Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Men antisemittismen var ikke død

Publisert over 4 år siden

På ny sprer antisemittismen seg i europa.

Samtidig som det ene tidsvitne etter det andre dør, kan vi registrere en økende antisemittisme i mange europeiske land. I den muslimske verden trekker antisemittiske TV-serier et stort publikum, og der er det ingen åpen debatt som kan korrigere gamle fordommer om jødene.

Angrep på jøder

I Storbritannia har «The Community Security Trust” ( CST) registrert antisemittisme siden 1984. Tallene for i fjor viser langt flere antisemittiske hendelser enn i 2014 da det siste gang ble målt. Det omfatter skader på jødisk eiendom, antisemittisk grafitti, antisemittiske utsagn på sosiale medier og voldelige angrep på jøder. Det virker som om mange motforestillinger brytes på sosiale medier. Der får de raskt et stort publikum, og det er ikke lett å imøtegå alle de beskyldninger som rettes mot jøder. Noe blir sittende igjen.

"Jødefitte"

Selv opplever jeg ofte nordmenn som skriver til meg eller ringer og sier det må da være noe i det. Fortsatt er det noen som mener jeg må være jøde siden en av mine bestselgere hadde tittelen «Min jiddische mamma». At jeg skjelles ut på nettet som «Jødefitte« er ikke noe nytt, selv om jeg ikke kan skjønne at det kvinnelige kjønnsorgan skal være noe negativt.

Munnkurv

Mange påvirkes av konflikten i Midt-Østen der den israelske regjering fortsetter den folkerettsrettstridige kolonisering på Vestbredden. Israelske fly- og rakettangrep som rammer uskyldige i Gaza, ikke minst barn, kan også gi seg antisemittiske utslag. Men det er viktig å understreke at norske leger som beretter om tragediene i Gaza, ikke nødvendigvis er motivert av antisemittiske holdninger. De forsøker å hjelpe og rapporterer det de opplever. Det virker helt mot sin hensikt når enkelte vil legge munnkurv på dem.

Boikott

Det tjente ikke jødenes sak at enkelte proisraelske grupper kalte det antisemittisme da bystyret i Trondheim vedtok å boikotte varer fra Israel. Selv er jeg imot den slags boikott og synes det blir ekstra beklagelig når akademikere og kunstnere ikke vil samarbeide med israelske kolleger. Da er det grunn til å minne om at tidligere ledere for både den israelske etterretningstjenesten (Mossad) og sikkerhetstjenesten (Shin Beth) har advart mot koloniseringen, og Ben Gurion sa til meg etter Seksdagerskrigen at israelerne ikke skulle beholde de okkuperte områder. Hans begrunnelse var at da ville de ikke kunne opprettholde Israel som både en jødisk og en demokratisk stat. Ben Gurion var ingen due.

Våger ikke

I Norge har vi ikke den systematiske registrering av antisemittiske utsagn og handlinger som CST gjennomfører i Storbritannia, og det er få anmeldelser. Jeg kjenner jødiske familier som ikke vil ha noe oppstyr etter at barna deres er blitt utsatt for antisemittiske tilrop på skolen eller på gata. Mange våger ikke lenger å la guttene gå med det tradisjonelle hodeplagg, kippa, og det kan bli problemer når jentene bærer et davidskors som smykke.

Flere episoder enn før

Hl-senteret på Bygdø forsøker så godt de kan å følge med, men jeg har inntrykk av at de har lite å bygge en troverdig statistikk på. Det kan som nevnt skyldes underregistrering som følge av frykt for at en anmeldelse eller en klage til skoleledelsen bare vil gjøre vondt verre. Mitt inntrykk er at det nå er flere antisemittiske utsagn, ja, flere voldelige episoder, enn tidligere. Det er flere og sterkere høyrepopulistiske miljøer enn før, og de vet å utnytte nettet på en effektiv måte.

Syndebukker

Høyrepopulistene bruker jødene når de skal finne syndebukker for den økonomiske og sosiale utvikling som har rammet så mange europeere. Selv om mye er forskjellig ser vi lignende mekanismer som etter den første verdenskrig. Historikeren Eva Pfanzelter understreker i et intervju med Zeit Online at det er ikke tilstrekkelig at Holocaust har en sentral plass i tyske skoler. Det glemmes fort i den enorme informasjonsstrøm som unge i dag utsettes for.

Avvise med fakta

Det er ikke bare nynazister som angriper Holocaust Mahnmal, det enorme minneprosjektet i stein ved Brandenburger Tor. Det gjør også den kjente AfD-politikere Björn Höcke. Han kaller det en «skam». Mange er enig med ham. Men historikeren Eva Pfanzelter minner om at slike utsagn på nettet raskt kan imøtegås. Derfor er det viktig at høyrepopulister ikke får dominere Facebook og Twitter.  Det gjelder i Norge like meget som i Tyskland. Vi skal med fakta avvise deres benektelser av Holocaust, og gjerne henge dem ut til spott og spe.

FØRST PUBLISERT  I VÅRT LAND, 07.02.2017

Gå til innlegget

Vi trenger utlendinger

Publisert over 4 år siden

Jeg kan takke en dyktig lege fra Bosnia og hans norske kolleger ved Diakonhjemmets sykehus for at jeg i det hele tatt er i live.

Debatten i Norge om hvor mange utlendinger vi skal motta, ja, om vi i det hele tatt skal slippe inn flere, er blitt temmelig virkelighetsfjern. Det sier seg selv at vi ikke kan ta imot et ubegrenset antall asyl- og arbeidssøkere.

Mange av dem som forsøkte å komme inn i Norge over Storskog hadde jo langvarig oppholdstillatelse i Russland. Selv om Norge­ for dem var mer forlokkende enn Putins rike, så er ikke dette tilstrekkelig til å gi oppholdstil­latelse.

Signalene fra Norge er heller ikke oppmuntrende. I fjor hadde vi det laveste antall asylsøkere på nesten 20 år.


Nødvendige

Men så kommer en helt annen gruppe innvand­rere som Norge virkelig trenger. Det er de som gjør arbeid som nordmenn ikke vil ha. Jeg tenker på sykepleiere og annet ­omsorgspersonell som tar seg av de mange hjelpeløse på sykehus og helsesentra, eller dem som bor hjemme og er helt avhengig av hjelp. Det er mange som ikke har familie i nærheten.

Jeg har gjort mine erfaringer med såkalte fremmedarbeidere. Det finnes noen få av dem på de viktigste sykehusene, der de er leger eller har andre viktige stillinger. Den slags høykvalifiserte folk ville ikke engang Sylvi Listhaug kaste ut. Jeg kan takke en dyktig lege fra Bosnia og hans norske kolleger ved Diakonhjemmets sykehus for at jeg i det hele tatt er i live. På dette sykehus er forøvrig de fleste ikke-norske sykepleiere fra Danmark, Sverige og Finland, og de har rimelig høy lønn.


Kan sitt fag

Hvis du over­lever den akutte medisinske ­utfordring og etterpå kan lese i din epikrise hvor alvorlig det egentlig var, gjenstår måneder, kanskje års rehabilitering. Da er du avhengig av pleiere som ­oftest er utlendinger og ikke særlig godt betalt. Men de kan sitt fag, de er arbeidsvillige og hyggelige og gjør livet for en stakkar utholde­lig. I tillegg kommer terapeuter som skal lære deg å gå igjen og i det hele tatt klare deg selv. Det er ofte et langvarig arbeid som stiller store krav både til terapeuten og deg selv.

Jeg er så heldig å ha en fremragende terapeut. Han er norsk, men kunne ha vært utlending. De aller fleste pleiere som kommer hjem og hjelper meg hver morgen og kveld, er utlendinger. ­Deres norsk kan være varierende,­ men forståelig, og det er aldri nei i ­deres munn.


Respekt for dem

De kommer fra nesten hele verden. De aller fleste land der jeg har arbeidet som utenrikskorrespondent, er representert. Disse hjelpere setter pris på at noen har respekt for dem og verdsetter kulturen i de land de kommer fra, og jeg har gleden av å gå opp mange gamle stier.

Det hender at jeg og mine pleiere fra Serbia, Bosnia eller Kos­ovo begynner å synge sammen, slik vi gjorde før folkene der nede begynte å slakte hverandre. En serbisk kvinne, som er noe av det mest ryddige og arbeidsomme jeg har sett, utbrøt en dag: «Endelig en nordmann som har noe godt å si om oss serbere!».

Hun benektet ikke at mange serbere hadde myrdet bosn­jaker, men minnet om at også serbere­ var blitt fordrevet og drept, slik det skjedde da USA brøt FN-embargoen mot å sende­ våpen til eks-Jugoslavia. Jeg hørte­ selv hvordan de amerikanske flyene­ om natten kom lavt inn med tunge våpenlaster, og jeg møtte­ i Kroatia oberster og majorer som hadde gått ut av den amerikanske hær for å kunne tjeneste­gjøre på Balkan.


Fordrevet

Til tross for at serberne i Krajina i århundrer hadde­ forsvart det kristne ­Europa mot den muslimske trussel, ble gårdene deres brent opp og de ble fordrevet til Milosevic’ Jugoslavia som tok svært dårlig imot dem. Jeg møtte dem under broer og i primitive telt i skoger og kratt. De fikk hverken mat eller penger og overhodet ikke medisinsk hjelp.

Milosevic var en skurk. Det var også Kroatias Tudjman. Det fortelles at de satt sammen på en restaurant og delte opp Bosnia-Hercegovina seg imellom ved å tegne opp grensene på bordduken. Det blir interessant om bøddelen fra Srebrenica, general Mladic, som nå venter på sin rettssak i Haag, vil fortelle om dette.

Jeg hadde en bosnisk hjelpepleier som kunne fortelle om overgrep fra serbiske naboer som de tidligere hadde levd i fred sammen med. Men han var ­heller ikke nådig mot de nåvær­ende bosniske lederne. En ung mann fra den serbiskstyrte del av Bosnia-Hercegovina var like kritisk til sine ledere. «De er alle korrupte», sa begge to, «de tenker bare på å berike seg selv og gir fanden i oss andre.»


Fullverdig innsats

De hjelpe­pleierne jeg har møtt, har et sterkt ønske om å få videre ­utdannelse og praksis, og de søker en tilværelse fri for den vold og elendighet som preget Jugoslavia etter Titos død. De ønsker å gjøre en fullverdig innsats i sitt nye land, Norge.

Så får vi heller leve med at mange nordmenn i likhet med borgerne i andre europeiske land ser med skepsis på ­«ytlendinger», som en gammel kvinne­ hvisket advarende – da jeg sammen med general Kalodsjera spiste en fabelaktig elveørret og drakk vin fra hans egen vingård på Korcula.

Jeg kjente hans datter og ble tatt imot som en kjær gjest. Vi hadde fine samtaler om livet og om en verden som var gått i stå.

Det er slike mennesker jeg nå møter som hjelpepleiere her i Norge. Uten dem hadde vi ikke klart oss.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 25.01.2017

Gå til innlegget

I dødsrikets forgård

Publisert nesten 5 år siden

Jeg var aldri redd for å dø der jeg lå på sotteseng.

Jeg har møtt og har lest om mennesker som befant seg i dødsrikets forgård, men kom tilbake til livet. Mange har fortalt at de ble suget inn i en lystunell med et enormt lyspunkt i enden. Min venn, kunstneren Kaare Espolin Johnson, opplevde dette, men livet slapp ikke taket i ham den gang. Kaare Espolin var ikke redd for å dø og sa: Når jeg er død, ser jeg noe som dere ikke ser.

Jeg tenkte på dette da jeg for et halvt år siden våknet etter to uker mer eller mindre i koma. Etter en hard arbeidsøkt i Moskva sammen med min sønn Per Anders ble jeg helt slått ut og innlagt på Diakonhjemmets Sykehus som kan måle seg med alt jeg har sett av sykehus verden over som pasient og observatør. De stilte raskt de riktige diagnoser og ga meg den nødvendige behandling. De gjorde det på en slik måte at jeg aldri følte meg engstelig eller redd. Det mest plagsomme var å være bundet til en sykeseng så lenge, særlig for en som var vant til å være på farten.  

En hyldest vil jeg og også gi til det gamle Tåsenhjemmet som skal rives når det nye Ullerntunet står ferdig på nyåret. Det har personell fra nesten hele verden, fra Filippinene og Vest-Afrika til Russland, Balkan og For-Asia. Hjemmet er underbemannet og lønnsnivået ikke sørlig høyt, men maken til innsatsglede og omtenksomhet har jeg knapt møtt noe sted. For mange av dem var dette den eneste mulighet til å skaffe seg den nødvendige praksis for å bli sykepleier. Det var vel slike mennesker det dreide seg om når det i Bibelen tales om samaritter.

Når jeg nå leser min Epikrise skjønner jeg at det er et mirakel at jeg lever. Mave, nyrer, lunger og hjerte ble angrepet så sterkt slik at bare et av dem kunne ha vært dødelig. Fra min komatilværelse husker jeg bare litt og stykkevis. Men jeg raste med en fart hurtigere enn lyset gjennom alle verdensdeler og fra land til land som jeg hadde arbeidet i. Jeg gjenopplevde kriseområder der jeg hadde arbeidet, enkelte steder med fare for å bli drept. Men dette var noe jeg ikke gjerne snakket om i intervjuer. Å dekke uroligheter og konflikter, særlig borgerkriger, medfører naturligvis en risiko. Det oppsiktsvekkende ville være om det ikke gjorde det.

Men jeg var aldri redd for å dø der jeg lå på sotteseng. Den trofaste pater Arne kom og ga meg sakramentene uten at jeg var helt bevisst der jeg lå i koma. Muligheten for at jeg skulle forlate denne jord plaget meg ikke i det hele tatt bort sett  fra å se tårene til min kone, mine barn og barnebarn som alle strømmet til min sykeseng.  Jeg fikk en sterk følelse av hva familie egentlig betyr og jeg følte med dem som måtte tilbringe sine siste dager og timer i ensomhet.

I månedene etter at de akutte kriser var over kunne jeg følge med i aviser og tidsskrifter og på radio og TV. Jeg var faktisk bedre orientert enn om jeg hadde sittet på mitt gamle kontor i NRK. Gudskjelov hadde jeg ikke hatt noe hjerneslag; hodet fungerte normalt. Dette alene var noe å glede seg over selv om musklene i bein og armer ikke lenger var bærekraftige. De må trenes opp pånytt gjennom lengre tid. Her kommer kommunen og bydelen inn med et nyttig program. Alt er ikke bare negativt i vår omdiskuterte velferdsstat.

 Men det var ikke bare den internasjonale utvikling med all usikkerhet på grunn av det amerikanske presidentvalget , krisen mellom Putins Russland og Vesten og de totalt uberegnelige nordkoreanere som opptok meg. På sotteseng trenger man også noe å more seg over. Det fikk jeg med Per Egil Hegges`s «De  norske folkesjela». Det er en bok der hvert kapitel skal leses for seg og nytes lenge slik man suger på et gammeldags kamferdrops, ikke stappe munnen full på en gang. Skulle jeg anbefalt en av høstens bøker på blå resept måtte det være denne. Medpasienter og pleiere spurte stadig hva jeg lo så godt av. De fikk også lese «Den norske folkesjela» og moret seg like meget som meg. Den eneste om ble litt sur da han så boken ligge der var en lege som fortsatt var sur på forfatteren for at Hegge og ikke legene i sin ti

Gå til innlegget

På vei mot ættestupet

Publisert rundt 5 år siden

Jeg tenker av og til at jeg ikke har så lang tid igjen. Men jeg ønsker å leve så lenge jeg kan – ikke minst av ren nysgjerrighet.

I den vestlige verden blir vi i dag eldre enn noen gang, takket være bedre kosthold, medisin og pleie. 100-åringer er ikke lenger noen sensasjon. Da Norges eldste, Carl W. Falck, nylig døde, ble dette behørig kommentert. De av oss som i lutefisklag, reiseliv og Rotary traff ham, husker ham som et usedvanlig positivt menneske som levde slik han prediket. 

Falcks død fikk meg til å reflektere over min egen aldring. I forhold til ham er jeg fortsatt ikke særlig gammel – jeg går i mitt 83. år. Jeg ønsker å leve så lenge jeg kan, ikke minst av ren nysgjerrighet, som min livslange «darling companion» uttrykker det. Vi vil gjerne se hvordan verden og samfunnet utvikler seg.

Dette til tross for at det er mange spådommer om krig, slik den tidligere NATO-general Richard Shirreff gir i en ny bok som nettopp kom inn i huset – «2017 War With Russia». Det er allerede neste år så en slik spådom øker kanskje ikke lysten på å leve. Andre mener at den store og endelige krigen ikke kommer i Europa, men i Midt-Østen – altså Armageddon. Det er heller ikke noe lystelig perspektiv.

At det fortsatt vil bli alvorlige terrorhandlinger i europeiske byer og på de populære feriesteder behøver man ikke være spåkone for å forutsi. Terrortruslene gjør at våre samfunn innfører overvåkingstiltak som minner om «Brave New World». Det er heller ikke særlig lystelig.

Det er lenge siden jeg sluttet i NRK og har siden den gang ikke vært så mye benyttet av dem. Det er helt i orden, for det verste jeg vet er avgåtte sjefer som klamrer seg fast til sin arbeidsplass og blir en sjuende far i huset. I Dagbladet så vi hva det førte til.

Men å rydde kontoret betyr ikke at man behøver å gå i opplag. Jeg har etter at jeg ble pensjonert vært minst like aktiv som før - som skribent i flere aviser, bokforfatter, foredragsholder og kåsør på reiser på Donau og til Berlin. 

Mine åtte år som formann i Kunstnerforeningen, som omfatter Norges fremste billedkunstnere, forfattere, musikere, dansere og arkitekter, har vært den beste periode i mitt liv. I Kunstnerforeningen fikk vi virkelige venner, mennesker som inspirerte oss. Ikke minst fikk jeg bestyrket min tro på kunstens avgjørende betydning for vårt samfunn, som Andrè Bjercke formulerte det i sin berømte prolog.

Men aller mest betyr det å ha en stor familie rundt seg – barn, barnebarn og oldebarn. Det er en utfordring og en berikelse, ikke minst fordi de er så forskjellige og utvikler sine egne selvstendige liv. Intet er så utfordrende som barn som stiller spørsmål. Intet er så inspirerende som å gå med barn ute i naturen og oppleve dyreliv, fugler, insekter og flora. Barna blir våre viktigste miljøvoktere.

I sommer har vi hatt med barnebarn ut på sjøen og har sett deres intense begeistring over å trekke opp makrell, hvitting, sei og lyr. Selv om fiskernes barn på vår sommer-øy pleide å si at «pølse er den beste fisk jeg vet», så renser, tilbereder og nyter våre barnebarn fangsten de tar opp. Og iblant opplever de noe ekstra som en lekende delfin, en ise, en sel eller til og med en månefisk. De var de første til å observere at ternene var kommet tilbake. De visste at det betydde at det var mer småfisk. 

Intet elektronisk spill blir mer spennende enn dette, selv om vi mener at barnebarna har godt av å bruke de nye dingser. Vi tror det hjelper dem til å tenke logisk. Ofte må jeg ha deres hjelp når jeg selv ikke finner ut av det.

Snakker om døde. Vi snakker med barna om alt, også om døden. Det ble naturlig etter at jeg mistet min eldste datter, et tap jeg aldri kommer over. Men jeg maler ikke ut døden som noe skremmende, slik jeg opplevde i min egen barndom da vi var utsatt for religiøs fanatisme. Hallesbys helvete lå over oss den gang som en tung, truende sky, og vi ble jult opp for den minste forseelse. Det ble ansett som bibelsk å straffe sine barn. 

Jeg pleier å bruke et bilde overfor barnebarna. Jeg sier jeg holder på å bygge en usynlig båt. Når skipsklokken ringer for tredje gang, seiler jeg ut i himmelrommet, langt av sted på Andromeda-havet og til ukjente, fjerne havner. I Himmelporten er Sankt Peter øverste havnesjef, og han kan saktens trenge noen assistenter.

Jeg er omhyggelig med å unngå å overdrive det kristne budskap siden vi i vår familie har humanetikere, agnostikere og zen-buddister. Den kristelige del av vår storfamilie omfatter lutheraner, russisk-ortodokse og katolikker, og vi vet jo at nettopp i den såkalte kristelige leire kan motsetningen bli farlige. Men vi tror på den samme gud. Vi har ikke noen religionskrig i vår familie.

En av de gode opplevelser jeg har hatt i min alderdom var å tale om antisemittisme på pinsevennenes Hamartoppen. Vårt Land hevdet at det var en karismatisk katolsk kardinal som var den første katolikk som gjorde det, men jeg var faktisk den første.

Min kone var litt nervøs da hun fikk se den store forsamling og visste at min helse ikke var helt god. Men vi opplevde en varme og kjærlighet som jeg sjelden har gjort. Og møtelederen hadde humoristisk sans. Han spøkte med at dans ikke var så farlig og syndig som jeg hørte i min ungdom. For hans gamle mor bedrev såkalt «stoldans». Hun fulgte rytmene til musikkgruppene og «danset» på den måten bortover gulvet i sin stol.

Ikke minst interessant var det å møte mine barndomsvenner Levi og David Østby. David og hans bror Josef har gjort mer for romfolket og taterne enn noen andre jeg vet om, og de burde ha fått en offentlig anerkjennelse for det.

I stille stunder sitter jeg for meg selv i furulunden på min sommer-øy eller på balkongen i Oslo og ser ut over et landskap med «blåne bak blåne», som var tittelen på en viktig diktsamling som Aleksander Tvardovski skrev under avstaliniseringen. Jeg funderer på hvorfor den prosessen aldri ble ført til ende og hvorfor Russland sliter med sin fortid. 

Fra min balkong ser jeg Kolsåstoppen som noen tidligere rakettbaseoffiserer i Baltikum fortalte meg hadde vært deres mål. Ved et atomangrep på Kolsås ville hele vår åsside ha blåst bort.

Jeg tenker av og til at jeg ikke har så lang tid igjen. Lidelser som følger med alderen, tar sitt. Jeg er ikke lenger så sterk og sprek som før. Viriliteten er ikke den samme som i yngre dager. På grunn av et gammelt ankelbrudd må jeg bruke stokk som jeg ofte setter igjen uten å huske hvor det var. Nærhukommelsen er blitt dårligere, mens fjernhukommelsen er helt perfekt.

Men jeg satte likevel nye bærbusker i den steinørken som entreprenøren etterlot seg da de fornyet våre husvegger. Jeg har allerede høstet de første solbær, stikkelsbær, rips og blåbær. Og jeg sådde en blomstereng som nå lyser mot oss i alle regnbuens farger. Jeg ville ha dette nå, for kanskje lever jeg ikke neste år.

Min kone og jeg leser mye – aviser, på nettet selvfølgelig og ikke minst bøker som vi nå kan bestille rimelig på Internet fra hele verden, mye rimeligere enn i bokhandel. I bokhandlene møtes vi av store stabler av «Calender Girl» og annen primitiv sex-litteratur som tidligere kulturforlag har betalt millioner for rettighetene til. Heller en ny kvalitetsbok enn en ny skjorte eller en moteriktig dress. Og vi diskuterer livlig det vi leser.

Ofte ringer jeg eller går på Internet eller Facebook til venner og kolleger verden rundt og får deres vurdering. Det blir noe helt annet enn debatter på Litteraturhuset og på norske nettsteder der skjellsordene hagler hvis det ikke er sensur. Jeg vet ikke hva som er mest ille. 

Ja visst, livet er ikke det verste jeg vet, selv om jeg må si meg enig med min avdøde venn Henki Kolstad som av og til tok meg til side i Kunstnerforeningen og hvisket: 

«Det er ikke bare greit å bli så gammel. Det følger en del plager med». 

Men så smilte han igjen og lo som vi alle kjente ham som skomakeren på TV-skjermen.

Gå til innlegget

Verre for tiggere og flyktninger

Publisert rundt 5 år siden

Vi kan registrere en økende skepsis, ja, direkte fiendskap mot rom-tiggere.

 

Man skal ikke lukke øynene for realitetene. Den virkelighet som møter oss både ute i Europa og her hjemme i Norge er mye barskere og mer fremmedfiendtlig enn tidligere. Det ville være helt naivt å vente seg noe annet etter terroren i Frankrike og Tyskland i sommer og etter islamistiske provokasjoner også i andre europeiske land som Storbritannia, Spania, Italia og Østerrike. I Østerrike vil sannsynligvis en fremmedfiendtlig kandidat vinne i presidentvalget som skal holdes påny. I Storbritannia seiret ikke bare EU-motstanderne, men generelt fremmedfiendtlige holdninger vokser. Tilsvarende ser vi i Spania og Italia.

Her hjemme kan vi registrere en økende skepsis, ja, direkte fiendskap mot rom-tiggere. Romfolk jeg snakker med sier at nordmenn ikke lenger er så snille som tidligere. Da fikk de både penger og mat. Nå er det ikke mange mynter som havner i deres krus, og de møter fiendtlig blikk og tilrop. Riktig nok varierer det en del fra landsdel til landsdel. De steder der det er satt opp toaletter for romfolk og de har et sted å vaske seg og dessuten kan legge søppel i tønner som tømmes regelmessig, er stemningen bedre. Det er den samme erfaring de har gjort nede i Europa, blant annet i Strasbourg.

Det er usikkert om det denne sommeren er kommet flere romtiggere til Norge enn før. Politiet sier jo, Kirkens Nødhjelp nei. I hvert fall virker det som om det nå er flere romfolk i skoger og parker enn tidligere. Kirkens Nødhjelp som ved siden av Frelsesarmeen vet mest om romtiggerne, mener det er sesongmessige variasjoner, og dessuten har Oslo meget dårlige tilbud for slike. Derfor slår de seg ned i skogene nær byen, ofte i populært turterreng.

Det tjener ingen hensikt å benekte at romfolkene etterlater seg en svinesti. Ikke bare kaster de fra seg all slags søppel i naturen, men de gjør også sitt fornødne ute i det fri, slik du du risikerer å tråkke i bæsj når du går på de vanlige turstier. I speideren lærte vi å lage latriner når vi teltet ute i naturen. Hvorfor romfolk ikke gjør det, er for meg en gåte. Og vi kan da ikke ha mindre strenge regler for menneskelig avføring enn for hundedritt. Romfolk skader seg selv og sin sak ved å opptre så grisete.

Det tjener heller ikke til noe å benekte at det er en del kriminalitet blant tilreisende romfolk, men som stasjonssjef Kåre Stølen ved Oslo-politiet sier, er det slett ikke alle som driver med kriminell virksomhet. Det er en kjensgjerning at den farligste kriminalitet ikke begås av rom, men av litauere og andre baltere og av Kosovo-albanere. De er profesjonelle kriminelle og nøler ikke med å gripe til vold, endog mord. Stølen er så klok at han vil gå på enkeltpersoner, ikke på hele grupper.

For øvrig har politiet lenger vært i en klemme mellom et romfiendtlig publikum og politikere som vil de skal gripe mer inn mot tiggerne. Vi husker hvordan Oslo-folk opptrådte overfor rom som bodde i et steinbrudd ved Årvoll for noen år siden. De betraktet leiren som en dyrehage, og de nølte ikke med å komme med de mest rasistiske utsagn i presse og på TV. Og de forlangte at poltiet skulle jage vekk tiggerne.

Noe tiggerforbud blir det ikke i Oslo, og bra er det. Det ville ikke løse problemene. Med den åpne Schengen-ferdsel kan vi ikke hindre romfolk fra Øst-Europa å komme hit. Skal vi ha helt slutt på denne trafikken må vi melde oss ut av Schengen og kanskje også forlate EØS. Det kan skje på grunn av krisen nede i EU-Europa, men det er en annen sak.

Enkelte utnytter de fattige romfolkene, både rom selv og andre. Utgiveren bak et av rombladene som selges på gaten, har en enorm inntekt som han ikke har villet gjøre rede for. Gammelkommunister som snøt staten for penger, har også utnyttet dette marked. Her må det ryddes opp, og det kan ikke rom alene klare. De som selger disse bladene er jo helt uskyldige og kjenner vel egentlig ikke til bakmennene.

Jeg må avslutningsvis si at det er med stor sorg jeg skriver disse linjer etter alle de år jeg har kjempet for romfolks sak og har skrevet flere bøker og utallige artikler om dette. Det vil jeg fortsatt gjøre. Men vi må være realistiske. Hvis ikke lurer vi oss selv og hjelper ikke rom.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere