Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Toleransens grenser

Publisert over 4 år siden

Jeg har lenge betraktet meg selv som ytringsfrihetsfundamentalist - også standpunkter jeg finner helt avskyelige og endog skremmende skal få komme til uttrykk. Nå er jeg mer i tvil.

JEG HAR LENGE betraktet meg selv som ytringsfrihetsfundamentalist -  det vil si at også standpunkter jeg finner helt avskyelige og endog skremmende skal få komme til uttrykk. Min livslange erfaring med diktaturer har gjort meg til motstander av alle former for sensur. Jeg synes ikke man skal utestenge innlegg i aviser og på nettet bare fordi de sårer mennesker av en annen tro. Det skal etter min mening mye til for at selv hatefulle ytringer bør forbys.

Jeg har sett dette i sammenheng med at minoriteter gjennom århundrer har vært undertrykt i stater med en majoritetsreligion. Når kirkens makt har gått i kompaniskap med den verdslige makt har vi sett hvordan dette kan ende. Det tok ikke lang tid fra kristendommen ble statsreligion i Roma før toleranse ble erstattet med forbud og grov forfølgelse. Grunnen var godt forberedt av de store kirkefedre. Johannes Chrysostomos kalte jødene «en slekt av hunder, nedrige dyr som får for mye mat og blir fete, besværlige og uregjerlige». Augustin så riktig nok på jødene som Herrens redskap i oppfyllelsen av profetiene, men unnså seg likevel ikke for å kalle dem «djevelens barn» og «Gudsmordere».

Rivaliserende oppfatninger innen kristenheten ble grovt undertrykt. Kjettere ble brent på bål eller ble fordrevet fra land til land. Trettiårskrigen startet som en religionskrig, men endte som rene røvertokter der katolikker plyndret katolikker og protestanter stjal fra protestanter.

Den katolske kirke forfulgte i over et halvt tusen år såkalte kjettere. I Frankrike ble Dreyfuss-saken   kjent, men det var også en annen sak Voltaire engasjerte seg i. Jean Calas som var en protestantisk kjøpmann i sekstiårene, ble anklaget for å ha tatt livet av en av sine sønner fordi denne hadde bestemt seg for å bli katolikk. Calas ble dømt til døden, men frikjent etter at Voltaire tok affære med sitt berømte skrift «Traitè sur la tolerance» (Traktat om toleranse), uten forfatternavn. Voltaire var overbevist om at å myrde noen som straff for kjetteri, var å drepe et menneske, uansett religiøs retning. Han skrev at det trengtes ikke stor kunst eller utsøkt taleferdighet for å bevise at kristne bør tolerere hverandre. Ja, Voltaire mente at alle mennesker skulle betraktes som våre brødre, enten de var jøder, muslimer eller buddhister.

Men Voltaire satte i likhet med Spinoca og Rousseau en grense og det er ikke så kjent av dem som holder festtaler om Dreyfus-saken. Den skulle ikke omfatte dem som ville styrte rettsstaten. Voltaire godtok at en protestantisk predikant var blitt dødsdømt og at det samme skjedde med hans tre brødre som forsøkte å befri ham. De hadde brutt samfunnskontrakten.

I nyere tid utdypet Karl Popper dette i «Det åpne samfunnet og dets fiender». Tankegangen var at det tolerante samfunn måtte forsvare seg mot dem som ville ødelegge det. Popper hadde sett på den ekstremt tolerante Weimarrepublikken som gjorde det mulig for Hitler å ta makten og for SS deretter å gå løs på jødene.

I Luther-året unngår vi ikke å bli minnet om reformatorens syn på jødene som «lyver, baktaler og sverger». Luther ville brenne deres synagoger og rive deres hus, og de skulle fratas sine bøker og selvsagt ikke få lov til å undervise. Dersom Luther fant en jøde ville han føre ham ut på broen over Elben, henge en kvernstein om halsen på ham og kaste ham i vannet mens han døpte ham i Abrahams navn».  Erasmus av Rotterdam hadde dype stridigheter med Luther, men delte hans syn på  jødene: «Hvis det er kristelig å hate jødene, ja, da er vi alle kristne.»

Som ytringsfrihetsfundamentalist ville jeg ikke ønsket noe lovforbud mot Luthers og  Erasmus’ antisemittisme, og jeg mener fortsatt at vi skal være forsiktig med å bruke rettsapparatet mot jødefiendtlige utsagn. Men jeg er blitt mer og mer i tvil om mitt standpunkt. Etter å ha lest oversetteren Ervin Rosenbergs kronikk i Svenska Dagbladet, som jeg anser som den beste kulturavis i Norden, er jeg blitt enda mer tvilende. Med rette viser han til Karl Popper og «Det åpne samfunn og dets fiender». 

Jeg ble påvirket av attentatene som krevde mange ofre i Paris, Brüssel, København og Stockholm. Overfor IS- og Al Kaida-fanatikere som myrder helt uskyldige mennesker, nytter det ikke med toleranse. Det demokratiske samfunn må forsvare seg mot dem som vil ødelegge det. Det må i verste fall ta i bruk midler som vi vanligvis ikke forbinder med fredstid. Men så er det da heller ikke fred, men krig som preger våre samfunn i dag. Da kommer min ytringsfrihetsfundamentalisme til kort. Kanskje det likevel er slik at ubegrenset toleranse tjener toleransens fiender. Demokrati er ikke en abstrakt størrelse fjernet fra menneskers liv og levnad, men noe som vi må forsvare om igjen og om igjen og med midler ingen av oss egentlig liker.

El Kaida og IS har aldri anerkjent demokratiet, de respekterer ikke rettsstatens prinsipper og de aksepterer ingen form for religions – eller meningsfrihet. Deres våpen er rovmord på helt uskyldige mennesker, og de tar ikke hensyn til kvinner og barn. Deres terror rammer alle samfunnslag også de fattige. Statenes toppledere er jo så godt beskyttet at terroristene sjelden klarer å ramme dem.

Jeg går tilbake til Popper: «Mindre kjent er toleranseparadokset: Ubegrenset toleranse leder til at toleransen forsvinner. Dersom vi tilbyr dem som er intolerante ubegrenset toleranse, dersom vi ikke er beredt på å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes angrep så kommer de tolerante til å gå under og toleranse med dem … Vi bør hevde at enhver bevegelse som forkynner intoleranse og forfølgelse er like kriminelle som oppvigling til mord eller menneskerov eller å gjenoppta slavehandelen.»

Gå til innlegget

Det meste kan forklares

Publisert over 4 år siden

Ulike spekulasjoner har blitt en egen industri. Her har vi virkelig med «fake news» å gjøre.

HVER GANG DET HAR vært en terroraksjon i Russland og Europa har det vært mange spekulasjoner om hvem som egentlig stod bak. Disse såkalte forklaringer er blitt en hel industri som alle parter benytter seg av. Her har vi virkelig med «fake news» å gjøre. Mange har et behov for å tro på helt spesielle konspirasjoner, jo mer fantasifulle, desto bedre.

Ikke lenger etter at islamistiske terrorister fløy to fly rett inn i Twin Towers i New York, kom det spekulasjoner om at det var jødene som egentlig stod bak. Jøder var blitt advart og møtte ikke på jobb i Twin Towers den dagen, ble det hevdet. Dette var noe fullstendig sprøyt, men ble likevel trodd av mange. I Norge var det skribenter som trodde på dette, til og med politikere.

Samtidig kom propagandaskriftet «Sions Vises protokoller» ut på stadig flere språk. Ikke bare El Qaida og senere IS, men også mindre ekstreme kretser spredte den utrolige forestilling at jødene hadde tatt makten både i Kreml og i Det hvite hus. «Judobolsjevik» som var de hvites slagord etter oktoberrevolusjonen, ble et gjengs uttrykk.

Nå ser vi noe av det samme etter bombeattentatet på metroen i St. Petersburg. Foreløpig er ikke jødene nevnt, men antisemittismen ligger latent i det russiske samfunn, ikke minst fordi det er så mange jøder som har beriket seg på privatiseringen og er Putins støtter, ja, personlige venner. Dette registrerer jeg stadig på mitt russiske nett. Det er åpenbart et stort behov for enkle svar på kompliserte spørsmål.

Vi vet ennå ikke hvem som egentlig stod bak Akbardzjon Dzjalilov som sprengte seg selv og 14 andre på St.Petersburg-metroen. Vi vet han var en russisk statsborger med uzbekisk bakgrunn og at han opprinnelig kom fra Osj i det sørlige Kirgisistan. Dette er et ekstremt fattig og tilbakeliggende område, og alle forsøk på å protestere er blitt slått brutalt ned av de kirgisiske myndigheter. I 2010 var det et blodbad som tok nesten ett tusen liv, og mange uzbeker flyktet da til Uzbekistan for å dra videre til Russland der de tok lavt betalte jobber. Akbardzjon Dzjalilov slo seg i likhet med mange andre med hans bakgrunn ned i St. Petersburg der han jobbet i en hurtigmatrestaurant, Sugi Wok. I Moskva og i andre storbyer er det også mange av dem. De må nøye seg med dårlig lønn og lar seg lett påvirke av IS-propaganda med løfter om jomfruer i den ventende himmel. En tilsvarende bakgrunn hadde attentatmannen i Stockholm, og sentral-asiater som bodde i Russland var også med på andre terroraksjoner i Vest-Europa. Etter terroren i Frankrike ble det inntrykk skapt at den største fare kom fra nord-afrikanere, men terrorister fra Sentral-Asia viste seg å være en like stor utfordring.

Etter metro-attentatet St. Petersburg gikk det ikke lang tid før jeg ble oversvømt på nettet av folk som mente at det egentlig var Putin som stod bak. De viste til tidligere terrorhandlinger som mange mente at det russiske hemmelige politi eller Putin var ansvarlig for. Det er aldri fremlagt noen bevis for at det var tilfelle.

Riktignok er den russiske propaganda blitt stadig mer primitiv når den legger all skyld på vestlige protester mot brudd på menneskerettighetene og folkeretten og kaller det «russofobi». Den svenske Russlandseksperten Kalle Kniivilä tar opp dette på nettstedet glasnost.se. Han har sannelig ikke lagt fingrene imellom i sin kritikk av forholdene i Russland og han benekter slett ikke at Putins folk gjør alt de kan for å skape kaos og strid i Vesten. Jeg tror i likhet med Kniivilä at Kreml ønsket Brexit og Donald Trumps seier og gjør sitt beste for å påvirke presidentvalget i Frankrike og forholdene i  Tyskland. Men vi trenger konkrete bevis på at det er slik og hvordan de egentlig arbeider.

Jeg er enig med Kniivilä i at vi skal vokte oss vel for å havne i «Putinofobi». Selv om det skjer ting som er til Kremls fordel er det slett ikke sikkert at det skyldes russiske inngrep. Det kan ha vært selvskyldt. Det var ikke Putins fortjeneste at Donald Trump vant presidentvalget. Årsaken var nok heller at demokratene ikke tok tilbakegangen for amerikanske industriarbeidere alvorlig og at Hillary Clinton ikke ville høre på Sanders.

Noen mener at Putin behøvde en terrorhandling som den i St. Petersburg for å kunne stramme enda hardere til. Jeg tror attentatet mer var en belastning for den samfunnskontrakt han hadde inngått med det russiske folk, nemlig at de skulle få trygghet og stabilitet mot at han beskar deres frihet. Det gjelder også den århundregamle frykt for oppløsning av det russiske riket. Det er ingen tilfeldighet at despoten Ivan den grusomme som myrdet sin sønn og opprettet det første hemmelige politi, er en av de mest populære tsarer. Økonomisk vekst og fortsatt velstandsøkning ser russerne ikke så mye til for tiden. Men de frykter oppløsning og kaos.                           

 

Gå til innlegget

Når Kina våkner

Publisert over 4 år siden

Kina er forutsigelig i motsetning til Donald Trumps Amerika.

FOR FLERE ÅR siden skrev jeg en bok med tittelen «Når Kina våkner». Enkelte mente at det var å ta for sterkt i og pekte på at Kina fortsatt var meget tilbakeliggende på en lang rekke områder. Etter å ha reist rundt i den kinesiske provins tvilte jeg ikke på det.

De mest interessante anmeldelser fikk jeg i Danmark og Finland, to land som har opplevd omveltningene i internasjonal politikk sterkere enn vi. Der stilte de seg mer kritisk til Francis Fukuyamas tese om «Historiens slutt» enn vi gjorde i Norge. De trodde ikke det var slutt på det som hadde preget menneskehetens historie – staters og kulturers vekst og fall og sivilisasjoner som etterfulgte og erstattet hverandre. Med andre ord: Historiens evige kretsløp.

I dag er det ingen lenger som betviler Kinas økonomiske og teknologisk vekst. Den er åpenbar på en lang rekke områder, både sivilt og militært. Og det er ikke slik som man sa om japanerne i sin tid at de bare kopierte vestlige oppfinnelser. Selvsagt fanger kineserne opp alle de fremskritt som skjer i andre land, og de kjøper det de har behov for. I Europa har det endelig gått opp for politikere og forretningsfolk at kineserne kjøper opp det de ønsker, i Ukraina og Romania store fruktbare svartjordområder. I Tyskland er meget avansert robotteknologi blitt solgt til kineserne, og det samme har vi sett i andre europeiske land.

Nå slår europeerne endelig alarm selv om de er uenige om nesten alt annet. Her er det ikke stor forskjell mellom vest- og øst-europeiske land som ellers er meget splittet. Når tsjekkerne nå sier farvel til euroen som de innførte først etter at lillebror Slovakia hadde gjort det, er det ikke for å erstatte tyskerne med kinesere. Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Bulgaria er mindre bekymret for russisk innflytelse enn for kinesisk.

Den reformperioden som Bejing innførte i 1978, hadde som mål å bringe landet ut av den store fattigdom etter Kulturrevolusjonen. Økonomisk vekst fikk høyeste prioritet.  Her har Kina langt på vei lykkes.  300 millioner har fått det bedre. Selv om det fortsatt er svært mange fattige og millioner av menn er på stadig vandring etter jobb og kvinnfolk så har altså en meget stor del av Kina befolkning fått en høyere levestandard. Samtidig har Kinas internasjonale innflytelse økt og den øker fortsatt.    G 7 er på mange måter blitt erstattet av G 20, og Det internasjonale pengefond og Verdensbanken har ikke lenger den samme innflytelse som da vestmaktene kunne bruke disse institusjoner som de ville.

Alle som har reist i Kina har opplevd forurensningen som en plage. Selv har jeg hatt vondt for å puste når jeg har vært i Bejing eller andre kinesiske storbyer. De kinesiske ledere forsøker å gjære noe med både den nasjonale og internasjonale forurensing etter at de spilte av en viktig rolle allerede på klimakonferansen i København. På siste konferanse i Paris var kineserne helt sentrale. Som Arne Jon Isachsen skriver i sitt opplysende Månedsbrev: «Kinas nye modell, med vekst basert på økning i privat forbruk snarere enn i innvesteringer og eksport, ser ut til å gå på skinner.»  Kineserne seiler fortsatt frem i medvind mens både EU-Europa og USA har store problemer.

Finanskrisen med Lehman Brothers dramatiske fall i 2008 var selvsagt ikke kinesernes skyld. Den var «Made in America». Så kom som vi husker krisen for eurolandene. Den skyldtes manglende vilje til å ta tapene, altså et lite robust system.

Kina er langt på vei forutsigelig. Nedfrysingen av forholdet til Norge kom selvsagt ikke overraskende. Det er underlig dersom norske politikere ikke har skjønt dette, likesom det er klart at det er kineserne, ikke den norske statsminister, som nå setter betingelsene for en dialog om menneskerettighetene.

Da jeg for mange år siden var i Bejing som medlem av en delegasjon fra Atlanterhavskomiteen, opplevde vi en general som var ute av seg av raseri på grunn av Dalai Lamas besøk i Norge. Jeg har aldri opplevd en så sint og opphisset mann. Han påstod til og med at tibetanerne laget lampeskjermer av menneskehud slik nazistene gjorde.

Kina er forutsigelig i motsetning til Donald Trumps Amerika. Mens mange av oss ventet at USAs forhold til Kina skulle bli sterkt forverret, så har det ikke skjedd. Og forbedringen av forbindelsene med Russland er uteblitt. Nå gjør Trump det motsatte av hva han sa han ville gjøre eller hva vi trodde han skulle gjøre.  

Gå til innlegget

Hva skal vi egentlig tro?

Publisert over 4 år siden

Det spørsmål har jeg stilt meg mange ganger de siste årene, og særlig har tvilen økt etter at Trump overtok i Washington og den uklare situasjon i Syria ble enda mer uoversiktlig.

Hva skal vi egentlig tro? Det spørsmål har jeg stilt meg mange ganger de siste årene, og særlig har tvilen økt etter at Trump overtok i Washington og den uklare situasjon i Syria ble enda mer uoversiktlig. Det er også mye som er uklart omkring metro-bomben i St. Petersburg, og hvem som egentlig er ansvarlig for bruken av giftgass i Syria er heller ikke avklart.

I slike konflikter skorter det ikke på de skråsikre kommentatorer. Prisen tar nok Johan Galtungs karakteristikk av mannen som nylig tapte maktkampen i Washington. Han fremstilles som nesten like skarp som  Galtung selv, men bare nesten. Men også en selvopptatt intellektuell som Johan Galtung kan bli fordreid og misforstått, som da han oppfordret folk til å lese «Sions vises protokoller». Galtung sa IKKE at det var i dette makkverket vi skulle søke sannheten, men han brukte det som  eksempel på primitiv propaganda. I så måte er jo «Sions vises protokoller» en klassiker.

For å yte Johan Galtung full rettferdighet vil jeg også nevne at han har engasjert seg meget sterkt for nasjonale minoriteter som rom-folket (sigøynerne), samene og indianerne. Jeg har forstått at han var den ene av to nordmenn som fikk den store internasjonale sigøynerprisen Premio Hidalgo. Den andre var, i all beskjedenhet, forfatteren av denne artikkel.

Vurderingene av metrobomben i St. Petersburg og gassangrepet i Syria spriker i alle retninger. Noen mener at det som skjedde i Russlands nest største by styrker Putin. Det viser at det var nødvendig å slå så hardt til Tsjetsjenia og at det også var riktig å engasjere seg militært i Syria-konflikten. Det gjorde Putin populær i Russland, men ga ham mye kritikk i vest. Russere fleste liker at Putin-regimet slår hardt ned på kaukasere og sentral-asiater som oppholder seg i Russland, noen lovlig, de fleste illegalt. Det skal ikke bli lett for de som kommer fra Kaukasus og Sentral-Asia å oppholde seg i Russland selv om deres arbeidskraft er etterspurt.  

En annen såkalt ekspertvurdering går i motsatt retning: Metrobomben svekker Putin fordi den viser at det ikke bare er de vestlige samfunn som er sårbare, men også det russiske. Mange russere mener at det ikke er gjort nok for å stanse terroren i selve Russland. Det vil skjerpe kravet ikke bare innen maktvertikalen, men også fra det russiske folk om at det må settes inn enda hardere tiltak. Men først og fremst er russerne opptatt av at deres land ikke skal gå enda mer i oppløsning slik det skjedde under fyllebøtta Jeltsin. 

Alle russere jeg har snakket med frykter anarki og oppløsning mer enn noe annet, og mange hyller Ivan den grusomme som jo var grunnleggeren av det hemmelige politi. Jeg husker godt hva som skjedde da balletten om tsar Ivan den grusomme hadde premiere på Bolshoi på 1970-tallet. Forestillingen ender med at Ivan henger mellom scenegulv og snorloft og trekker alle tråder sammen. Det er han og ingen annen som hindrer Russland fra å gå i oppløsning.

Mange vestlige kommentatorer mener at det russiske militære engasjement i Syria – det største siden Afghanistankrigen – har gjort Russland mer sårbart. Denne engstelse kan også bre seg i det russiske samfunn. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro.

De videre reaksjoner vil være avhengig av hvem som brukte giftgass i Syria – Assad eller IS. Mange mener at dette ikke kunne ha skjedd uten bruk av fly, og det er det bare Assad-regimet som har. Fra Damaskus kommer det en noe annen forklaring. Assads fly bombet et IS-støttepunkt der det også var en fabrikk for stridsgasser. Dermed ble mange sivile som bodde omkring dette kompleks rammet. Det er i dag umulig å si om denne forklaring er riktig, men en ting må vi kunne slå fast: Russiske fly var ikke med på dette, og russerne ønsker ikke at gass skal komplisere deres Syria-diplomati.

Slik kan vi fortsette med å peke på helt motstridende forklaringer, men uansett stilles det krav til regjeringene om handling, ikke bare ord. Riktig nok brydde ikke vestmaktene seg om Husseins gassing av kurdere, for de var mer opptatt av at han skulle vinne krigen mot Iran. I denne krigen ble det brukt gass og den kostet flere menneskeliv enn alle fiendtligheter mellom jøder og muslimer og mellom kristne og arabere opp gjennom historien.

Vestmaktene aksepterte under tvil avtalen med Iran. Men kan vi stole på prestestyret i Teheran? Israelerne gjør det ikke og blir betraktet som hysteriske av vest-europeerne. Men hva vil skje dersom Assad gir Teheran en flåtebase på Middelhavskysten slik at iranske krigsskip kan legge seg tett opp til kysten av Israel og fyre av raketter med kjernevåpen eller gass. Israelerne stoler ikke på europeerne etter den erfaring de gjorde under Yom Kippur-krigen. Da nektet alle EF-land amerikanske fly å mellomlande. Det eneste sted de fikk gjøre det var på portugisiske Asorene. 

Det glemmer ikke israelerne.

Gå til innlegget

Bagatelliser ikke jødehatet

Publisert over 4 år siden

Uansett hva som skrives og sies om konflikten i Midt-Østen, så er det en tendens til å avkreve alle jøder en bestemt stillingtagen.

Jeg har den siste tiden både i dagspressen og på nettet sett flere som advarer mot å heise «anti-semittisme-flagget» når det gjelder konflikten i Midt-Østen. De mener at det må bli slutt på at vi skriker opp om antisemittisme hver gang vi diskuterer situasjonen på Vestbanken. Det kan jeg være enig i dersom hensikten er å brennmerke de som er kritiske til de jødiske bosettinger på Vestbredden. Både FN og EU har stemplet dette som et brudd på folkeretten.

Men likevel er det noe som skurrer når jeg ser slike oppfordringer. Uansett hva som skrives og sies om konflikten i Midt-Østen så er det en tendens til å avkreve alle jøder en bestemt stillingtagen. En jøde skal pr. definisjon måtte si hva han eller hun mener om bosettingene og om den israelsk-palestinske konflikt generelt. Hvorfor? Vi krever da ikke av alle amerikanere vi møter at de straks skal komme med sin personlige mening om amerikansk utenrikspolitikk. Vi forlanger ikke at alle tyskere skal svare for det sentralregjeringen i Berlin og delstatsregjeringene gjør. Og vi reagerer dersom en utlending krever at en tilfeldig norsk bekjent skal mene noe bestemt om alt regjeringen foretar seg. Men jøder skal altså måtte mene noe om hva regjeringen i Jerusalem gjør.

Kristensosialister bør være ekstra forsiktige med å kreve at vi ikke reiser «antisemittisme-flagget», spesielt i et Marthin Luther–år. Jeg har påny gått gjennom hans bordtaler og boken «Om jødene og deres løgner», og jeg blir fortsatt like sjokkert over ordvalget og argumentasjonen. Luther gir «et ærlig råd»: For det første bør synagogene brennes, og det som ikke brenner opp, bør dekkes til med jord … De bør settes inn i innhegninger som sigøynerne … de skal fratas sine bøker og rabbinere som underviser vil kunne få dødsstraff». At jøder ikke skal kunne ta renter, det vil si drive bankvirksomhet, kommer i denne sammenheng ikke som noen overraskelse.

Luther skrev at dersom han fant en jøde han kunne døpe, skulle han han «føre ham til broen over Elben, henge en kvernstein om halsen på ham kaste ham i vannet mens jeg døper ham i Abrahams navn».

Trond Berg Eriksen som alltid er forsiktig i sitt ordvalg skrev at Luthers ordvalg er «så stinkende ukristelig at det nesten kjennes som en botshandling å lese dem».

Det er grunn til å spørre: Er det mer eller mindre antisemittisme? Det foreligger en lang rekke undersøkelser som viser at anti-semittismen øker både i Europa og i USA. Det begynte allerede etter  terrorangrepet på Twin Towers i New York. Da ble det målt en klar økning i antisemittisme på begge sider av Atlanteren, ja, det ble hevdet at dette var et jødisk komplott. Det ble også målt et økende fiendskap overfor muslimer. Alle senere undersøkelser viser at denne tendensen fortsetter. Norske undersøkelser går i samme retning, blant annet en som MIFF foretok på Sørvestlandet. Den viste at det ikke bare var blant muslimer at skepsisen til jødene økte, men også blant etniske nordmenn. Tilsvarende undersøkelser har vi hatt i de andre nordiske land.

At det var et sterkt jødehat i enkelte bydeler i Malmø ble fastslått for lenge siden, men det ble i Norge ikke tatt alvorlig så lenge det var Frp-ere som hevdet det. Det var først da NRKs Tormod Strand kom med en veldokumentert reportasje at nordmenn fikk forståelsen av hvor alvorlig det var. Det viste seg at Malmø hadde en sosialdemokratisk leder som bagatelliserte jødehatet. Han var fra Baltikum der de tok livet av mange jøder under krigen. Russere og jøder var fritt vilt etter at tyskerne i 1941 tok de baltiske land og omringet Leningrad. I Riga er det et museum der tyske og latviske SS-offiserer fremstilles i flotte fotos med alle sine ordener, og der finnes litteratur, ikke bare fra krigens dager, men også nye utgivelser som rettferdiggjør utryddelsen av jødene.

Jeg hadde en samtale med en kvinne som var født i Litauen og bare så vidt slapp fra det med livet. Hun kom seg til et vestlig land og ble adoptert. Da hun besøkte den lille byen der hun var født og oppvokst, møtte hun det gamle jødehatet påny. Hun sa hun aldri ville dra tilbake dit igjen. Det var et sjokk for henne at baltere ikke innrømmet noen som helst skyld og at de fortsatt hatet jøder.

I Sverige er det dokumentert at jødehatet ikke bare er begrenset til Malmø, men vokser også andre steder. I Umeå helt nord i Sverige fikk den jødiske foreningen flere alvorlige trusler fra nazister og måtte gi fra seg sitt lokale og avslutte sin virksomhet. Carinne Sjöberg som er talsperson for den jødiske foreningen i Umeå sa til SVT at jødiske foreldre ikke lenger kjenner seg trygge med å ha sine barn i skolen. Nazistene slo i stykker vinduene og malte nazikors og slagord på foreningslokalet og de satte opp klistremerker med «Vi vet hvor dere bor». Carinne Sjöberg ble til og med oppsøkt i sitt hjem og ble utsatt for alvorlige trusler.

Så vidt jeg vet er det ikke blitt så ille i Norge, men jeg kjenner jødiske foreldre som ikke lenger våger å la småjentene gå med Davidskors og guttene med kippa (jødisk rituelt hodeplagg), og noen vil ikke engang gå til synagogen med familien. Jeg kjenner til arbeidsplasser, også steder der jeg selv har arbeidet, der pøbler kom med antisemittiske uttalelser uten at kollegene tok klart avstand fra det. Jødehatet ligger der og murrer og kan slå ut i lys lue når som helst. Det er all grunn til å advare mot anti-semittisme.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere