Finn Olav Felipe Jøssang

Alder: 37
  RSS

Om Finn Olav Felipe

Følgere

«Pride», mangfold og respekt

Publisert over 4 år siden

Dersom man virkelig ønsker å øke mangfoldet, respekten og toleransen i samfunnet, holder det ikke å heise regnbueflagg.

Forrige uke var det nærmest «Pride-vekkelse» i hovedstaden. I løpet av markeringen av Oslo Pride vaiet regnbueflagget stolt fra utesteder, hoteller, kjøpesentre, trikker, busser, offentlige bygg og til og med fra cornerflaggene i toppserien og tippeligaen. Og i butikkene kunne vi få kjøpt alt fra «Pride-shampo» til «Pride-kjøkkenmaskin». LHBT-bevegelsen har etter mange års iherdig innsats lykkes i å vinne langt mer respekt, toleranse og politisk støtte enn hva tilfellet var for ti år siden, og den seiler i medvind på mange arenaer. Men samtidig som respekten, anerkjennelsen og rettighetene til disse samfunnsgruppene har økt, merkes også en sterkere motvind mot dem som tilhører ikke-sekulære livssyn i samfunnet vårt – særlig konservative grupper.  

Sekulær diskriminering

Til tross for at våre folkevalgte har tatt til orde for økt toleranse og økt mangfold i samfunnet, har vi det siste året også sett svært betenkelige politiske forslag, både på venstre- og høyresiden. Forslagene viser manglende respekt for alle «ikke-sekulære» grupper, og vil i praksis innskrenke mangfoldet. I et innlegg i VG i september i fjor presenterte SV-politikerne Bård Vegar Solhjell og Kjetil Raknes sin visjon om «fem prinsipp om religion i nye Noreg». Bare ingressen er nok til å stigmatisere kristne og muslimer, særlig de med konservative meninger: «Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam.» Solhjell og Raknes går verken inn på hvem disse mørkemennene faktisk er, eller hva som gjør dem så «mørke», men gjør seg derimot flittig bruk av stråmenn-argumentasjon for å hevde at religiøse uttrykk og trospraksis ikke ønskes velkommen i offentligheten.

«Ideologisk hijab»

Men også på høyresiden har fremtredende politikere tatt til orde for en form for «sekularisme» som vil hindre religiøse mennesker i å uttrykke sin tro i offentligheten. Carl I. Hagen la ingen ting mellom da han foreslo et forbud mot alle politiske, filosofiske eller religiøse symboler for kommunalt ansatte i Oslo. Og til tross for at Hagen vil forby alle religiøse og ideologiske symboler i Oslos kommunale rom, er det kun bruken av hijab han nevner spesifikt. Begrunnelsen? «Det er både brukere og arbeidere som synes det er unaturlig. De liker seg ikke når det er folk med hijab på jobb», sier Hagen til VG. Tenk det, en folkevalgt bystyrerepresentant i «multikulturelle» Oslo mener altså at muslimske kvinner må slutte å gå med hijab på jobb fordi enkelte andre ikke liker det! Men det ironiske er at dersom skulle Hagens forslag iverksettes, måtte vi alle ha kledd oss i en form for «ideologisk hijab» der vi dekket til alle religiøse, politiske eller filosofiske uttrykksformer vi besitter oss i mellom – i tilfelle noen skulle bli støtt.

«Skaptroende»

Både Solhjell og Raknes’ sekulære visjon og Hagens forslag om «hijabforbud» viser hvor lett det er for politikere å tale med to tunger når det er snakk om mangfold, toleranse, og respekt for ulike grupper i samfunnet: Mens man på den ene siden gir full politisk støtte til organisasjonen FRI for å øke mangfoldet og hindre diskriminering av lesbiske, homofile og transpersoner, fremmer man på den andre siden forslag som gjør at «religiøse grupper» som identifiserer seg sterkt med sin tro, helst bør holde disse trosuttrykkene «inne i skapet». En ikke-kristen nabo av meg, som er velkjent med LHBT-miljøer innenfor kulturbransjen, sa det treffende: «Jeg tror det i dag er lettere å stå frem som homofil enn konservativ kristen».

Polarisering og «ekkokamre»

Vi lever i en tid der samfunnet har blitt mer polarisert enn på lenge, der «ekkokamre» i sosiale medier sies å kun bekrefte våre allerede forutinntatte meninger og fordomsfulle stereotypier av «de andre», og der både publisering av «fake news» og anklager om det ser ut til å ha blitt en trend. Det siste vi trenger er å gå rundt å skamme oss over vårt eget livssyn eller å ta anstøt av andre som tenker og velger å leve annerledes enn oss.

«Å se på nytt»

Respekt er gjerne et fint ord som flagges høyt i når det er snakk om mangfold og toleranse. Men hvor ofte tenker man over hva ordet egentlig betyr? Respekt kommer nemlig fra det latinske respectare, som betyr «å se på nytt». Dersom man virkelig ønsker å øke mangfoldet, respekten og toleransen for alle mennesker i samfunnet vårt, holder det ikke å heise regnbueflagg. Vi trenger alle å respectare, å våge å «se på nytt» og å være villige til å lytte, lære, bringe inn nye perspektiver og gi hverandre ærlige tilbakemeldinger. Først da kan vi snakke om toleranse og sann respekt for alle mennesker – religiøse som sekulære, liberale som konservative.

Gå til innlegget

En bedre historie

Publisert nesten 5 år siden

Vi må lede kommende generasjoner tilbake til Skriften.

Når kirkens lære har blitt redusert til kirkepolitikk, er det på tide å lede kommende generasjoner tilbake til Skriften alene og fortelle en bedre 
historie.

Man kan finne flere grunner til å innføre 
kjønnsnøytralt ekte­skap som en del av kirkens lære, men ingen av dem har sitt grunnlag i Skriften alene. Kanskje var det derfor tidligere leder for Åpen folkekirke, Sturla Stålsett, i et innlegg på Verdi­debatt i fjor redegjorde for hvordan Den hellige ånd nå leder oss i denne saken: «Det handler om å være åpen for at ‘Ånden taler til menigheten’ på stadig nye måter og fra nye hold, gjennom levd liv og ny kunnskap i troens lys.» Nesten to tusen år etter sitt komme leder altså Ånden oss i dag nærmest i en «ny-gnostisk» retning, gjennom erfaringen og ny kunnskap. Skriften alene er ikke lenger tilstrekkelig.

Kirkepolitikk anno 2017 til tross, det skal langt mer til for å sette Skriften ut av kraft. Kanskje var det derfor Jørgen Foss, Oslo-delegat og medlem i Åpen folkekirke, uttalte følgende: «Et vedtak på Kirkemøtet står ikke like fast som Bibelen.» Nå la Foss til at derfor må man engasjere seg for den såkalte «mang­foldige ­kirken» frem mot kirkevalget i 2019, men det spørs om Foss nettopp der talte profetisk — selv om nok det ikke var hensikten.

Hjerter i brann

For Guds ord er ikke bundet. Det visste ­Paulus, det visste Luther, og det visste også Hans Nielsen Hauge. Og er det noen som for alvor lyktes med å bringe reformasjonens sjel også til våre kyster, må det ha vært Hauge. Det måtte en bondetamp fra Østfold til for å vekke til live en kirke som i stor grad bare var bærer av Luthers navn, men ikke av hans ånd. Slik Luthers pamfletter «satte ild i tørt gress» på kontinentet, spredte Hauges bøker og hans forkynnelse seg rundt i de tusen hjem og satte hjerter i brann for evangeliet.

Som så mange andre evangeliske vekkelser i historien, bar vekkelsen rundt Hauge preg av at mennesker fikk et for­nyet ­engasjement for Guds Ord. Faktisk var haugianerne så ­dedikerte til sine bibelstudier at utenforstående ofte bare kalte dem for «læsere». De tok også aktivt lederskap i samfunnet og bidro med ydmyke tjenersinn og integritet til en dyp forandring i «folkesjelen» i både bygd og by. Landet vårt ble dessuten løftet ut av fattigdom og vanskelige kår. Som følge av vekkelsen ble det ­senere stiftet ­flere misjons­selskap, og Norge ble ­etter ­sigende det ­landet i verden som sendte ut flest ­misjonærer, sammenlignet med folketallet. Guds Ord ga ikke bare «visdom til frelse», men utrustet dem også «til all god gjerning» (sml. 2 
Tim 3,15–17).

Reaksjonær vs. aksjonær


I etterkant av Kirkemøtets nye ­vigselsliturgi ser vi derimot at dagens misjonsfolk og konservative kristne nå fyller kristen­mediene med kritikk. Opp­levelsen av en stadig utvanning av evangeliske grunnsannheter og tendensiøs sosialkonstruktivistisk teologi fører naturligvis til at konservative reagerer. Spørsmålet er likevel om disse miljøene av folk flest ikke vil bli oppfattet som annet enn reaksjonære, og om slike motreaksjoner vil lykkes med å vinne hjertene til den oppvoksende generasjon.

Det er nettopp i tider med store ideologiske omveltninger at Jesu disipler trenger å gjenvinne sin sanne identitet som verdens lys og jordens salt. Her trengs det visdom, og ikke minst å dykke dypere ned i historiene til apostlene, reformatorene og haugi­a­nerne. Når disse bevegelsene lyktes med å vinne folkets hjerter og disippelgjorde tusenvis av mennesker, var det ikke fordi de var reaksjonære motbevegleser — men aksjonære menn og kvinner som vevde sine liv inn i historien om Guds frelse og «spredte Kristi velduft på hvert et sted».

Historiefortellingens kraft

Om det er noe som ikke appellerer til dagens unge og lovende disipler, så er det tanken på bare å «konservere det bestående», og å holde oppe det «tradisjo­nelle ekteskapet» for tradisjonens skyld. Uten en helhetlig fortelling og visjon om hele Guds råd til frelse, ender det hele gjerne kun opp med «kirkepolitikk» på lavkirkelig nivå.

Er det noe evangeliske ­kristne har å lære fra suksessen til den stadig vinnende LHBTQ-­bevegelsen, så er det dens ­visjonære fortelling om frihet. Det er nemlig ikke «tidsånden alene» som har gjort at «regnbuefortellingen» har nådd inn til menneskers hjerter. Som Glynn ­Harrison, psykiater og forfatter av boken A better story: God, sex and human flourishing, skriver: «The architects of the sexual ­revolution won over the popular imagination because they knew the power of story. They drew together radical new ideologies, often complex and hard to grasp, and melded them into the simpler structure of narrative.»

En svekket fortelling

Det er derfor sterkt ironisk at samtidig 
som LHBTQ-bevegelsen har styrket sin fortelling, har evangelisk kristendom svekket sin. Selvfølgelig er ikke dette ­bevisst. Men for mange av dagens 
mennesker spørs det om ikke evangelisk kristen tro først og fremst blir forbundet med å ha de riktige teologiske og 
politiske meningene, basert på 
rigide prinsipper man har hentet 
ut fra en «religiøs lovbok» flere 
årtusener fjernt fra vår tid.

Kjære brødre og søstre i Jesus Kristus: La oss nå derfor legge av oss alt som tynger, rette blikket oppover, og for Guds skyld ikke miste verken vår identitet eller historie. Det finnes nemlig ­ingen bedre historie enn den som ­allerede er fortalt!

Det er nettopp denne ­skriften alene – Guds eget ord – som menn og kvinner gjennom ­århundrene bokstavelig talt har lagt ned sine egne liv i, for å ­skrive ned, overlevere og oversette til kommende generasjoner. Det er disse skriftene som er «The greatest story ever told». Det er i denne fortellingen vi ­møter den ene sanne Gud – Han som var og som er og som kommer – og det er denne historien alene som kan gi oss visdom til frelse og utruste oss til all god gjerning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.02.2017

Gå til innlegget

Er Ånden delt?

Publisert over 6 år siden

Er også «Åndens ledelse» et område vi må innfinne oss med to ulike syn på saken?

Både Geir Magnus Nyborg og Sturla Stålsett berører «Åndens ledelse» i sine siste innlegg. Men der Nyborg trekker frem at «Skriften, ledet av Ånden, taler inn i vår tid og våre liv», mener Stålsett at«Ånden taler til menigheten på stadig nye måter og fra nye hold, gjennom levd liv og ny kunnskap i troens lys». Finnes det altså en «ny kunnskap» de som ønsker å være «ledet av Ånden og Skriften» har gått glipp av?

 

I både såkalte liberale og konservative fløyer ser synet på likekjønnet vigsel ut til å bli det definerende «valgløftet» foran høstens kirkevalg. Mens «valgkampen» pågår og problemstillingen diskuteres i det vide og brede både innenfor og utenfor kirkens vegger, leder både Nyborg og Stålsett oss til et timelig spørsmål: Gir vi kirkens Herre taletid i debatten?

 

Omskjærelsen. Det tok ikke mange årene før én problemstilling ble særlig påtrengende for den nyetablerte kristne kirke: Hadde Åndens utgytelse erstattet omskjærelsens krav, eller var det fortsatt nødvendig å følge Moseloven for å bli akseptert av Gud? Ifølge NTs egne beretninger skapte spørsmålet visstnok heftige diskusjoner og partidannelser i kirken. Enklere ble det ikke av at Jesus ikke hadde sagt noe eksplisitt om saken. Hvorfor gjorde han ikke det? Hvordan kunne han glemme å uttale seg om noe så sentralt? Saken skapte dermed et skille mellom en «konservativ» og en«liberal» fløy slik at apostlene selv måtte ta affære, og innkalle til et ekstraordinært møte.

 

Åndens ledelse. Ikke uventet forteller Lukas at det under møtet var et «hardt ordskifte», og i møte med polemikken kunne apostlene valgt et av tre alternativer: Stemme over det, innfinne seg med å ha to syn på saken, eller beholde det tradisjonelle jødiske syn. I stedet valgte apostlene et fjerde: Hva sier Den hellige ånd?

 

I lys av erfaringene med Den hellige ånds ledelse siden pinsedag, dypere innsikt i profetenes tale om en ny pakt, og faktumet at uomskårne ikke-jøder også hadde fått Åndens gave (Apg 10), stolte de på Åndens definitive ledelse mens debatten raste. Dette gjorde at de med stor frimodighet kunne skrive «Den hellige ånd og vi har besluttet...» (Apg 15,28) når de så utformet sitt offisielle syn.

 

Kunne kirkens ledere gjort det samme i dag? Tror vi at Den hellige ånd kan lede oss på samme måte nå, som da? Med andre ord, tror vi på mer enn Den hellige ånds eksistens og «livgivende kraft»? Eller har overfrimodige pinsekarismatikere skremt oss fra å søke Åndens ledelse i teologiske enkeltspørsmål? 

 

Begynnelsen til visdom. Omskjærelsesdebatten krevde visdom. Apostlene kjente godt til ordspråket som het at «gudsfrykt var begynnelsen til visdom» (Ord 1,7). Gudsfrykt - en æresfrykt og ydmykhet innfor Gud - ga dem visdom til å søke Åndens ledelse mens ordskiftet sto på som verst.

 

Debatten rundt likekjønnet vigsel krever visdom. Mye visdom. Men tilnærmer vi oss spørsmålet med samme ydmykhet og gudfryktighet som apostlene?

 

Kjærlighet. Maria Saxegaard påpekte i Aftenposten 13. august at vi må ta Jesus på alvor når han sa «Du skal elske din neste som deg selv», og Saxegaard har rett – nestekjærlighetsbudet er utvilsomt noe av det mest sentrale Jesus underviste.Men det han sa rett før er like sentralt:«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand» (Matt 22,37). Engasjerer vi oss like mye for dette siste som det første?

 

«Gud er kjærlighet» skrev apostelen Johannes, med oppfordring til å elske hverandre slik Gud har elsket oss (1. Joh 4,8). Men kan det hende at vi med våre (post)moderne øyne ofte leser det mer som «kjærlighet er Gud»? Tilber vi «kjærligheten» istedenfor Gud, som er kjærlighet?

 

Den som har ører. Det hadde vært meget praktisk om Guds sønn fortsatt vandret rundt som et vanlig menneske og vi kunne intervjuet han på direkten. Men dersom vi – for tankeeksperimentets skyld ­– kunne bedt han om å omsider ytre seg i spørsmålet om likekjønnet vigsel ville han muligens påpekt at han allerede har gitt oss svaret vi trenger: «Den som har ører, hør hva Ånden sier til menigheten» (Åp 2,7).


Finn Olav Felipe Jøssang
Bibelinspirator og redaktør (ungdom)
Bibelleseringen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere