Ervin Kohn

Alder: 66
  RSS

Om Ervin

forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

2.Nestleder i Antirasistisk Senter

Følgere

Fornektelse av antisemittismen

Publisert over 9 år siden

Det norske samfunn har hatt en berøringsangst for begrepet antisemittisme.

Norge er ikke det mest antisemittiske landet i Europa, slik noen har hevdet. For første gang har vi gjennom HL-senterets befolkningsundersøkelse fått fakta og kan gå bort fra synsing basert på enkeltepisoder.

Undersøkelsen dokumenterer at det norske samfunn faktisk har et antisemittismeproblem. Dette er blitt avdekket i de fleste andre europeiske land for lenge siden. Det er derfor ikke noe sjokk at vi også i Norge har litt vondt i holdningene. 

Nå er det viktig å ta debatten, gjøre gode analyser og treffe tiltak. Det er samtidig viktig ikke å overdrive og dramatisere. Virkeligheten er ille nok. Den ble dokumentert også i en egen undersøkelse Det mosaiske trossamfunn (DMT) presenterte sist uke: 22 ungdommer ble intervjuet og det ble gjort en medlemsundersøkelse.

Både og. Jeg vil heller være jøde i Norge enn i Spania og Ungarn. Jeg vil heller være jøde i Norge enn muslim i Norge. Jeg vil også heller være muslim i Norge enn i mange andre land.

Det er lett for mange å tenke enten eller.  Jeg vil her slå et slag for både og. Da slipper man å velge bort noe, og det blir lettere å bevege seg framover. Eksempel: Jeg støtter både palestinernes aspirasjoner om en egen stat og Israels rett til å leve i trygghet. Jeg mener at Norge er et godt land for jøder – samtidig som jeg mener at vi har et problem med antisemittisme.

Det er ikke noe nytt at mennesker er slemme mot hverandre. Det bør heller ikke overaske at barn er slemme mot hverandre – når de får lov til det. Hvem kan hindre at folk er slemme mot hverandre? Jo, du. Når en som er slem ikke får aksept fra omgivelsene, eller får motbør, da tror jeg den «slemme» slutter.

Sjokkerende. Det var sjokkerende å høre om lærere/rektorer i DMT-undersøkelsen som var likegyldige til antisemittisk hets i skolen. Det var deprimerende å høre om rektoren som mente at eleven burde tåle å bli kalt «jævla jøde» fordi det ikke var verre enn å bli kalt «jævla vestlending». Man må forutsette at rektoren vet at rammene for vestlendinger og jøder historisk sett har vært ulike. Det er ikke historiekunnskapen det skorter på, men empati.

Undersøkelsen til DMT viser også at det er lærere og skoler som har sunne reflekser og får stoppet uhumskhetene. Jeg velger å tro at det store flertall av lærerne er av dette slaget, med sunne reflekser. Men jeg vet ikke. Derfor er det å håpe at man fortsetter kartleggingen av antisemittiske holdninger blant lærerne, blant rektorene, blant journalister, blant muslimer, blant ulike kristne menigheter, hos HEF, blant NGO-er og politiske organisasjoner. De som ikke har spurt, vet ikke, de kan bare føle og synse.

Hva er antisemittisme? Det norske samfunn har hatt en berøringsangst for begrepet antisemittisme. Man har gjemt det under rasisme og hatkriminalitet.

Fornektelse er det riktige ordet. Journalist og tidligere leder i RU, Mimir Kristjansson, skriver under overskriften «Jeg tok feil» i Klassekampen 22.03. at mange på venstresiden klart har undervurdert antisemittismen i Norge. «Vi anså det som så outrert at vi nektet å tro på at det fortsatt kunne forekomme.  …..Altfor lenge trodde jeg jødehat var noe som hørte 40-tallet til. Dessverre tok jeg feil.» 

Vi begynner å erkjenne at antisemittisme ikke er som annen rasisme. Ett av de spesielle karakteristika ved antisemittismen er at den ikke forutsetter jødisk tilstedeværelse. Vi hadde antisemittisme i Norge før det bodde jøder i landet. Vi har antisemittisme i skoler uten jødiske elever. Antisemittismen er uavhengig av integrering/assimilasjon og også koblet opp mot forestillinger om politisk og økonomisk makt. Ingen av disse faktorene finner man i annen rasisme i Europa. 

Gjenkjenne. Erkjennelsen er viktig fordi den hjelper oss å gjenkjenne og bekjempe. Antisemittismen verken begynte eller sluttet med Holocaust. Derfor må det forskes og undervises i antisemittisme adskilt fra undervisningen om 2. verdenskrig.

Kunnskap om antisemittisme og kunnskap om jødedom, jødisk tradisjon og filosofi er en forutsetning for å arbeide med holdningene. Kunnskap og holdningsarbeid er vaksinen som er nødvendig for å kunne motstå det viruset antisemittismen representerer, et virus som igjen har vist sin overlevelsesevne.

Selv om det er jødene som dør, er det ikke-jøder som lider av sykdommen. Jødene er som kanarifuglene man brukte i kullgruvene. De var de første som ble offer for gassen. Når kanarifuglene døde, var det på tide å komme seg ut.

Det er ingen tvil om at jødene har en egen sensitivitet overfor viruset. Storsamfunnet kan bruke denne i sin læreprosess. Jeg vil anbefale boken Jødehat (Eriksen, Harket og Lorenz, 2005) som pensumlitteratur på alle lærerutdanningene. 

Grenser. Læreprosessen bør også innbefatte noen grensedragninger: Hva er antisemittisk og hva er det ikke? Vi må lære hvor grensene går innen humor, lovgivning, politikk. Boken om jødisk humor er mye tykkere enn boken om jødiske idrettsutøvere. Norske ikke-jødiske komikere skal selvsagt få lov til å fortelle jødevitser. Det er ikke så vanskelig å trekke noen grenser slik at man unngår minefeltene. (Gasskammerhumor er ikke morsomt, fleip med stereotypier er i grenseland og kan være morsomt. Alt annet som karakteriserer jøder; klær, væremåte, handlinger og holdninger er helt OK.)

Prygelknabe. Og så kommer vi til Israel-debatten. Hvor mange ganger har man ikke hørt: «Det må være lov å kritisere Israel uten å bli beskyldt for å være antisemitt.» Uttalelsen kan komme i debatter om jødehat der Israel ikke er nevnt. 

Det er ingen som mener at man ikke kan kritisere Israel. Det er ingen som mener at all Israel-kritikk er antisemittisme. Derimot er ikke all Israel-kritikk fri for antisemittisme. Men hvor går grensene? EU har laget en «working definition of antisemitism» – en A4-side som kan være et greit utgangspunkt. 

Noen hevder at israelsk politikk fremmer antisemittisme. Kan det være omvendt? At det er antisemittiske holdninger som gjør Israel til nasjonenes prygelknabe?

Vi må være på vakt mot både forklaringer og bortforklaringer. Uansett hva Israel måtte gjøre så kan det ikke rettferdiggjøre antisemittiske holdninger og handlinger i Norge. 

Forskrekker. Ser man på resultatene av HL-senterets befolkningsundersøkelse er noe som forventet og noe overrasker. Ett svar forskrekker: 38 prosent av de spurte mener at Israel behandler palestinerne på samme måte som nazistene behandlet jødene under 2. verdenskrig.

Hvor svikter det? Er det historieundervisningen og manglende kjennskap om det industrielle massemordet på 6 millioner jødiske europeere?

Eller er det rapporteringen fra Midtøsten? Er det helt ukjent at forventet levealder for palestinske kvinner har økt med over 20 år under israelsk okkupasjon? Gjaldt dette også for jødiske kvinner under nazismen? Den palestinske befolkningen i Gaza ble firedoblet under den israelske okkupasjonen mellom 1967 og 2005. Gjaldt det også for jøder under nazismen?

Vi kan med rette kritisere den israelske okkupasjonen og den smerten uskyldige palestinere er påført i Israels kamp mot terror. Men hva sier det om den massive Israel-dekningen i media når så store deler av befolkningen ikke skiller mellom befolkningseksplosjon og utryddelse?

INNLEGGET BLE FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND MANDAG 11. JUNI 2012

Gå til innlegget

Domkirkeplassen

Publisert over 9 år siden

Et minnesmerke i nærheten av Domkirken er uproblematisk. Mens et minnesmerke ved Domkirken vil være naturlig vil et tilsvarende minnesmerke i Slottsparken være en søkt plassering.

De jødiske nordmennene, som alle andre nordmenn, kjente på smerten og sorgen etter terroren 22.7.2011. I tillegg til vår egen minnemarkering i synagogen der både kirkeledere fra både DnK og OKB deltok i tillegg til to statsråder, deltok vi i minnekonserten i Oslo Domkirke, den katolske domkirke, rosetoget og den offisielle minnemarkeringen i Oslo Spektrum.

Etter det første sørgeåret er det naturlig å diskutere oppføring av minnesmerker. I tillegg til et minnesmerke på Utøya er det to plasser som er naturlige for et minnesmerke i Oslo. Nemlig; Regjeringskvartalet og ved Oslo Domkirke. R-kvartalet fordi det var der bomben gikk av og drepte og skadet mennesker. Oslo Domkirke fordi det var dit vi valfartet og laget et blomsterhav.

Man kan si meget om det sekulære norske folk som holder seg med en statsreligion. Man kan diskutere kristen formålsparagraf, religionsundervisning i skolen eller behovet for å skille kirke og stat. Da det virkelig smalt søkte folk instinktivt til Oslo Domkirke til den første søndagens høymesse. Helt spontant og naturlig begynte folk å legge blomster på plassen foran. Begge disse hendelser var spontane menneskelige reaksjoner. Ikke planlagt av hverken kirken, kommunale eller statlige myndigheter.

Når Domkirken og plassen utenfor fikk en slik sentral, spontan og naturlig plass i det tidlige sorgarbeidet er det ikke unaturlig om et minnesmerke blir lagt der.

Det er blitt sagt at man bør velge en mer nøytral plass for et minnesmerke siden området nær Domkirken kan virke ekskluderende. Jeg forstår tanken, men er uenig i konklusjonen. Jeg vil ikke føle det ekskluderende med et minnesmerke nær Domkirken. Jeg ser det som helt naturlig og helt uproblematisk for meg som jødisk nordmann.

Gå til innlegget

Folkemordet på de norske jødene

Publisert over 9 år siden

Jeg setter pris på Syversens engasjement. Statsminister Bondevik holdt imidlertid en tale den 30. april 1998 der han sa at regjeringen ville ta utgangspunkt i holdningen til mindretallet i Skarpnesutvalget i restitusjonssaken.

Her kan du lese Bondeviks tale fra april 1998

I klartekst betydde det både et moralsk og økonomisk oppgjør. Jeg føler ikke behov for ytterligere unnskyldninger fra regjeringen.

Les også Hans Olav Syversens innlegg om Det Norske Holocaust

Det jeg derimot føler behov for er mer forskning på den jødiske delen av Norges krigshistorie. Folkemordet på de norske jødene er ikke en integrert del av den norske krigshistorien. Litt forenklet har det norske narrativet vært: "Det var fælt det som skjedde med jødene, men jødene er et fremmedelement og det var tyskerne som gjorde det." Få nordmenn så på jødene som "sine" jøder. Dette visste tyskerne. Derfor overlot tyskerne til norsk politi og lensmannsetat og norske drosjesjåfører å fange jødene. Det våget de ikke med lærerne. Det var Gestapo som arresterte dem.

Et annet eksempel på at jødiske nordmenn ikke ble betraktet som andre nordmenn er oppdraget de hvite bussene fikk om å hente nordmenn i tyske konsentrasjonsleire. De jødiske nordmennene fikk ikke bli med de hvite bussene, men ble etterlatt etter befrielen og måtte ta seg hjem til Norge på egenhånd.

Det jødiske samfunn i Norge i dag har full oppmerksomhet på dagen i dag og morgendagen. Mot alle ods og tross et lite antall jøder (700) har vi et rikt jødisk liv. Vi tilbyr tjenester fra vugge til grav. Gudstjenesten hver lørdag er full av liv med en skokk unger som føler synagogen som sitt annet hjem. Oppi et meget høyt aktivitetsnivå er vi bekymret for ny fremvekst av antisemittisme og flere av våre medlemmer føler seg utrygge. Vi bruker 10 % av budsjettet vårt årlig på sikkerhet ved våre tre bygninger; synagogen, samfunnshuset og aldersboligen. 

Gå til innlegget

Vi har ytringsplikt

Publisert nesten 10 år siden

Etter 22.7. debatteres alt oftere ytringsfrihetens grenser. Hva om vi heller kaller det ytringsrett? Da er det lettere å tenke at der det er en rett er det også en plikt.

Min tale ved minnemarkeringen på Helsfyr – 18.12.2011

Min mamma, Blanca z”l, var 24 år da hun ble transportert til Auschwitz fra den lille byen Sziget i Transilvania. Ved den første seleksjonen skilte dr. Mengele henne fra søsteren og hennes lille barn. Blanca var ung, pen og sterk og skulle arbeide, hun skulle leve. Blancas søster og niese ble begge drept den dagen. Jeg er vokst opp med slike fortellinger. Vi er mange i min generasjon som er vokst opp med foreldre som hadde sår som ikke grodde, arr som ikke var pene eller tatoveringer på armen som ikke var telefonnummer. Men vi er ikke mange nok. Min  far var den eneste overlevende av 12 søsken. Jeg skulle ha hatt over hundre fettere og kusiner. Dette er dessverre ikke unikt for meg. I vår menighet ble hele familier utryddet. 

LES OGSÅ ERLING RIMEHAUG: VÅRT FOLKEMORD

Slik innledet jeg talen min her for ett år siden. Hvorfor gjenta noe som er sagt før er et naturlig spørsmål. Vår forpliktelse er ikke å glemme. Den eneste medisin mot det er repetisjon. Og det kommer stadig nye generasjoner. Det holder ikke å fortelle ting en gang. Det må stadig gjentas. 

Minnes folkemordet. Vi er her for å minnes folkemordet på de norske jødene. I alt ble 765 mennesker fra den jødiske minoriteten i Norge drept. Av i alt 2100 jøder i landet bodde de fleste i hhv Oslo og Trondheim. Mange bodde imidlertid spredt utover hele landet. Det bodde jøder i 62 kommuner, fra Finnmark i nord til Agderfylkene i sør. Jødene ble jaktet på, tatt til fange, internert i fangeleire eller fengsler og deportert. Jeg unngår bevisst ordet arrestert. For det gir et skinn av legitimitet. Noe politi har myndighet til. Man arresterer kriminelle. Jødene hadde ikke gjort noe galt, hadde ikke brutt noen lover. De ble rett og slett fanget. Ingen tyskere deltok i jakten. Det norske statspolitiet sto for hele aksjonen. Den hadde hjelp av lokale politifolk og lensmenn.

Anleggsarbeider Phillip Phillipson ble tatt til fange av norsk politi i Berlevåg 26. oktober 1942. Isac Meyer Goldmann ble tatt til fange av norsk politi i Hammerfest den 26. oktober 1942. Moses Shapiro ble tatt til fange i Mosjøen. Samson og Ruth Jaffe på Gjøvik hadde tre barn, Mendel, Robert og Arnold. Alle fem ble tatt til fange i sine senger klokka sju om morgenen og deportert til Auschwitz hvor de ble drept. Familien Lahn bodde i Storgata 16 i Sandefjord. Faren Abel ble, sammen med sine to sønner Herman og Oscar, tatt til fange av norsk politi den 26. oktober 1942. Moritz Jaffe fra Halden ble tatt til fange av norsk politi 02.11.1942. Abraham S. Bernstein i Fredrikstad ble tatt til fange av Statspolitiet 26. oktober 1942.  15 år gammel ble Beer Komnick fra Tofte fanget av norsk politi og sendt videre til Auschwitz med skipet Donau den 26.11.1942. 

Elie Wiesel har sagt at å glemme de døde vil være beslektet med å drepe dem en gang til.

Vi glemmer dem ikke. Vi er her i dag for nettopp det, å minnes. Vi minnes dem som enkeltindivider, som familiemedlemmer og som viktige medlemmer av vårt fellesskap, vår menighet. Vi minnes ikke for å kose med det vonde. Vi minnes ikke for dyrke offerrollen. Vi minnes fordi vi er forpliktet som vitner. Vi har fortsatt vitner blant oss som opplevde grusomhetene på kroppen. Vi er en generasjon annenhåndsvitner. Vi er forpliktet til å fortelle sannheten til våre barn. Dette er vår historie. Hvem skal fortelle den om ikke vi gjør det? Er det viktig å kjenne sin historie? Ja, den som ikke kjenner sin historie er dømt til å gjenta den. Når vi i dag har lærere i norsk skole som blogger om at Shoa kanskje er overdrevet føles forpliktelsen sterkere.

22. juli-markering. Dette året har vi fått en ny dato å markere, nemlig 22.7. Det største massemord i Norge siden annen verdenskrig. Vår rabbiner laget en spesiell bønn til vår minnestund i synagogen den 3. august. Styret i DMT har besluttet å markere dette massemordet hvert år fremover. Ved denne minnestunden minnet jeg om at det jødiske samfunn har spesielle forutsetninger for empati med terroristens ofre. At vi fortsatt har medlemmer i vår midte som husker hvordan nære familiemedlemmer ble revet vekk fra dem, sendt bort for aldri å komme tilbake. Vi har medlemmer som husker våre egne norske lensmenn som var iherdig i tjenesten med å ta til fange jøder i 1942. Folkemordet på de norske jødene er ennå ikke en fullstendig integrert del av det norske narrativ om den annen verdenskrig. Det har vært en separat del, på siden av den norske historien om krigen. Men den blir stadig mer integrert. Stadig flere begynner å interessere seg for selvransakelse og å ta et oppgjør med nordmenns delaktighet og ansvar. 

Norsk, hvit terrorist.  De første timene etter terrordådene i Oslo og på Utøya var mange overbevist om at terroren kom fra muslimsk hold. Vi så eksempler på gruppetenkning. Den samme gruppetenkning ble vanskelig og helt fraværende straks vi fikk vite at terroristen var norsk, hvit og selverklært kristen. Han ble straks et individ. Ingen fant på å be noen av våre prester å ta avstand fra hans udåd. I tillegg er terroristen gitt mange karakteristikker får å demonisere ham og skape distanse til oss andre. For bare få uker siden er han i tillegg gitt en diagnose. Men han er født og oppvokst i vårt samfunn. Han har våre referanserammer. Vi tror ikke  at noen er født ond, og derfor må vi stille spørsmålet  ”hva kunne vi ha gjort annerledes?”. Mitt svar er enkelt; å se hverandre, å se enkeltmennesket og bry oss. Å bry oss om hverandre. Integreringsdebatten må bli mye bredere. Det er mange som ikke er ordentlig integrert i vårt samfunn. Behring Breivik var nok en slik. La oss være mer nysgjerrige på hverandre, og mindre likegyldige. La oss stille hverandre flere spørsmål og ikke være oss selv nok.

Bygge videre. Hvordan kan vi best hedre våre dreptes minne? Hvilken forpliktelse har vi, både i vårt jødiske samfunn og det store samfunn?

Vi hedrer både de dreptes minne best, og de som kom tilbake til Norge etter krigen og tok fatt på den ufattelige oppgaven å starte gjenoppbyggingen av det jødiske samfunn i Norge, ved å fortsette byggearbeidet. Jeg er overbevist om at våre drepte ville vært stolt og glad for å se det liv vi har i det jødiske samfunn, som fortsatt går under sitt gamle navn Det Mosaiske Trossamfund, men med tilleggene Jødisk Bo og Seniorsenter, Jødisk Museum i Oslo og HL-Senteret, samt to store grupper av jøder i Bergen og Stavanger som vi hjelper i gang med å organisere seg og skape jødiske fellesskap i sine byer. I synagogen har vi kanskje en lavere gjennomsnittsalder enn i noen synagoge i Europa. Alle barna som kommer gir våre gudstjenester liv, håp og glede. Vi har et jødisk samfunn fri for fanatisme, ekstremisme og fundamentalisme. Tvert imot har vi et samfunn med masse sosial kapital, mangfold, liberalisme og egalitet.

For både vårt lille samfunn og det store samfunn gjelder mye av det samme. Vi tror ikke det finnes et messiansk idealsamfunn som vi skal kreere. Vi må kontinuerlig jobbe for å forme det beste samfunn vi kan skape til enhver tid. 

Ytringsplikt. Debatten i storsamfunnet dreier seg ofte om ytringsfrihet. Etter 22.7. debatteres alt oftere ytringsfrihetens grenser. Hva om vi heller kaller det ytringsrett? Da er det lettere å tenke at der det er en rett er det også en plikt. Der vi har ytringsrett har vi også ytringsplikt. Den største trusselen mot vårt liberale demokrati kommer ikke fra dem som benytter sin ytringsrett, men fra alle dem som ikke føler noen ytringsplikt. Alle dem som står på sidelinjen og ser på, eller ser bort. Alle dem som er likegyldige. 

Hør hva nobelprisvinner Elie Wiesel sier om likegyldighet.

"Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.

Det motsatte av glede er ikke sinne, men likegyldighet.

Det motsatte av visdom er ikke uvitenhet, men likegyldighet "

Likegyldighet er farlig. Likegyldighet lammer handlingen. Men likegyldighet er fristende, krever lite energi. Det er en mental latskap vi ikke kan ta oss råd til. "

Vi vil derfor med fornyet kraft fortsatt delta i samfunnsdebatten framover. Vi vil stå opp når vi ser urettferdighet. Vi vil kjempe mot intoleranse, rasisme og antisemittisme. Vi vil slå ned på gruppetenkning. Vi vil rope varsko mot demonisering. Vi vil snakke høyt og tydelig mot konspirasjonsteorier. Vi vil kjempe mot marginalisering av individer og grupper. Vi vil argumentere for inkludering, integrering og mangfold. 

Vår lange jødiske tradisjon og kulturarv har gitt oss en bagasje av humanisme, etikk og moral, vissheten om forskjellen mellom rett og galt og sosial samvittighet. Vi skal ikke være redde for å bringe moralske argumenter inn i debattene. 

Selv om vi er en liten og sårbar minoritet har vi kraft og bagasje til å gjøre en forskjell.

Channuka sameach – God channuka

Gå til innlegget

Dagbladet gir Israel nazi-stempel

Publisert nesten 10 år siden

Det er vanskelig å forstå Dagbladets tegner Finn Graffs agenda på annen måte enn at han ønsker å klistre nazistempelet på Israel.

Den 18. oktober var en stor dag for Israel som har levd med traumet av Gilad Shalits kidnapping i over fem år. Det var en stor dag for palestinerne som kan ønske hundrevis av fanger velkommen hjem.

Gleden i Israel over å ha reddet Shalits liv er blandet med smerten over å løslate så mange med blod på hendene. Mange som soner livstidsdommer for å ha deltatt i massakrering av barn i busser og pizzarestauranter. Det er ikke vanskelig for oss i Norge å kjenne på den smerten som foreldrene til de drepte barna må føle. Flere kommentatorer har pekt på det historiske i at Israel og Hamas har kommet frem til en avtale. Det finnes alternativer til våpenbruk. Parter i konflikten kan snakke sammen dersom viljen er sterk nok.

På denne dagen, på side tre i Dagbladet, er det en illustrasjon av Finn Graff til en artikkel av Jan Erik Smilden under overskriften «Århundrets fangebytte». 

Finn Graff laget en karikatur som viser palestinske fanger som går fra en fangeleir til en annen. Nå kan man mene hva man vil om det er en god illustrasjon eller en god beskrivelse av virkeligheten. Noen kaller Gaza en fangeleir. Det er politikk. Heller ikke alle fangene skal til Gaza. Mange skal til Vestbredden og noen til Jordan og Tyrkia. Det er imidlertid lov å fokusere på det man vil. Det er lov for alle i et liberalt demokrati, også for journalister og kunstnere, å fremføre de argumenter og synspunkter man ønsker. Selv om det kan være vanskelig å se grensene når man er innenfor, så er det lettere å se når man har tråkket over. Finn Graff har tråkket over, igjen.

Buchenwald. Sentralt i Graffs karikatur er det skrevet på tysk med liten skrift, veldig liten skrift: «Jeden das seine.» Det er den samme teksten som stod på porten til en av nazistenes KZ-leire, Buchenwald. Fritt oversatt betyr det «enhver får som fortjent, eller til den enkelte hva den enkelte tilkommer». 

Dette er usmakelig og historieløst. Det er et klart overtramp. Det er demonisering. Det er heller ikke første gang Graff tråkker over på denne måten. I 2006 hadde han en karikatur av statsminister Ehud Olmert som nazikommandant som forlystet seg med å skyte på blink på fanger i en fangeleir. Også den karikaturen inneholdt teksten «Jeden das seine». I 1982 hadde Graff en karikatur av statsminister Begin i naziuniform.

Det er vanskelig å forstå Graffs agenda på annen måte enn at han ønsker å klistre nazistempelet på Israel. Det er forsøk på en sammenligning som er smakløs, tatt ut av alle proporsjoner og historisk revisjonisme.

Oppgitt. Ovenstående er et innlegg som ble publisert i Vårt Land 20. oktober. Nå ser jeg Dagbladets sjefredaktør Lars Helles kommentarer i Vårt Lands nettutgave. De er til å bli bli helt oppgitt over.

Helle sier: «Er de på banen nå igjen? I et åpent og demokratisk samfunn forlanger jeg respekt for Dagbladets rett til å trykke slike tegninger. Finn Graffs tegninger er krasse og spissformulerte. Det har vi ingenting imot. Han har en provoserende strek som forteller med et tydelig språk. Vi må få lov til å publisere slike tegninger uten at vi skal bli stemplet.»

Nazistisk. Jeg har ikke indikert, sagt eller ment at Dagbladet ikke har rett til å trykke hva det vil. Det er først og fremst Graff/Dagbladet som stempler Israel som nazistisk. Uten den tyske teksten fra porten til konsentrasjonsleiren Buchenwald hadde Graffs karikatur vært provoserende, tydelig og propagandistisk. «Jedem das seine» bringer karikaturen over streken. Underlig at Helle ikke forstår dette.

Helle sier også: «Jeg så den ikke selv. Men denne tegningen er langt unna det jeg ville vurdere å stanse, sier sjefredaktør Lars Helle, som advarer mot at den politiske debatten i Norge etter 22. juli skal bli tannløs.»

Ikke uanstendig. Helles vurderingsevne må det da settes spørsmålstegn ved. Hvorfor bringer Helle inn 22.7.? Vi har nå alt annet enn en tannløs debatt. Det er ingen grunn til at debatten etter 22.7. skal være uanstendig. Det er all grunn til at debattene, reportasjene og kommentarene skal være empatiske. 

 Jeg har ikke kritisert Dagbladets rett til å publisere. Jeg har kritisert det Dagbladet faktisk har publisert. Jeg har kritisert innholdet. Det er faktisk det Helle etterlyser: Skarp debatt etter 22.7.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere