men var alltid underkastet det muslimske overherredømme.

Jeg er som mange andre en beundrer av Salladin, men å bruke ham som et bevis på at kristne og jøder slett ikke hadde det så dårlig under islam, holder ikke historisk.

Min erfaring med muslimer, etter å ha bodd og arbeidet i flere muslimske land, er at de aller, aller fleste av dem er fredelige og gjestfrie mennesker. De er ikke hatefulle fanatikere, men er selv ofte ofre for de ekstreme.

Luthers jødehat. Mange muslimske forfattere og akademikere har ment at islam kunne ha trengt en Martin Luther, men da uten hans fanatiske jødehat. Det skal bli interessant å se hvordan de lutherske kirker under jubileumsåret neste år vil forhold seg til Luthers jødehat som ble en inspirasjon også for nazistene.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere