Ervin Kohn

Alder: 66
  RSS

Om Ervin

forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

2.Nestleder i Antirasistisk Senter

Følgere

Ta til motmæle mot hatytringer

Publisert over 5 år siden

Det er få som faktisk tar til motmæle mot religiøs intoleranse eller fordomsfulle ytringer. Vi ser et økende press på våre muslimske landsmenn.

Tale på Den internasjonale Holocaustdagen 27. januar 2016.

 FNs generalforsamling vedtok resolusjon 60/7 den 1. november 2005. 

Resolusjonen sier at den internasjonale Holocaustdagen skal være en stadig bekreftelse på at Holocaust, som resulterte i mordet på en tredjedel av det jødiske folk, sammen med utallige medlemmer av andre minoriteter, vil for alltid være en advarsel til alle folk om farene ved hat, rasisme og fordommer.

Resolusjonen avviser enhver fornektelse av Holocaust som en historisk hendelse, enten helt eller delvis.

Resolusjonen fordømmer uten forbehold alle manifestasjoner av religiøs intoleranse, oppfordringer til hatkrim, trakassering eller vold mot personer eller samfunn basert på etnisk opprinnelse eller religion, uansett hvor de inntreffer.

FN poengterer sammenhengen mellom intoleranse, hat og fordommer og folkemordet. FN erkjenner at folkemord ikke skjer i et vakuum, eller fra den ene dagen til den andre.

Storting og regjering har også erkjent at antisemittismen lever i beste velgående. Vår politiske ledelse har også erkjent at kampen mot antisemittismen er en pågående prosess, ikke en kamp som vil kunne vinnes en gang for alle. Beviset på dette er nettopp Holocaust – Shoa. Når selv ikke Holocaust kunne ta knekken på antisemittismen, da kan intet gjøre det. Vi må fortsette å minnes. Vi må fortsette å fortelle. Vi må fortsette å undervise. Derfor er det prisverdig at regjeringen har satt i gang arbeidet med en handlingsplan mot antisemittisme.

772 norske jøder, de aller fleste jødiske nordmenn, ble deportert herfra for mer enn 70 år siden. Nordmenn deporterte andre nordmenn, medborgere. Samtidig må vi huske at andre nordmenn reddet livet til vel så mange ved å hjelpe jødiske landsmenn over til Sverige. Mange hadde fått sitt moralske kompass ut av kurs. De fleste hadde det ikke. Dette viser at mennesker alltid står foran valg. Vi må velge vei. Vi må velge hvem vi lytter til. Vi må velge om vi vil la oss inspirere eller skremme.

Når resolusjon 60/7 sier at Holocaust vil for alltid være en advarsel om farene ved hat, rasisme og fordommer så betyr det en advarsel om ikke å få vondt i holdningene sine. Det er imidlertid også en advarsel om sammenhengen mellom følelser, tanker,  holdninger, ytringer og de verste handlinger. Og vi har erfaringer med de verste handlinger. Min mor overlevde opphold i Auschwitz og Bergen Belsen. Min far var eneste overlevende av 12 søsken. I vår menighet ble 230 familier helt utradert. Noen mistet alle-alle mistet noen. I år er det ti år siden skuddene mot synagogen i Oslo. Det er fem år siden Utøya. Det er under et år siden terroren traff Paris og København. Resolusjonen anerkjenner kausaliteten mellom holdninger, ytringer og handlinger og advarer mot den.

Det tjener regjeringen til ære å ha satt arbeidet med hatkriminalitet høyt på sin dagsorden. Vi venter spent på strategien som er varslet. Vi håper en nasjonal definisjon på hatkriminalitet blir ett av produktene av dette arbeidet. I arbeidet mot hatkriminalitet og arbeidet mot antisemittisme vil det være naturlig at man beslutter og legger til rette for at politiet skal begynne å registrere antisemittisme som egen kategori ved registrering av antisemittiske hendelser.

Avslutningsvis vil jeg fremheve resolusjonens fordømmelse av alle manifestasjoner av religiøs intoleranse, oppfordringer til hatkrim, trakassering eller vold mot personer eller samfunn basert på etnisk opprinnelse eller religion. Vi har et ytringsklima i dag som absolutt bør tenne noen varsellamper. Vi har metadebatter om ytringsfrihetens grenser, men få som faktisk tar til motmæle mot religiøs intoleranse eller fordomsfulle ytringer. Vi ser et økende press på våre muslimske landsmenn. Det har lenge vært vanskelig å åpne en avis uten å se fiendebilder bli malt av muslimer eller islam.

I samme gate har vi mobbetallene i skolen. Over 30 000 elever blir mobbet 3 ganger i måneden eller mer. Vi bør egentlig ikke forundres over dette høye mobbetallet når vi ser på ytringsklimaet på sosiale medier og i avisenes debatt-tråder. Hvor ”tar de det fra”? Mobberne lærer det ikke skolen, men tar det med seg til skolen. Mobbing er kanskje det viktigste området der hjem og skole må samarbeide godt. Skolen kan ikke bekjempe mobbeproblemet alne.  I en mobbesituasjon er det tre parter; Mobberen, offeret og alle som står rundt og heier eller er likegyldige. Uten tilskuerne som enten heier eller ikke griper inn ville mobbetallene sett helt annerledes ut.

 Hver enkelt av oss kan bidra til det gode samfunn ved å nekte å være likegyldige. Enten det er i skolegården, på jobben, på trikken, i spaltene, på Twitter eller Face. Hver enkelt av oss kan ta til motmæle og gripe inn når vi ser at noen har vondt i holdningene sine. Som Eli Wiesel sa det: Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.

Les også: Statsministerens tale på Den internasjonale Holocaustdagen

Gå til innlegget

Når store løgner skremmer

Publisert nesten 6 år siden

Det tegnes et bilde av muslimer og islam som er egnet til å skremme. Utsagn som borgerkrig i Europa. Sivilisasjonskamp. Muslimsk invasjon.

Markering av Novemberpogromene/Krystallnatten – Oslo 2015.

 

Natten mellom 9. og 10. november 1938, mellom kl 2 og 6, ble 200 jøder slått i hjel, alle større synagoger, 1574 i tallet, ble brent og 7500 forretninger eid av jøder ble vandalisert. I tillegg ble 30 000 jøder internert i konsentrasjonsleirene Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen.

 

Det er vanlig å assosiere Novemberpogromene i Tyskland og Østerrike med annen verdenskrig og Holocaust. Men det var ikke krig i 1938. Det industrielle folkemordet på Europas jøder hadde på dette tidspunktet ikke materialisert seg i verken idéer, planer eller beslutninger. En plan om å deportere alle jødene fra Tyskland til Madagaskar hadde fortsatt mange tilhengere. Novemberpogromene skjedde i FREDSTID. Hvordan var dette mulig? Hvordan kunne det tyske samfunn ha blitt slik at naziregimet fant at tiden var moden og samfunnet modent til et så omfattende og systematisk angrep på jødiske tyskere, jødiske institusjoner og jødisk eiendom?

 

Svaret er massiv og vedvarende propaganda gjennom mange år. Ord påvirker tanker. Tanker påvirker holdninger og holdninger leder til handlinger. Da Hitler kom til makten i Tyskland i 1933 utnevnte han Josef Goebbels til propagandaminister. Ett av Goebbels mest kjente utsagt er: ”Wenn man eine große Lügen erzählt und sie oft genug wiederholt, dann werden die Leute sie am Ende glauben”.”Når man forteller en stor løgn og repeterer den ofte nok vil folk etter hvert tro på det”.

 

Det eksisterte en antisemittisk grobunn, et godt jordsmonn, for nazistenes antijødiske propaganda. Gjennom hele 1920-tallet tiltok demoniseringen av jødene i Tyskland. Da nazistene kom til makten i 1933 kom det bare en ekstra omdreining i verbal, fysisk og juridisk forfølgelse av jødene. Lørdag 1. april 1933 innførte Hitler og Goebbels en nasjonal boikott av jødiske forretninger. Selv om man ikke hadde internett og sosiale medier på 30-tallet hadde man oppmerksomhet rettet mot det som skjedde i Tyskland.

Følgende er sakset fra en leder i Aftenposten 4. april 1933.

”Det kan ikke være tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener. Imidlertid mangler vi her i landet forutsetninger for å kunne dømme rettferdig om aksjonen mot jødene. Vi vet ikke noget om i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at dette ikke skyldes bare mindre dyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker ... Det er et tiltalende trekk å sympatisere med den forfulgte, men det er neppe grunn til å overdrive sympatien.”

Arierlovene ble vedtatt 7. april 1933. Jødiske leger, sykepleiere, advokater, dommere, funksjonærer i forvaltningen og lærere mistet jobbene sine.

Nürnberglovene av 1935 fratok jødiske tyskere statsborgerskap og borgerrettigheter. Det ble kriminelt for jøder å gifte seg med ikke-jøder.

 

Novemberpogromene var IKKE starten på jødeforfølgelsene i Tyskland. De hadde pågått i mange år.

Harvardprofessor Georg Satayana sa at den som ikke husker sin historie er dømt til å gjenta den. Det er derfor vi er her i dag. For å huske historien.Og for å forebygge.

Allerede i flere år er vi blitt servert store løgner. Omfanget av omtalen av muslimer og islam i det offentlige ordskiftet overgår det meste. For å gi et ikke-vitenskapelig bilde av misforholdet i den oppmerksomheten vi gir våre muslimer har jeg gjort noen enkle google-søk.

Vi har i høst lagt bak oss en intens valgkamp. I den har man naturlig nok diskutert ting som er av betydning for oss alle. Oljefondet, som er garantisten for vår rikdom, ga 34 000 treff. Formuesskatt, et av de viktigste temaene for både regjering og opposisjon, ga 54 000 treff. Mens halalslakt ga 88 600 treff. Radikal islam ga 633 000 treff. Islamisering ga 758 000 treff. Muslimer alene ga 3,2 millioner treff.

Det tegnes et bilde av muslimer og islam som er egnet til å skremme. Utsagn som borgerkrig i Europa. Sivilisasjonskamp. Muslimsk invasjon. Muslimer har rett til å lyve til ikke-muslimer. Muslimer er forpliktet til å drepe vantro. Muslimer verden over vil helst innføre sharia. Sharia er synonymt med barbari. Muslimer hater vesten. Alle terrorister er muslimer.

Med en dose kunnskapsmangel som grunnmur bidrar gjentagelse av store løgner til å skremme, fremme fordommer og fore hatet. Vi ser hatet i avisenes kommentarfelt og FaceBook trådene.

Med det store antall flyktninger som kommer til vårt land har vi reelle problemer å hanskes med. Vi behøver ikke forvirres av skremmebilder. Om det noen gang har vært viktig å ha varme hjerter og kalde hoder er det nå.

Hitlers Mein Kampf ble publisert i 1925. Konspirasjonsteorien over alle konspirasjonsteorier, Sions Vises Protokoller ble del av læreplanen i Det tredje riket i 1933. Dersom vi vil unngå gjentagelser må vi lære historien. Vi må lære å være kritiske og gjenkjenne løgner. Vi må avvise løgner. Vi må ta oss i det når vi gruppetenker. Vi må øve oss på å se mennesker som individer og ikke som representanter for en gruppe. Vi må si NEI til fordomsfull og hatefull propaganda. Vi må si NEI til konspirasjonsteorier. Vi må si NEI til demonisering den andre. Vi må si NEI til dehumanisering av den andre.

Vi kan alle bidra til dette i praksis - slik vi har gjort her i dag. Vi kan gjøre det i morgen foran tastaturet når vi kommer over det fordomsfulle, det hatefulle eller det konspiratoriske.

Jeg vil avslutte med å sitere fredsprisvinner og holocaustoverlevende Eli Wiesel som sa at det motsatte av kjærlighet er ikke hat. Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet.

Takk for din deltagelse i dag. Takk for at du bryr deg. Takk for at du ikke er likegyldig.

Gå til innlegget

Vi kan velge å ikke la oss krenke

Publisert over 6 år siden

Jeg sier som gestaltpsykologien: Voksne mennesker må ta ansvar for sine egne følelser. Man kan rett og slett velge å la være å la seg krenke.

Bård Tufte Johansens Krenk 2015 gikk av stabelen på Chateau Neuf denne uken med fullt hus. Sammen med representanter for Den norske kirke, Human-Etisk Forbund og muslimene satt jeg på bakerste rad som en slags smaks- eller krenkelsesdommer. Vi hadde hver vår elektroniske lyd vi kunne komme med dersom vi følte oss krenket. Bård Tufte Johansen hadde samlet noen av Norges fremste komikere samt en jødisk svenske, Aron Flam.

Tufte Johansen var god. Are Kalvø avleverte en fantastisk intelligent angrep på de gudløse (humanetikerne) som gjorde Shoaib Sultan (muslim) og meg selv misunnelige. Salen ble ganske stille da Aron Flam sa at han gikk inn for en tostatsløsning, at alle settlerne skulle trekkes ut og at samene burde få sitt eget land. Kanskje publikum ble krenket av denne parallellen, eller provokasjonen? Er det slik at Midtøsten-konflikten ikke er noe man tuller med i Norge, eller er det ikke grobunn for politiske vitser?

Liten kunnskap. Ingen i det religiøse dommerpanelet ble krenket av den religiøse humoren. Det var lite av den. Showet var dominert av tidligere tabu-ord og kroppsfunksjoner. «Mensebæsj på Koranen» er jo ikke intellektuelt utfordrende og heller ikke særlig morsomt. Og altfor primitivt til at vår vakthavende muslim lot seg krenke. Krenk 2015 var preget av at dette var første forsøk med knapp tid til forberedelser. Det er å håpe at komikerne ikke lar det være med dette ene forsøket. Vi har behov for både mer religionshumor, etnisk humor og politisk humor. Oppsiden er stor. Repertoaret kan bare bli større.

Jeg stusset over hvorfor det var så få, og dårlige, religionsvitser på Krenk 2015. Min konklusjon var at publikum i dagens sekulære Norge rett og slett har for liten kompetanse på religion. Majoritetsreligionen i Norge er blitt marginalisert over så lang tid, nærmest tabubelagt å snakke om, at man har fått en viss berøringsangst. Å fremføre religiøse argumenter i en debatt er ikke særlig comme-il-faut.

Med et for lavt kunnskapsnivå på religioner og religioners historie lider humoren. Repertoaret blir for smalt. Derfor var det godt at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen satt i salen. Han så selv at noe drastisk må gjøres med undervisningen om religionene. Det skal selvsagt ikke misjoneres i skolen, men det må undervises.

Krenking. Å krenke og å ydmyke er kanskje ikke helt synonymt, men beslektet. Det er klart satire og humor skal brukes til å krenke og ydmyke. Man kan ofte si ting sterkere, kortere og mer treffende med humor enn prosa. Det har vi mange eksempler på i jødisk humor.

Historien med den pensjonerte mamma som har flyttet til Florida gjør det. Sønnen ringer fra Detroit for å høre hvordan hun har det.  «Jeg har det ikke så bra», sier mamma, «Jeg har ikke spist på tre uker». «Hva er galt», spør sønnen bekymret. «Jeg ville ikke ha mat i munnen i tilfelle du ringte», sier hun. Du tuller ikke med en yiddishe mamme.

Det er viktig å krenke «makten». Myndigheter, deres beslutninger og handlinger må tåle det. Religioner, dogmer og praksiser må tåler det. Alle de tre monoteistiske religionene sliter med homofilispørsmålet. Det må krenkes. Den katolske kirkens praksiser på skilsmisse må krenkes. Sølibatet kan man tøyse med. Prevensjonsspørsmålet likeså. Ramadan kan man tulle masse med. Imamer og mullaer er det masse humor på.

Ikke ydmyke. Å ydmyke enkeltpersoner er noe annet. Å bruke krenkelser og satire mot svake og utsatte grupper er litt vanskeligere. Noen synes lytehumor er morsomt. Jeg synes ikke det. Når funksjonshemmede selv bruker det er det noe annet. Det er også forskjell på ondskapsfull  og godlynt humor. Det er forskjell på humor som er fordomsfull og humor som bygger ned fordommer.

Galgenhumor derimot er gull verd. Det betinger selvironi. Uten galgenhumor hadde eksempelvis det jødiske folk ikke overlevd. Ta for eksempel Moishe som sitter på en benk i München i 1936 og leser nazistenes blad Der Stürmer. Hans venn Yankel kommer forbi og utbryter; «Hva er det du leser Moishe? Der Stürmer? Hvorfor gjør du det?» «Jo, du skjønner, i våre aviser er det bare elendighet. Jøder blir forfulgt, blir drept, mister jobben, bare elendighet. Her leser jeg om hvordan jødene styrer verdens finanser, verdens medier, eier alle bankene, eier alle bedriftene. Det er en nytelse å lese.»

Egne grenser. Jeg sier som gestaltpsykologien: Voksne mennesker må ta ansvar for sine egne følelser. Man kan rett og slett velge å la være å la seg krenke.

Humor er som smaken og smaken er som baken. Du setter fremfor alt dine egne grenser. Jeg kan ikke snakke på vegne av alle jøder, humor er personlig. Min grense (og mange jøder med meg) går ved gasskammerhumor. Men min sønn er uenig med meg i at man ikke kan ha humor på Holocaust.

Når man hører ordet grense får folk ulike mentale bilder i hodet. Konsekvensen av en grense i mitt hode er ikke vold eller forbud, men at det ikke er morsomt og at man ikke ler. Når jeg hører gasskammerhumor blir jeg ikke krenket, men redd.

Det verste for en komiker er nok at publikum ikke ler. Men det må være lov også for en komiker å prøve og feile, og prøve igjen. Vi har imidlertid noe juridisk vern mot krenkelser i Straffeloven. Injurieloven beskytter enkeltindivider mot ærekrenkelser, deres gode navn og rykte. «Rasismeparagrafen» beskytter svake grupper mot hatefulle ytringer. Og vi har forbudet mot majestetsfornærmelser.

Imøtegås. I et liberalt demokrati bør terskelen være høy for å besvare humor og satire med straffeforfølgelse. Vi får overlate den fremgangsmåten til stater vi ikke liker å sammenligne oss med. (Det bør være helt overflødig å si at vold som respons på humor og satire er helt uakseptabelt.) 

Humor, stand-up og satire er også ytringer og har en plass i de pågående ytringsfrihetsdebattene. Som andre ytringer skal de kunne imøtegås med demokratiske virkemidler. Sensur av ymse slag, iberegnet selvsensur, er ugreit. Særlig om selvsensureringen er et resultat av direkte eller indirekte trusler, eller utilbørlig maktutøvelse. Et godt eksempel er SAS Traveler som trakk et helt opplag etter krav fra et norsk regjeringsparti. Det er forståelig at SAS gjorde det. Selskapet er på konkursens rand og er helt avhengig av de skandinaviske regjeringers velvilje for å overleve.

Under overflaten. Vi kan imidlertid misunne totalitære stater den levende og omfangsrike satiren som lever under overflaten. Vi har hatt god satire i Norge også. Ragnvald Blix er et godt minne. Likeså er NRK-programmet Hallo i Uken. Hallo Thor Gjermund Eriksen, kan vi få programmet tilbake?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.2.2015

Gå til innlegget

Det bor en rasist i oss alle

Publisert over 6 år siden

Teorien om at trollet sprekker i solen er ikke støttet av forskning. Noen ganger stemmer det, andre ganger er det stikk motsatt.

Ekstremister og terrorister har med overlegg og kaldt blod drept journalister og jøder, rett og slett fordi de var jøder.

Mange røster fremhever at terroren var et angrep på ytringsfriheten. Ja, visst. Men det var mer enn det. Det var et angrep på vårt liberale demokrati. Det liberale demokrati er mer enn valg og flertallsbeslutninger. Det liberale demokrati hviler på de internasjonale menneskerettighetene; religionsfrihet, ytringsfrihet likeverd, og mye mer. Paris opplevde to terroraksjoner. En var rettet mot ytringsfriheten. Den andre var antisemittisk. Den var rettet mot jøder fordi de var jøder. Den var rettet mot et supermarked der man drepte jøder som skulle handle mat til sine familier til sabbaten.

Ekstremisten har ikke respekt for det liberale demokrati og dets demokratiske spilleregler. Ekstremisten tror ikke på de universelle menneskerettighetene. Ekstremisten tror ikke på livets ukrenkelighet. Ekstremisten fores av hat, og ønsker å spre hat og frykt. Ekstremistens verdensbilde er sammensatt av venner og fiender. Vi og dem.

Fiendebilder. I Europa i dag har vi både jihadister og høyreekstremister. Begge baserer seg på ideologier og holdninger som forutsetter at man har noen klare fiendebilder. Og så maler man og fargelegger disse fiendebildene med bred pensel. Vi kjenner dem godt. Vesten eller vestlig dekadens, USA, Israel, muslimer, sharia, innvandrere, rom eller jøder.

Ekstremisten er tilbøyelig til å bruke vold for å nå sine mål. Terroristen har passert den grensen. Vi må sette ut grensevakter for å beskytte våre borgere mot disse som har passert grensen. Grensevakter ved terrorgrensene er imidlertid ikke nok til å beskytte våre liberale demokratier i Europa.

Alle grenser har et oppmarsjområde, et grenseland. Når våre myndigheter spør seg hva man skal gjøre for å hindre radikalisering, er svaret også å bevokte oppmarsjområdene, grenselandet. Hvordan kjenner vi igjen dette grenselandet? Det er der du finner dem som maler fiendebilder. De som sprer hat og frykt. De som forfekter den eneste rette vei eller tro. De som forfekter én sannhet.

Disponert. Det skremmende er at vi er alle disponert. Studier har vist at mennesker er disponert til å handle umoralsk. Vi kan alle få vondt i holdningene våre fra tid til annen. Vi har alle en rasist inni oss. Vi må lære ham å kjenne slik at vi kan sette ham på plass hver gang han dukker opp. Han er på vei opp når vi bedriver gruppetenkning. Hvor lett har vi ikke for å gjøre nettopp det?

Radikaliseringen foregår i miljøer der man maler fiendebilder. Disse miljøene er i dag både fysiske og virtuelle. De hatefulle nettsidene er yngleplasser. Anders Behring Breivik fikk sine holdninger og sin ideologi i 2,5 år på gutterommet. På nettet.

I kampen mot radikalisering må man først erkjenne at ideologiene som tegner fiendebilder kan appellere. De appellerer til noen mennesker i visse situasjoner. Det er vanskelig å si hvilke mennesker og det er vanskelig å si hvilke situasjoner. Vi kan kanskje si alle mennesker i noen situasjoner. Vårt samfunnsansvar er å passe på at slike situasjoner ikke oppstår. Hva som er etisk og moralsk riktig eller høyverdig er ikke faste størrelser. Det er heller ikke konstanter.

Troll. Å erkjenne at antidemokratiske ideologier kan ha appell er viktig blant annet for å unngå fellen om at troll sprekker i solen. Trollet og solen-metaforen bygger nemlig på ideen om at så snart disse antidemokratiske ideologier, tanker, holdninger får oppmerksomhet og blir imøtegått så vil de bli avslørt, alle vil snu seg bort i avsky og de vil miste sympati og støtte.

Teorien om at trollet sprekker i solen er ikke støttet av forskning. I noen tilfeller kan det være riktig. I andre tilfeller kan det ha stikk motsatt effekt. Å gi antidemokratiske demagoger en talerstol, rampelys, kredibilitet, en arena vil i mange tilfeller være å gi aktiv bistand i markeds-
føringen.

Er det mulig å forsvare det liberale demokrati med demokratiske virkemidler? Ja, det er det. Men det er både et langsiktig og et kontinuerlig arbeid. Det er et arbeid som begynner i hjemmene og fortsetter i hele samfunnet, hele tiden.

Rasismen. Vi er forpliktet til å prege våre unge først og fremst med gode holdninger. Hva sier vi rundt middagsbordet? Hvordan sier vi det? Hva sier vi om læreren? Hva sier vi om naboen, kollegaen? Hvorfor man ikke mobber i skolegården. Hvorfor og hvordan man står opp for en som blir mobbet. Ta oss selv i gruppetenkning. Kjenne på rasisten i oss. Lære rasisten i oss å kjenne og avsløre ham hver gang han dukker opp.

Rasismen er demokratiets forsvareres verste fiende. Her snakker vi ikke om den biologiske, gamle definisjonen av rasisme, men den moderne definisjonen. FNs definisjon. Den som inkluderer etnisitet og religion. Rasismen putter mennesker i grupper i stedet for å betrakte dem som individer. Rasismen peker på den andre og segregerer i stedet for å favne om og inkludere.

Ekstremistene og terroristene ønsker å skape frykt og konflikt. Vi ønsker solidaritet og samhold. Ekstremistene og terroristene ønsker det liberale demokrati til livs. De forer hatet og gjør vårt, demokratiets forsvarere, handlingsrom mindre. Det må vi kjempe imot. Etter 22. juli sa vi at vi var alle AUF-ere. Nå sier vi: Vi er alle Charlie. Vi er alle jøder. Vi er alle franske.

DETTE ER KOHNS APPELL UNDER EN MARKERING I OSLO 12. JANUAR 2015, FØRST TRYKKET I VÅRT LAND 13.01.2015

Gå til innlegget

Det som kom før katastrofen

Publisert nesten 7 år siden

Vi må si «aldri igjen» til dehumaniseringen. Vi må si «aldri igjen» til demoniseringen av den andre

Vi markerer Krystallnatten eller Novemberpogromene for å huske, for ikke å glemme. Hvorfor er det så viktig å minnes noe som skjedde for så lenge siden spør noen. Da er det på sin plass igjen å trekke frem den spanskamerikanske filosofen og Harvardprofessoren Georg Santayana berømte utsagn: «Those who cannot remember the past are condemned to repeat it». De som ikke husker historien er dømt til å gjenta den.

Novemberpogromene var godt planlagte aksjoner i Tyskland og Østerrike hovedsakelig utført av SA og SS. Noen steder deltok også lokalbefolkningen i ødeleggelsene. Rundt 1.500 synagoger ble brent. 7.500 jødiskeide forretninger ble ødelagt. Hvor mange som ble banket opp, ydmyket og drept er usikkert. De første 30.000 jøder ble internert i konsentrasjonsleire. Hovedsakelig leire i Tyskland: Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen. Novemberpogromene var toppunktet på forfølgelsen av jøder før krigen.

Fredstid. Novemberpogromene skjedde i fredstid. Det var ikke krig i 1938. Novemberpogromene var før Holocaust. Man kan kanskje si at det var opptakten, men naziledelsen hadde ennå ikke bestemt hvordan man skulle løse «jødeproblemet».

Det var fortsatt mulig for jøder å flykte. Noen begynte å lefle med tanken om å deportere alle jødene til Madagaskar. Det er viktig å understreke at Novemberpogromene skjedde før krigsutbruddet nettopp fordi mange kobler det til krigen og Holocaust. Novemberpogromene var ikke en del av folkemordet, men en del av opptakten. Folkemordet kom i forlengelsen av Novemberpogromene.

Opptakten. Men hva kom før? Om Novemberpogromene var opptakten til Holocaust, hva var opptakten til Novemberpogromene? Det var Nürnberglovene av 1935. Jødiske tyskere ble fratatt sine statsborgerskap og borgerrettigheter. Det ble forbudt for jøder å gifte seg med «ariere». Hva var opptakten til Nürnberglovene? Det var «arier»-paragrafen av 1933. Jødiske forretninger ble merket. Jødiske leger mistet jobbene sine. Jødiske kunstnere fikk yrkesforbud. Jødiske advokater mistet sine bevillinger. Embetsmenn ble avsatt. De mistet sine pensjoner. Sterk begrensning av antallet jødiske studenter ved universitetene.

Hva var opptakten til arier-paragrafen? Det var antisemittisk propaganda. Antisemittisk retorikk. Mein Kampf og Sions Vises Protokoller. Tidlig på 30-tallet ble Protokollene lagt inn i Kulturløftet i Det Tredje Riket, inn i læreplanen.

Det går en vei fra hatefulle ytringer, demonisering, stereotypier og konspirasjonsteorier til dehumanisering. Skadedyr, kakerlakker, rotter, er gjenkjennelig i all propaganda forut for folkemord. Uten å sammenligne ulike folkemord så har alle folkemord dette til felles – dehumanisering. Hva er veien frem til dehumanisering? Det er fordomsfull retorikk, hatefull retorikk og konspirasjonsteorier.

Ikke i vakuum. Det er lett å si «aldri igjen» til Holocaust. Det er lett å si «aldri igjen» til folkemord. Slike store katastrofer oppstår ikke i et vakuum. De oppstår ikke spontant eller av seg selv. De skjer gjerne i forlengelsen av en opptakt.

Det er noe forut for katastrofen. Når vi sier «aldri igjen» og mener det, og ønsker å gjøre noe for å unngå gjentagelser må vi også si «aldri igjen» til opptakten. Vi må si «aldri igjen» til dehumaniseringen. Vi må si «aldri igjen» til demoniseringen av den andre. Vi må si «aldri igjen» til konspirasjonsteoriene. Vi må si «aldri igjen» til den fordomsfulle og hatefulle propagandaen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere