Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Tyskland har Europas frieste debatt

Publisert over 7 år siden

Alt debatteres i Tyskland, også innvandringspolitikken som for mange er en heit potet.

Statsbesøket denne uken kommer fra et land som har Europas frieste debatt. I tyske aviser og på nettsider går diskusjonen for fullt, og det er knapt noen kveld det ikke er et debattmøte i Berlin. Der bryter skarpe meninger mot hverandre. Tyskerne liker dette, selv om det kan gå ganske hett for seg. Og på mine stamkneiper fortsetter diskusjonen etterpå.

Alt debatteres, også innvandringspolitikken som for mange er en heit potet. For noen år siden kom sosialdemokraten, den tidligere finanssenator i Berlin, Thilo Sarazzin, med en brannfakkel av en bok. Sarazzin gikk til frontalangrep på den tyske innvandringspolitikken til tross for at den kanskje har vært den mest vellykkede i Europa. Han mente samfunnet sydde puter under mange innvandrere i stedet for å stille krav.

Sarazzin overdrev etter min mening, og sosialdemokratene distanserte seg fra ham. De fryktet at hans tanker skulle stimulere fremmedfiendtlige holdninger og at Tyskland skulle få slike tilstander som i Østerrike. Men det skjedde ikke. Sarazzin ble ingen tysk Jørg Haider.

Nå er det kommet en ny brannfakkel av en bok, og den gjør norsk innvandringsdebatt til en høflig søndagsskole i sammenligning: Jeg skriver om Akif Pirinccis Deutschland von Sinnen. Han retter voldsomme angrep på kvinnebevegelsen, de homofile og innvandrerne og bruker et språk som er mye sterkere enn Sarazzins. En voldsom skjennepreken, kalte kulturredaktøren i Frankfurter Allgemeine Zeitung, Jürgen Kaube, boken som er full av æreskrenkelser og utskjellinger. Et vulgært rennesteinsspråk, mente Kaube.                         

Princci smeller altså til mot det han mener er en helt ukontrollert innvandring, et omfattende trygdemisbruk, alt for generøse subsidier og at skattenivå som rammer middelklassen, mens de superrike og toppbedriftene går fri.

Die Zeit og Der Spiegel er begge meget negative i sin omtale, men det førte bare til at salget økte, og boken er nå på bestselgerlistene. Og i spaltene og på nettsidene debatteres den intenst. Noen meget få anmeldere, blant andre kulturredaktør Michael Klonovsky i Fokus, som er Der Spiegels rival, mener Akif Pirincci har truffet riktig når han kritiserer tyskerne for å dyrke kvinner, homofile og innvandrere.

Pirincci blir beskyldt for å være høyreekstremist og islamofob, det vil si at han hater muslimer. Men det interessante er at Pirincci ble født i Istanbul og kom som åtteåring til Tyskland, altså en innvandrer. Han er i dag ateist, ikke troende muslim.                                             

Pirincci har fått tilnærmelser fra partier på ytterste høyre hold så vel som fra AfD – det populistiske miljøpartiet, men vil ikke ha noe med partipolitikk å gjøre. Den politiske venstresiden har han bare forakt til overs for. Og der har han et poeng. Når uredde og islamske kvinner har brutt med familien og det muslimsk-konservative miljøet og er blitt truet med såkalt æresdrap, har de fått liten støtte fra feministene på venstresiden. Det har vi delvis kunnet registrere også i Norge.

Gå til innlegget

I Tyskland er ikke omskjæring lenger noe stridsspørsmål. I Norge kjører de som tror de er radikale, frem – uten å kjenne til hva omskjæring og rituell slakt betyr for jødedommen. Den samme uvitenhet gjelder også islam.

Hvert år markerer tyskerne sin grunnlovsdag, og det er ikke bare en formsak, men har et viktig politisk innhold. Forfatningsdomstolen skal sørge for at tyske politikere og byråkrater holder seg til grunnloven som er det rettslige grunnlag som det moderne, demokratiske Tyskland er tuftet på. Forfatningsdomstolen går ikke av veien for å utfordre byråkratiet og regjeringen og parlamentet i Berlin så vel som EU.                                                                                                            Det Det så vi i forbindelse med valgene til det europeiske parlament, idet domstolen slo fast at selv små partier som man sterkt mislikte eller som bare drev gjøn, skulle tillates å stille opp. På den måten blir Tyslands representert både med en nynazist og et tulleparti-mann som ikke har noen alvorlig hensikt hele tatt. 

Det kan Tyskland leve med siden det er de to store demokratiske folkepartiene CD/CSU og SPD som dominerer den tyske representasjon.

Og selv om det er irriterende at nynazisten er en vulgær antisemitt som har opptrådt med en plakat av seg selv på motorsykkel og ordboblen «Gi gass!», som spiller på gassingen av jødene, så har den slags folk ingen bred folkelig appell i Tyskland. I Østerrike derimot er det fortsatt er mange som lengter etter en Führer-skikkelse og vil stemme nynazistisk. Tyskland fikk aldri noen Jörg Haider.

Det interessante i år var at hovedtalen ble holdt av forfatteren Navid Kermani, som er sønn av en iransk innvandrer. Han ble født i Tysland i 1967, lærte seg perfekt tysk, gjorde akademisk karriere og markerte seg etter hvert som en meget viktig skjønnlitterær forfatter. Hans siste roman, «Grosse Liebe», er mottatt med stor interesse, mens han fra før har en rekke prestisjepriser som blant annet Kleist-prisen, Hanna Arendt-prisen og Cicero-prisen. 

Navid Kermani er ved siden av sitt skjønnlitterære forfatterskap også anerkjent som Islam-ekspert, og det trengs i et Europa der fanatiske islamister og like fanatiske muslim-hatere har fått dominere vår oppfatning av Islam. Kermani bedriver dessuten aktiv journalistikk og reiser mye i de muslimske land. Han er blitt karakterisert som en «grenseganger» (Grenzgänger) mellom vitenskap, journalistikk og litteratur.

I sin tale som endte med et «Takk Tyskland» fremhevet Karmani hvor viktig fremmedarbeiderne var for Tyskland i en tid da landet manglet arbeidskraft, men også hva Tyskland har betydd for immigrantene.

Det er intet land i Europa der innvandrere er blitt så integrert i samfunnet som Tyskland, fra barnehaver, skoler og universiteter til aktiv deltagelse i samfunnet som politikere (representert i alle partier unntatt nynazistene), kunstnere, forskere og forretningsfolk. Selvsagt eksisterer det også en bakside som reaksjonære imamer og den tyrkiske statsminister Erdogan utnytter – alt er ikke bare idyll - men når alt kommer til alt mener Kermani at det er mer å glede seg over enn å ergre seg over. 

Han understreker at tyskerne som andre europeere som i dag lever i et sekularisert samfunn, må skaffe seg mer viten om religion. Da ville vi ikke få de negative reaksjoner mot jødenes omskjærelse, påpeker han.

I Tyskland er ikke det lenger noe stridsspørsmål, men i Norge kjører «bondepartister» og andre som tror de er radikale, frem uten å kjenne til hva omskjæring og rituell slakt betyr for jødedommen. Og den samme uvitenhet ser vi også når det gjelder islam. Navid Kermani burde oversettes til norsk og studeres i våre skoler og på våre universiteter og ikke minst burde han leses i Stortinget.

Gå til innlegget

Et viktig statsbesøk fra Tyskland

Publisert over 7 år siden

Noen statsbesøk, som det forestående besøk av den tyske forbundspresident Joachim Gauck, er noe mer enn en pliktøvelse.

De fleste statsbesøk er pliktøvelser eller rene høflighetsvisitter som UD og Slottet sørger for blir avviklet uten at noen føler seg støtt eller glemt. Det er et spørsmål om protokoll, og den slags har vi erfarne byråkrater til å ta seg av.

Men noen statsbesøk, som det forestående besøk av den tyske forbundspresident Joachim Gauck, er noe mer. Som statsoverhode er han egentlig hevet over politikken, men hans besøk vil gi positive politiske impulser og være bra for både det kulturelle og økonomiske samarbeidet. Dessuten er Joachim Gauck en uhyre interessant personlighet.

Men la meg først understreke det ikke alle er klar over, ikke engang en tidligere forsvarsminister som mente at Nederland var viktigst for Norge i EU og NATO. Det var måten hun frasa seg et ikke-aktuelt kandidatur til NATOs generalsekretær på. Ikke engang våre nordiske naboer, som vi deler et flott ambassadekompleks i Berlin med, støtter Norge så aktivt i EU som tyskerne gjør.

Det begynte allerede med Willy Brandt og fortsatte med skiftende tyske og norske regjeringer. I dag er det en kristelig-demokratisk forbundskansler, Angela Merkel, og hun har et like godt forhold til statsminister Erna Solberg som Jens Stoltenberg hadde til Gerhard Schröder.

Grunnfestet. Mens høyrepopulistiske partier og venstreekstreme gjorde det så skremmende godt i valget til EU-parlamentet i Hellas, skilte Tyskland seg ut. Riktignok kom noen ekstreme småpartier inn i Europa-parlamentet takket være Forfatningsdomstolens kjennelse, men kristelig-demokratene og sosialdemokratene holdt stillingen. CSU i Bayern fikk en ørefik, noe som kanskje skyldes at de har gitt motstanderne ammunisjon. Totalt sett er det tyske demokratiet grunnfestet, og tysk økonomi går bra. Men Angela Merkel må selvsagt ta hensyn til velgerne som er skeptiske til at de skal betale for land som ikke holder orden på sin egen økonomi.

Gass. LO har nesten alltid hatt et bra forhold til den tyske fagbevegelse, og forbindelsene i næringslivet er viktige. Tyskland er den viktigste avtaker av Nordsjø-gassen, og tyskerne tar også norsk fisk, selv om vi måtte innse at lutefisk neppe ville bli den store schlager i Tyskland til tross for at kronprins stilte opp på en lutefisklunsj i Munch`s Hus i Berlin. Tyskland er og forblir vår viktigste handelspartner. Og etter hvert vil også de kulturelle forbindelser bli enda mer utdypet. Norske billedkunstnere, forfattere, musikere og operasangere gjør seg allerede sterkt gjeldende i Tysland.

Joachim Gauck er en mann som står med begge bena rotfestet i denne virkelighet. I likhet med Angela Merkel har han sin bakgrunn i DDR, og det er viktig i en tid da øst-vest-forbindelsene på grunn av Ukraina-krisen er blitt forverret. Gauck er av yrke prest og deltok aktivt i borgerrettighetsbevegelsen i DDR. Han var en av stifterne av Neues Forum som spilte en viktig rolle i «Die Wende» - den fredelige avvikling av DDR-diktaturet.

Stasi-arkivene. Han ble den første leder for gjennomgangen av Stasi-arkivene og bidro til et gjennomgripende oppgjør med fortiden da det ble avslørt hvem om hadde tystet på hvem. DDR var det tyskerne kaller en «Unrecht-Staat», en stat som brøt menneskerettighetene og der seks av 15 millioner hadde sine mapper, det vil si de ble overvåket.

Familiemedlemmer anga hverandre, og kolleger sladret på kolleger. Åpenheten var en smertefull prosess, men skapte renere forhold enn i de andre tidligere kommunistland der arkivene ble holdt hemmelige og misbrukt partipolitisk. Etter å ha gjennomført denne jobben på en forbilledlig måte ble Gauck leder for organisasjonen «Gegen Vergessen – Für Demokratie» som skulle hindre at DDR-forsvarerne fikk det som de ville.

To tyske presidenter har måttet trekke seg tilbake på grunn av uheldige uttalelser og mistanke om korrupsjon, men da den siste, Christian Wulf, måtte gå av - riktig i dag frikjent -var det Gauck som rykket inn. Han er en president som begge de to store partier nå slutter opp om, og han er ikke redd for å komme med uvanlige utspill som da han sa at Tyskland måtte ta ansvaret også militært for operasjoner som FN, EU og NATO satte i gang utenfor Europa. Dette var ikke på noen måte uttrykk for en ny tysk militarisme, som enkelte mistolket dette som. Tyskland er fortsatt det mest antimilitaristiske land i Europa, og Gauck står med begge bena trygt festet i denne tradisjon.

Skjulte forbindelser. Ut fra sin erfaring med DDR-diktaturet mente Gauck at Die Linke som er arvtaker etter det øst-tyske kommunistpartiet SED, burde følges nøyere av overvåkingstjenesten, ikke på grunn av hva deres politikere sa, men som følge av kritikkverdige forbindelser om de forsøkte å holde skjult. Det førte til at Die Linke ikke ville støtte Gauck da han ble valgt til ny president i 2012. Det kan han godt leve med.

Joachim Gauck har gått i bresjen for å forbedre forholdet til nabolandet Tsjekkia der den tidligere president var kritisk både til Berlin og til EU. Under et statsbesøk i Praha i mai i år rakte Gauck og hans tsjekkiske kollega, Milos Zeman, hverandre hånden og lovet å samarbeide for et enda bedre forhold mellom de to nabostater.

I sin tale på Karls-universitetet i Praha og et besøk i den tidligere konsentrasjonsleiren Theresienstadt så vel som i et seminar i serien «Vaclav Havel European Dialogues» markerte Gauck at han representerte et Tyskland som tsjekkerne kunne tole på.

Tyrkia. Gauck besøkte før dette Tyrkia og nølte ikke med å si hva han mente om demokrati og menneskerettigheter, men så var hans samtalepartner og vert den tyrkiske president Gül som har distansert seg fra statsminister Erdogan. Gauck møtte også representanter for borgerrettighetsgrupper.

Selv det sterkt antityske Hellas nølte ikke Gauck med å dra på statsbesøk til. Han forsøkte å forklare EUs og Tysklands politikk, blant annet i en viktig tale i Akropolis-museet i Athen. Men det har åpenbart vært en treg materie siden både høyre- og venstre-ekstreme gjør det så sterkt i Hellas.

Mellom Tyskland og Norge er det ingen problemer, så her er det bare spørsmål om å bygge videre på det gode grunnlag som allerede er lagt.

Katolsk. Med seg til Norge har forbundspresident Gauck med seg sin samboer, journalisten Daniela Schadt. Men han er ikke skilt fra sin kone, Gerhild Radtke, som han har fire barn med. Den slags vekker ingen særlig oppsikt i Tyskland bortsett fra i erkekonservative katolske kretser. Det sier adskillig om hvor langt det tyske samfunnet er kommet.

 

  

Gå til innlegget

Stadig verre i Tyrkia

Publisert over 7 år siden

Det blir stadig mer klart hvorfor vår konge og dronning ikke burde ha reist på statsbesøk til Tyrkia, noe den sindige formannen i Norske PEN, William Nygaard, forgjeves advarte mot.

Det var egentlig Utenriksdepartementet, ikke Slottet, som var ansvarlig for den politiske vurdering som den sist tids utvikling har vist var gal. Statsminister Recep Tayyip Erdogan har avslørt seg som den udemokratiske politiker vi egentlig visste han var.

Menneskeforakt. Erdogan og regjeringsbyråkratiets opptreden i forbindelse med Tyrkias største gruvekatastrofe har også avslørt hvilken menneskeforakt som preger ham. En ting var at en av hans folk sparket en forsvarsløs sørgende som lå på bakken, uten at det fikk noen konsekvenser for gjerningsmannen.

Følelseskald. En annen og like alvorlig sak er at Erdogan opptrådte som en følelseskald og hensynsløs politiker som fraskrev seg ethvert ansvar for ulykken og at han lot politiet gå til angrep på sørgende demonstranter med tåregass og vannkanoner. Erdogan selv fiket til en 15 år gammel pike som hadde mistet en av sine.

Før gruveulykken krevde opposisjonen en parlamentsundersøkelse fordi det oppstod mistanke om at sikkerhetstiltakene i Soma-gruvene var høyst mangelfulle, men det ble uten videre avvist av Erdogans parti. Nå skal det glemmes at det ble advart mot katastrofen.

Korrupsjon. For dem som har fulgt utviklingen i Erdogans Tyrkia kom egentlig ikke noe av dette som en stor overraskelse, men i UD var det åpenbart få eller ingen som så hvor det bar hen.
Den siste tids utvikling kommer på toppen av en rekke graverende forhold. Erdogan og hans familie og støtter har vært involvert i en serie korrupsjonsskandaler i forbindelse med privatisering av statlige bedrifter. Etter at han lot politiet brutalt slå ned de ungdommelige protestanter i Istanbul ifjor har Erdogan ikke nølt med å bruke vold, og han kalte dem aktører for fremmede makter, deriblant Israel.  

Diktaturets taktikk. Selv den korrupsjonsskandalen der hans egen sønn var involvert, stemplet han som bakvaskelse fra fiendtlige og utenlandske krefter. Det er jo en taktikk vi kjenner igjen fra diktaturer.

Samtidig som han anklaget andre for å blande seg inn i Tyrkias egne affærer nølte han ikke med å intervener i tysk politikk. Erdogan appellerte direkte til tyrkere som er tyske statsborgere og krevde at de skulle være mer lojale mot hans form for islamisme enn mot den tyske rettsstat. Erdogan har et medansvar for at radikale islamister har fått hersje i de tyrkiske gettoer i Tyskland, til stor irritasjon for de mange moderne tyrkere som har fått seg topputdannelse og er representert i alle partier bortsett fra nynazistene.

Tortur. Ytringsfriheten i Tyrkia er blitt stadig mer begrenset under Erdogan. Journalister som våger  å kritisere noe som helst, risikerer  lange fengselstraffer og endog tortur.
Armenerne er spesielt utsatt. For neste år er det 100 år siden det tyrkiske folkemordet på armenerne, og det vil bli markert i mange land selv om ikke alle parlamenter vedtar egne  eklæringer, hvilket de etter min mening ikke behøver å gjøre.
Et parlament kan ikke beslutte hva som er historisk korrekt. Erdogan og hans folk vil ikke innrømme noe som helst selv om de tragiske begivenheter ligger ett hundre år tilbake i tiden. Og de benekter at tyske nazister studerte massakrene på armenerne før disse selv satte igang med jødene og sigøynerne.

Sitter trygt. Til tross for alt dette sitter Erdogan nokså trygt. I kommunevalgene i vår fikk hans parti, AKP, over 45 prosent av stemmene. Opposisjonen klarte ikke å samle seg til noe troverdig alternativ, og mange tyrkere hadde fått det økonomisk bedre.

Det internasjonale presset på Erdogan kan vi visst bare glemme, for USA, Storbritannia og store deler av Nato ser ham som en viktig forbundsfelle mot Putins Russland som nå har full kontroll over Armenia og presser på Georgia og Azerbaidsjan i tillegg til spillet om Ukraina. Dette kjenner vi jo fra den kalde krigen da NATO var svært ettergivende overfor militærregimet i Tyrkia og oberstene i Hellas. Med den putinske utfordring kan en Erdogan være god å ha.

Gå til innlegget

Europa, Europa, har du ingen ting lært?

Publisert over 7 år siden

Nordmenn på sine tyttebærturer sitter og ser med langkikkert på det som skjer i en verdensdel vi tilhører, enten vi vil eller ikke.

Ved en skjebnens ironi faller den farligste konflikten i Europa siden Berlin-krisenes tid sammen med hundreårsmarkeringen for den første verdenskrig. Og valget til det europeiske parlamentet er på samme dag som det skal velges ny president i Ukraina. Mange spør nå: Europa, Europa, har du ingen ting lært?

Dette var den alvorlige undertonen i forbundskansler Angela Merkels tale forleden her på Breitsheidplatz i Berlin der ruinkirken med det mektige klokkespillet står. Mens rabiate protestanter hylte og skrek så jeg fikk vondt i ørene forklarte Merkel rolig og ovebevisende hvor ille det ville ha stått til på vårt kontinent dersom vi ikke hadde samarbeidet. Sammen med sin utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier, forsøker Merkel å få de russiske ledere til å forstå at de må kompromisse for at ikke krisen i Ukraina skal komme helt ut av kontroll og true freden i Europa.  

Samtidig med dette valgkamparrangementet, som tyskerne typisk nok kalte "Europa-fest", var det her i Berlin en konferanse der forfattere fra hele Europa deltok, og ute i Potsdam møttes polske, tyske og ukrainske skribenter til en meget viktig dialog.

Synd bare at det ikke er noen faste norske korrespondenter i Berlin som kunne dekke disse viktige arangementer. NRK har en freelanser som gjør en utmerket jobb når hjemmeredaksjonen finner ut at Europa og Tyskland er interessant, men ellers sitter nordmenn på sine tyttebærturer og ser med langkikkert på det som skjer i en verdensdel vi tilhører, enten vi vil eller ikke. Dette er ikke noe innlegg i vår hjemlige EU-debatt som virker som en grammafonplate det er gått hakk i, men et hjertesukk over at vi ikke tenker som Arne Garborg: "Eg er jærbu og europear."

Forfatterne fra 24 land var opptatt av det europeiske mangfold, av hvordan vi skal finne en fredsbevarende fellesnevner samtidig som de enkelte folk ivaretar sin kulturelle egenart. Den ukrainske forfatterinnen Oksana Sabuschko  mente det var "en hunger etter gode historier", og den dansk-østerriksk-tyske forfatteren Janne Teller mente det var et alternativ til det kapitalistiske rop etter "raskere", "større" og "mer", den fordummelsesprosess som raserer den europeiske forlagsverden og som også rammer gamle norske kulturforlag. Europeere trenger kulturell sikringskost, var konferansens credo.

Det var forøvrig interessant at Angela Merkel i sin tale la så stor vekt på det almenmenneskelige og det kulturelle som bærebjelke i det europeiske samarbeidet, ikke bare banker og finansinstitusjoner som er de som har tjent mest på euro-krisen. Og bortsett fra de som hylte mest og ikke ville høre fikk vi alle som stod i skyggen av Kaiser Wilhelm Gedächtniskirche en sterk følelse av av dette er en skjebnetid for Europa.

Dette understrekes ikke minst av alle de bøker som er kommet ut om den første verdenskrig som la grunnlaget for den annen verdenskrig, den kalde krigen og de nasjonale og etniske motsetninger etter Berlin-murens fall. Konflikten i Ukraina blir helt uforståelig dersom vi ikke går tilbake til den første verdenskrig og det store historiske perspektiv.

Jeg leser i øyeblikket parallelt flere nye bøker om 1914 samtidig som jeg tar opp igjen den kontroversielle Fritz Fischer-boken fra 1961, "Griff nach der Weltmacht", der han gir tyskerne hovedskylden for den første verdenskrig. Den australske historiker, nå professor i Cambridge, Cristopher Clark, fordeler skylden mer. Hans bok ("Sleepwalkers") som også er kommet på norsk, har vakt stor diskusjon her i Tyskland. Det har også flere andre bøker, blant annet av Herfried Münkler. Og det kommer stadig nye  bøker og skrifter om skjebneåret 1914.

Det er påfallende hvor mange jeg ser sittende på U-bahn, i parker eller på kafeer og leser om den første  verdenskrig, de følger den fikk for vårt kontinent og hva vi kan lære av dette idag. Ved siden av å ha en hund er dette en god måte å komme i prat med folk på. Den aller nyeste boken om 1914 og den mange mener er best, er Freiburger-historikeren Jörn Leonhards "Die Büchse der Pandora. Geschichte des Ersten Weltkriegs". Leonhard har sannelig åpnet Pandoras boks. Han er en skarp analytiker som skriver en slags total-historie. Han har det store overblikk, men får samtidig frem det personlige og lokale både ute i felten og på hjemmefronten.

Leonhards tese er at "seierherren var selve krigen", det vil si alle de krefter som utløste den og som aktørene ikke lenger hadde kontroll over. Det er nettop dette som skremmer meg med Ukraina-krisen, at den skal komme helt ut av kontroll og rive øst og vest med i en konflikt som ingen egentlig ønsker. Det lokale får bestemme det totale og opptrappingen stanser ikke før det er for sent. Europa, Europa, har du ingen ting lært?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere