Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Vi blir aldri ferdig med Shoah

Publisert over 7 år siden

Vi blir visst aldri ferdig med det jødiske holocaust, som vi heller burde kalle Shoah som er det hebraiske ordet.

Holocaust er blitt den internasjonale betegnelse på folkemord, som vi har hatt flere av, f.eks. nazistenes forsøk på å utrydde rom-folket/sigøynerne og tyrkernes drap på armenere. Alle holocaust har noe til felles, men hvert eneste ett er unikt.

Den kjente tyske historikeren Hans Mommsen fremstiller i sin nye bok "Das NS-Regime und die Auslöschung des Judentums in Europa" shoah som noe helt enestående i historien. Det betyr ikke at han undervurderer mordet på sigøynerne som enkelte jødiske skribenter og organisasjoner dessverre har gjort, og han er helt uenig med den israelske historikeren Jehuda Bauers teori om at Shoah hadde med "moderniteten" å gjøre, det vil si et moderne byråkrati, effektive samferdselsmidler og  masseutryddelsesmidler som gasskamre og krematorier. Den amerikanske Timothy Snyder påviser i sin bok "Bloodlands" at to tredjeleder av de ca. 6 millioner jøder ble myrdet innen utgangen av 1942, altså før Auschwitz og de andre industrielle utryddelsesleire for alvor kom igang.

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionn i juni 1941 gikk tyske Einsatzgruppen, ivrig sekundert av ukrainske og baltiske jødehatere løs på ofrene med geværer, køller, spader og kniver. Under den beryktede nedslaktningen av over 30 000 jøder i Baby Yar utenfor Kiev kunne morderne se sine ofre rett i øynene -  kvinner, barn og gamle, mens SS-offiserene som stod bak de industrielle masseutryddelsesleirene, helst ikke  ville se  blod. Hitler selv besøkte aldri en utryddelsesleir.

Forøvrig var en stor del av dem som drev sammen og drepte jødene ifølge Mommsen ikke tyskere, men ukrainere, baltere, slovaker og ungarske fascister. Det mener han var ved siden av et ekstremt hemmelighold og trusler om straff årsakene til at tyskere flest visste lite om hva som skjedde med jødene selv om nazistene aldri la skjul på at de måtte fordrives og eventuelt utryddes. I krigens siste fase ble dette et helt overordnet krigsmål som til og med overkjørte fagmilitære vurderinger.

Mommsen har ikke mye til overs for den amerikanske forfatteren Daniel Goldhagen som mente å kunne forklare shoah med at tyskerne hadde en medfødt antisemittisme. De viktigste Holocaust-forskerne som Raul Hilberg, Saul Friedländer, Ulrich Herbert,Peter Longerich og altså Hans Mommsen fant det ikke bryet verdt å polemisere mot Goldhagen selv om han for 20 år siden fikk en god mottagelse av tyskere flest. Tyskerne utviklet noe som kalles "Schuldstolz", en stolthet over å være skyldig, et slags selvhat.

Mommsens hovedtese er at selv om shoah var motivert og fremdrevet av det ekstreme jødehat hos Hitler og hans kompanjonger, så var det ingen detaljert generalplan fra begynnelen av. Forskerne har ikke funnet noen dokumenter som viser at Hitler der og da ga ordre om å myrde millioner av jøder. Det foreligger ingen Führerbefahl selv om alle visste at Hitler ville bli kvitt jødene i Tyskland og det okkuperte Eureopa og helst gjøre slutt på internasjonal jødedom. Mommsen mener det var hva han kaller en "kumulativ radikalisering", det vil si at ord og gjerninger etter hvert forsterket hverandre uten at Hitler behøvde befale det. Veldig mye av det om skjedde, fra og med de jødefiendtlige Nürnberglovene, skjedde uten noen direkte plan og ofte i konkurranse aktørene imellom. Alt var ikke detaljstyrt av Hitler.

Hans Mommsen distanserer seg fra Timothy Snyder som setter likhetstegn mellom Stalins Gulag og hans utryddelse av store folkegrupper og Hitlers massemord på jødene. Despoten Stalin lot like mange russere som andre etniske grupper bli ofre, mens Hitler var ikke ute etter å ta tyskere hvis de ikke gjorde motstand. Disse i begge tilfelle massemyrderier tilhører to forskjellige kategorier, mener Mommsen.

Det undskylder ikke stalinismen, men det forklarer  hvorfor shoah var noe helt spesielt. Jødene skulle tas fordi de var jøder, og da spilte det mindre rolle om de ble betraktet som bolsjeviker eller kapitalister. Russere og andre sovjetiske nasjonaliteter og folk fra Øst-Europa ble tatt fordi Stalin innbilte seg at de var hans politiske fiender og eventuelt stod i fremmede makters tjeneste. Motivet for å bli fordrevet og drept betyr kanskje ikke så mye for dem det rammer, men det er nå likevel helt spesielt å skulle tas bare fordi du er den du er og ikke for hva du måtte ha gjort eller sagt. Det ble jødenes skjebne.

Gå til innlegget

Verden av i dag

Publisert over 7 år siden

I NRK, som generelt er et humanistisk og godt miljø, opplevde jeg en kollega som skjelte ut jøder, muslimer og homofile og kalte meg en skitten jøde uten at kollegene reagerte.

Jeg har opp gjennom årene mange ganger lest Stefan Zweigs «Verden av i går» og har også fordypet meg i hans venn Joseph Roths bøker. Når jeg nå passerer de åtti, som ikke lenger er noe høy alder i vårt medisinerte velferdssamfunn, blir jeg skremt av hvor tidsaktuelle deres observasjoner er, særlig når det gjelder antisemittisme og fremmedhat generelt. Verden av i dag er minst like farlig som verden av i går.

Stefan Zweig orket ikke lenger det påtvungne liv i utlendighet og tok livet av seg selv sammen med sin unge kone. Selv om han litterært ikke raget så høyt som en annen eksil-dikter, Thomas Mann, som mente selvmordet var feigt, så har Zweigs observasjoner og refleksjoner påny fått en uhyggelig aktualitet.

Stefan Zweig var en jøde som tilpasset seg sine omgivelser, enten det var i Wien eller i utlendighet. Han ville ikke provosere og var minst av alt sionist. Han giftet seg katolsk og ble av troende jøder betraktet som en konvertitt. Kanskje trodde han at omgivelsene ville glemme at han var jøde.

Stefan Zweig kom seg ut av nazistenes grep tidligere enn de fleste og han fikk med seg store verdier som gjorde at han i utlendighet kunne ha et godt materielt liv. Heller ikke ville han provosere. Ikke engang Hitler-Tyskland ville han lenge kritisere, mens Thomas Mann og mange andre gikk til frontalangrep på nazistene.                                                                                                               Stefan Zweig var en venn av komponisten Richard Strauss som mange den gang betraktet om Hitler-venn. Nyere dokumentasjon har vist at det slett ikke var tilfelle. Richard Straus reddet mange jødiske musikere og ville ha jøden Zweig til å skrive librettoen til en ny opera.

Som vi vet lurte Stefan Zweig seg selv ved ikke å gå til frontalangrep på nazismen, og på slutten av sitt liv kom han nok til denne erkjennelse. I hvert fall forstod han det problemet jøden, den vandrende jøde, stod overfor da han da han en dag i Tyskland kom inn på en utstilling av gamle møbler sammen med skuespillforfatteren Otto Zarek. Zweig spurte sin venn om han kunne si hvilke av disse møblene som hadde tilhørt jøder. Zweig pekte på et par og sa: «Disse har hjul!»                                                                                                             Jødene Jødene kunne aldri være sikker på når det kom en ny pogrom og måtte rast bryte opp. Derfor har de satset så mye på kunst og kultur, og de har utmerket seg som pianister, fiolinister, forskere, medisinere, tannleger og jurister - egenskaper de kunne ta med seg på sin flukt.

Det samme gjelder i dag. Når så mange jøder har fått nobelpris og så mange av dem tilhører vedens fremste musikere, har det intet med jødisk konspirasjon og kameraderi å gjøre. Likevel opplever jeg at mange, også nordmenn, som bedyrer de slett ikke er antisemitter, antyder at jødenes fremgang skyldes sluhet og smartness. Ofte støter jeg på mennesker, også mediekolleger, som mener at jødene rotter seg sammen.

Likeledes kan vi se også i vårt eget land hvordan gamle spøkelser hentes frem når det gjelder omskjæring og rituell slakt. Det er påfallende at unge senterpartister i dag har glemt den stygge tradisjonen fra Bondepartiets dager. Hvorfor rydder de ikke opp i den grusomme behandling som norsk kveg får, ikke minst når de transporteres til slaktehuset?

Det er også skremmende hvordan mange i kristelige kretser, nå sist KFUM og KFUK, vil ha en boikott av Israel som utvilsomt fører en lite human politikk i Gaza og på Vestbredden. Jeg opplever stadig hvordan gode nordmenn konfronterer norske jøder for å avtvinge dem en reaksjon på israelsk koloniseringspolitikk. Mange av dem er kritisk til Nethanjahu-regjeringen og særlig til de enda mer ytterliggående israelske politikere.

Vi krever da ikke av enhver amerikaner vi møter at han eller hun skal fortelle hva de egentlig mener om sin president. Og vi gjør da, eller bør i hvert fall ikke gjøre alle egyptere ansvarlige for hva Det muslimske broderskap står for. Vi avkrever ikke hver eneste iraner vi treffer deres syn på ayatollahene. Og heller ikke forlanger vi eller bør i hvert fall ikke forlange at hver eneste russer vi komme bort i, skal tone flagg om Putin, eller at absolutt alle kinesere skal ta avstand fra Bejings menneskerettighetspolitikk.

Vi kan i dag registrere hvordan antisemittismen kommer snikende tilbake over hele Europa. I Ukraina ulmer antisemittismen på begge sider. Også i vårt eget land opplever jeg dette stadig mer. Det er ille nok med nynazister som skiller meg ut som «jødef…», quisling, landsforræder osv. og på liv og død skal vite om jeg er jøde fordi jeg en gang skrev «Min jiddishe mamma». De vet ikke engang at det er en metafor for den omsorgsfulle jødiske mamma som passer på å gi deg varm hønsesuppe og te med honning når du er forkjølt eller pakker deg inn med ullskjerf og votter for at du ikke skal fryse.

Jeg opplever nå mer av dette enn noen gang, og gode norske borgere skjemmes ikke engang over å si slikt. Trusler har jeg for lengst lært meg å leve med; jeg er jo tross alt så gammel at jeg snart skal dø likevel. Men jeg føler for jødiske venner som må skjule sin jødiskhet og ikke tør la barna gå med det religiøse hodeplagget kippa eller davidstjerne. I NRK, som generelt er et humanistisk og godt miljø, opplevde jeg en kollega som skjelte ut jøder, muslimer og homofile og kalte meg en skitten jøde uten at kollegene reagerte.

Skyld ikke på muslimer, selv om det er en farlig form for antisemittisme i islamistiske miljøer også i vårt land, og arabiske stater sprer den mest primitive antisemittiske propaganda som «Sions vises protokoller». Undersøkelser viser at «norske nordmenn fra Norge» har like store fordommer om jødene som muslimer. Forøvrig er det min erfaring fra Midt-Østen at muslimer flest er fredelige, snille og gjestfrie mennesker, og de er like mye ofre for islamismen som jøder og vi andre er.

Hvorfor er ikke radikale norske kvinner mer solidariske med muslimske jenter som trues på livet fordi de våger å stå frem? Og hvorfor romantiserer og dyrker de en type som Tariq Ramadan som hele tiden taler med to tunger? Hvorfor støtter de ikke jødiske mødre som opplever at deres barn blir mobbet fordi de er jøder? Hvorfor er de ikke solidariske med unge jødiske jenter som slett ikke er ortodokse, men ønsker å leve et normalt liv i vårt samfunn?

En åtti-åring som trodde vi var ferdig med antisemittisme og rasisme i 1945-46 da gasskamrene og krematoriene ble vist på Filmavisen, bare spør.

Gå til innlegget

Ukrainsk skjebnespill

Publisert over 7 år siden

Nå bør det være slutt på alt snakket om at Putin er utilregnelig, ja direkte gal.

Nedtellingen i den ukrainske krisen er i full gang. Innen presidentvalget 25.mai vil det bli avklart hva Putin vil foreta seg med resten av Ukraina etter at han innlemmet Krim i Russland. Og vi vil få se om NATO og EU er i stand til å komme med troverdige reaksjoner.

I løpet av denne tiden vil det også vise seg om de ukrainske politikerne er i stand til å forhindre at landet blir enda mer splittet på grunn av en lov som diskriminerer alle andre språk enn ukrainsk, og det er ikke bare russisk, men også ungarsk, tsjekkisk, slovakisk, polsk og ruthensk. Og så er det jo også viktige ukrainske forfattere som skriver på russisk. Vi vil også få se om høyresidens krav om et drastisk oppgjør med fortiden fører til at hundretusener i offentlig forvaltning blir satt på gata.                                                                                                 Og ikke minst vil vi få oppleve ukrainernes reaksjon på at de allerede lave lønningene reduseres og at prisene på nesten alt går opp – bensin, olje, elektrisitet og varer som alle er avhengig av. Det fra før utarmede ukrainske folket vil oppleve at EU med Det internasjonale pengefondet, den europeiske sentralbanken og andre finansinstitusjoner ikke er noen snille julenisser. De skal ha sikkerhet for sine transaksjoner. Også presset fra EU-landenes egne arbeidsledige øker som jeg nylig så i Spania, der en hel generasjon er dypt fortvilede unge går til demonstrasjoner som regjeringen i Madrid tror den kan kvele med forbud som vi ellers forbinder med Russland og dets forbundsfeller.

Det blir i sannhet en dramatisk tid, og som gamle folk sier i Russland og Ukraina: Det er i vårmånedene det dør flest, for da bryter det nye frem og det gamle bukker under. Overgangen fra sosialisme og diktatur til kapitalisme og demokrati gikk overraskende fredelig i alle Warszawapaktlandene bortsett fra Romania, og selv i Russland har tapet av menneskeliv vær begrenset når man tenker på hvor enorme omveltningene var. Men Ukraina og andre tidligere sovjetrepublikker som ikke kom inn i NATO og EU, møter nå veggen.

I ytterste fall er det et spørsmål om vi i Europa skal få oppleve en ny istid som gir assosiasjoner til den kalde krigen, men som ikke blir en ren repetisjon av den. Faren for en militær konflikt mellom NATO og Russland er neppe særlig stor, for den kan utvikle seg til atomkrig. Russerne er i dag mer avhengig av kjernevåpen enn de var den gangen de hadde en konvensjonell overvekt i Europa, og i de fleste NATO-land har det i flere år vært nedrustning. Det tidligere så sterke tyske Bundeswehr er det nå ikke så mye igjen av, knapt nok til de operasjonene som FN, EU og NATO står bak i den tredje verden. Forbundsrepublikken er kanskje det mest antimilitaristiske landet i Europa i dag, og intet parti der vil overleve dersom det går inn for full gjenopprustning.

De vestlige sanksjonene irriterer russerne og styrker Putins stilling enda mer på hjemmebane. De er dessuten ikke særlig effektive. Å nekte en ultranasjonalist og antisemitt av en mediemann adgang til Norge er bare kakepynt; han kunne vi godt ha unnvært uansett. At vi innstiller planlagte fellesøvelser med russerne er heller ikke så viktig, for det sikkerhetspolitiske og miljømessige samarbeidet vi har i nord, er det ingen norsk politiker, militær eller embedsmann som vil skrote.

STATOIL fortsetter sine drøftelser med russerne som om intet var hendt. Og nede på kontinentet, først og fremst i Tyskland, men også i Frankrike, gjennomføres det bare noen kosmetiske sanksjoner mens det som virkelig betyr noe, fungerer normalt. Tysk storindustri sendte sine toppfolk til Russland like etter at Putin tok Krim. Saken er at økonomiske sanksjoner som virkelig ville smerte russerne, rammer de gass- og oljeavhengige europeerne. Alt snakket om gass fra Nordsjøen eller fra de amerikanske skiferfeltene er bare tøv. Det vil ta år å erstatte russerne.

I ukene fremover vil vi få oppleve en propagandakrig der russerne hyrer inn amerikanske PR-eksperter og benytter seg av alle de knepene som vi kjenner fra den vestlige forbruksreklamen. Selv om mye av det som sies fra russisk side er rent tøv, så har det sin virkning. I Tyskland er opinionen mindre kritisk innstilt til Putin enn politikerne og journalistene, og det samme er sannsynligvis tilfelle i Norge skal man dømme etter det om skrives på nettet.

Det avgjørende frem til 25. mai er om valgene i Ukraina kan avvikles på en måte om tilfredsstiller demokratiske krav og at ikke motsetningene i det ukrainske samfunnet øker. Ved noe som egentlig er en tilfeldighet, men symbolsk viktig avholdes valget i Ukraina på samme dag som 28 EU-land skal velge representanter til det europeiske parlamentet. Alle lokalvalg og meningsmålinger viser at høyrepopulistene i vest vil ha fremgang. Men de vil ikke automatisk være forbundsfeller til ukrainske høyreekstreme dersom det blir snakk om å subsidiere ukrainere på vesteuropeernes bekostning.

Nå bør det være slutt på alt snakket om at Putin er utilregnelig, ja direkte gal. Det er en fullstendig feiltolkning av Angela Merkels utsagn om at Putin befinner seg i sin egen forestillingsverden.. Dersom vi ser på hele utviklingen fra Sovjetunionen gikk i oppløsning, Warszawapakten og Comecon ble oppløst og selve det russiske grunnfjellet begynte å riste, så er det intet mytisk i Putins ord og handlinger. Han har bare tatt konsekvensen av sin uttalelse i boken «Putin direkte» fra 2000 om at Sovjetunionens oppløsning var «1900-tallets største geopolitiske katastrofe».  

Putin er realist. Han vet at han ikke kan gjenopprette Sovjetunionen. De baltiske landene er beskyttet av sitt NATO-medlemskap og de sentralasiatiske statene vil ikke underkaste seg Moskva. Hans ambisjon er å gjenopprette så mye om mulig av Russlands stilling som stormakt og at hans rike igjen skal bli respektert og endog fryktet.

Han vil for enhver pris hindre at smitten fra Maidan sprer seg. Og fortsatt sliter han med å rydde opp etter Vestens yndling, Boris Jeltsin, som ukritisk kjøpte vestlige kapitalistiske ideer og lot pensjonister, offentlig ansatte og de som hadde plassert sine sparepenger i banken, betale regningen. Nesten alle mine russiske venner fikk nok av den vestlige form for «democracy» som de kalte «democrazy»,

Og bakom suser ikke bare de sibirske skogene, men tradisjonen om at Ukraina var Russlands vogge. Det var ut fra Kiev-staten – Kievskja Rus – som det nye Russland vokste frem fra 800-tallet av. 

Gå til innlegget

Den ungarske utfordring

Publisert over 7 år siden

I valgkampen opptrådte Jobikk av og til mer sivilisert enn før, men så viste det sin sanne side i hatpropagandaen mot jøder og sigøynere.

Valgene i Ungarn nylig kom helt i skyggen av krisen i Ukraina. Under mer «normale» forhold ville det ha vært en toppsak selv om det var ventet at Viktor Orban og hans Fidesz-parti ville vinne.

Egentlig burde Ungarn oppta oss mer siden det gir stoff til ettertanke om hvor lett det er å spille på fordommer mot jøder og sigøynere og hvor uheldig EU og de internasjonale bankinstitusjoner kan opptre.

Fidesz gikk noe tilbake, og det høyreekstreme Jobikk en del frem, men fortsatt demmer Orban opp for disse farlige krefter, og han insisterer på at Ungarn skal ha et godt forhold til Israel.

I valgkampen opptrådte Jobikk av og til mer sivilisert enn før, men så viste det sin sanne side i hatpropagandaen mot jøder og sigøynere. Og ikke bare det, enkelte Jobikk-propagandister beskyldte Orban for å være kjøpt og betalt av jødene. De syntes at han også hadde vært alt for ettergivende overfor EU.

Det kunne Orban ta med stor ro, for hans kritikk av EU, Det internasjonale pengefondet og Den europeiske sentralbanken faller i god jord hos ungarerne. Mange setter pris på hans oppgjør med vestlige banker som narret ungarerne til å ta opp dyre lån i hard valuta og må slite med det resten av livet. Ungarerne har gode grunner til å føle seg misbrukt av de mektige vestlige finansinstitusjonene som har råd til å engasjere verdens mest effektive og kostbare advokater når det oppstår en rettslig konflikt. Det er forståelig at ungarerne ikke elsker denne form for kapitalisme.                                                                

Men de har også gode grunner til å anklage sosialistene - de tidligere kommunistene - og de liberale for deres ynkelige rolle da de hadde regjeringsmakten. De utnyttet overgangen mellom sosialisme og kapitalisme til egen fordel og lot lavtlønnede, pensjonister og studenter betale regningen. Og da det kom til demonstrasjoner som Jobikk utnyttet, satte sosialistene inn politipøbler som opptrådte like brutalt som i kommunisttiden. Jeg så i Budapest hvordan de slo ned eldre mennesker og barn som bare var kommet for å se på demonstrasjonene.

Etter min mening undervurderer de vestlige, også norske kommentatorer sosialistenes ansvar for at ungarerne har gått til høyre. Det var ikke noe som skjedde i løse luften. Det hadde også dype historiske forutsetninger som den evige misnøyen med Trianon-avtalen som fratok Ungarn store deler av sitt territorium og befolkning etter den første verdenskrigen. Dette stikker dypt.

Jobikks antisemittisme og Orbans etter manges mening passivitet overfor denne er så sin sak, men i valgkampen tok sosialistene og de liberale ikke opp dette. Og heller ikke gjorde de noe for sigøynerne/rom-folket. Bare noen få, først og fremst jøder i inn- og utland, tok klart avstand fra Orban-regjeringens planer for et minnesmerke nettopp i Holocaust-året. Det skulle være en germansk ørn som angrep den uskyldige engelen Ungarn. Dette mener mange dekket over ungarernes egen medvirkning til at over en halv million jøder ble sent til dødsleirene. Riktig nok forsøkte den gamle reaksjonære riksforstander Horthy å stanse Eichmanns deportasjoner, men da ble han avsatt av Hitler. Den ungarske fascistene overtok og sendte de jødene de fikk tak i til gasskamrene samtidig som de brente opp hundretusener verdifulle bøker.

Observatører fra OSSE – Organisasjonen for Samarbeide og Sikkerhet i Europa – kritiserte Orban-regjeringen for at den kontrollerte mediene og la mange hindringer i veien for valget. Men det endret ikke så mye ved valgresultatet. Fidesz stod i utgangpunktet sterkere enn en tafatt og splittet opposisjon. Og når det gjelder Jobikk sier mine ungarske kontakter at det er greit nok at vestlige politikere og til og med høyrepolitiske partier ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Men hva slags dobbeltmoral er det, spør de, når de samme politikere opptrer sammen med ukrainere om er enda mer høyreekstreme enn Jobikk. Ungarerne nekter forøvrig å være med på antirussiske sanksjoner som går ut over deres egen økonomi. I Europa er i dag alle seg selv nærmest. Ungarerne er i å måte ikke annerledes enn oss andre.

Gå til innlegget

Putins historiske linjer

Publisert over 7 år siden

Putin deler nok Dugins forrakt for liberale ideer og for de vestlige demokratier. Men så primitiv som Dugin er han etter min mening ikke. Da ville jeg ikke ha fått sove om natten.

Endelig. Endelig bringer dagsavisene, ikke bare nettsidene, stoff som gir det lange historiske perspektiv på Vladimir Putin og Ukraina-konflikten.

Det har vært for mye lettvint synsing som når både Dagbladet og VG i helgen slår opp på sine førstesider hvordan Jens Stoltenberg som NATOs nye generalsekretær skal temme Putin. Da var det befriende å lese Harald Stanghelles kommentar om at det er mer realistisk å betrakte Stoltenberg som sekretær enn som general. Og vi kan godt ta med  pappa Thorvalds betraktninger om at alliansens generalsekretær i en politisk krisesituasjon ikke bør opptre som en verbal tøffing. Minst av alt bør den yngre Stoltenberg agere bjørnetemmer selv om den russiske bjørn ikke lenger sover i sitt hi, som  vi synger i  barnesangen.

Spesielt viktig er det at Norges største papiravis bringer historisk stoff som nettsidene lenge har vært relativt alene om. Det er nødvendig at norske lesere får vite hvorfor russerne og mange ukrainere ser så forskjellig på omstridte historiske personligheter som Stepan Bandera som ble en av lederne for OUN (Organisasjonen for Ukrainske Nasjonalister) som betraktet Sovjetunionen  og Polen som sine hovedfiender og var påvirket av fascimen. Bandera og hans folk allierte seg med de tyske invasjonsstyrkene som angrep Polen i 1939 og fikk oppplæring av den tyske etterretningstjenesten.

I forbindelse med angrepet på Sovjetunionen  i 1941 inntok Banderas bataljoner Lviv (polsk Lwow) og myrdet polakker og jøder. Selv om han senere kom på kant med Hitler og ble internert for resten av krigen, var han en ytterliggående ukrainsk nasjonalist og påvirket av fascismen. Han var kanskje mer nasjonalist enn fascist selv om den forskjellen gjorde lite for ofrene. Idag betrakter mange ukrainere ham som en nasjonalhelt  og han har fått sine frimerker. Men russene ser på ham som en banditt og terrorist. Det gjør også polakkene.

Så kommer endelig Per Egil Hegge ut fra sitt hi på Grand Canaria, der vi nøt hans danske sild med vodka (dessverre ikke russisk!) og hadde en meningsfylt samtale. Jeg anser Per Egil Hegge som den mest kunnskapsrike og ukorrupte skribent i norsk presse, en mann man helst bør unngå å utfordre. I sin kommentar, som for en gangs skyld ikke handler om språk, tar han for seg den lange nasjonalkonservative russiske tradisjonen fra midten av 1800-tallet, en tradisjon Putin er påvirket av. Dens basis var, som Hegge skriver, at Russlands nasjonale egenart måtte vernes mot påvirkning vestfra.

Det var grunntanken i mine to bøker “Russland, Russland” og “Mitt liv med Moder Russland”. Det var den sentrale striden mellom slavofilene – de østvendte – og zapadniki – de vestvendte. Slavofilene stod for orden; et Russland som trues av splittelse og oppløsning og må holdes sammen for enhver pris. Zapadniki mente at Russlands redning lå i  vetlige ideer som  demokrati, rettssikkerhet, et ukorrupt byråkrati og fritt næringsliv . Det var et skille mellom kaos og orden.  Er det noe russerne er redde for er det kaos.

Derfor hylder de Ivan Grosnij, som noe feilaktig oversettes som Ivan den grusomme; bedre ville være Ivan den fryktinngydende. Det var han som opprettet det første hemmelige politi, brutalt og primitivt – en tradisjon som tsarens hemmelige politi fulgte opp og bosjevikene kopierte i GPU, NKVD, KGB og idag  FSB. Må russerne velge mellom orden og kaos, velger de orden. Det har vært Putins sterkeste kort.

I arbeidet med mine bøker brukte jeg filosofen Nikolai Berdajev som ut fra en religiøs-konservativ synsvinkel tok de slavofiles parti. Det er ikke tilfeldig at Putin flere ganger har sitert ham. Riktig nok mener mange kommentatorer at Putin også er påvirket av den rabiate ideologen Aleksander Dugin som leder et senter for konservatisme ved Moskva statsuniversitet. Dugin bruker Dostjojevski for hva han er verdt og han siterer også Solsjenitsin.

Dugin er selv  en fanatiker og temmelig primitiv. Putin deler nok Dugins forrakt for liberale ideer og for de vestlige demokratier, og han mener at Ukraina egentlig var og er  et vestrussisk opmråde. Ukraina betyr jo grenseland. Men så primitiv som Dugin er han etter min mening ikke. Da ville jeg ikke ha fått sove om  natten.

Jeg ville, hvis Putin skulle beherske skandinavisk like godt som noe av sine nærmeste venner fra KGB, anbefale professor Erik Krags “Kampen mot vesten”, som kom  ut i 1932 og som hans datter, skuespilleren og oversetteren Helena Krag, klarte å få ut i ny utgave før hun døde. Hans skildring av kampen mellom slavofile og zapadniki er noe av det beste jeg har lest og inspirerte meg i hva jeg selv skrev. Hans analyse holder fortsatt, og jeg er enig med Hegge i at Jens Stoltenberg i hvert fall burde ha den med seg til Brussel.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere