Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Alles kamp mot alle i Europa

Publisert over 5 år siden

I virkeligheten er det en alles kamp mot alle. Etter Brexit vil antagelig stadig flere bli fristet til å kjøre sitt eget løp, om ikke bryte direkte med EU.

Robert Musils roman, Mannen uten egenskaper, har jeg lest ­mange ganger og griper på ny til for å forsøke å forstå hva som skjer i dagens Europa. Musil skildrer en tid i Europas historie da følelsene ble mobilisert på ­bekostning av rasjonell tankegang. Romanskikkelsen grev Leindsdorf drar til Brno for å ­mekle mellom tsjekkere og tyskere som holder på å slå hverandre i hjel. Greven representerer den såkalte Parallellaksjonen, som var en østerriksk elite som ­ville skape fred og forståelse mellom nasjonalitetene i det habsburgske riket.

Men når de stridende parter i Brno får øye på fredsmekleren grev Leinsdorf, går de til angrep på ham. Han slipper så vidt fra det med livet. Musils roman ­avslører et vakuum som ble fylt av aggressivitet og fiendskap. Det var en konflikt som kunne ­eksplodere når som helst, slik det skjedde med den første verdenskrigs utbrudd.

Den fortsatte etter krigen med Weimarrepublikkens undergang. Musil nevner i sin roman mordet på den tyske utenriks-minister Walther Rathenau 24. juni 1922. Rathenau representerte det beste ved Weimarrepublikken – demokrati, liberalisme, kulturelt mangfold, republikk og ­kapitalisme i tilsynelatende skjønn forening. Og jødene fikk utfolde seg vitenskapelig, økonomisk og kulturelt. Attentatmennene mente Rathenau hadde forrådt fedrelandet. Derfor måtte han myrdes.

Dårekiste. Musil skrev senere et essay om «det hjelpeløse ­Europa» som han betraktet som en dårekiste. Det drev sakte, men sikkert inn i nasjonalisme og ­etnisk hat. Det Mannen uten egenskaper viser, er hvordan forsøket på å forene alle folk i imperiet, er bygget på en illusjon. Jo sterkere man forsøkte å integrere, desto kraftigere ble motstanden. Alle forsøk på å skape enhet ovenfra førte til stadig mer splittelse på bunnen. Mistenksomheten og motstanden nedenfra ble til slutt helt patologisk.

Man skal være uhelbredelig optimist dersom man ikke innser at det Europa som vi håpet på etter Jernteppets fall, ikke kommer tilbake. Medlemslandene tar ikke lenger diktat fra det overnasjonale Brüssel, men kjører sin egen linje, som igjen kan komme i konflikt med naboen som har den samme skepsis til EU.

Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn – de såkalte visegradstatene – mistror alle EU, men samtidig slåss de med hverandre om nasjonale minoriteter. Slovakene er i konflikt med Budapest på grunn av det ungarske mindretall i Slovakia. Ungarerne strides med Romania som for ­tiden er det mest EU-vennlige landet i øst. Polen og Tsjekkia har gamle grensemotsetninger etter at polakkene grabbet til seg et stykke av et Tsjekkoslovakia som Hitler gjorde slutt på. Bulgarerne er noe for seg selv med et historisk godt forhold til Russland og styrt av mafiaer.

Kamp. I virkeligheten er det en alles kamp mot alle. Etter Brexit vil antagelig stadig flere bli fristet til å kjøre sitt eget løp, om ikke bryte direkte med EU. Under mine reiser i Sentral- og Øst-­Europa møter jeg stadig mennesker som mener at Eer like ille som det sosialistiske Comecon som gikk i oppløsning etter Jernteppets fall. De synes EU-byråkratene opptrer like arrogant som de russiske sjefer i Comecon gjorde.

I denne situasjon overtar slovakene formannsvervet i EU. Slovakia er, i motsetning til Tsjekkia, medlem av pengeunionen. Bratislava er den eneste by på cruisestrekningen Wien-Romania der du kan bruke euro. Dette er slovakene stolt av. Men de andre «skal ikke komme her og komme her» når det gjelder flyktningproblemet. Slovakene står fast på sine rettigheter og sin nasjonale suverenitet, uansett fra hvilket hold de trues. Vi nordmenn burde ikke ha vanskeligheter med å forstå den sterke slovakiske nasjonalfølelsen.

Elider i dag av den grunnleggende feil som mennene bak Kull- og stålunionen (EUs forløper) gjorde seg skyldig i. De så på europeisk samling utelukkende ut fra økonomiske kriterier.­ En samlet økonomi og senere felles valuta skulle forhindre en ny krig mellom gamle fiender. Kulturen ble glemt.

Det er i den, ikke i banker og finansinstitusjoner, at europeerne ­søker sin identitet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.7.2016

Gå til innlegget

Endelig et oppgjør med korrupsjon

Publisert over 5 år siden

Politikerne og byråkratene i de øst-land som banket utålmodig på EUs dør, lot som om de var villige til å ta et oppgjør med korrupsjon, men straks medlemskapet var i havn, var alt som før.

Da EU ble utvidet østover var det mange som mente at prosessen gikk for raskt. Det ble ikke tatt det grundige oppgjør med fortiden som Brüssel ønsket. Korrupsjon og annet maktmisbruk var så grunnfestet under kommunistene at det skulle mye til for å renske opp i det. Kommisjonens og Europa-parlamentet krav ble ikke oppfylt. Politikerne og byråkratene i de øst-land som banket utålmodig på døren, lot som om de var villige til å ta et oppgjør med korrupsjon, men straks medlemskapet var i havn, var alt som før.

Øst-og sentral-europeerne som hadde fått nok av innblanding fra det sosialistiske Comecon, avviste Brüssels innblanding med at «de måte ikke komme her og komme her….». Mange så Brüssel som en kopi av Kreml.

Straks disse landene var kommet innenfor EU var det mer eller mindre slutt på oppgjøret med korrupsjon og annet maktmisbruk. Polakkene var de som gjorde mest for å rydde opp og ungarerne stod også på, men det var så som så med de andre.

Oligarkene erstattet de gamle partitopper, generaler og etterretningssjefer og ble de egentlige herrer. Folk flest måtte fortsatt betale under bordet for samfunnstjenester som burde ha vært selvsagte - sertifikat, pass, avtaler med lege eller tannlege, høyst nødvendige sykehusopphold og adgang til skoler og universitet. Det gjaldt å ha forbindelser, og de måtte smøres. I Bulgaria, Romania, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn ble det avslørt den ene skandale etter den andre. Bare Ukraina og Moldava er enda mer korrupt.

I dette dystre bilde som politikere og byråkrater i Brüssel og Strasbourg fikk, er det endelig et virkelig lyspunkt. Det er Romania etter presidentskiftet der den tidligere president Traian Basesco og statsminister Victor Ponta var like korrupte i tillegg til at de to ikke kunne samarbeide om noe som helst. De var bitre fiender.

Jeg har en rarighet som samlere sier de vil betale meget for – et brev undertegnet av både Ponta og Basescu der jeg utnevnes til kommandør den den rumenske fortjenesteorden. Sa Ponta JA til noe, kom det automatisk etNEI fra Basescu og vice versa.

De ble etter presidentskiftet begge to dømt for korrupsjon, men Basescu tok moldavisk statsborgerskap og kan ikke nåes av lovens lange arm, og Ponta har immunitet som medlem av parlamentet. For sikkerhets skyld vinner Pontas sosialdemokrater det ene lokalvalg etter det andre. I hovedstaden Bucuresti gjorde de rent bord. Baia Mares borgermester Catalin Chereches sitter fortsatt i arresten, men nylig fikk han en majoritet på 70 prosent. Det er ikke ut til at velgerne tar korrupsjon så alvorlig. For som en av dem sa: «Ja visst er han korrupt, men han gjør da noe for byen.»

Det må altså en mentalitetsendring til,  og den er ennå ikke kommet. Baia Mara ligger i Transilvania som den nye anti-korrupsjonspresidenten kommer fra. Tilsvarende har vi sett mange andre steder i Transilvania. Til og med han som var satt til å overvåke skattesystemet, Sorin Blejnar, ble dømt til fem år for korrupsjon, og han sitter fortsatt fengslet.

To av fem saker som etterforskes av Det nasjonale antikorrupsjons-direktoratet (DNA), dreier seg om politikere og embetsmenn, og det er særlig helseinstitusjoner som er rammet. I fire av Bucurestis ledende sykehus ble det avslørt alvorlig korrupsjon. Det dreier seg om skadelige medisiner, leger som anbefaler ekstra dyre medisiner og psykiatere som bruker sine pasienter som «Guinea pigs», prøvekaniner.

Korrupsjonen rammer dessuten Romanias vakre natur, blant annet ved at ulovlig hogst er økt i urovekkende grad. Myndighetene har måttet sett opp sterkt bevæpnede vaktgrupper, og den britiske prins Charles er blitt engasjert for å bevare et av de fineste naturlandskap man fortsatt har i Romania. Og hvem tar imot det illegale tømmeret? Vestlige selskaper som er like korrupte og i mange tilfelle beskyttes

Gå til innlegget

Sanders ser problemet, men ikke løsningen

Publisert over 5 år siden

For en tid siden sendte  NRKs Uriks, som redigeres av to meget dyktige jenter, et langt intervju med Bernie Sanders som jeg hadde i Burlington i 1987. Det var svenskene som gjorde NRK oppmerksom på det. Den egentlige bakgrunn for intervjuet kom imidlertid ikke frem. Når jeg trekker dette frem er det fordi det sier mye om Sanders forhold til de skandinaviske velferdsstater og hans kritiske analyse av den amerikanske middelklassens tilbakegang.

Det forholdt seg slik at da jeg i 1961-62 hadde et raust Rockefeller Foundation–stipend, reiste jeg rundt i USA og besøkte alle ledende sentra for sovjetologi. Det var en rekke imponerende historikere som påvirket både den amerikanske regjerings politikk overfor Kreml og vår oppfatning av Sovjetunionen.

En av dem jeg besøkte var professor Robert V. Daniels ved universitetet i Vermont. Han kalte seg bare Bill. Det var innledningen til et livslangt vennskap som betydde meget for min egen utvikling som sovjetolog. Samtidig var lille Vermont en så sympatisk stat med sine utrolige høstfarger og lønnesirup at jeg gjerne dro tilbake dit.

Da jeg var korrespondent i Washington D.C. dro jeg hvert år opp til Vermont. Under et slikt besøk viste Bill meg at Diners – de legendariske frokost- og lunsj-restauranter – var det rette sted til å måle amerikanernes holdninger. Han skulle på en høring i delstatsparlamentet og tok meg med. Høringen varte ikke lenge før senatoren banket i bordet og sa de hadde en norsk gjest som han ville formelt innkalle som vitne. I to-tre timer svarte jeg så godt jeg kunne på spørsmål om de skandinaviske velferdsstater. Jeg pekte på forskjellen mellom den svenske og den norske modell og berørte både fordeler og svakheter ved ordningen, og jeg understreket at jeg ikke trodde den uten videre kunne overføres til Amerika. Alt kom senere ut i bokform.

Blant utspørrerne var Bernie Sanders som var borgermester i Burlington og hadde rett til å møte på en slik høring. Han interesserte seg meget for de skandinaviske velferdsstater, men visste opprinnelig intet om dem. Han spurte og grov og gjorde notater, samtidig som han pekte på at den amerikanske middelklassen ville komme opp i en stadig vanskeligere krise. Nettopp dette er skjedd. I dag må en ektemann kanskje ha både to og tre jobber og kona må også ut i arbeidslivet for at de skal kunne sende barna på college i tillegg til å behold et bra hus og flere biler. Amerikanerne var vant til at det ble bedre for hver generasjon.

Sanders pekte også på at norsk-amerikanerne stort sett stemte republikansk, mens man i hjemmeredaksjonen i Oslo var overbevist om at de var demokrater. Da jeg fra California pekte på at republikaneren George H. Bush stod sterkere blant «blue collar» - industriarbeiderne - foran presidentvalget enn demokraten Michael Dukakis, protesterte hjemmeredaksjonen. De var overbevist om at industriarbeidere måtte stemme demokratisk.

En tid etter høringen fikk jeg et langt intervju med den travelt opptatte Sanders og vi fortsatte våre samtaler. Jeg lærte mer om amerikansk politikk og samfunnsforhold enn Sanders gjorde om Skandinavia. Jeg oppfattet ham slett ikke som en ultraradikal drømmer. I årets presidentvalgkamp har Bernie Sanders vært den store overraskelse. Hillary Clinton blir sannsynligvis nominert til slutt, men Sanders har påvirket dagorden. Han har fått ikke bare Clinton, men også Donald Trump til å tenke på saker de kanskje helst ville overse. Sanders ser problemene, men ikke nødvendigvis løsninger som er gjennomførbare.

Jeg har bodd og arbeidet i USA mer enn de fleste norske korrespondenter og jeg har besøkt alle de 50 stater mange ganger, men jeg må innrømme at nå er jeg så usikker på det endelige utfallet at jeg ikke våger å stille opp i debatter. Mye i amerikansk samfunnsliv har gått i den retning Sanders spådde i 1987, men mye har også vært fullstendig overraskende. Nå vil jeg ikke sats mye i et veddemål om hvordan det til slutt vil gå.

Gå til innlegget

I minnenes rike

Publisert over 5 år siden

Jeg har i arbeidet med boken «Jakten på farfar» prøvd å finne ut mer om min ukjente bestefar, som besvangret min senere nazistiske farmor. Man går ikke umerket gjennom en slik prosess.

Historien skrives og omskrives hele tiden. Det gjelder både staters og kontinenters historie og det er slik i det enkeltes menneskets historie. Derfor er slektsforskning blitt en vekstnæring; millioner drar hvert år til Salt Lake City for å få hjelp fra mormonenes enorme arkiv til å finne sannheten om sine forfedre. Det er også grunnen til at mange tyr til drømmetydning, hvis man da ikke legger seg ned på Freud-psykiaterens benk og får vridd ut skjulte opplevelser og minner. Den berømte tyske forskeren Walter Benjamin mener det ikke er nok. Man må i bevisst tilstand snu hver eneste stein, vende på hver eneste tue.

Jeg har nettopp vært gjennom en slik øvelse da jeg skrev min nye bok, «Jakten på farfar», der jeg forsøker å finne ut hvem som egentlig var min ukjente bestefar, som besvangret min senere nazistiske farmor, som ikke ville vite noe av den nyfødte, osv., osv. Man går ikke umerket gjennom en slik prosess, men om det er den fulle sannhet man kommer frem til, er et åpent spørsmål.

Fortiden kan være like skjult som det som venter etter døden. Da åpner det seg kanskje ny innsikt, som min gode venn kunstneren Kaare Espolin Johnson pleide å si til meg: «Når jeg er død, vet jeg noe som dere ikke vet». Han tok dette som en helt naturlig prosess.

Eller som jeg nynner med Cat Stevens når jeg tenker på min egen død: «Morning has broken like the first morning….». For meg er Stewarts morgen og svarttrostene som synger et håp om noe nytt som innledes med min død, ikke bare en avslutning på et liv.

Slik er det ikke når vi diskuterer nasjoners og kontinenters fortid, gjerne med et ønske om å kunne forstå nåtid og spå om fremtiden. Det er derfor HL-instituttet har valgt denne tittel på et uhyre interessant seminar de arrangerer i slutten av mai: «The Future of the Soviet Past». 

Putin bruker bevisst historien for å rettferdiggjøre sine handlinger. Som Natalia Nougayrede skrev i The Guardian vet Putin at måten russerne forholder seg til sin historie på er en nøkkel til hans politiske legitimitet. Putin kunne til og med spøke med et gammelt russisk ordtak: «Fremtiden er sikker, men fortiden er usikker.»

For å møte denne usikkerhet er det gitt ordre til at det skal skrives tre forskjellige lærebøker for elever fra sjette til tiende klasse, mens det tidligere var planer om en bok. Fremstillingen er ikke et rent diktat som overfladiske vestlige pressemeldinger har fremstilt det som, men et forsøk på å få elevene til selv resonnere seg frem til en historieoppfatning som mer eller mindre tilsvarer den Putin ønsker. I denne prosess var de russiske historikerne ikke alltid enige slik at elever ved to forskjellige skoler kunne ha bøker med temmelig divergerende fremstillinger. Det viste et behov for en mer enhetlig fremstilling.

En felles historiebok for alle klassetrinn ble altså oppgitt, men i Moskva har man som Aftenpostens rapporterte fått en ny, superteknologisk «historiepark» som fremstiller Russlands fortid på en ganske annen måte enn vi gjør i vest og som det var tendenser til under glasnost.

Historikerne har vært under et sterkt press fra dumaen der mange er enda mer nasjonalistiske enn Putin. Parlamentarikerne opererte med en «kontseptsia», en ramme for hvordan historien skulle fremstilles. Men det interessante er at de nye historiebøker og de manualer som lærerne bruker, ikke slår helt kategorisk fast hva som er det eneste riktige. Dette går på grunnleggelsen av den middelalderske russiske stat så vel som Ivan den grusomme (en bedre oversettelse ville være «Ivan den skrekkinngytende»). Vi ser den også i fremstillingen av Stalin som både god og ond, mens Lenin er bare ond, om ikke dum.

Og diskusjon går helt frem til vår egen tid med hvordan Gorbatsjovs perestroika og glasnost slo feil. Derfor kan man når man besøker russiske bokhandlere som jeg ofte gjør, finne divergerende fremstillinger selv om det er et generelt press for å samordne og ensrette historien.

Men skal vi være ærlige må vi innrømme at vi også i Vesten ser en slik utvikling. De tysk-polske forsøk på å skrive en felles historie slik franskmenn og tyskere gjorde, er stanset opp. I stedet får vi nå en ensidig, polsk-nasjonalistisk historiefremstilling, og det er den som er påbudt i skoleverket. Tilsvarende har vi lenge sett i Orbans Ungarn, og tendensene er der også i Slovakia, Tsjekkia og Bulgaria. På det oppsplittede Balkan er dette helt vanlig.

Vi ser altså at det hverken i slektshistorie eller i politisk historie eksisterer noen felles, gyldig mal. Minnene, kildene og tolkningene spriker slik at man ofte kan undres over om det er de samme hendelser og personer det skrives om. Dette er en farlig tendens i de oppløsningstendenser vi nå ser i Europa.

 

Gå til innlegget

Erdogans maskespill avslørt

Publisert over 5 år siden

Å gi Erdogan lillefingeren er som det skjer med Djevelen, da tar han hele hånden og mere til.

Avsettelsen av Ahmet Davutoglu som Tyrkias statsminister – ja, det var en avsettelse, ikke frivillig avgang – avslører Recep Taypin Erdogans kyniske maktspill som EU lot seg lure av. EU forpliktet seg til å gi tyrkerne et betydelig pengebeløp og la tyrkere få reise fritt innen Schengen-området mot at de holdt tilbake flyktningene.

Jeg og mange med meg mente at denne avtalen var et forræderi mot de prinsipper EU står for. For EUs ledere var dette det minste av to onder; det gjaldt å stanse den enorme flyktningestrømmen som ingen lenger hadde noen kontroll over.

Mannen som forhandlet frem denne avtale var statsminister Davutoglu, mens president Erdogan ikke var så fremtredende på den internasjonale arena. Presidenten ville gjerne ha EU`s penger og en full anerkjennelse av hans Tyrkia, men han følte seg ikke forpliktet til de gjenytelser som statsministeren hadde lovet. Jeg gjør som jeg selv vil, sa Erdogan.

Her ligger det mye mer bak. Jeg hadde en lengre bakgrunn-samtale med Ahmet Davutoglu da han var utenriksminister. Han var lojal overfor sin sjef, men jeg fikk et visst inntrykk av at han ikke var særlig begeistret for Erdogans ønske om en grunnlovsendring som ville gi en enda sterkere presidentmakt. Davutoglu ønsket at Tyrkia fortsatt skulle være en like sekulær stat som den Atatürk innførte. Atatürk avskaffet det ottomanske hodeplagg fez og forbød kvinner å tildekke seg, og han markerte sitt nei til alkoholforbud ved å gå ut på kneipene og la folk se han tok seg en dram.

Bakgrunnen for min lange samtale med Davutoglu var striden om massakrene på armenerne i 1915-16 skulle betraktes som et folkemord. Davutoglu bortforklarte ikke den udåd ungtyrkerne den gang begikk, men han mente dette var noe historikerne, ikke parlamentarikerne fikk behandle. Under lå også spørsmålet om erstatninger. Tyrkias økonomi kunne hverken den gang eller nå klare den belastning til det ville være om etterkommerne til armenerne, mange av dem rike handelsmenn og huseiere, skulle få full erstatning. Davutoglu, som har en solid akademisk bakgrunn, gikk det an å diskutere med uten at vi føk i tottene på hverandre. Han var et sympatisk bekjentskap.

Erdogan vil sikkert håndplukke en ny statsminister som lojalt følger opp hans ambisjoner som er tydelige for de som vil se. Han vil ha et ottomansk Tyrkia der han selv troner på toppen som en slags sultan. Og han sikrer seg støtte fra massene slik diktatorer alltid har gjort ved å gi dem brød og sirkus. Erdogan har gjennomført store byggearbeider i de områder av landet som var mest tilbakeliggende, og han har appellert til den jevne tyrkers motstand mot å bli sett ned på av intellektuelle og av Vesten. Den slags stemninger skal man ikke undervurdere. Da Erdogan forsøkte seg på samme måte i Tyskland, nektet de assimilerte tyrkere som nå er tyske statsborger, å følge ham, men budskapet slo ned i de mer lukkede gettoer der imamene holder sin hat-prekener og æresmord er vanlig. Erdogan utnytter disse parallellsamfunn som er en trussel mot storsamfunnet.

Erdogans tilhengere har ikke noe imot at utenlandske journalister blir utvist, slik Aftenpostens korrespondent ble, eller at de nektes innreise. Og de har intet til overs for tyrkiske pressefolk og forfattere som våger å tale makten midt imot. Selv Nobelprisvinneren Orhan Pamuk er blitt mer forsiktig på grunn av anklagene og truslene han utsettes for. Hvor meningsløst dette er går frem av at en av de paragrafer journalister og forfattere dømmes etter er «fornærmelse av tyrkiskheten». Det kan jo omfatte nesten alt.

Men Erdogan-tilhengerne nøyer seg ikke bare med at journalister og forfattere fengsles. De tar også livet av dem slik det skjedde med Hrant Dink som jeg ble kjent med da vi i Bjørnsonselskapet ga ham prisen. Han ble myrdet av en ung mann en tid etter hjemkomsten, men det er fortsatt uklart hvem som egentlig stod bak. Hrant Dink var ikke på noen måte ytterliggående, men som jeg forstod av våre samtaler en fredelig mann som arbeidet for forsoning mellom armenere og tyrkere.

Etter den siste tids utvikling i Tyrkia har EU`s ledere kanskje fått et mer realistisk syn på hvem de har å gjøre med. Å gi Erdogan lillefingeren er som det skjer med Djevelen, da tar han hele hånden og mere til. For Angela Merkel må dette være en smertefull anerkjennelse. Hun gikk lenger enn langt i å imøtekomme Tyrkia og hun overlot til rettsvesenet å ta en satiriker som hadde holdt narr av Erdogan. Denne paragrafen mot å fornærme et statsoverhode skulle jo likevel avskaffes, og Merkel burde ha holdt kjeft. Nå som Erdogan har vist sitt sanne ansikt sier det bayerske CSU, som har vært mest skeptisk til syriske flyktninger og har lagt press på Merkel, at noen flere innrømmelser kommer ikke på tale.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere