Ervin Kohn

Alder: 66
  RSS

Om Ervin

forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

2.Nestleder i Antirasistisk Senter

Følgere

Dersom vi jøder ikke var overbevist om at tidlig omskjæring var bra for våre barn, hadde vi sluttet for lenge siden.

Eilev Hegstad avlegger meg en visitt (Vårt Land 16. desember) i innlegget «Verdidebattens harde fronter».  Han mener at jeg burde bruke religiøs argumentasjon i debatt om omskjæring.

Hegstads holdninger er prisverdige. Hans referanserammer er imidlertid lutherske, og disse referanserammer til religion er spiritualitet. Det er derfor ikke uvanlig at man snakker om i hvilken grad man tror. Derav kommer også begrepet personlig kristen. 

Å stille en jøde, eller en muslim for den saks skyld, spørsmålet i hvilken grad han tror kan ofte resultere i undring og usikkerhet i stedet for et klart svar. Spør man jøden derimot i hvilken grad hen er praktiserende, vil svaret komme raskere.

Blanding. Den jødiske religionen er en god blanding av  filosofi og leveregler. Vi har påbud og forbud på de fleste av livets områder. Fra vugge til grav og fra morgen til kveld. Personlig hygiene og seksualitet. Barneoppdragelse og undervisning. Sivilrett og strafferett. Med andre ord, det er ikke så lett å skille det religiøse fra det ikke-religiøse. Når jeg vasker hendene etter et toalettbesøk eller før et måltid, er det av hygieniske årsaker eller er det fordi det er en religiøs forpliktelse? Det er selvsagt begge deler.

Noe annet som preger den jødiske tradisjonen er alle spørsmålene og diskusjonene. Vi har ikke så skråsikre svar på mange områder. Til gjengjeld har vi mange spørsmål og debatt om alt mellom himmel og jord. At rabbinere er uenig med hverandre er mer regelen enn unntaket. 

Påbud. Hva er et religiøst argument i denne sammenhengen? Det er en religiøs forpliktelse for en far å omskjære sin sønn på hans 8. levedag. Så kommer spørsmålet hvorfor gjør vi det? Svaret er naturlig nok fordi det er et påbud fra Tora. Det står i Mos.1:17. En religiøs jøde behøver ikke flere begrunnelser. I debatten om et forbud kunne jeg naturlig nok ha svart at det er et religiøst påbud og vært ferdig med det. 

Det hadde imidlertid ikke vært veldig jødisk. «Hvorfor»-spørsmålene er jo så sentrale i jødisk tradisjon. Hvorfor har vi fått dette påbudet? Hvorfor er det så stor oppslutning om akkurat denne forpliktelsen? Det er jo blant de vanskeligste påbudene. 

Vi har mange andre påbud og forbud, som er mye lettere å overholde, som har langt lavere oppslutning. Hvordan har det seg at den kanskje vanskeligste religiøse forpliktelsen, å skjære i sin nyfødte sønn, overholdes av så godt som alle jøder veden over. Den overholdes av religiøse, sekulære, ateistiske, jøder av alle slag. Ingen andre religiøse påbud har i nærheten av den oppslutningen som brit mila, altså omskjæring av en gutt på hans 8. dag. At man kan finne noen få jøder her eller der som opponerer seg mot tradisjonen er ikke merkverdig. Det merkverdige er den massive oppslutningen. 

Rasjonell. Det er få av våre forbud og påbud som ikke har en rasjonell forklaring. Jeg er overbevist om at påbudet om brit mila er gitt oss fordi det er helsemessige fordeler, ikke fordi ulempene er minimale. En overveldende mengde systematisk fagfellevurdert medisinsk forskning bekrefter min overbevisning. At 80 prosent av amerikanske menn ER omskåret styrker også min overbevisning. Tidlig mannlig omskjæring er ikke blitt det vanligste kirurgiske inngrep i USA fordi man vil forebygge onani, men fordi det er et enkelt, ukomplisert og risikofritt forebyggende tiltak. De fleste menn i USA er ikke jøder eller muslimer. 

På spørsmålet hvorfor jeg har latt mine to sønner omskjære er svaret fordi det er et religiøst påbud. På spørsmålet hvorfor vi har dette påbudet er svaret at det er fordi jeg er overbevist om at det er bra for barnet som barn, som ungdom, som voksen og som gammel mann. Jeg har sagt i debatten at brit mila er et eksistensielt spørsmål for jøder og jødiske samfunn. Jeg har også sagt at dersom vi ikke var overbevist om at tidlig mannlig omskjæring var bra for våre barn, hadde vi nok sluttet med det for lenge siden.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21.12.2013

Gå til innlegget

Den Mørke Kroken ble stengt

Publisert nesten 8 år siden

Antirasistisk Senter leverte en politianmeldelse av en av de verste bloggene, med det dekkende navnet Den Mørke Kroken. Bloggen ble stengt på fredag. Det nytter å kjempe.

Tale ved minnemarkeringen av deportasjonene i 1942- den jødiske gravlunden på Helsfyr i Oslo

Vi er igjen samlet for å minnes deportasjonen av de norske jødene 26. november 1942.

772 i tallet. 34 menn kom tilbake. Alle kvinnene og barna ble drept men en gang. Det gir ikke mening å sette tall opp mot hverandre. Allikevel synes jeg ett tall er spesielt skremmende. 230 norske familier ble helt utryddet. Dette tallet representerer det Holocaust dreide seg om, nemlig nazistenes mål om å tilintetgjøre alle de jødiske samfunn i Europa; Alt i alt var det meningen å drepe 11 millioner jøder.

 

Noen få av dem som opplevde helvetet er fortsatt blant oss og kan fortelle. Og de forteller. Vi takker dem for det. Det er verdifullt for oss, for storsamfunnet, de nye generasjonene og ikke minst for å holde minnet om våre myrdede slektninger i live.

 

Nazistene og deres medløpere nådde ikke målet sitt. Men de kom mer enn halvveis.

 

De få hundre som kom tilbake til Oslo og Trondheim fra landflyktigheten i Sverige startet ikke bare gjenoppbyggingen av sine egne ødelagte liv, men også gjenoppbyggingen av våre to menigheter, våre to fellesskap. Deres referanserammer var ofrenes; Alle hadde mistet noen, mens noen hadde mistet alle. Felles for de som kom tilbake var ambisjonen om at barna deres ikke skulle vokse opp som ofre. Det er ikke godt å være et offer. Et offer velger ikke å være et offer, men vi som står her i dag kan velge om vi vil gå inn i offerrollen eller ikke. Offerrollen gir ikke styrke til å kjempe noen kamper. Offerrollen styrker ikke selvfølelsen og gir ikke indre trygghet. Folk liker ikke ofre. Folk kan nok ha sympati med ofre, endatil empati, men de liker dem ikke.

 

Det er mange tegn i tiden som gir grunn til uro og bekymring. Økende antisemittisme verden over. Økende rasisme og fremmedfrykt og fremmedhat. Åpent erkjennende antisemittiske partier er representert i parlamentene i Ungarn og Hellas; To EU-land. Det er foruroligende lett å mobilisere til å marsjere mot Rom-folket i Tsjekkia. I vårt eget land har HL-Senterets befolkningsundersøkelse avslørt at vi fortsatt har antisemittiske holdninger og tankegods. 10% av den generelle norske befolkningen ville mislike å få en jøde som nabo.

 

Vi skal ta disse tallene på alvor og bekjempe disse holdningene. Vi skal bidra til at vårt samfunn blir friskere og at sykdommen ikke sprer seg. Vi velger imidlertid selv hvor vi retter vår oppmerksomhet, hvor vi fokuserer. Vi velger selv om vi vil være enøyde eller toøyde. Resten av tabellen er nemlig enda mer skremmende.

 

17% ville mislike å få en polakk som nabo. 18% ville mislike å få en pinsevenn som nabo.

26% ville mislike å få en muslim som nabo. 42% ville mislike å få en somalier som nabo. Mens hele 52% ville mislike å få en sigøyner som nabo.

 

Vi har rasisme i Norge. Debattene den siste måneden viser det. Selv om vi ikke har mange rasister. Minoritetsungdom blir banket opp og truet. Minoritetsungdom blir ikke innkalt på jobbintervju og får ikke leie bolig. En av appellantene ved vår markering av Krystallnatten, Novemberpogrommene, ble truet på livet og måtte trekke seg. Det var den yngste av oss, bare 22 år, og den eneste kvinnen. Vi har antisemittisme i Norge. Selv om vi ikke har mange antisemitter. Debattrådene etter innlegg i omskjæringsdebatten viser det med all tydelighet. Men dette er ikke hele bildet av det norske samfunnet. Våre minoriteter, vi selv inkludert, har det bedre i Norge enn vi ville hatt det i mange andre samfunn. Det er ikke farlig å være synlig jøde i Norge. Minoritetsungdom generelt har det godt i norsk skole. Veldig mange får jobb, selv om arbeidsledigheten blant disse er litt høyere enn blant ungdom med majoritetsetnisitet. Våre lokale og nasjonale myndigheter har satt kampen mot antisemittisme og rasisme høyt på dagsorden. Politiet og påtalemyndighetene har gjort det samme. (Snart vil nok også politiet begynne å registrere antisemittiske hendelser også.) Både organisasjoner og enkeltmennesker bekjemper utysket daglig. Vi ser flere mennesker med sivilt mot som bruker sin ytringsrett i debattspaltene, fordi de kjenner en ytringsplikt. Både Den norske Kirke, Den katolske Kirke, frikirkene og de kristne avisene har tatt opp kampen mot rasisme, antisemittisme og xenofobi. Dette er også en del av bildet av det norske samfunn.

 

Budskapet mitt i dag er at det nytter å kjempe for å bevare det norske samfunn som et godt samfunn, som et godt liberalt demokrati. Men det er riktig, det må kjempes. Det er all grunn til ikke å ta vårt demokrati for gitt.

 

Noen eksempler: For et år siden utfordret vi Mellomkirkelig Råd, i et av våre dialogmøter, til å gjøre noe med kirkens konfirmantundervisning. Forrige uke lanserte Den norske kirke et splitter nytt ressurshefte som skal benyttes i all kirkelig konfirmantundervisning i Norge. Det er hittil det mest systematiske og innholdsmessig det beste som er laget av pedagogisk materiale for undervisning av tenåringer på området rasisme, antisemittisme, homofobi, antiziganisme, islamofobi og xenofobi.

 

 Denne uken ble lederen for Profetens Ummah tiltalt av påtalemyndigheten for truslene og hatretorikken mot bl.a. jødene i Oslo. Han er bl.a. tiltalt etter straffelovens paragraf 135a. Den såkalte rasismeparagrafen, som kriminaliserer hatretorikk og hets mot folkegruppe. Dette er viktig fordi ledende politikere og politiske partier har truet med å ville fjerne denne paragrafen.

 

På internett og bloggsfæren er det mye deprimerende lesning. Antirasistisk Senter leverte en politianmeldelse av en av de verste denne uken. Bloggen bærer det dekkende navnet Den Mørke Kroken. Bloggen ble stengt på fredag. Det nytter å kjempe.

 

Vi hedrer best våre myrdede slektningers minne ved å kjempe for det samfunnet vi ønsker. Vi hedrer ikke våre myrdede slektningers minne ved å innta offerrollen. Vi hedrer ikke våre myrdede slektningers minne ved å være enøyde, bare fokusere på det som skremmer oss og la oss skremme. Vi må la oss inspirere av alle de mennesker som viser sivilt mot og slutte oss til dem i kampen for det gode, inkluderende og pluralistiske samfunn.

Gå til innlegget

Vårt moralske kompass

Publisert nesten 8 år siden

Vi har lærere i norsk skole som ikke har hørt om Krystallnatten. Derfor er det viktig å minnes - 75 år etter Krystallnatten eller Novemberpogromen.

Fredsprisvinner og holocaustoverlevende Eli Wiesel sa i sitt Nobelforedrag i 1986 at den som glemmer er som medskyldig å regne. Vi har lærere i norsk skole som ikke har hørt om Krystallnatten. Derfor er det viktig å minnes det som skjedde i Tyskland og Østerrike natten til den 10. november 1938.

Goebbels oppildnet sine brunskjorter til å gå ut i gatene og ta jødene. 200 jøder ble slått i hjel den natten. 7.500 jødiske forretninger ble ødelagt, derav navnet Krystallnatten, på grunn av alle glasskårene. 267 synagoger ble brent. 

Krystallnatten var også bokbålenes natt. Det første 26.000 jødene ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland. Dagen etter trådte nye antijødiske lover i kraft. Jødene måtte selv betale for alle ødeleggelsene og oppryddingen, og de fikk ikke noe igjen på sine forsikringer.

Løgn. Hva gjorde alle andre i Tyskland og Østerrike? Hva gjorde politiet? Hvor var motkreftene? Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne det tyske samfunn la det gå så langt? Lite visste man den gang at det bare var starten på en reise som ville bli langt styggere. 

Krystallnatten var imidlertid ikke starten. Det startet mange år tidligere. Jødene ble blinket ut som syndebukker. Syndebukker for alt mulig og skyld i alt mulig. Skyld i kapitalismen og skyld i kommunismen. Jødene ble systematisk demonisert. De ble tillagt negative egenskaper og negative intensjoner. De ble stigmatisert og beskyldt for å konspirere.

Løgner ble spredt om dem. Deres borgerrettigheter ble innskrenket. Jøder fikk ikke gifte seg med ikke-jøder, eller omvendt. Jøder ble utelukket fra studier ved universitetene. Ikke-jøder fikk ikke gå til jødiske leger eller handle i jødiske butikker. Historien om frosken er relevant. Dersom du senker en frosk ned i kaldt vann og varmer opp så tåler den ganske høy temperatur på vannet. Dersom du senker en frosk ned i veldig varmt vann så hopper den ut med en gang. 

Reagere. Læringen må være at vi må reagere på svake signaler. Vi må passe oss for å bli numne i holdningene våre. Vi må reagere tidlig på holdninger, ord og handlinger som er moralsk umusikalske. Vi må studere, forske og undervise eksisterende og nye generasjoner slik at vi har kunnskap nok til å ha den nødvendige moralske musikalitet eller godt moralsk kompass. Vi må også lære om og undervise i sivilt mot.

Vi må huske eventyret til H. C. Andersen, «Keiserens nye klær». Vi må være som gutten i eventyret, den eneste som turte å rapportere det han så, nemlig at keiseren ikke hadde noe klær på. Alle de voksne holdt kjeft av frykt for å avsløre at de var dumme og udugelige.

Vi må reagere når vi hører konspirasjonsteorier eller når vi møter gruppetenkning. Når grupper blir tillagt negative karakteristikker, spesielle holdninger eller negative motiver. Når noen hevder at muslimene fører en krig for å overta Europa da er det ikke brått sikkert at det riktige å gjøre er å støtte med penger dem som sier det. Når noen hevder at det ikke er sikkert at ikke jødene konspirerer for å overta verdensherredømmet ,skal vi være på vakt, selv om den som sier det har en professortittel. (Kongen uten klær var tross alt konge.)

Moralsk kompass. Vårt moralske kompass og sivile mot blir utfordret hele tiden. Det mangler ikke på utfordringer dersom vi anerkjenner dem som utfordringer. Når det marsjeres mot romfolk i Tsjekkia, lar vi oss utfordre av det? Når jøder og rom blir truet i Ungarn – lar vi oss utfordre av det? Vi lar oss bestemt utfordre av tiggere i våre gater. Hvordan reagerer vi på den utfordringen?

La oss sammen kalibrere våre moralske kompass og være på vakt mot alle som har vondt i holdningene sine. Krystallnatten er blitt markert i Oslo tidligere, men ofte forsøkt politisert og misbrukt på ulikt vis. Arrangørene i år ønsker ikke en politisering av markeringen utover å lære av historien og oppmuntre til mobilisering mot antirasisme generelt og antisemittisme spesielt. Møt opp på ett av Krystallnatten-arrangementene i Oslo: Kulturhuset kl. 16.30 og/eller fakkeltoget kl. 18 på Jernbanetorget.

Gå til innlegget

Kong Salomo kompromisset om land

Publisert over 8 år siden

Tale ved Oslo Symposium 2012. Om norsk antisemittisme - og om vårt forhold til Israel.

Antisemittisme

S’iz schwer tzi zein a jid lyder et Yiddish hjertesukk. Det er ikke let å være jøde betyr det. Det er først og fremst myntet på alle de religiøse forpliktelsene selvsagt. Men inneholder nok også tanker om alle ytre belastninger jøder har måttet tåle.

Jeg er selv barn av to holocaustoverlevende fra Ungarn. De husket godt pogromene i sin fødeby Sighet ved påsketider. Med presten i spissen fulgte mobben etter og banket opp jøder og satte fyr på tilfeldige hus.

Det var en åpenbaring for dem å møte snille kristne da vi kom til Norge i 1960. På 60- og 70-tallet var det helt utenkelig å høre jøde brukt som skjellsord i norske skolegårder. Vi som trodde at vi var fri for antisemittisme i det norske samfunn fikk dette avkreftet gjennom den første befolkningsundersøkelsen om antisemittisme i Norge i fjor. Denne undersøkelsen foretatt av HL-Senteret etterfulgte en undersøkelse foretatt av Oslo Kommune året før. Begge undersøkelsene kom som en følge av en reportasje i Dagsrevyen i 2010 signert Tormod Strand.

Vi har endelig fått dokumentert det vi lenge har følt og ment; nemlig at vi har antisemittisme i vårt eget land. Og den er ikke avgrenset til vår muslimske befolkning. Vi har den i den etnisk norske befolkningen også. HL-Senterets undersøkelse hadde bare 1 muslimsk respondent. Denne undersøkelsen sier bl.a. at 4 %, ca. 130 000 nordmenn forsvarer skuddene mot synagogen i 2006. 12 %, eller nesten 500 000 mener at jødene selv er skyld i at de blir forfulgt. (Tilsvarende tall i Sverige er 2 %)

Dette er alvorlig. Ikke fordi det er synd på jødene. Men fordi vi vet at denne sykdommen, antisemittismen, er sivilisasjonsnedbrytende. Vi har bare rundt 1500 jøder i landet. Om alle ble borte ville ikke antisemittismen forsvunnet. Det er noe av det som gjør antisemittismen spesiell; Den krever ikke jødisk tilstedeværelse.

Jeg vil i dag benytte denne talerstolen til å takke. Til å takke dere, og hele det norske folk, for sunne reflekser og sunne reaksjoner i møte med antisemittismen. Reaksjonene etter Dagsrevyinnslaget i 2010, reaksjonene etter Oslo Kommunes undersøkelse i 2011 og reaksjonene etter HL-Senterets undersøkelse i 2012, var alle sunne og gode. Både myndighetenes reaksjoner og reaksjonene i den generelle befolkningen.

Pedagogisk forskning har lært oss at positiv forsterkning gir bedre resultater enn adferdskorrigering. Det er tross alt et lite mindretall som har vondt i holdningene sine. Å fokusere ensidig på dette mindretallet blir galt. Å krisemaksimere og overdramatisere vil også kunne føre til at vi forskriver feil medisin. Å kalle Norge det mest antisemittiske landet i Europa blir feil på alle måter. For det første har vi nå tall på at det er faktisk feil. Men det er ikke så interessant. Det blir ikke bedre å ligge på 3. eller 4. plass. Det tar imidlertid bort oppmerksomheten fra de land der det sivilisatoriske forfall virkelig har kommet langt. I Ungarn og Hellas har vi store partier i parlamentene som er åpenlyst antisemittiske. Verken Golden Dawn i Hellas eller Jobbik i Ungarn legger skjul på sin antisemittisme. Å sammenligne Norge med disse landene blir helt useriøst og hjelper oss ikke i kampen mot sykdommen i vårt eget land.

 

Israel

DMT er en upolitisk menighet. De politiske holdninger blant våre medlemmer spenner over hele det politiske spekteret, både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk. DMT er en zionistisk menighet. Israels nasjonaldag, Yom Haatzmaut, er en religiøs helligdag i vår synagoge. Israel er en viktig del av jødisk identitet. De fleste av våre medlemmer er nordmenn; jødiske nordmenn. Har vi problemer med våre lojaliteter? Nei. Jeg har avtjent min verneplikt som geværlagfører ved Brigade Nord på Setermoen. (60 døgn i knappetelt.)

Hver gang Israel er i nyhetsbildet kommer det krav fra ulikt hold om at DMT skal uttale seg. I mange år har DMT forsøkt å kommunisere at jødiske nordmenn ikke er ansvarlig for det Israel gjør. Det budskapet er det i dag stor forståelse for. Det blir allikevel feil aldri å uttale seg. Som om Israel ikke betyr noe for oss. For det er langt fra sannheten. DMT gjorde en undersøkelse blant sine medlemmer i fjor. Ett av spørsmålene gikk nettopp på om man ønsket at ledelsen skulle uttale seg om konflikten i MØ. Resultatet var omtrent 50/50. Jeg uttaler meg derfor på egne vegne, mine holdninger og mine meninger.

Mitt forhold til Israel (og Norge) har jeg sammenlignet med mitt forhold til mine barn: Jeg elsker dem, vil alltid støtte dem, selv om jeg ikke alltid er enig i hva de mener eller hva de gjør.

Israel er en demokratisk jødisk stat. Israel er en rettsstat. Israel er en moralsk stat. Jeg vil kjempe for at Israel skal forbli alt dette. Jeg er mao. en israelvenn.

Samtidig som jeg ser at Israels sikkerhet er truet av naboer med og uten fredsavtaler, ser jeg også palestinernes lidelser. Jeg ser deres fortvilelse og hjelpeløshet. Jeg forstår deres aggresjon og har empati med følelsen av håpløshet. Jeg har sympati med deres nasjonale aspirasjoner. Med andre ord; jeg er også en palestinavenn. Er dette mulig? Ja, fordi MØ-konflikten ikke er en fotballkamp. I en fotballkamp får vi én vinner og én taper. Det må kanskje ekstraomganger til, av og til også straffekonk, men til slutt blir en vinner kåret. Slik er det ikke i konflikten mellom Israel og Palestinerne. Der blir enten begge vinnere eller begge tapere. Det er ikke en kamp mellom en som har rett og en som har feil. Det er ikke en kamp mellom det gode og det onde. Det er to som har rett.

For bare et par uker siden var vi 15 jøder, kristne og muslimer på en dialogreise til Israel og Palestina. Vi møtte ”verstingene” på begge sider. Vi møtte de enøyde, de som peker finger kun i en retning. (Husk at når du peker så er det tre fingre som peker tilbake på deg selv.) Noe av det vi lærte på turen var nok at de enøyde, de som ikke kan se den andre, de som legger alt ansvar på den andre, de som mener at bare den andre sier slik og gjør sånn så blir alt bra, ikke er en del av løsningen. De er bare en del av problemet.

Jeg har ikke alle svarene. Jeg er imidlertid overbevist om at man ikke får til en avtale med våpen. Man forsvarer seg med våpen og får til avtaler gjennom dialog og forhandlinger. Man blir kanskje ikke enige om historien. Det er å håpe at man kan bli enige om fremtiden. Dersom man kan bli enige om hvor man vil er det store muligheter for å kunne bli enige om hvordan man skal komme dit. Ansvarlige ledere på begge sider må imidlertid forberede sine folk på at en god avtale betyr kompromisser. Kjennetegnet på en god avtale er at begge parter er litt misfornøyd.

Til noen av de mest kompromissløse, de som viser til bibelen og hevder at det gud har gitt kan ikke mennesker gi avkall på, vil jeg bare minne om Kong Salomo som byttet bort de nordligste byene i Israel i bytte for materialer til tempelet. Det er hold i våre skrifter for pragmatiske løsninger.

 

Takk for at dere var så gode lyttere. 

Gå til innlegget

Abraham trosset Gud og besto prøven

Publisert nesten 9 år siden

Ofringen av Isak er tilsynelatende et tilbakevendende problem for mange. I jødisk tradisjon snakkes det ikke om ofringen, men bindingen av Isak – ”akedat Yitzchak” – han ble nemlig ikke ofret.

Var Gud ond og slem? Var Abraham en enkel sjel med blind gudstro? Hva er egentlig budskapet i denne historien?

Dette skjedde for ca 3,5 tusen år siden. Abraham anerkjente den ene Gud i en verden av avgudesdyrkere. Man tilba sine guder gjennom ofringer. Man ofret gjerne mennesker – ofte kvinner og barn. Isak var heller ikke et barn da Abraham tok ham med til Moria-fjellet. Isak var 37 år gammel.

Den ene tolkningstradisjonen går ut på at Gud, gjennom historien om bindingen av Isak, forteller at Han ikke vil ha menneskeoffer.

En annen tolkning går på at Gud ikke ville teste Abrahams gudstro, men hans evne til å gjøre moralske valg. Gud ønsket å teste sin egen beslutning om å gjøre Abraham til et stort folk.

Besto Abraham prøven eller ikke? Det hadde på mange måter vært det "letteste" for Abraham å slakte Isak. Da hadde han gjort som Gud befalte. Han hadde ikke behøvd å tenke selv, bare fulgt ordre. Abraham gjorde ikke det. En annen stemme snakket til ham. Erkeengelen sa: ”ikke legg din hånd på gutten”. Abrahams konflikt var om han skulle lyde Herren eller ikke. Abraham valgte å være ulydig. Bibelens budskap er: tenk sjæl! Dette er også interessant i den pågående debatten omkring arv (genetikk) og miljø. Vår adferd bestemmes ikke bare av foreldre og venner. Vi gjør selvstendige valg som vi må ta ansvar for. Dette skiller oss fra dyrene. Vi kan ikke bare skylde på andre.

Abraham var i et religiøst og moralskt dilemma. Han valgte å trosse Gud. (etter dette snakker ikke Gud og Abraham sammen mer) Abraham valgte det som var moralsk riktig. Han besto prøven Gud satte ham på.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere