Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Krigen alle taper

Publisert rundt 7 år siden

Når denne Gaza-krigen er over og mens vi venter på neste krig i Midt-Østen kan alle eksperter på sosiale medier som er blitt mobilisert på begge sider, sette seg ned og reflektere over hvilke «sannheter» og «bortforklaringer» de har spredt

Den beste formulering i de siste ukers stadig mer intense Midt-Øst-debatt står TV 2`s Fredrik Græsvik for – «Ingen vinner denne krigen. Alle taper». Det er en vurdering som ikke bare går på de direkte parter i Midt–Øst-krigen, men gjelder også de mange på begge sider som slenger om seg med bastante og giftige påstander.

Fortsatt synes jeg angrepene på NRK`s Sidsel Wold skiller seg ut med det intense hat som ligger bak. Wold skjelles ut ikke bare som «antisemitt», men også som «araberhore». Hvorfor kunne ikke hennes kritikere nøye seg med å si at de er uenig i hennes dekning av Gaza-krigen og så påpeke hvor hun tok feil? Ensidighet og feil har hun nok i farten gjort seg skyldig i.

På den motsatte fløy skiller Elisabeth Norheim seg ut med sine perfide angrep på MIFF (/Med Israel for fred). «De svina» kaller hun dem og legger til: «Dere er virkelig Satans barn slik dere holder på.» Det er andre gangen hun dummer seg ut. Det skal mindre til for å stimulere ustabile fanatikere til livstruende vold. Det har jeg adskillig erfaring med når det gjelder voldstrusler både fra ytterste venstre og ytterste høyre hold, skjønt høyre-venstre-perspektivet egentlig ikke er dekkende fordi de ekstreme møter hverandre når de går sirkelen rundt.

Men en ting er de helt ekstreme trusler som fremsettes i Midt-Øst-debatten. Kritikkverdig er også utspill som gir seg ut for å være saklige. Det er en grenseløs dumhet når den israelske ambassaden henvender seg til norske medier og ber dem ikke bruke Mads Gilbert som står midt oppe i elendigheten og gjør det en lege skal gjøre, lindre smerter og redde liv. Han må mene hva han vil om Hamas, men hans hjemmeside bærer ikke preg av noen ukritisk beundring for en bevegelse som praktiserer Sharia-lover, undertrykker kvinner, misliker uavhengige, kritiske medier og sender raketter mot uskyldige sivile i Israel.                                   

Dette forstod Kongen da han ga Gilbert kommandørkorset av St. Olav. Kongen ga Herman Kahan den samme høye utmerkelse, ikke på grunn av det Kahan måtte mene om Israel, men for hans utrettelige arbeide mot antisemittisme og all annen rasisme. Hissigproppene på begge sider kunne ha mye å lære av Kongen.

Redaktør Erling Rimehaug skrev nylig en klok kommentar med tittelen «Israel - landet vi elsker eller hater». Ja, nettopp slik er det: De som har preget de siste ukenes Midt-Øst-debatt har enten elsket eller hatet Israel. Mange har ikke fått med seg at det israelske samfunnet i dag ikke er det samme om det kibbutz-samfunn som Arbeiderpartiet og LO i sin tid beundret.                                             

De har heller ikke forstått at det er høyst ulike oppfatninger innad i Israel og at verdens jøder slett ikke er noen hjernevasket, entydig masse som roper «Right or wrong, my Israel». Hvorfor skal da jøder til enhver tid avtvinges en erklæring om hva de mener om israelsk politikk?

Omgangen med historiske fakta blir ofte temmelig ensidig. Mange Israel-kritikere mener åpenbart at jøder har tatt livet av et enormt antall muslimer. Det motsatte er tilfellet. Langt flere muslimer er blitt drept av andre muslimer enn av jøder og kristne. Tenk på den irakisk-iranske borgerkrigen som krevde millioner av ofre og der det ble brukt gass slik Hussein også gjorde mot kurdiske sivile. Jeg kommenterte i sin tid denne krigen og jeg dekket borgerkrigen i Jordan der kongens beduinstyrker brukte kanoner og haubitzere mot forsvarsløse palestinske flyktninger. Titusener av de PLO-folk som flyktet med Arafat til Syria ble der massakrert av «pappa Assad», faren til den nåværende diktator. Jo, jeg skulle gjerne ha hørt Sidsel Wold fra Aleppo.

Men når dette er sagt synes jeg det er skremmende ufølsomt når et styremedlem i MIFF sier at det er ikke så mange som mister livet i Gaza. Hvor mange er «mange»? Og hva med alle oldinger, mødre og små barn som dr. Gilbert forsøker å hjelpe? Er ikke disse ofre mange nok?

Når denne Gaza-krigen er over og mens vi venter på neste krig i Midt-Østen - og den kommer- kan alle eksperter på sosiale medier som er blitt mobilisert på begge sider, sette seg ned og reflektere over hvilke «sannheter» og «bortforklaringer» de har spredt. I den verbale krig på de sosiale medier, ja, også i bruken av fotos og video, har de opptrådt temmelig kynisk.                                                                                                  

Når fasit skal gjøres opp er jeg redd for at det israelske forsvaret (Israeli Defence Force) og Israel-vennlige grupper ikke kommer særlig bedre ut av det enn såkalte Palestina-venner. Jeg bruker bevisst uttrykket «såkalte». For den arabiske sidens «vennskap» med palestinere er meget relativ. Mange arabiske stater bruker palestinerne, men gir dem ikke rettigheter og muligheter til å føre et menneskeverdig liv. Palestinerne, som er de best utdannede i den arabiske verdcn, brukes så lenge de andre arabere har nytte av dem.

Gå til innlegget

Når hat gjør blind

Publisert over 7 år siden

Selv om det også i Sverige og Danmark er sterke pro-israelske lobbyer, opplever man der ikke like grisete angrep på TV-reportere som her i landet.

Det kvinnelige norske reportere i Midt-Østen har opplevd av hatefulle skyllebøtter den siste tiden knytter seg til årelange kampanjer som ikke bare pro-israelske ekstremister, men også ytterliggående Palestina-venner har bedrevet.

I øyeblikket er pågangen fra dem som fremstiller seg som Israel-venner sterkest, men man skal ikke ha oppholdt seg lenge på nettet for å se hvordan islamister og antisemitter kan uttrykke seg.

Jeg har erfaring med begge typer reaksjoner, både fra den gang jeg var aktiv utenriksmedarbeider og senere. Men jeg tror kvinner kan være mer utsatt. Når NRKs medarbeider kalles «araberhore» ligger det ikke bare en rasistisk holdning til arabere bak, men også et gromsete kvinnesyn som man ofte kan høre i samfunnets bakgårder.

Selv er jeg blitt kalt «jødef….». Jeg fremstilles som kjøpt og betalt av sionistene, i hvert fall «kryptojøde».

Jeg har erfaring med kroatiske fascister som planla å ta livet av meg og min familie. Det var ikke mye solidaritet å oppleve fra norske kolleger den gang.

Jeg er også blitt angrepet av Israel-venner som mener jeg har forrådt det som jeg angivelig trodde på en gang. For slike frafalne eksisterer det bare død og fortapelse.

Etter min dekning av og min bok om Tsjekkoslovakia i 1968 fikk jeg i flere år ikke visum til de sosialistiske land. Da oppholdt jeg meg i lange perioder i Midt–Østen og leverte TV- og radioreportasjer til NRK, altså før NRK fikk egen korrespondent. Etter Yom Kippur-krigen som jeg dekket på begge sider, ble jeg i Arbeiderbladet skjelt ut av Haakon Lie og hans hustru for at jeg hadde påpekt at Israel var den militært langt sterkeste. Det var med andre ord ikke noen David mot Goliat. I dag vet alle dette, men den gang ble det oppfattet som anti-israelsk, endog antisemittisk å påpeke slike fakta. På slutten av sitt liv fikk Haakon Lie et mer nyansert syn på Midt-Øst-konflikten.

Det falt heller ikke i god jord å nevne at det var en jødisk, amerikansk utenriksminister, Henry Kissinger, som under Yom Kippur-krigen la et sterkere press på Israel enn kanskje noen annen amerikansk politiker har gjort. Han krevde at general Sharon skulle oppgi kveletaket på egypterne i Sinai.        

Mange år senere het det at Gud hadde straffet Sharon med hjerneslag fordi han ga opp ulovlige jødiske bosettinger på Gazastripen. Og det var angivelig Gud som hadde latt en jødisk ekstremist myrde statsminister Rabin fordi denne stod i veien for profetiene. Dette hørte jeg i Norge.                                                                                                  President George H. Bush og hans administrasjon innstilte all økonomis hjelp til israelerne fordi de spente beina på amerikansk Midt-Øst-diplomati. Et slikt press på Israel har ingen amerikansk administrasjon øvd siden Eisenhower satte foten ned under Sinai-krigen i 1956.

Som utenrikssjef i NRK-Dagsrevyen falt det i min lodd å forsvare medarbeidere som bl.a. Odd Karsten Tveit som ble angrepet av såkalte Israel-venner. Hans meget profesjonelle dekning ga etter min mening ikke grunnlag for det. Og dessuten viste det seg at flere israelske diplomater lot Tveit få gå igjennom sine arkiver da han skulle skrive bok. Det ville de ikke ha gjort dersom de betraktet ham som en fiende av Israel.

Man kan si mye om NRKs Midt-Øst-dekning, og det gjøres også. Jeg skulle ha ønsket meg mer om kultur og forskning og om dagliglivet både i Israel og de arabiske land, men slikt prioriteres ikke lenger i moderne medier.

Det er også grunn til å mene at NRK-TV er mer Israel-kritisk enn tysk fjernsyn og muligens også engelsk og fransk. Jeg følger systematisk mange kanaler. Men NRK skiller seg ikke særlig fra svensk og dansk fjernsyn i så måte. Det interessante er at selv om det også i Sverige og Danmark er sterke pro-israelske lobbyer opplever man der ikke like grisete angrep på TV-reportere.

Gå til innlegget

Kan vi fatte det ufattelige?

Publisert over 7 år siden

I 1945 trodde de fleste av oss at folkemord aldri kunne skje igjen. Det som hendte med jøder og sigøynere gjorde et så sterkt inntrykk på oss at vi trodde den tid var definitivt forbi da mennesker myrdet hverandre bare fordi de tilhørte en annen rase

69 år etter at vi på filmavis, i pressefotos og reportasjer fikk se de nazistiske utryddelsesleirer med gasskamre, krematorier og haugevis av lik kommer vi stadig tilbake til spørsmålet: Kan vi fatte det? Kan vi fatte det ufattelige?

I 1945 trodde de fleste av oss at folkemord aldri kunne skje igjen. Det som hendte med jøder og sigøynere gjorde et så sterkt inntrykk på oss at vi trodde den tid var definitivt forbi da mennesker myrdet hverandre bare fordi de tilhørte en annen rase eller hadde et annerledes livssyn eller religion.                          

Men så skjedde det påny – massemyrderiene i Srebrenica og andre steder i det tidligere Jugoslavia. Naboer voldtok og drepte hverandre; mennesker som tilsynelatende hadde levet sammen fredelig, ble bitre fiender.                               

Serbere myrdet bosnjaker og kosovo-albanere, kroatene ødela ikke bare den gamle, historiske steinbroen i Mostar, men gikk løs på kvinner, barn og eldre som slett ikke var våpenføre. Kroatene fordrev hundretusener av serbere fra områder de hadde bebodd i lange tider og hadde vært Habsburg-monarkiets forsvarslinje mot ottomanene. Og serberne la for dette Vukovar i ruiner og gjort det til vår tids Stalingrad. Kosovo-albanere og bosnjaker besvarte serbiske overgrep med samme mynt. Ondskapen hersket over et Balkan som gjennom århundrer ikke hadde vært ukjent med den slags.

Så fikk vi folkemordet i Rwanda der en million av tutsier og moderate hutuer ble massakrert uten at verden gjorde noe som helst. Så ble det lagt lokk på den ufattelige tragedien selv om dette var sår som ikke kunne leges og kanskje aldri vil gro. Det skulle ikke lenger snakkes om det fryktelige som var skjedd, for nå var det økonomisk vekst som stod på dagsorden. Og Frankrikes ansvar for det som skjedde dysses ned, nå som den gang.                                             

Verdenssamfunnet trakk ikke engang så mye lærdom av dette at det kunne forhindre nye folkemord i Sør-Sudan, Den sentralafrikanske republikk og Syria. Og hva ser vi nå i Irak?      

Sigøynerne myrdes ikke en masse i dag, men de diskrimineres og forfølges. Og de omtales, slik Erna Solberg meget riktig påpekte, på samme måte som nazistene snakket om jødene. Erna Solberg skal aldri glemmes for at hun som statsråd sa nei til å være med på seremonien på Akershuskaien hvis ikke også sigøynere (rom-folk) og tatere fikk være med. Nå er de alle representert ved denne årlige minnemarkering, også homofile som var enda en gruppe nazistene var ute etter og som nå forfølges i det ortodokse Russland og det ortodokse Serbia og vil bli truet igjen i Polen dersom den erkekatolske Kaczinski kommer tilbake til makten igjen. Alle steder er det såkalte kristne nasjoner.

Og antisemittismen er ikke død. Den har dukket opp igjen ikke bare i Midt-Østen, men også i Europa, samtidig som vi får stadig mer kunnskap om hva som skjedde for over sytti år siden. Timothy Snyder har i «Bloodlands» påvist hvordan to tredjedeler av de seks millioner myrdede jøder ble tatt allerede før utgangen av 1942, mens det industrielle massemyrderiet i Auschwitz kom først senere. I Auschwitz ble foruten vest-europeiske og ungarske jøder også sigøynere, polakker og russere tatt livet av. Vi skal heller ikke gemme de to sistnevnte kategorier, og vi skal huske på at dette hverken var en «polsk konsentrasjonsleir», som Obama sa, eller en konsentrasjonsleir på «polsk territorium». Det var den gang et tysk område.

Den kjente tyske historikeren Hans Momssen og andre forskere er kommet med nye bøker som forsøker å få oss til å fatte det ufattelige. Og Håkon Harket har i «Paragrafen» dokumentert hvor dypt jødehatet satt i det norske folk og hvor representativt det var for Eidsvoldsmennene. Jøder ble nektet adgang til Norge mye lenger enn i de fleste andre europeiske land.                                                  

At heller ikke jesuitter kom inn er nesten en kuriositet når vi tenker på at den kanskje mest fremskrittsvennlige og humanistiske pave vi har hatt i nyere tid, er jesuitt.

Men selv om vi etter hvert får mer kunnskap om hva som skjedde, er det vanskelig å ta dette inn over seg, slik jeg måtte gjøre da jeg på Fredshuset i Risør skulle holde et foredrag i forbindelse med overrekkelsen av «Fangenes testamente» som Aktive Fredsreiser og Fredsforskningsinstituttet PRIO deler ut.

«Må du enda engang vandre i Gehenna», spurte min kone som har opplevet sjikane og trusler gjennom mange år på grunn av mitt engasjement.                                         

Det måtte jeg.                                                                                                    

Og da støtte jeg på Odd Abrahamsens gjendiktning av den litauiske lyrikeren Eduardas Miezelaitis «Hva har de gjort?»:

 

Her lå en landsby. Nu er den forsvunnet.                   

Her fantes det en liljedam og en bro.

Nå er det bare høstvinden som pisker

og sliter i de sorte trærne i haven.

Bare en hvit skorsten står der alene

som en dyster og modig soldat.

Poplene strekker ut sine grener som hender

for å verge fugleredene mot ilden.

Der slår bare ugresset rot.

Det lukter av brann og mugg.

Jeg løfter hånden og holder den for øynene:

Hva har de gjort? Rundt oss finnes det bare graver.

Nettopp slik føler jeg når jeg reiser i «Bloodlands» der ikke bare de tyske nazister, men lokalbefolkningen myrdet jøder og der jeg fortsatt opplever en latent anti-semittisme.

                                            

Gå til innlegget

Rasisme og sosial forakt

Publisert over 7 år siden

Skaper krig, undertrykkelse og motstand rasisme og sosial forakt?

 Ser vi på det europeiske kontinent er vi ikke i tvil om at det var tilfelle under krigen og også etterpå, ja, det er også situasjonen i enkelte land i dag.     

At vi nordmenn også hadde våre svin på skogen, fikk jeg påny demonstrert da jeg gikk gjennom den illegale presse. Det aller meste av den holder mål og de som stod bak, med fare for eget liv og sikkerhet, fortjener all den heder de har fått.

Men det var noen skremmende unntagelser, og de stod selveste Arne Skouen for med «Skinnbrev, fra Oslo». Bjørn Stallare, alias Arne Skouen, går der til angrep på de såkalte «tyskertøser, som fniste og fjollet og vrikket på hoftene og var aldri hjemme om nettene…»

Skouen møtte en slik en på Drammensveien og beskriver henne som «heslig, forstemmende, forfallen…» Kvinnen forbinder han med «Donnerwetter» siden det åpenbart var et av de få tyske ord hun kunne. Hun hadde ifølge Skouen bare en «ørvesle ert av en hjerne».

Jeg kan huske i maidagene 1945 hvordan såkalte jøssinger som aldri hadde risikert noe under krigen, klippet håret av slike jenter og lot de gå spissrotgang mens folk spyttet på dem og slo. Det må man si var litt av en krigsinnsats.

Bergens Tidende-journalisten Helle Aarnes skildret den behandling disse jentene fikk i en artikkelserie som hun meget velfortjent fikk Den store journalistprisen for. Senere kom boken Tysker-jentene. Historiene vi aldri ble fortalt. Det er smertefull, men nødvendig lesning.

Men Arne Skouen nøyde seg ikke med å ta bare «tyskertøsene». I et annet «Skinnbrev» beskriver han tyske kvinner i Oslo, altså de som var kommet med de tyske styrkene og tjenestegjorde på kontorene deres.

«Herregud hvor stygge de er», skrev Skouen, « det er først og fremst noe i veien med ryggraden. Enten er den altfor lang, så de går og tripper på korte kommodeben med baken helt nede i skohælene, eller den er for kort, så baken runder seg like under skulderbladene, med ben så lange at de alltid ser ut som om de går på tå hev….Ansiktet kan deles mellom to typer: det markerte geskjeftige eller det runde dorske. Det markerte, geskjeftige tyske kvinnefjeset er nesten alltid brunøyd, og munnen grenseløst høyrøstet i en jomfrunalsk komitemøteskvalder som får det til å grøsse i oss. Det runde dorske er om regel blåøyd og med kviset hud og nisseflettet hår og med stor kroppslig lubbenhet. Og lubbenheten sitter alltid over enden.»

Herregud, hvilket kvinnesyn. Hvor ville Bjørn Stallare ha plassert Angela Merkel, mon tro? Grekere og andre søreuropeere som konsumerer mer enn de tjener, gir i dag tyskerne skylda og fremstiller Merkel med Hitler-bart og hakekors.

Nå kan man si at dette var krigens dager og da brukte man vel et slikt språk. Men Arne Skouen lot dette komme ut i bokform etterpå, og han beklaget aldri hva han hadde skrevet. Generelt ba han aldri om unnskyldning for noe.

Dette reduserer ikke den fantastiske innsats Arne Skouen gjennom et helt yrkesliv gjorde for samfunnets tapere. I Dagbladet var han en autoritet som det gjaldt å få på sin side dersom det var uenighet om noe. Selv opplevet jeg Arne Skouen som en viktig støttespiller da vi skulle gå over til tabloid og enkelte ønsket mindre kultur, politikk og utenriks til fordel for sensasjonsjournalistikk.

Arne Skouen stod for kvalitet, selv om «terningkastet» som han innførte da han var i VG, neppe kan sies å ha noe med kvalitetsvurdering å gjøre. Terningen faller jo ned helt tilfeldig. Heller ikke dette kan jeg huske Arne Skouen sa at han angret, men jeg kan ta feil. Feil tar jeg imidlertid ikke når jeg trekker frem hans syn på tyske kvinner og hans fremstilling av «tyskerjentene».

Gå til innlegget

Har demokratiet noen sjanse?

Publisert over 7 år siden

I en rekke europeiske land, særlig i de tyskspråklige, pågår det en interessant debatt om demokratiets fremtid.

Debatten har kommet til uttrykk i bøker, avisartikler, nettdebatter og i radio og fjernsyn, og den har skutt ekstra fart på grunn av valget til det europeiske parlament. Det var et demokratisk valg, riktignok med relativ svak deltagelse, men fremgangen for de høyreekstremistiske og populistiske partier har fått mange til å spørre: Har demokratiet noen sjanse?

Democrazy. I Russland ble dette spørsmålet avgjort ved maktskiftet Jeltsin-Putin. Demokratiet ble så kompromittert under Jeltsin at mine russiske venner sa at «democracy» var blitt «democrazy». Det som var igjen etter Sovjetunionens oppløsning – Den russiske føderasjon – truet også med å falle fra hverandre. Russerne så for seg det de har fryktet mest i sin historie – kaos og oppløsning. Samtidig så de hvordan noen få oligarker ranet til seg ufattelige rikdommer, mens vanlige folk mistet sine bankinnskudd og pensjonister og offentlig ansatte i lange tider ikke fikk utbetalt noe om helst. Store deler av det russiske folk havnet på fattigkassa - det vil si en fattigkasse som heller ikke hadde penger.

Det alternativet Putin kom med var hva jeg vil kalle demokratur – hverken demokrati eller diktatur. Intellektuelle og kunstnere kan protestere så mye de vil, men størstedelen av det russiske folk aksepterer det, slik de også applauderte innlemmelsen av Krim i Den russiske føderasjon.   

De vestlige land satt igjen med svarteper etter at de aktivt hadde forsøkt å stimulere demokratibygging gjennom NGOs (Non Governmental Organizations) som ble oppfattet som innblanding i Russlands indre affærer.

Og samtidig har vi i vest måttet spørre: Fungerer vårt demokrati slik det skal? Har vår form for demokrati noen muligheter i fremtiden?

Reddes? Forskere, forfattere, mediefolk og politikere har lenge engasjert seg i denne debatt. Et av de sentrale spørsmål om ble stilt var: Kan demokratiet reddes i den form vi kjenner fra nasjonalstaten? Forskningsprosjektet RECON med professor i statsvitenskap Erik Oddvar Eriksen har belyst dette uten å gi helt entydige svar. Vi sitter fortsatt igjen med mange spørsmål:                                                           

Er demokrati mulig etter hvert som globalisering og av-nasjonalisering gir nasjonalstaten stadig mindre handlingsfrihet?

Hva blir det igjen av de enkelte lands demokrati når det utvikler seg overnasjonale institusjoner som velgerne, ja, politikerne, har liten innflytelse på. EØS er ett eksempel. Rike Norge punger ut, men har meget liten innflytelse i Brüssel.

Spenninger. Nå er det kommet ut en ny bok av professor emeritus ved ARENA, Johan P. Olsen – Folkestyrets varige spenninger: Stortinget og den norske politiske selvforståelsen. Olsen setter fingeren på det ømme punkt. Norge er både av utlandet og av oss selv blitt sett på som et av verdens mest velorganiserte land. Men tre store offentlige utredninger i løpet av det siste tiåret (Makt- og demokratiutredningen, Europa-utredningen og 22.juli-kommisjonen) har stilt meget dystre diagnoser for det norske utvikling.

Myndighet er overført til multinasjonale konserner, uavhengige forvaltningsorganer, rettslige institusjoner og markedsaktører (First House-syndromet!). Professor Olsen mener at den politiske handlefriheten og dermed folkets muligheter for å påvirke begrenses av økonomisk liberalisme og privatisering på den ene siden og konstitusjonalisme og rettighetstenkning på den annen side. Olsen påpeker at mens representativt demokrati forutsetter likhet ved at en borger har en stemme, så er private ressurser som penger, kunnskap, nettverk o.sv. svært ujevnt fordelt. Et moderne demokrati må leve med slike spenninger.

Brannfakkel. I Østerrike er det kommet ut en brannfakkel av en bok som fører videre debatter som lenge har rast i Tyskland – «Christian Ortner: Prolokratie. Demokratisch in die Pleite.» Ortner gir seg ikke ut for å være forsker, men er forfatter og spaltist “Die Presse” og “Wiener Zeitung”. Han har forsøkt å ta pulsen på velgerne. Resultatet er skremmende. I et demokrati der stadig flere «naver», altså lever på det offentlige, bevilger politikerne stadig mer til velferdsstaten. På demokratisk vis tvinges staten til å leve over evne og til slutt gå konkurs i den grad en stat kan sies å gå konkurs.   

Stadig færre borgere betaler i form av skatt og avgifter stadig mer til de som betaler liten skatt eller ingen skatt i det hele tatt. Da må staten sette seg i stadig større gjeld. Under Helmut Schmidt i 1975 var Tysklands budsjettunderskudd på 20 prosent av bruttonasjonalproduktet, i dag over 80 prosent. Tilsvarende tall for Østerrike i 1975 var 15.3 prosent, i dag 75 prosent. I andre europeiske land er det enda verre. Staten synker i ned i bunnløs gjeld.

Tror fortsatt. Christian Ortner har ikke oppgitt troen på demokratiet. Han er enig med Churchill som sa at »demokratiet er det dårligste av alle samfunnssystemer, bortsett fra alle andre». Men han spør om velgerne lever opp til de krav om kunnskap og innsikt som et fungerende folkestyre forutsetter. Han gjør dette retorisk ved å si at for å få kjøre bil, må man ta et førerkort og sette nøye seg inn i mye. Men for å gå til valg kreves ikke noe. Folk flest har mindre kunnskap om politikk og samfunnsforhold enn om kjørereglene og trafikkloven.

Ortner påpeker noe som politikere og velgere lukker øynene for, nemlig at på grunn av den negative demografiske utvikling blir det i fremtiden stadig færre arbeidsføre som må betale for stadig flere trygdemottagere. Det skjer på bekostning av fremtidige generasjoner. Tyske økonomer og demografer er bekymret. De spår en alderdomsfattigdom om femti år, mens seniorene i dag har det bedre enn noen gang og bedre enn mange yngre arbeidstakere.

Litt rabiat. En belgier som nesten kan virke litt rabiat, David Van Reybrouck, har skrevet en bok som har vakt stor oppsikt i Belgia og på kontinentet forøvrig og nå også er kommet på norsk – Mot valg. Til forsvar for demokratiet. Reybrouck tviler på om demokratiske valg alltid er det beste når det skal tas meget kompliserte og viktige avgjørelser. Han pirker dermed bort i det vi oppfatter som en forutsetning for demokratiet, et folkestyre uttrykt i valg.

Forfatteren mener man må skjelne mellom folk flest og de som virkelig kan og vil. Han er altså på linje med sin østerrikske kollega. Reybrouck påpeker noe jeg selv skrev for noen år siden og fikk skarpe reaksjoner på, særlig fra Ap-hold, nemlig at politikk blir et yrke for stadig flere. Et økende antall unge mennesker går etter høyskole- eller universitetseksamen rett inn i politiske verv, først som medhjelpere og sekretærer, senere som personlige rådgivere for kanskje å ende opp som statssekretærer eller statsråder hvis de ikke havner i Stortinget. De har aldri hatt en vanlig jobb; de har aldri vært ute i arbeidslivet. Politikk er deres yrke. Man må spørre hva dette betyr for representativitetsprinsippet som er viktig i demokratiet.

Hva Reybrouck vil ha i stedet er for meg noe uklart. Det kan virke som han tenker seg en slags form for loddtrekning. Man trekker ut noen av et større utvalg av kandidater, og blant disse velger man så en mindre gruppe og til slutt dem man vil ha. Resultatet antas å være representativt. Men betyr det mer kunnskaper og kompetanse?

Overvåkning. Heller ikke John Keane er fornøyd med demokratiet slik det fungerer i dag. Som forfatter og foreleser er han blitt en slags guru. Hans nye bok (Democracy and Media Decadence) har allerede skapt debatt. Keane mener at selv om det kan oppfattes som sensasjonsjournalistikk så er det viktig at makthaverne stilles til ansvar på en pågående og aggressiv måte. Du skal ikke stole på noen som du ikke kan kontrollere, mener han.

Keane kaller dette «overvåkingsdemokrati» – overvåking da selvsagt ikke slik NSA og nasjonale overvåkingstjenester bedriver– men at mediene og dermed publikum supplerer det gamle representative demokrati. Intet område av det politiske og sosiale liv skal kunne unndra seg medienes oppmerksomhet. Alt skal frem for offentligheten. Kean ser for seg en ny form for sosial «aktivisme». Den kan være både negativ og positiv, men tross alt er åpenhet og synlighet viktig for at demokratiet skal kunne fungere.

John Keane har tidligere skrevet flere viktige bøker, blant annet The Life and Death of democracies, som har fått leserne i Europa til å tenke på en ny måte. Den litteratur som finnes på engelsk er tilgjengelige for folk flest. Synd bare at så få leser tysk og at det blir stadig færre som gjør det. For det er i Tyskland, Østerrike og Sveits den aller viktigste samfunnsdebatt føres i dag.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere