Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Jeg forstår Sara Azmeh Rasmussen

Publisert over 7 år siden

Sara Azmeh Rasmussen har tatt farvel med den norske debatten. Og hun avviser velmente forsøk på å få gitt henne statsstipend. Sara har fått nok av den norske selvprektighet.

Sara Azmeh Rasmussen har tatt farvel med den norske debatten. Og hun avviser velmente forsøk på å få gitt henne statsstipend. Sara har fått nok av den norske selvprektighet og tilsynelatende toleranse som soler seg i kritikk av forholdene i andre land, mens kritikk av det norske er vi mer forsiktige med.

LES SARA AZMEH RASMUSSENS BIDRAG PÅ VERDIDEBATT.NO

Derfor er samfunnsdebatten i Norge mindre kritisk enn f.eks. den tyske der ingen partier, politikere, næringslivstopper eller kulturpersonligheter går fri. Selv journalister som gjerne vil vinne en SKUP-pris slår seg ofte til ro med en taktisk beklagelse om at «jeg legger meg flat». Og mange journalister er blitt redde for Pressens Faglige Utvalg som jeg synes kan bli for snerpete. Derfor er den norske samfunnsdebatten temmelig flat.

I motsetning til i det private næringsliv får grove feil i det offentlige som regel ingen konsekvenser i form av oppsigelse eller forflytting. NRK`s blunder i saken om rom-folk som involverte barn i «human traficking», det vil si prostitusjon, fikk ikke noen særlige personalmessige konsekvenser. Sjefene sitter fortsatt i sine stillinger. I helsesektoren sparkes folk oppover eller gis feite stillinger i utlandet når de gjør noe galt, og mediene gir seg ofte med det.

Jeg har flere eksempler på at mediene lenge ikke gjorde noe med saker de visste om, f.eks. OL-Heiberg forretningsmessige interesser i Kina. Er det gjort noen alvorlige forsøk på å finne ut hva slags «skrot» Arne Treholt ble rik på Kypros i samarbeid med sine russiske venner? Og da Hugo Erikssen, den norske informasjonssjefen for olje- og gass-oligarken Khodorovskij, hoppet av en uke før denne ble arrestert, var det ingen om fulgte opp dette. Eriksen fikk en ny jobb i et Putin-kontrollert selskap og måtte ikke gi opp sin praktfulle bolig. Hvorfor er det ingen som spør den tidligere så modige forkjemper for ukrainske dissidenter og forfulgte religiøse hvordan han stiller seg til den russiske politikk overfor Ukraina i dag?

Alt for mange aviser og nettredaksjoner tar i dag ukritisk det stoff godt betalte PR-folk lager for departementer og private bedrifter. Man kan kanskje ikke bebreide politikere, embetsmenn eller konsernsjefer for at de benytter seg av PR-folk, ei heller at disse betales langt bedre enn journalister. Men kanskje mediene burde være litt mer kritisk med hva de tar inn. Aftenpostens debattsider er blitt kjedeligere etter at de begynte å trykke alt dette.

Sara har rett. Vi nordmenn er ikke så flinke til å kritisere vår egne som vi er etter å ta politikere og forretningsfolk i andre land. Vi legger jo ikke fingrene i mellom i vår kritikk av amerikanere, og er det noe negativt i Tyskland eller Frankrike, kan man være sikker på at det dekkes i norske medier. Utlandet får skylda for at vi at vi får i oss for mye giftstoffer i den mat vi spiser.

Og er sex involvert blir det i hvert fall store oppslag. Sex er en vidunderlig gave som ikke skal reduseres til de primitive oppslag vi ser i tabloidene og på nettet. Jeg pleier å si: Sex skal man praktisere, ikke snakke og skrive om i et uendelige. 

 Og må absolutt alle være slanke? Kanskje flere blir syke av slankekurer og slankeoperasjoner enn av å leve med en passende matchvekt.

Men Sara har noe mer på hjertet. Hun honoreres ikke eller betales alt for lite for det hun skriver. Hun kan rett og lett ikke leve av å være skribent. Da jeg for over seksti år siden lavet reportasjer med foto fra fremmede land eller jeg skrev noe prinsipielt, tok aviser over hele landet mitt stoff og betalte for det, ikke så mye kanskje, men de betalte og jeg kunne leve av det.

I dag takker jeg forståelsesfulle redaktører i Porsgrunns Dagblad, Varden, Fævennen, Stavanger Aftenblad, Sunnmørsposten, Adresseavisen og Lofotposten, for å nevne noen som tok en ung manns stoff. Men en så fin og uredd skribent som Sara kan altså ikke leve av det hun skriver. Jeg har hatt gleden av å opptre på møter rundt i landet sammen med Sara og er i imponert over hennes uredde og klare argumentasjon. Norge trenger en slik uavhengig røst.

 

Gå til innlegget

Bondeviks viktige kritikk av Dagbladet

Publisert over 7 år siden

Den kritikk Kjell Magne Bondevik retter mot Dagbladets politiske redaktør, Marie Simonsen, som mente det var feil av NRK å slippe til Marte Wexelsen Goksøyr i grunnlovsfeiringen på Eidsvoll, er viktigere enn alt annet.

Midt oppe i dramatiske internasjonale begivenheter som borgerkrigene i Ukraina og Syria og en særnorsk diskusjon om OL er det en debatt som jeg vil karakterisere som viktigere enn alt annet – den kritikk Kjell Magne Bondevik retter mot Dagbladets politiske redaktør, Marie Simonsen, som mente det var feil av NRK å slippe til Marte Wexelsen Goksøyr i NRK-sendingen om grunnlovsfeiringen på Eidsvoll.

Min gamle avis Dagbladet, som en gang var talsmann for de utstøtte og forfulgte, forfekter - selv om Simonsen bedyrer det motsatte - et sorteringssamfunn der en talefør representant for mennesker med Downs syndrom ikke skal få slippe til.

Man kan ha forskjellig oppfatning om ultralyd og selvbestemt abort, og man kan ha ulikt syn på når livet egentlig begynner, ved unnfangelsen eller senere. Jeg ser ingen rimelig grunn til å gå tilbake til den praksis da abort var meget vanskelig å få for en jente i nød slik at mye skjedde i løyndom, ofte med fare for liv og helse.                                                                                                               Når Når enkelte abortmotstandere i f.eks. USA går så langt som å bombe klinikker eller myrde abortleger, kan man spørre hvor dyp respekten for liv egentlig stikker. Noen av de metoder og uttrykk som norske abort-motstandere benytter seg av rammer dessuten de mest sårbare av oss alle.                                                                                                                    Jeg Jeg har i erkekatolske land sett mange eksempler på hvordan Kirken fordømmer abort, men gjør lite eller intet for å hjelpe jenter som er blitt gravide. Man kan også spørre hva den katolske kirken egentlig tenker når den forbyr kondomer samtidig som den utmerket godt vet at f.eks. polakker, irer og italienere har like mye sex som andre europeere uten at det blir barn.   

Men uansett må vi kunne innse at tidlig ultralyd, selvbestemt abort og legers reservasjonsmuligheter reiser etiske dilemmaer som man ikke unnslipper ved at en Dowsrammet person ikke får forstyrre den alminnelige 1814-idyll. Og dilemmaet blir ikke borte ved at det ikke lenger fødes mennesker med Dows syndrom slik som i Danmark. Det er blitt resultatet av tidlig utralyd.

Denne debatten henger i videste forstand sammen med striden om genetisk manipulering, der EU-Europa er mer restriktivt enn for eksempel det overfladisk kristelige USA der en slik sak har gått for Høyesterett. Kan det tas patent på en genetisk menneskemix man er kommet frem til laboratoriene? Får vi et sorteringssamfunn der utvelgelsen begynner allerede i prøverørene? Vil det til slutt bli slik at vi ikke bare kan velge friske fremfor potensielt syke barn, men også bestemme fargen på hud, hår og øyne og andre egenskaper? Da har vi The Brave New World.

Gå til innlegget

Splittet opposisjon

Publisert over 7 år siden

At opposisjonen mot makten splittes, er ikke noe nytt fenomen i Russland.

 

Putin kunne ikke ha fått en bedre presang til sitt omstridte OL enn at Pussy Riot ble splittet. De hjemmeværende jentene erklærte at de som hadde opptrådt med Madonna på kommersielle arrangementer med en feministisk brodd ikke lenger er en del av Pussy Riot.                                                         

Men dette er ikke noe nytt i dissidentbevegelens historie i Sovjetunionen og Russland. Det har ofte oppstått splittelse mellom motstandere av regimet, av og til så bitter at man kunne få inntrykk av at de bekjempet hverandre mer enn de undertrykkende myndigheter.

Da Andrej Sinjavskij i sin tid ble dømt i en skueprosess som var et hån mot all rettsfølelse, ble han knapt støttet av Vladimir Maximov som ledet det viktige tidsskriftet Kontinent, som hadde en aktiv avlegger i Kontinent Scandinavia med Tore Stubberød som leder. Ingen kan ta fra denne gruppen den innsats de gjorde i kampen mot det totalitære sovjetregimet.                                                                                           I I den norske Pen-klubben fikk dette et trist utslag ved at formann Johan Vogt ble nedstemt da Viktor Sparre søkte om medlemskap etter at han hadde stemplet historikeren Roy Medvedev, bror til vitenskapsmannen som ble sperret inn på psykiatrisk klinikk, som regimetro. Med den avstand vi har i dag til dette bør vi kunne betrakte den slags stridigheter noe mer avslappet enn mange av oss gjorde den gang. Jeg har i den milde ettertankes perspektiv ingen problemer med å anerkjenne Tore Stubberud som en overbevist og viktig motstander av diktatur og undertrykkelse, liksom han også er en meget interessant forfatter.                                                                                                 Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning og kommunismen havnet på skraphaugen ble Maximov og Kontinent, som nå kom ut i Moskva, en så bitter motstander av Boris Jeltsin og hans rå kapitalisme og umodne demokrati at han av mange ble stemplet som «nasjonal-bolsjevik».

Et enda mer ekstremt eksempel på at tidligere dissidenter utviklet seg i en spesiell retning er Edvard Limonov som var en heltemodig motstander av sovjetregimet. Men senere utviklet han seg til en skarp motstander av den vestlige form for demokrati. Han ble så ekstrem at han deltok i demonstrasjoner mot den polske Moskva-ambassaden under slagordet «Russland fra Warszawa til Vladivostok». At han også har demonstrert mot Putin sammen med den liberale jazz-mesteren Gary Kasparov er et av de mange tankekors som preger den russiske dissidentbevegelsen i dag.

Nobelprisvinnerne Aleksander Solsjenitsin og Andrej Sakharov opptrådte samlet mot sovjetregimet, men hadde i virkeligheten to vidt forskjellige oppfatninger av hvilken retning Russland burde ta. Sakharov var en liberaler som så verdien i det vestlige demokrati, mens Solsjetsin distanserte seg klart fra det.                                                  

Etter sovjetregimets fall vendte Solsjetsin tilbake til Russland der han forsvarte tsaristiske tradisjoner og ble omfavnet av den ortodokse kirken og Putin. Jeg vil ikke utelukke at dersom Solsjetsin hadde levd i dag ville han ha tatt Putins parti i striden om Ukraina. Da han døde fikk han nærmest en statsbegravelse.                                                                          

Solsjenitsin og Sakharov hadde også forskjellig syn på jødenes rolle i russisk historie og kultur. Solsjenitsin ga i andre bind av sitt store verk om de russiske jøder uttrykk for skepsis til den jødiske innflytelse, mens Sakharov var gift med jødinnen Jelena Bonner som var til uvurderlig støtte for ham. Jeg satt ofte på deres kjøkken i Moskva og formidlet en viss kontakt mellom ham og den norske nobelkomiteen. Da var det som regel Jelena som førte ordet og ble lyttet til av en tålmodig ektemann. Men sovjetmyndighetene forsøkte å fremstille det som om jødinnen Jelena Bonner var Sakharovs onde ånd. Det mente også enkelte dissidenter.                                                                            

Når vi i dag ser hvordan den Putin-kritiske opposisjonen splittes, er altså dette ikke noe nytt i russisk historie.

 

Gå til innlegget

Om absolutt ytringsfrihet

Publisert over 9 år siden

Som ytringsfrihetsfundamentalist synes jeg de aller, aller fleste meninger skal få slippe til i offentligheten. Eneste unntagelse bør være direkte oppfordringer til vold mot annerledes tenkende.

Jeg har med årene fått en viss erfaring. På 1960-tallet en gang skrev Anders Lange i Hundeavisen at han ikke skjønte hva man skulle med Mette Janssons seksualopplysningsprogrammer i fjernsynet når man så mitt skjeggete kontrafei i Dagsrevyen. Han kalte meg blant annet «bantuvenn», «niggerelsker» og «kommunist».  Dagbladet ville straks ha meg til å reise injuriesak mot Lange, hvilket jeg prompte avslo.

Senere er jeg på nettsidene, som kan bli en meningskloakk, blitt omtalt som «jødef…», «kryptojøde», «muslimelsker», «niggervenn» og «sigøyner». Jeg har i følge mange av disse skrik fra samfunnets bakgårder ikke livets rett.

Ikke sensur. Men jeg har aldri vært inne på at disse ytringer skulle sensureres bort eller at jeg skulle belaste domstolene med å reise injuriesak. Jeg har i motsetning til mange som ytrer seg så feiende flott, konkret erfaring med terror som var rettet mot meg og min familie. Hvorfor fikk jeg ikke den støtte jeg da burde ha fått fra kolleger i mediene? En profilert TV-mann mente til og med at jeg måtte være jøde og fortjente ikke bedre. 

Støtten kom spontant fra kirker og religiøse samfunn som tok oss med i sine bønner og fra enkeltpersoner som skrev brev og sendte blomster. En fjellbonde kom til vårt hjem med en sekk med vilt, som vi kunne nyte etter at Secret Service hadde kontrollert innholdet nøye. Det varmet våre hjerter.

Min overbevisning om at ytringsfriheten må være absolutt, gjør at jeg mener også ekstreme holdninger må få komme frem. Og så skal de møtes med kunnskaper og engasjement. Massemorderen Breiviks forvridde anskuelser deles av flere enn vi tror. Derfor må de hele tiden eksponeres og møtes med fakta. 

Ikke farlige.  Det er for eksempel ikke noe faktisk grunnlag for å hevde at Europa islamiseres, likeså lite som at muslimer flest er intolerante og voldelige. Jeg har bodd i muslimske land og har en helt annen erfaring enn at de er farlige og fiendtlige.

Men samtidig vil jeg påberope meg retten til å ta avstand ikke bare fra diskriminerende og voldelige islamister, men også de velmenende og godtroende som unnskylder og bortforklarer hva de står for. For meg er det et tankekors at så mange norske feminister og andre venstreradikale kvinner ikke solidariserer seg med de flotte og modige muslimske jenter som trosser imamene. Islamister må gjerne få hevde at Koranen tillater fire koner, avstraffelse av ektefeller og dødsstraff for både voldtatte kvinner og homofile. Men da må de avsløres i all offentlighet som de voldelige overgripere de er.

Jeg forstår ikke hvordan Tariq Ramadan, som er «en svigermors drøm», forsvares av så mange radikale kvinner, til tross for at det er påvist, ikke minst av muslimske filosofer og forfattere, at han taler med to tunger.

Myrder. Motstandere av abort uansett omstendighetene må få komme med sine meninger og gjerne demonstrere på en måte som virker støtende på mange, men det må samtidig avsløres at de i mange land, blant annet USA, myrder til fordel for ufødt liv. Jeg har ingen problemer med å akseptere at det ekstreme amerikanske «Christian Right» støttes av nordmenn. Men det skal heller ikke glemmes at i USA tillates genmanipulering som de aller fleste europeiske land er imot.

Jeg er prinsipielt imot en statskirke, men registrerer at noen ønsker seg en statskirke dominert av «rettroende». Folk må gjerne hevde at veien til helvete er brolagt med sekularisme, men da må de møtes med den faktiske informasjon at de fleste steder er et sekularisert samfunn den beste garanti for religionsfrihet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere