Ervin Kohn

Alder: 66
  RSS

Om Ervin

forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

2.Nestleder i Antirasistisk Senter

Følgere

Holocaust: Rettsvesenet har ikke beklaget

Publisert nesten 9 år siden

Før året er omme vil Det Mosaiske Trossamfund presentere nye nettsider der man kan registrere antisemittiske hendelser.

Året i år startet med at statsminister Jens Stoltenberg beklaget Norges deltagelse i det norske holocaust. På morgenen 26. november publiserte Dagsavisen politidirektør Humlegårds beklagelse for politiets delaktighet i deportasjonene. Også Bispemøtet i Den norske kirke har i høst erkjent unnfallenhet og svik overfor jødene før det var for sent i 1942.

Både Stortinget og Regjeringen har i ord og handling gjort sine erkjennelser: Stortinget gjorde sitt gjennom beslutningen om jødebo-oppgjøret i 1998. Nå er det bare én av statsmaktene igjen. Den tredje statsmakt, domstolene, har til gode å gjøre sine erkjennelser. 

Redaktør Per Anders Madsen i Aftenposten har sagt at Rød-saken er et nullpunkt i norsk rettshistorie. Øivind Kopperud ved HL-senteret skrev 26.11. i sin kronikk i Vårt Land at det var det norske samfunnet som frikjente Knut Rød og at Rød-saken derfor er «symptomet på en større sykdom».

Skamplett. Stadig flere ser på frifinnelsen av Knut Rød som en nasjonal skamplett. Politiinspektør Rød var ansvarlig for både planleggingen og gjennomføringen av pågripelsen av jødene i Norge. Den største katastrofen i moderne norsk historie. Rød ble etter krigen frikjent i Lagmannsretten for både frihetsberøvelse og bistand til fienden. Påtalemyndigheten anket. Høyesterett opphevet dommen og sendte saken til ny behandling i Lagmannsretten. Denne gangen lød tiltalen planlegging av pågripelsene og bistand til fienden. Igjen ble han frikjent. Denne gangen endelig. Dette var i mai 1948. Jødene ble veiet og funnet for lette.

I sin argumentasjon for at Rød skulle få tilbake sin stilling i politiet anførte byretten at han ikke på noen måte hadde opptrådt «unasjonalt». Når pågripelsene og deportasjon av jødiske nordmenn ikke ble betraktet som «unasjonale» handlinger, kan ikke det forstås på noen annen måte enn at jødene i frifinnelsesdommene ikke inkluderes i det nasjonale fellesskapet.

Norske domstoler har flere pletter på samvittigheten. I 2002 ble nynazisten Terje Sjølie frifunnet i Høyesterett for antisemittiske ytringer. For dette ble Høyesterett dømt av både FNs rasediskrimineringskommisjon og Europarådets tilsynsorgan.

Skudd. Den lille, jødiske befolkningen ble igjen funnet for lett da Arfan Bhatti i 2008 ble dømt for skytingen mot synagogen, men ikke for terror. Han ble dømt for skadeverk på bygning.

Mange trodde at antisemittismen i Norge døde med Holocaust. Vi har i år, gjennom flere undersøkelser, fått bekreftet at antisemittismen er høyst levende. Vi har fått bekreftet det vi lenge har ant og følt. Å motarbeide antisemittismen i vårt samfunn er ikke en primæroppgave for det jødiske samfunnet. Det er en primæroppgave for det norske samfunn. Vi vil bidra når vi blir bedt om det og så langt våre ressurser tillater det. Men ansvaret ligger hos vår lovgiver, departementene og domstolene.

Det Mosaiske Trossamfunds egen undersøkelse, Jødisk liv i Norge, viser blant annet at medlemmene ønsker at menigheten skal gjøre mer for å motarbeide antisemittisme. Derfor vil vi før året er omme presentere nye nettsider der man kan registrere antisemittiske hendelser. Vi har søkt Kunnskapsdepartementet om ressurser til å bidra i departementets arbeid for å motarbeide antisemittisme. Sist fredag politianmeldte vi for første gang antisemittiske ytringer fremkommet på Facebook. 

Domstoler. Mens vi venter på domstolenes beklagelse for å ha neglisjert det norske Shoah i rettsoppgjøret er vi spent på hvordan våre domstoler vil agere i dag og i morgen.

Vi arbeider mot antisemittismen i Norge med frimodighet. Vår frimodighet kommer av at vi erkjenner at våre myndigheter tar oppgaven på alvor. Vår frimodighet kommer av at vi ser at det norske folk har sunne reflekser i møte med antisemittismen. Vår frimodighet kommer av at vi ikke er alene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.1.2012

Gå til innlegget

Vi er allerede smittet av antisemittisme

Publisert nesten 9 år siden

Vi er allerede smittet, men kan fortsatt bekjempe sykdommen med riktig medisin og riktig dosering. Men det haster mer enn jeg trodde for bare et halvt år siden.

Tale på Akerhuskaia ved 70-års markeringen for deportasjonen av norske jøder 26. november 1942.

532 jøder, de fleste nordmenn, ble deportert herfra i dag for 70 år siden. I alt ble 772 norske jøder, de aller fleste jødiske nordmenn, sendt i døden. 34 menn kom tilbake fra dødsleirene. Det var bare menn som kom tilbake. Kvinnene og barna ble drept kort tid etter ankomst. En av dem som kom tilbake er fortsatt blant oss og er her i dag. Det er Samuel Steinmann. Jeg er glad for at han igjen har begynt å bruke det navnet han fikk ved sin brith mila, nemlig Samuel. Jeg har kjent ham i mange år, siden jeg var barn, men alltid under navnet Sammy. Samuel avslørte nemlig straks at han var jøde. Derfor begynte han tidlig å bruke navnet Sammy.

Vi er ved kjernen til hvordan katastrofen kunne skje. Hvordan kunne en hel verdensdel bli gjennomsyret av et slikt hat mot et folk? Eller var det kanskje ikke hat? Om det ikke var hat, hva var det da? Antisemittismen er en sykdom som siver inn i samfunnskroppen. Først ganske umerkelig for deretter å spre seg langsomt. Det er som en kreftsykdom, men en ikke-aggressiv type. Det er ikke-jøder som blir smittet av sykdommen og som blir syke av den. Hva er det som gir sykdommen næring, forer den? Det er en blanding av kunnskapsløshet og likegyldighet. Kunnskapsløshet om sykdommen og sykdommens patologi og historie, kunnskapsløshet om jøder, jødisk religion og tradisjon. Nobelprisvinner Eli Wiesel har sagt at det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Edmund Bruke har sagt at alt som skal til for at ondskapen skal seire er at gode mennesker ikke gjør noe.

Ikke kunnskap. Det var ikke utbredt kunnskap i Norge om jøder og jødisk tradisjon i tiårene før krigen. Man hadde ikke blitt vaksinert mot antisemittismen. Det var lett å tro på konspirasjonsteoriene, på propaganda, på påstander om jøder og jødisk adferd. Det var få jøder i landet. Det var få som hadde truffet noen jøder. Men kunnskap alene er ikke nok. Ikke når man har vondt i holdningene sine. Jeg er glad for at Sammy har skiftet tilbake til Samuel. Vi behøver det, vi behøver ham. Nå når vi har fått bekreftet at det fortsatt er liv i antisemittismetrollet må vi få det frem i solen slik at det sprekker. Samuel bidrar til dette. Han roper et varsku ved å synliggjøre sin jødiskhet og fortelle. Han sier; vil du høre min historie? Vil du lære av den. Vi må fortelle historien til stadig nye generasjoner. Det er del av vaksinen. Det var mange gode nordmenn som hjalp jøder under krigen. De var verken likegyldige eller hadde vondt i holdningene sine. Også i politiet fantes slike, men ikke mange nok.

Det norske politiet og lensmennene fanget de jødiske nordmennene som var bosatt i 62 kommuner, fra Agder til Finnmark. Anleggsarbeider Phillip Phillipson ble tatt til fange av norsk politi i Berlevåg 26. oktober 1942. Isac Meyer Goldmann ble tatt til fange av norsk politi i Hammerfest den 26. oktober 1942. Moses Shapiro ble tatt til fange i Mosjøen. Hvordan kan vi, det norske samfunn, best hedre de dreptes minne? Ved å sørge for god vaksine mot antisemittismen til hver generasjon. Store deler av det norske folk har flere ganger vist gode ryggmargsreflekser i møte med den klassiske antisemittismen i vår tid.

Linstad. Både i tilfellet David Irving, Johan Galtung og Trond Linstad ble det reagert mot Holocausfornektelse og formidling av de gamle konspirasjonsteoriene. Men det var også røster som reiste tvil. Hva med ytringsfriheten? Var det nødvendig å skrive om Galtung, han hadde jo skutt seg selv i både foten og hodet. I diskusjonen rundt Linstad er igjen ytringsfriheten kjørt frem. Dersom samfunnet skal beskytte seg mot sykdommen antisemittisme, må vi ha null-toleranse mot både klassisk og ny antisemittisme. Vi må ikke være i tvil, vi må gjenkjenne det umiddelbart og handle resolutt. Vi må ikke la sykdommen spre seg. Både Kongens og Ordførerens resolutte handling i medaljesaken tjener dem til ære og er eksempler til etterfølgelse.

Smittet. Vi er allerede smittet, men kan fortsatt bekjempe sykdommen med riktig medisin og riktig dosering. Men det haster mer enn jeg trodde for bare et halvt år siden. De er viktig å komme i gang med behandling fort. Når 12% av det norske folk mener at jødene er selv skyld i sin egen forfølgelse vet vi at vi har sykdommen i kroppen. Når vi leser alt grumset på Facebook og nettavisenes debattråder ser vi at vi har sykdommen i samfunnskroppen.La meg avslutte med resten av sitatet fra Eli Wiesel: ” Likegyldighet er farlig. Likegyldighet lammer handlingen. Men likegyldighet er fristende, krever lite energi. Det er en mental latskap vi ikke kan ta oss råd til. "

Gå til innlegget

Kunnskap mot antisemittisme

Publisert nesten 9 år siden

Hanne Eggen Røisliens bok «Israelerne» tegner et bilde av en sammensatt og heterogen befolkning. Forhåpentligvis vil den nyansere det ensidige fokuset på konflikten i Midtøsten.

(Denne bokanmeldelsen ble først publisert på Minervanett.no.

Hanne Eggen Røislien
Israelerne: Kampen om å høre til
Aschehoug, 2012

 

“En bisarr verden”
Hanne Eggen Røislien har gått til verks for å forstå israelerne. Det er en oppgave som krever omfattende arbeid, derfor måtte det bli en bok på 300 sider.

Jeg åpnet boken i spenning og forventning. Etter å ha startet på forordet klarte jeg ikke å legge boken fra meg. Jeg bodde selv i Israel i 1964/65 og har besøkt landet mange ganger siden. Jeg har familie der. Selv med min kjennskap til landet ga boken meg ny kunnskap.

Røislien bruker et interessant grep når hun lar oss bli kjent med det mangefasetterte, heterogene samfunnet gjennom møter med ulike mennesker. Hun lar oss møte unge, gamle, kvinner, menn, innfødte og immigranter i tilsynelatende tilfeldig rekkefølge. Møtene er spennende og informative. Røislien skriver på en måte som ga meg følelsen av å være tilstede.

Det er flust med gode portretter og skildringer som viser Røisliens nærhet til stoffet. Boken starter for eksempel med en ganske sterk historie om kibbutzlivet gjennom en tidligere samtale Hanne (forfatteren)(19) har hatt med Amira (22) og Baruch(24). Begge har selvsagt avtjent sin verneplikt på henholdsvis 2 og 3 år. De har vært barndomskjærester en gang i tiden. I boken møter vi på dem når Baruch forteller om sine opplevelser fra en repetisjonsøvelse over en joint og en cola og spør sarkastisk om Hanne vurderer å bosette seg permanent i landet.

”Jeg skjønner ikke hvordan dere holder ut,” svarte jeg ”dere lever i en helt bisarr verden”. ”Bisarr for deg kanskje”, føyde en annen til. ”Vi har fiender på alle kanter! Tenk deg hvordan det føles! Det er ganske intenst. Tenk at tross sine snart 70 år har ikke Israel klart nettopp det Israel skulle!” ”Og hva skulle Israel?” ”Skape et hjem – et trygt hjem – for oss jøder verden over. Så klart.” Han himlet med øynene. ”Helt uskyldige er dere vel ikke…” føyde jeg til. ”Det er da for faen ikke min skyld!” repliserte han kjapt. ”Slapp av. Det er da for faen ikke Hannes skyld heller. Hun prøver jo bare å forstå…”

Amira flyttet senere fra kibbutzen og døde av en overdose i Tel Aviv. Baruch tok sitt eget liv året etter deres felles høst i kibbutzen.

Lite kunnskap
Israel er blant landene som får størst medieoppmerksomhet av nordmenn. Et søk på “Israel” på Dagbladets nettsider gir 5400 treff, mot 1400 treff for “Syria”. Tilsvarende søk på Aftenposten.no gir over 7000 treff på “Israel”, og 2048 treff på “Syria”.

Hva sier det om Israel-dekningen når store deler av befolkningen ikke skiller mellom befolkningseksplosjon og utryddelse?

Med den omfattende dekningen av Israel skulle en tro at nordmenn er godt kjent med landet og folket. Det er ikke tilfellet. Dekningen av Israel er ganske ensidig rettet mot konflikten mellom israelere og palestinere. Derfor er kjennskapen til Israel, israelere og israelske samfunnsforhold liten i Norge. Det menes mye om konflikten, men lite forstås om partene.

Det er kanskje en av årsakene til at HL-Senterets befolkningsundersøkelse som ble publisert i slutten av mai 2012 blant annet avdekker at 38 prosent av den norske befolkningen mener at Israel behandler palestinerne på samme måte som Nazi-Tyskland behandlet jødene.

Hvordan er dette mulig? Er det historieundervisningen i norsk skole som svikter? Mangler nordmenn kjennskap om det industrielle massemordet på seks millioner jødiske europeere? Eller er det rapporteringen fra Midtøsten i mediene som er skjev?

Sannheten er at forventet levealder for palestinske kvinner har økt med over 20 år under israelsk okkupasjon (gjaldt dette også for jødiske kvinner under nazismen?). Den palestinske befolkningen på Gaza har blitt firedoblet under den israelske okkupasjonen mellom 1967 og 2005 (gjaldt det også for jøder under nazismen?).

Vi kan med rette kritisere den israelske okkupasjonen og den smerten uskyldige palestinere er påført i Israels kamp mot terror. Men hva sier det om den massive Israel-dekningen i media når så store deler av den norske befolkningen ikke skiller mellom befolkningseksplosjon og utryddelse?

Aftenposten skriver søndag 21. oktober om at Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) er bekymret for at den sterke antipatien mot Israel blant nordmenn kan utarte seg til antisemittiske holdninger. Det som trengs for å motvirke dette, er kunnskap.

Et minoritetsland
Den nye israelske ambassadøren til Norge, druseren Naim Araidi, beskrev for meg i forrige uke Israel som et land bestående av minoriteter. Israel består av 20 prosent arabere, sa han, 20 prosent haredim (ultraortodokse), 20 prosent russere, 20 prosent sefaradim (jøder fra det gamle Spania, Marokko og Nordafrika) og 20 prosent ashkenazim (jøder fra Europa og USA).

Du finner haredim som er sionister og du finner haredim som er kompis med Irans president Ahmadinejad.

Røislien klarer å nyansere denne beskrivelsen ytterligere. Hennes research og kunnskaper imponerer. Hun vet at når man snakker om sefaradim så kan det hende man mener mizrachim. Hun vet at haredim ikke er en homogen gruppe, men består av undergrupper som kan ha helt ulikt syn på både staten, klesdrakt og tradisjoner. Du finner haredim som er sionister og du finner haredim som er kompis med Irans president Ahmadinejad. Den arabiske minoriteten består på sin side av både drusere, beduiner, kristne og muslimer.

I boken beskriver Røislien de indre konfliktene i et så heterogent samfunn som det israelske meget godt. Hun tar det rett og slett på kornet. Konfliktene mellom de religiøse og de sekulære. Konfliktene mellom jøder og arabere, naturligvis. De politiske konfliktlinjene. Konfliktene mellom nye innvandrere og de etablerte. Konfliktene mellom ashkenazim og sefaradim.

Samtidig klarer hun på en troverdig og levende måte å beskrive hvordan den store smeltedigelen som det israelske samfunnet faktisk er, klarer å absorbere så forskjellige innvandrergrupper i enormt store antall.  De store årlige innvandrerbølgene med rundt 100 000 innvandrere gjennom hele 1990-tallet (totalt 1,3 milloner russere fra det tidligere Sovjet) har først nå avtatt og befinner seg på 20-22 000 per år. Som Røislien skriver, så setter disse tallene vår hjemlige innvandrings- og integrasjonsdebatt i perspektiv

Et viktig bidrag
At Røislien har klart å fange så mange av nyansene i det israelske samfunnet samtidig som boken hennes bevarer en oversiktlighet i fremstillingen det er lett å følge, er imponerende.

Litt overraskende er det kanskje at hun ikke diskuterer begrepet chutzpa. Det er umulig å oversette og vanskelig å forklare. Chutzpa er en slags frekkhet blandet med mot. Om noe er et felles karaktertrekk hos de innfødte israelerne, sabraene, så må det være chutzpa og en total mangel på ydmykhet og servilitet. Tilreisende besøkende kan oppleve dette som overlegenhet og manglende serviceinnstilling. Men denne egenskapen er også uttrykk for en innstilling som har sørget for styrke og pågangsmot i en befolkning som trenger begge i stort monn.

Boken Israelerne er uansett et nyttig og viktig bidrag til den norske bevissthet og debatt omkring forholdene i Midtøsten. Den er leseverdig som bok og en positiv kilde til større forståelse av et samfunn som er minst like komplisert som konflikten det befinner seg i. Det er altfor lite oppmerksomhet rundt nettopp dette i norsk offentlighet.

Gå til innlegget

Krenkelser, ytringsfrihet, rasisme og vold

Publisert nesten 9 år siden

Debatter er spennende og utviklende. Man får brynet seg på hverandre og fordøyet egne tanker og argumenter. Noen argumenter er rasjonelle, andre er emosjonelle.

 Det skjer mye rart. Abid Q. Raja og Sarah Azmeh Rasmussen blir kritisert for å mene at anti-amerikanisme, antisemittisme, homofobi og hindufobi er utbredt i muslimske miljøer. Muslimer i Oslo blir bebreidet fordi de demonstrerer mot det de oppfatter som hets. Såpass må man tåle, mener noen. Biskop Kvarme og ordfører Fabian Stang blir kritisert fordi de deltok på en demonstrasjon på Yongstorget mot vold og mot mobbing av muslimer. Man diskuterer ytringsfrihet med og uten grenser.

Ytringsfrihet

Det uttales bred enighet om at ytringsfriheten ikke skal begrenses av annet enn det ulovlige. Likevel kan vi se at noen av ytringsfrihetens fremste fanebærere reagerer når muslimer bruker sin ytringsfrihet til å angripe den tåpelige muhammedfilmen. Man kan godt mene at muslimer ikke burde la seg krenke av den dumme filmsnutten på YouTube. Man kan velge hva eller hvem man vil la seg krenke av. Kanskje de fleste muslimer i Oslo faktisk mente at filmsnutten ikke hadde krenkelsens kraft og ikke lot seg krenke? De fleste muslimer i Oslo demonstrerte nemlig ikke. Av det totale antall muslimer i Oslo deltok bare 6000. Uansett er det innenfor rammen av ytringsfriheten å demonstrere på Torget. Det var en fin mobilisering Islamsk Råd Norge sto for som en motvekt mot den lille gruppen av muslimer utenfor den amerikanske ambassaden, de ropte slagord mot jøder (hvorfor i all verden jøder?) og hyllet terroristen Osama bin Laden.

Rasisme

Abid Raja skrev en kronikk i Aftenposten der han gikk i rette med rasisme, antisemittisme, homofobi og legitimering av vold som reaksjonsform i ”egne rekker”. Hans bakgrunn er miljøer i Pakistan, England og Oslo. Noen avviser Raja med argumentet at han generaliserer. Ja visst gjør han det, men er det et godt motargument? Betyr det at det Raja sier er helt usant, tatt ut av luften? Dersom det bare er 50% av muslimene i Oslo som hater homser, er det greit? Dersom det bare er 30% av muslimene i Oslo som mener at krenkelser av profeten forsvarer voldelige handlinger, er det ok? At Raja generaliserer betyr ikke at det ikke er et problem?  Raja tar utgangspunkt i egne erfaringer fra muslimske miljøer. Er det sannsynlig at hans erfaringer er helt unike? Han har tross alt fått støtte fra noen andre som deler hans erfaringer, så han står ikke helt alene.

Abid Raja skriver at holdningene kommer inn med morsmelken. Jeg forstår det som en metafor. Mao. at man får inn holdningene subtilt og uten eksplisitte opplæringsplaner. Vi vet at antisemittiske og antivestlige holdninger er utbredt i den muslimske verden, særlig den arabiske. Ett av de mest solgte bøker i den arabiske verden er falsumet Sions Vises Protokoller. Den egyptiske antisemittiske TV-serien Horseman Without a Horse (rytter uten hest) (41 episoder) var meget populær i den arabiske verden for bare 10 år siden. Kunne den fanges  opp av norske parabolantenner?  

Det er viktig å kjempe for menneskerettigheter over alt. Menneskerettighetene er universelle. Men vi må feie for egen dør først. Eller som det står i Matteus 7:3: Hvorfor ser du splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget? Rasisme, antisemittisme og xenofobi er ikke noe vi ikke ønsker i Norge.

Èn måling er bedre enn 1000 meninger

I stedet for bare å mene, synse og føle er det mye bedre å undersøke. Har vi holdninger i egne rekker som vi ikke ønsker?  Dersom vi mistenker at de kan være der så bør vi undersøke i stedet for bare å avfeie. Derfor oppfordrer jeg de muslimske miljøer i Norge til nettopp det. Undersøk om det finnes holdninger til jøder, hinduer, homofile, vold som virkemiddel, som er uønsket i et liberalt demokrati. Dersom man avdekker uønskede holdninger kan man faktisk gjøre noe med det.

 

 

 

Gå til innlegget

Barneombud Anne Lindboe viser massiv, uberettiget og uønsket mistillit til minoritetsforeldre.

Selve hovedpilaren for alt barnevern, for våre barn oppdragelse, ja selve vår samfunnsform bygger på at foreldre gis enorm tillit til å ta vare på barna etter beste evne og samvittighet. Selv når vi vet at både evnen og samvittigheten varierer voldsomt, er det bare påviselig og markant fare som gjør at vi ved lovverk eller intervensjon overstyrer foreldrenes rettigheter og plikter. Barneombudet anbefaler en nedre aldersgrense. For den jødiske minoriteten vil det være det samme som et forbud all den tid brit mila skal skje på den 8. dagen av guttens liv. Ikke under noen omstendighet før den åttende dagen. Brit mila er så viktig at selv om den åttende dagen faller på en lørdag eller endog på Yom Kippur så skal man gjennomføre brit milaen. I denne sammenhengen er det kanskje av interesse at forskning viser at koagulasjonsevnen er på sitt høyeste på den 8. dagen. Verken før eller etter koagulerer blodet så godt som på den 8. dagen.

 

Som foreldre er vi forpliktet til å ta valg på vegne av våre barn. Vi vaksinerer dem og vi foretar kosmetiske operasjoner dersom ørene er utstående. Vi tar barna med på biltur selv om risikoen for både skade og mortalitet er høyere enn ved brit mila. Vi venter ikke til barna kan bestemme selv.

 

Mannlig omskjæring er trolig det eldste og det mest utbredte kirurgiske inngrepet i verden, og også en av de mest gjennomforskede. Til tross for mange iherdige forsøk, er det ingen som har greid å påvise at guttebarn påføres skade av å bli omskåret tidlig. Vitenskapen tyder snarere på at tidlig omskjæring gir, riktignok små, men tydelige fordeler, gjennom hele guttens og mannens livsløp.

 

Derfor praktiseres tidlig mannlig omskjæring også blant foreldre som er usedvanlig godt informerte: fremragende praktikere og akademikere innenfor etikk, jus, menneskerettigheter, urologi, pediatri, nevrologi, psykiatri, m.m.

Anne Lindboe nøyer seg ikke med å være uenig med alle disse. Hun regner sine egenskaper som lege, mor, og medmenneske som så overlegne at hun vil ved forbud ta fra dem valget.

 

Dette grunngir hun i vendinger som egner seg godt til å vekke følelser men meget dårlig til å gi allmenheten og myndighetene saklig medisinsk informasjon. For eksempel: komplikasjonene Lindboe så fargerikt beskriver, er uhyre sjeldne og forekommer kun ved grov inkompetanse eller åpenbar uaktsomhet, noe hun, som lege, plikter å gjøre oppmerksom på. Tre store retrospektive studier med over en halv million guttebarn viser at komplikasjonsraten for tidlig omskjæring ligger på mellom 0,2% og 0,4%, hvorav de aller fleste er milde og forbigående.

 

Jo eldre barnet og mannen er, desto mer omfattende blir inngrepet og desto større er komplikasjonsrisikoen. Det er ikke likegyldig, slik Lindboe gir inntrykk av, når og under hvilke forutsetninger gutter og menn omskjæres.

 

Vi hadde også forventet bedre av barneombudet, som er lege, enn at hun blander sammen kjønnslemlestelse av piker, som er forbudt i mange land, deriblant Norge, med mannlig omskjæring.

 

Lindboe misbruker sin legeautoritet når hun trekker fram tilfeldige medisinske observasjoner og setter til side medisinsk forskning.

 

Hva angår den folkehelsemessige effekten av omskjæring, pågår det en aktiv debatt i USA og Australia om de helsemessige fordelene gir grunnlag for å fremme inngrepet som en “kirurgisk vaksine” mot urinveisinfeksjon, HPV, inflammasjon i penis, og fimose (trang forhud).

 

Lindboe oppmuntrer helseministeren til å starte en opplysningskampanje om de helsemessige sidene av omskjæring, og det bifalles herved. Men da bør det være reelle og vitenskapelig underbygd informasjon og ikke fordommer og synsing som ligger til grunn. 

 

Ervin Kohn

leder av DMT

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere