Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

En 80-årings vitnesbyrd

Publisert over 7 år siden

«Verdig død» har i Nederland, Belgia og Sveits medført at mange med selvmordstanker og som kunne ha vært reddet, tok sitt liv. Det finnes også eksempler på at barn som siklet på arven, fikk gjort kort prosess med de gamle.


Når man er i ferd med å runde de åtti kan det være tid for å komme med vitnesbyrd, hvilket ikke er helt det samme som en bekjennelse.80 år gammel kan jeg ikke lenger regne meg som «voksen ungdom», slik jeg titulerer alle de fantastiske tilhørere på senioruniversiteter, i pensjonistforeninger og på min kones og mine «dannelsesreiser» på Donau eller andre steder i Europa.

Det er aktive mennesker, kunnskapsrike og vitebegjærlige, og de har ingen dårlig samvittighet for at de i sin alderdom har råd til å leve godt. Så får enkelte moralister og underholdere si og skrive hva de vil. Det er jo en norsk folkesykdom å gi hverandre dårlig samvittighet.

Jeg har ingen dårlig samvittighet for at jeg har fått leve et langt og interessant liv. Derimot er jeg takknemlig for at den gode Gud har gitt meg en slik mulighet. Og jeg er takknemlig for at jeg i mine høye alder kun har lidelser i beinet og ikke i hodet, kanskje en slags «demens» nedenfra.

To pacemakere. Jeg er takknemlig for å bo i et land der det offentlige to ganger har dekket utgiftene til pacemaker som jeg ikke ville hatt råd til dersom jeg hadde tilhørt verdens fattige. Jeg er selvsagt takknemlig for at jeg fikk seks barn, selv om det var en sorg jeg ikke kommer over å miste et av dem. Jeg er takknemlig over at jeg har fått leve et meget interessant og godt liv sammen med en skåning jeg traff for snart 51 år siden. Hun er fortsatt skåning og europeer! Hun og mine barn og barnebarn har vært de mest aktive «påvirkningsagenter» i mitt liv.

Rene russeaviser. Selvsagt har jeg kjent mange flotte og intelligente kvinner; ingen nevnt, ingen glemt. Men jeg har aldri forstått hvorfor kunstnere og andre kjendiser absolutt bretter ut sine kjærligheteaffærer for offentligheten. Men det er jo slikt som enkelte forlag helst vil ha og som preger Dagbladet og VG når de blir rene russeaviser.
Jeg ble i født Porsgrunn - i en småby ved kysten, en gang Norges største seilskuteskipsby, sentrum for skiftende industrieventyr og fortsatt preget av forskning. Mine foreldre var pinsevenner, men samtidig en slags lutheraner, siden de var meget aktive i Santalmisjonen. Min far var meget økumenisk.

Jeg har biografisk skildret en bibelsk barneoppdragelse som man måtte ta avstand fra, og jeg husker selvsagt at han brant opp Kjell Askildsens Heretter følger jeg det helt hjem. Jeg betrakter Kjell Askildsen som Norges største dikter i nyere tid, en forfatter som får sagt utrolig mye med få ord. Han er min venn, og jeg hadde gleden av å ha fine samtaler med ham da vi nylig var sammen på Grand Canari.

Hersketeknikk. Men jeg minnes min kjære far ikke bare som bokbrenner og en streng avstraffer med bjørkeriset klar. Han tok meg ut i naturen og ga meg en kjærlighet til blomster, fugler, fisk og steiner; jeg hadde opprinnelig tenkt å bli geolog. Og forholdet mellom ham og min mor var preget av dyp kjærlighet og gjensidig respekt.

Dette var et miljø jeg brøt med etter at jeg flyttet til Oslo og senere til utlandet, der det åpnet seg helt andre perspektiver og muligheter for et ungt menneske. Jeg mente tidlig at det var noe med kirkenes seksualmoral, både den katolske og protestantiske, som hadde mer med hersketeknikk å gjøre enn med sann kjærlighet.

Presteskapet brukte etter min oppfatning det seksuelle til å få kontroll over kvinnen og dermed over familien og samfunnet. Det har lite eller intet med moral å gjøre når Vatikanet fortsatt forbyr kondomer og kontraseptiver. Det er etter mitt syn umoralsk. Vi ser da også i katolske land som Polen, Italia, Portugal og Irland at det fortsatt fødes alt for få barn. Ingen skal fortelle meg at menneskene der er avholdende utenfor de såkalte sikre perioder.

Tragedie. Jeg vil ikke at vi i Norge skal gå tilbake til den gamle abortloven som rammet mange unge kvinner. Vi bør være ferdige for alltid med såkalte kloke koner som førte til mange dødsfall og varige helseskader. Men jeg har, ikke minst i gamle kommunistland, sett konskvensen av fullstendig fri abort. I Ungarn var det flere aborter enn fødsler. Skal vi unngå en slik tragedie må det være god tilgang på kondomer og kontraseptiver,og ugifte kvinner som velger å få barnet, må få en helt annen hjelp enn de får idag.

Det er fortsatt mange menn som undrar seg ansvaret for sine barn, enten de er gift eller har stukket av. Og det er i mange norske miljøer «mannssvin» med et svært gammeldags kvinnesyn. Bidragsfogden vil kunne fortelle adskillig om fedre som stikker av uten å betale noe som helst. Hvor mange gifte menn deler ansvaret for barn og husstell med kona? Mine barns generasjon er bedre enn vi var, men fortsatt gjenstår det mye før det er en reell likestilling. Det gjelder ikke bare blant innvandrere.

Abort av Downs syndrom. Jeg er kritisk til at man på et visst tidspunkt ved ultralyd skal få se om det er et foster med Downs syndrom og så fjerne det. Jeg vil ikke fordømme kvinner som gjør det, men det er noe skremmende og tragisk med et samfunn der det nesten ikke lenger fødes barn med Downs syndrom, slik som i Danmark og det kan bli i Norge. Er det så mye bedre enn i ettbarns-Kina der pikefostre ble abortert fordi foreldrene ville ha en sønn?

Hvis vi forsøker å se lenger inn i fremtiden, for eksempel til det overfladisk kristelige USA, ekperimenteres det med gener i det som kalles «genetic ingeneering». Da vil man kunne fremskaffe barn med lyst hår og blonde øyne eller med andre ønskede egenskaper. Er det et samfunn vi vil ha?

EU vil det ikke og bremser, men i USA er barrierene åpnet til «a bright new World». I USA ansees det som utekkelig at en kvinne viser sine bryster, selv når hun dier. Er det noe vakrere enn en kvinne som dier sitt barn? I USA regnes det i mange kretser ikke som sex hvis det ikke er penetrering, det vil si et naturlig samleie. Det var dette president Clinton forsøkte å komme unna med.

Katolikk. Men tilbake til mitt livsløp. Før jeg brøt med kristendommen og ble humanetiker var jeg innom Kirkeakademiet og medlem av statskirken. Kirkeakademiet ga en ung mann meget. Human-Etisk Forbund ble også  bare et stoppested, men jeg rakk å holde den radiooverførte hovedtalen ved min yngste datters borgerlige konfirmasjon. Det var en verdig og vakker sermoni, likeledes da hun senere giftet seg humanetisk. Jeg synes også seremonien for småbarn, som  erstatter barnedåp og barnevelsignele, er vakker. Dersom ikke Humanetisk Forbund hadde eksistert, måtte vi ha oppfunnet det. Når jeg brøt med dem var det fordi jeg syntes de ble for besteborgerlige og kanskje litt fanatiske når «de luktet kristenmanns blod». Og jeg har på min vandring videre, alltid villet videre.

Overgangen til katolisismen skjedde udramatisk og i det stille uten noen PR-messig virak. Jeg var gjennom årene blitt påvirket av mitt vennskap med pater Halvard Rieber-Mohn og biskop Wilhelm Gran og mine møter med prester og munker i Latin-Amerika, USA og Europa. Da det etter hvert ble kjent at jeg hadde konvertert ble jeg gjort narr av i Dagbladets redaksjon av mine tidligere kolleger. Jeg går ut fra at det ikke var de samme narrestreker da Hans Fredrik Dahl konverterte mange år senere. Han satt jo i mange råd og styrer i Dagbladet og var en høyt respektert skribent.

Jeg setter Hans Fredrik Dahl meget høyt selv om jeg ikke alltid har vært enig med ham.Som katolikk er jeg fortsatt tvilende. Jeg lever, tenker og føler i et spenningsfelt mellom tro og tvil. Og jeg er slett ingen «god katolikk» siden jeg går alt for sjelden til messe og skrifte. Men det ga meg en viss trøst at en biskop som jeg setter meget høyt, sa at heller ikke han var «noen god katolikk».

Nei til aktiv dødshjelp. Mer enn teologiske og filosofisk utredninger har jeg vært påvirket av Graham Greens The Power and the Glory der en forfyllet prest tar imot skriftemål og gir den døende den siste olje. Jeg har en venn som var katolsk prest, men brøt med kirken. Han er nå en uavhengig humanist. Jeg sa til ham: «Hvis du skulle stå overfor et døende menneske, f.eks. etter en ulykke, ville du fortsatt kunne ta imot vedkommendes skriftemål og gi den siste olje. Enten du selv trodde på det eller ikke, ville du hjelpe et menneske i nød. Vedkommende ville ha fått en verdig død». Han nikket.

For meg er dette noe helt annet enn såkalt «verdig død» som jeg mener er både uetisk og umoralsk, selv om jeg respekterer enkelte av dem som har stilt seg i spissen for denne bevegelse. «Verdig død» har i Nederland, Belgia og Sveits medført at mange med selvmordstanker og som kunne ha vært reddet, tok sitt liv. Det finnes også eksempler på at barn som siklet på arven, fikk gjort kort prosess med de gamle. Noe helt annet er å igangsette medisinske prosesser på et menneske som lider av en håpløs sykdom og bare vil dø. Der mener jeg den syke eller pårørende må kunne si nei.

Pinsevennene. Jeg har aldri rakket ned på pinsevennene der jeg jo begynte mitt lange løp mellom tro og tvil. Hvorfor skulle jeg gjøre det? Jeg hadde i min ungdom tre venner - Levi, David og Josef Østby. Faren deres var en fin menneskekjenner og en forstander som aldri skremte vettet av folk slik som en annen predikant som skrek: «Går du ut herfra i kveld uten å la deg frelse, havner du  rett i Helvetet med evig pine!» Jeg syntes det var like skremmende som frykten for atomkrig.

Brødrene Østby viste seg senere som kloke og menneskevennlige forsvarere av sigøynere (rom-folk) og tatere, og de ga aldri etter for antismittismen. Jeg vil alltid akte og ære dem for det.Og sønnen til svovelpredikanten? Ja, det var den kjente og aktede pinsepredikanten Morgan Kornmo. Da hans barnebarn som var datter av en kristen og en muslim, skulle konfirmeres, tok Kornmo kontakt med den andre bestefaren som var utdannet imam. De ble enige om å gi barnebarnet hvert sitt konfirmasjonskurs - i kristendom og islam - og så fikk hun selv velge.

Bare Vårt Land omtalte denne solskinnshistorie. Andre aviser og anti-rasistiske aktivister neglisjerte den. Det er mitt møte med menneskene og miljøene jeg her har omtalt, som ved siden av de genene jeg fikk tildelt, har gjort meg til den jeg er. Derfor sier jeg at «det är tur at jag lever» og «jag tackar livet» og Vår Herre.

Gå til innlegget

Sanksjoner ja, boikott nei

Publisert over 7 år siden

Jeg sier generelt under tvil ja til sanksjoner og nei til boikott. Og jeg reagerer særlig på at kirker og kristelige organisasjoner og kristne personer vil ha boikott av Israel.

I forbindelse med Ukraina-krisen har det vært mye snakk om både sanksjoner og boikott, og før dette krevde KFUM og KFUK,med støtte fra kulturpersonligheter som Kirkelig Kulturverksteds Erik Hillestad boikott av Israel. Jeg vil skjelne mellom sanksjoner og boikott og sier under tvil ja til det første og nei til det siste.

Putin brukte militærmakt på en halvøy som i flere hundre år var russisk og der det store befolkningsflertallet alltid har følt seg som russere. De vestlige landenes reaksjon var som ventet, selv om de i sin tid støttet Kosovos løsrivelse fra Serbia. Kosovo var historisk og kulturelt et serbisk kjerneland, men hadde fått et muslimsk folkeflertall som følte seg forfulgt av serberne. Mange land med Spania, Brasil og India i spissen anerkjenner fortsatt ikke Kosovo, men i EU og NATO har det vært liten selvkritikk om det folkrettstridige angrep på Eks-Jugoslavia og anerkjennelsen av Kosovo. Nå møter disse land seg selv i døren i konflikten om Krim.

Nødvendig med reaksjoner. Likevel mener jeg at det var nødvendig med klare vestlige reaksjoner, ikke minst fordi russerne har bygget opp betydelige styrker på grensen til selve Ukraina. Vil de intervenere også der for å beskytte en stor russisk-språklig gruppe? Vil Putin, som kanskje drømte om å få Ukraina meg i et østlig motstykke til EU og NATO, la sine soldater gå over grensen? Det vet vi ikke. Det spekuleres også over om han vil gripe inn i Transistria som løsrev seg fra Moldova. Det vet vi heller ikke noe sikkert om. Men det var nødvendig at de vestlige land sendte et klart signal om at dette ikke ville bli godtatt. 

Militære mottrekk har ikke være aktuelt, for NATO har ikke de nødvendige styrkene til å gjøre dette, og vi kunne i verste fall risikere atomkrig. Det er selvsagt ingen interessert i. Så kan man diskutere hvor omfattende og effektive slike sanksjoner er. Vil de ramme de vestlige landene like sterkt som Russland? Min vurdering er at de til en viss grad vil gjøre det dersom olje og gass trekkes inn. Russerne vil miste viktige eksportinntekter, men industrien og forbrukerne i flere europeiske land vil også bli hardt rammet. Det skyldes ren uvitenhet når enkelte har antydet at norsk Nordsjø-gass og amerikansk skiffergass kan erstatte den russiske. Dette ville kreve en helt ny infrastruktur og ta lang tid. Skal europeiske fabrikker stanse opp og befolkningen fryse i mellomtiden?

Bekymret. Det er forståelig at Polen, de baltiske land og kanskje også Tsjekkia, Ungarn og Romania er bekymret. Men de er medlemmer av NATO og har dermed en beskyttelse som Ukraina hverken har eller vil få. Ingen snakker seriøst om å inkludere Ukraina i EU og NATO, og alle vet at den finansielle hjelpen som ukrainerne er lovet, ikke er uten strenge betingelser. Men det NATO kan og bør gjøre er å stasjonere flere fly og flere soldaer i f.eks. Polen og de baltiske land.

Så langt slike mottiltak. Men hva med boikott som mange tok til orde for i forbindele med Sotsji-OL og nå krever i forbindelse med Ukraina? Mange krevde OL-boikot på grunn av Russlands diskriminering av homofile. Men det store flertallet av det russiske folket med den ortodokse kirken i spissen er klart imot homofili. Det er også en lang rekke andre folk og land. Skal alle disse boikottes? Og hva med Polen dersom de sterkt katolske og nasjonalistiske partier kommer tilbake til makten i neste valg?

Erfaringsmessig virker ikke boikott slik vi håper og tror. Sør-Afrika og Sør-Rhodesia var muligens unntak. Jeg var i sin tid tilhenger av boikott av disse regimene. Men det er slett ikke sikkert at det var boikotten som tvang frem omveltningene i Sør-Afrika.

OL-boikott. Etter den sovjetiske invasjonenen av Afghanistan gikk Vesten til boikott av Moskva-OL, og det var også mange andre boikottaksjoner, både mot Sovjetunionen og Warszawapaktlandene. Militære mottiltak var over hodet ikke aktuelt. Derfor grep vi til boikott.

Men dette bygget på den helt feilaktige antagelsen at Afghanistan-invasjonen var et ledd i en større sovjetisk strategi om å nå Persia-gulfen og ramme oljeforsyningene til Vesten. Idag vet vi at det ikke var så. Afghanistan-invasjonen skyldtes russernes historiske frykt for Russlands «soft belly», det vil si utsattheten overfor muslimske og særlig islamittiske regimer i sør. De amerikanske motaksjonene i Afghanistan styrket nettopp islamistene og særlig Bin Ladens folk.

Jeg hadde dengang en av mine mange bakgrunnssamtaler med en sovjetisk viseutenriksminister, som også var historiker. Etter å ha gitt opp å overbevise meg med den offisielle popaganda slo han ut med armene og sa:

«Akk, ja, det var enklere den gang vi hadde en gammel reaksjonær konge i Kabul.»
Hvis jeg skulle ha boikottet Sovjetunionen og de øst-europeiske landene den gang ville jeg ikke ha fått et slikt innsyn. Forøvrig reagerte alle moskovitter jeg snakket med om OL-boikotten, med å bli sinte på Vesten, ikke ta avstand fra Kreml.

Israel. Hva så med boikott av Israel på grunn av dets politikk overfor palestinerne? Den er også jeg imot, for det rammer kritiske israelere og palestinere mer enn regjeringen i Jerusalem. Jeg har siden  Seksdagerskrigen i 1967 vært imot at israelerne skulle beholde de områdene de erobret, og jeg har ingen ringere enn Israels første statsminister Ben Gurion bak meg i dette syn.

Jeg hadde i 1967 en lang bakgrunsamtale, ikke formelt intervju, med ham i hans leilighet i Tel Aviv. Ben Gurion, som var en hauk i 1948-49, var ikke blitt noen due, men som den store statsmann han var ga han et realpolitisk resonnement som tilsa at israelerne burde oppgi det meste av hva de hadde tatt, nemlig demografien. Palestinerne fødte langt flere barn enn jødene. Da vil vi ikke lenger kunne bevare Israel som både en jødisk stat og et demokrati, sa Ben Gurion til meg. Han hadde da brudt med Arbeiderpartiet som har det opprinnelige ansvaret for koloniseringspolitikken. Mange israelske etterretningsfolk og militære jeg har snakket med, er enige med Ben Gurion.

Antisemittisme bak. Jeg reagerer særlig på at kirker og kristelige organisasjoner og kristne personer vil ha boikott av Israel. Selv når slike boikottkrav fremmes under anti-sonismens banner,vil det ofte ligge antisemittisme bak. De kristne kirkene har et spesielt ansvar for antisemittismen. Fra Augustin til Luther opptrådte kirkelederne som jødehatere, og prester og munker oppmuntret til pogromer. Kirkene i Tyskland tok ikke klart avstand fra nazistenes forfølgelse og utryddelse av jødene, selv om noen få reagerte og i noen tilfeller måtte bøte med livet.

Og en ting til: Hvorfor vil de som skal boikotte Israel, ikke også boikotte Hamas og regimer som ikke bare er antisemittiske, men praktiserer sharia og undertrykker kvinner?    

Gå til innlegget

Gammel vane er vond å vende

Publisert over 7 år siden

Hvis vi alle var enige i alt, ville det bli en kjedelig verden. Med internet blir verden aldri kjedelig og ensformet.

En gammel stabukk som snart runder de åtti, må innrømme at han har gjort en ny erfaring. Internet er viktigere enn jeg kanskje trodde. Internet er fremtiden. Jeg skulle ha lyttet mer til min hustru, som studerte nye medier ved amerikanske universiteter, og til mine barn og barnebarn. Jeg satt for mye fast i det jeg arbeidet med i et langt medieliv. Mine erfaringer med Vårt Lands verdidebatt.no den siste tiden har åpnet mine øyne.

Jeg tror ikke på printavisens endelige død, som noen spår, men i mange land ser vi nå at disse går tilbake. I Norge opplever tabloider som  VG og Dagbladet en katastrofal nedgang i opplaget, og selv Aftenposten går tilbake. Denne utviklng lar seg neppe stanse.Sannsyligvis vil lokalaviser og ukeaviser av høy kvalitet som Morgenbladet, Dag og Tid og Klassekampen på lørdag overleve, og Vårt Land ser ut til å greie seg. Aftenposten og Dagens Næringsliv på lørdag må jeg ha, men ellers er det nettet som jeg baserer meg på, både hjemme og ute på reise. De nye dingser er så små og lette at man kan ta dem med seg over alt.

Min første efaring med internet gjorde jeg i sin tid i USA. Jeg vet ikke om det er riktig, men ble dengang fortalt at Internet ble utviklet med tanke på en atomkrig da all annen kommunikasjon bryter sammen. Men i USA ble jeg senere advart mot at alt jeg kommuniserte på Internet eller mobil ble avlyttet. Var det noe jeg absolutt ville holde for meg selv måtte jeg bruke en pc som ikke var tilkoblet eller vanlige brev, skjønt man kunne heller ikke være helt sikker på at disse ikke ble åpnet.

Jeg lærte en gang av min gamle venn og mentor, professor Robert V. Daniels, som var en av USAs fremste Russlandseksperter, hva internet blant annet kunne brukes til. Han koblet meg sammen med et nett av gamle sovjetologer og så «samtalte» vi om utviklingen i Øst-Europa, Sovjetunionen og senere Russland. Han viste meg også hvilke interessante faglige portaler som var tilgjengelige. Idag er det helt vanlig i USA at forskere publiserer sine arbeider på Internet og ikke i bokform. Det var for meg «a bright new world».

Men fortsatt var jeg treg og gammeldags og nyttiggjorde meg ikke helt av det nye. Etabler din blogg og twitter og bli med på Facebook, sa min kone og mine barnebarn. Det førstnevnte burde jeg nok ha gjort og kunne kanskje ha tjent litt penger på det, men twitter og facebook får de meg aldri til å bruke. Twitter blir for kort til å uttrykke noe meningsfylt, synes jeg, og Facebook er å slippe ukjente inn i sitt privatliv. Mye av det som kommer på Facebook er petitesser og likegyldigheter.

Men det nettet som Vårt Land og Dagsavisen har, det siste riktig nok ikke døgnåpent på grunn av begrenset mannskap og midler, har vist seg å være uhyre interessant. Jeg kan fortsatt ikke helt fatte at min første Ukraina-kommentar på Verdidebatt.no fikk over 36.000 visninger, og både der og i Dagsavisens Nye Meninger har det vært svært mange reaksjoner. Det har selvsagt vært blanda drops, enkelte kan åpenbart ikke lese innenatt. Men det aller meste har vært interessant, ikke minst når innsenderne har vært uenig med meg eller med hverandre. Kanskje er noe av dette organisert, når for eksempel Nye Meninger har vært dominert av Russlandsvennlige og EU-kritiske kommentarer, muligens gir det et riktig uttrykk for i hvert fall en del av norsk opinion.

Mitt utspill på Verdidebatt.no ga gjenlyd i VG, Morgenbladet og Ny Tid og i en del distriktsaviser. Ja, selv på Hegnars nettsider avstedkom det debatt. Der dukket det riktig nok opp gamle antisemittiske forestillinger, men at de fleste ikke kunne fordra meg, er helt OK. Jeg vet at mange er kritiske til Hegnar, mens hans publikasjoner gir en nyttig motvekt til den konvensjonelle visdom. Hvis vi alle var enige i alt, ville det bli en kjedelig verden. Med internet blir verden aldri kjedelig og ensformet.  

Gå til innlegget

En frisk og nyttig debatt om Ukraina

Publisert over 7 år siden

Putin er en russisk nasjonalist og geopolitiker i den tsaristiske tradisjon. Men han er hverken noen Hitler eller Stalin.

Reaksjonene på min artikkel om Ukraina – «Er vi blinde?» – har vært enorm - over 35 000
visninger her på verdidebatt.no. Ikke minst interessant er det at den har utløst en livlig
diskusjon innsenderne imellom. Slik skal det være.

Vi har i Norge for lite saklig debatt til tross for at det idag er mange som har friske
meninger, mye kunnskap og personlig erfaring fra forskjellige områder i
verden. Jeg pleier i si til unge journalister, som arbeider under
sterkere tidspress enn min generasjon gjorde: Det er mange der ute som
har arbeidet i de områder dere skiver om - uhjelpsarbeidere, misjonærer,
forretningsfolk og diplomater. Dessuten er det stadig flere som vet
hvordan de skal benytte seg av seriøse portaler på nettet.

Da jeg var Fritt Ord-professor ved Institutt for Medier og Kommunikasjon
hadde jeg en stor gruppe flotte studenter som jeg fikk meget stor respekt
for. Jeg er ikke fullt så imponert over hvordan redaktører og
mellomledere bruker slike høykvalifiserte unge mennesker.

Så til temaet: Ikke alle som har kommengert kan lese innenatt. I
min kommentar stod det klart og tydelig at slett ikke alle
Maiden-demonstranter var høyreekstreme og nynazister, altså et meget
viktig IKKE som enkelte har oversett. Men det fantes og finnes slike
elementer og de skal man være på vakt overfor.

Vi skal heller ikke glemme den blodige historien i denne del av Europa.
Jeg har fått mange personlige reaksjoner fra jøder som mistet sine i
drapsorgier som ukrainere, baltere, hviterussere og også russere deltok
i. Deres  vitnesbyrd er forøvrig dokumentert i tallrike bøker. Stalin
utslettet sosialt og kulturelt den gamle jiddish-kulturen, mens Hitler og
hans medsammensvorne  myrdet dem.

Likeledes har jeg fått reaksjoner fra polakker som kan fortelle om hva de
var utsatt for da urgamle polske områder omkring Lvov ble besatt av
sovjetiske styrker i 1939 eller da ukrainske SS-styrker var med på å slå
ned Warszawa-oppstanden i 1944.

Når disse ser gamle SS-symboler brukt av ukrainske høyreekstremister blir
de meget engstelige. Det må man kunne forstå. Men samtidig gjorde jeg det
helt klart i min kommentar at Kreml og deres lakeier i de tidigere
Østblokk-land spilte ut det antismittiske kort i en rekke stygge
prosesser. Når Putins propagandafolk idag taler om antismittisme, er det
som en historiker sa: En ulv som advarer mot ulver!

Jeg har heller ikke på noen måte akseptert den grove putinske propaganda
om Krim. Putin er en russisk nasjonalist og geopolitiker i den tsaristiske
tradisjon. Men han er hverken noen Hitler eller Stalin. Det er et faktum at den meget fruktbare halvøya ble innlemmet i Russland under Katarina den store og var russisk territorium inntil
ukraineren Krusjtsjov ga det til Ukraina, muligens på grunn dårlig
samvittighet for all den djevelskap han selv hadde vært med på. Jeltsin
var vel for full til å gjøre krav på Krim da han opppløste Sovjetunionen.
Disse betraktninger overser ikke på noen måte hva den egentlige
urbefolkning på Krim-tartarene, har fått gjennomgå.

Skal Vesten motsette seg at Krim bryter ut av Ukraina og komme tilbake
til Russland? Både ja og nei. Men prinsipielt står EU og NATO svakt
siden de raskt godtok at Kosovo ble løsrevet fra Serbia. Det er fortsatt
viktige U-land og andre stater som ikke har anerkjent Kosovo. Spørsmålet
er hvordan en løsrivelse fra Ukraina kan skje og om nøytrale observatører
får kontrollere det. Her har jeg ikke store forhåpninger.

Skal EU gi økonomisk hjelp til Ukraina? Det får Unionen, som Norge jo
ikke er medlem av, selv avgjøre. Men en slik hjelp må være avhengig av at
ikke oligarker og andre banditter får kloa  disse  midler. Det lover ikke
godt at den provisoriske regjering har utnevnt oligarker til guvernører.
En omfattende boikott vil ramme EU-land like sterkt som Russland.
Dessuten har EU sitt eget problem med fattige medlemsland der stadig
flere blir arbeidsledige, ikke minst unge mennesker som kommer rett fra
universiteter og høyskoler og kanskje aldri får jobb.

Mange av dem, som her i Spania, er pengelense og må flytte hjem til mamma. Min skånske hustru (EU-borger!) oppdaget nylig en gammel kone som satt på fortauet utenfor
huset deres her på Gran Canaria og fallbød alt de hadde av møbler og
innventar. Mannen hadde mistet jobben fordi spekulanter hadde nedlagt
fabrikken han arbeidet på. De ville flytte tilbake til fastlandet, men å
transportere deres eiendeler var for dyrt. Det eneste lyspunkt, sa den
gamle kona, er at vår sønn har kommet seg til slektninger i Amerika. Vi
har gudskjelov bare ett barn, tilføyde hun.

Møtet med denne skjebne gjorde et sterkt inntrykk på oss. Og det er
utallige slike tilfeller i forskjellige land i et EU som slett ikke har
overkommet sin økonomiske og sosiale krise. Daglig møter vi spanjoler som
sier at de kunne trenge litt av de pengene EU skal gi til Ukraina. Som en
ung mann sa til meg: "Et sykt EU skal hjrlpe et sykt Ukraina!"
Når det gjelder reaksjoner mot Russland er sanksjoner det eneste som EU, NATO og USA
har til rådighet, siden en militær reaksjon er like lite aktull nå som i
Ungarn 1956 og i Tsjekkoslovakia 1968.

Polakker, ungarere og tsjekkere er realister. De vil gjerne ha Ukraina
som en buffer mellom seg og et Russland de adri tør stole på, og de vil
at EU skal gi hjelp såvel som gå til sanksjoner, men ikke reaksjoner som
rammer dem selv mer enn Russland. Derfor vil Polen beholde den visumfrie
ordning på grensen til Kaliningrad, og ungarerne og tsjekkerne må
fortsatt ha russisk gass. Ungarn kommer neppe til å annulere avtalen om
at russerne skal bidra til å bygge et nytt atomkraftverk for dem. Idag
lytter jeg gjerne til hva polakker, tsjekkere og ungarerne sier, og for
den saks skyld også til slovaker og rumenere. De er uten illusjoner.
Amabassadørene for Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk står nå i
mars bak en vikig konferense i Oslo om NATO`s fremtid. Den bør få stor
oppslutning.

Gå til innlegget

Er vi blinde?

Publisert over 7 år siden

De nasjonalistiske krefter som er kommet til makten i Ukraina og de enda mer ekstreme som presser på, representerer holdninger som burde skremme oss alle.

Fra mitt midlertidige “eksil” i Spania kan jeg ikke la være å reagere på den historieløshet som preger mange vestlige og norske reaksjoner på den alvorlige krisen i Ukraina. De ekstremt najonalistiske og delvis antisemittiske tendenser innen den opposisjon som har erstattet den korrupte og brutale president Janukovitsj, forties eller bagatelliseres til tross for at noen av dem som nå er kommet til makten og de som fortsatt presser på som paramilitære grupper, ligger like langt til høyre som Le Pen i Frankrike eller Jobbik i Ungarn. Interessant nok har fornuftige folk i Fremskrittspartiet tatt avstand fra disse, slik Carl I. Hagen i sin tid nektet å la sitt parti bli medlem av den europeiske høyrepopulistisk bevegelse og heller ikke ville innvitere Haider til Norge. Men hva med regjeringen forøvrig og utenriksminister Brende som jeg ellers har stor sans?  Skjønner de hvilke krefter som nå er aktive i Ukraina?

For å unngå misforståelser: Størstedelen av dem som protesterte mot Janukovitsj og mot Kremls press er ikke fascister. Ukrainsk ungdom hadde rett og slett fått nok av uærlige maktpolitikere i Europas kansje mest korrupte land. Disse ungdommer ønsket en åpning til Europa, dit de ville reise fritt og kanskje kunne studere og få seg en jobb. De utgjorde hovedparten av Maidan-protestantene.

Men samtidig  var det høyreradikale  fascistiske grupper som presset på og bidro til at den avtale som den tyske og den polske utenriksminister fikk i stand, ikke ble mer enn et døgn gammel. Av 20 statsråder i den provisoriske ukrainske regjering ligger fire-fem meget langt til høyre. En av dem er blitt sjef for det nasjonale sikkerhetsrådet. Nå gjør de seg lekre, som det heter i eventyret, for ikke å utfordre et EU som skal gi gigantiske kreditter. Dette liker ikke arbeidsløse i Hellas, Italia, Portugal og Irland. Her i Spania mener mange unge som ikke får jobb og må flytte hjem til mamma at de kunne trenge litt støtte.

Det er så sin  sak. Men mer alvorlig er det at de nasjonalistiske krefter som er kommet til makten i Ukraina og de enda mer ekstreme som presser på, representerer holdninger som burde skremme oss alle. Timothy Snyder som er meget kritisk til Putin og hans press på Ukraina, sier at det til tross for hans sympati for dem som styrtet Janukovitsj er et faktum at nasjonalister nå har erobret viktige posisjoner i Ukraina. Snyder viser i sin viktige bok “Bloodlands” hvordan ukrainere i likhet med baltere og hviterussere myrdet jøder uten at tyskerne måtte be dem om det.

To tredjedeler av Europas jøder ble utslettet før utgangen av  1942, altså før Auschwitz-Birkenau ble operativ. I Baltikum holder “Alte Kameraden” med blod på hendene manifestasjoner til tross for at tyskerne protesterer mot dette. Etter at disse land frigjorde seg fra de sovjetise åket fikk jo alle tidligere SS-folk tyske pensjoner. En jødisk nabo som såvidt unnslapp massakrene, besøkte stedet i Litauen der hun og hennes myrdede slektninger kom fra. Hun registrerte at befolkningen der fortsatt var antisemettisk. I et nytt museum i sentrum av Riga hylles tyske og latviske SS-offiserer som vi vet myrdet jøder, sigøynere og russere.

Medlemmer av  den høyreekstreme bevegelsen Svoboda og fascistpartiet SNPU i Ukraina har lenge vært antisemittiske. Deres leder, Alek Tsjotnik, talte åpent om “jødisk avskum” og en “Moskva-jøfisk mafia”, en moderne  versjon av “judo-bolsjevik” som ble brukt i mange år og fortsatt anvendes i Ukraina og Øst-Europa. Makkverket "Sions vises protokoller" og Hitlers "Mein Kampf" er oversatt til ukrainsk. Jeg fikk flere steder i Ukraina kjøpt dem i kiosker sammen med annet antisemittisk materiale. Ukrainere jeg snakket  med, mente jeg burde lese dette. Da ville jeg forstå hvor farlige jødene er.

At Janukovitsj-regimet betegnet fredelige demonstranter som “jøder” og “sionister” endrer ikke noe ved dette. Kommunister har også  brukt det antisemittiske kortet når det passet dem, slik stalinistene gjorde i de såkalte anti-sionist-prosessene og slik den Moskva-skeptiske polske general Moczar gjorde. Det bare bekrefter det jeg for mange år siden skrev i “Min jiddishe mamma”: “A jew for all Seasons”; en jøde kan brukes til alt.Selv er jeg av mange – både sovjetere, øst-europeere og nordmenn – blitt beskyldt for å være jøde selv om jeg ikke har en dråpe jødisk blod i mine årer. Mitt livslange engasjement mot antisemittisme var årsaken.
Eksil-ukrainere – ja, jeg kan forstå deres fortvilelse over Janukovitsjregimet og Kremls historiske undertrykkelse av Ukraina – ville kompromittere meg ved å vise til at jeg som  pur ung hadde vært aktiv i Kristelig Skolelag! At det går an. Og slikt tar norske nettsider på. Det neste fra det hold er vel at jeg er “kyptojøde”. Norske ny-nazister bruker de mest vulgære antisemittiske uttrykk om meg på nettet -"jødef...".

Jeg forstår at sentral-europeere som polakkene gjerne vil ha Ukraina som en buffer mellom seg og det Russand som de med rette har fryktet i århundrer. Men polakkene har god hukommelse. De husker også mange ukraineres adferd da tradisjonelle polske kulturområder med Lvov i spissen  ble  ble innlemmet i Sovjet-Ukraina i 1939, og de har ikke glemt hvordan ukrainske SS-tropper var med på å slå  ned Warszawa-oppstanden i 1944. Selv tyskerne ble sjokkert over ukrainernes  primitive voldsbruk. Overlevende polske og ukainske jøder har fortalt meg hvordan ukrainske fascister, ja,store deler av befolkningen, var ute etter dem.

Når Svobada- og SNPU-demonstranter, som jeg så på Madain lenge før opprøret mot Janukovitjs, opptrådte med de samme symboler som de tyske SS-tropper – ulvehaken - var jeg ikke i tvil om hva det var. Men at de skulle komme i maktposisjon i Ukraina og at  Vesten ikke reagerte sterkere hadde jeg ikke fantasi til å forestille meg.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere