Erling Johan Pettersen

Alder:
  RSS

Om Erling Johan

Følgere

Den norske kirke og vranglære

Publisert over 10 år siden
Kristian Kahrs – gå til den siterte teksten.

Jeg synes konservative teologer argumenterer godt for at homofilt samliv er synd, og for min del synes jeg Carissimi og andre argumenterer godt for at de synspunktene du står for kan regnes som vranglære.

 

Jeg ser at flere her på siden er opptatt av om Den norske kirke forkynner eller aksepterer vranglære.

Det enkle svaret på det er selvfølgelig nei.

Når noen likevel sier ja, så anbefaler jeg gjerne både et studium av Bibelen, de lutherske bekjennelsesskriftene og av viktige dokumenter fra Den norske kirke.

Vranglærerne på nytestamentlig tid var ikke kristne og trodde ikke på Jesus som Guds Sønn og frelser. De plaget menighetene og laget alternative frelsesveier. Om Jesus og evangeliet vet jeg at Carissimi-prestene og jeg deler samme forkynnelse og tro.

Det er også spennende å lese hvordan både Det nye testamentet og de lutherske bekjennelsesskriftene definerer evangeliet. Jeg tenker at å kalle den uenigheten vi har i samlivsetikken uenighet om evangeliet er å utvide evangeliebegrepet over dets bibelske og bekjennelsesgitte grense.

Det er i Tunsberg-saken Den norske kirke har drøftet disse spørsmålene mest utførlig. Uttalelsen herfra er også verdt å lese. Her finnes det argumentasjon for at kirken kan la samtalen om samlivsetikk fortsette uten å dele seg i ulike tilsynslinjer eller bryte fellesskapet ved nattverdbordet.

Jeg kan ikke love at jeg ikke igjen vil bruke verdidebatt.no, men overlater nå kommentarfeltet i denne tråden til de som måtte følge etter.

Gå til kommentaren

Ekte dialog?

Publisert over 10 år siden

Det er sjelden biskoper opptrer i nettdebatt, men som respons på dette innlegget har jeg valgt å sende min versjon til Vårt Land. Jeg legger den også her, så de som følger debatten kan få mulighet til å lytte også til mine opplevelser.

Det har vært både interessant og krevende å lytte til Carissimi. 

Jeg er kommet til Stavanger bispedømme for å forkynne evangeliet og dele Guds kjærlighet med mennesker så de skjønner den gjelder dem. Det tror jeg også Carissimi vil støtte!

Jeg synes det er lite treffende at målestokken på meg som biskop og kristent menneske blir hva jeg mener om homofil og lesbisk kjærlighet. Ut fra dette og dette ene vurderes jeg av noen som biskop. Til disse vurderingene leverer også Carissimi vesentlige bidrag.

Det tegnes et bilde av meg som jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg kalles vranglærer. Prestene i Carissimi sier de ikke kan feire gudstjeneste sammen med meg uten å lyve om en kirkelig enhet som ikke er til stede. Kirken kan med meg som biskop ikke regne seg som sann og apostolisk, det må opprettes et alternativt, vernet rom der jeg bare kan være til stede som en som blir formant til å vende om.

I møte med dette er jeg glad for at jeg er luthersk teolog: At jeg står i en tradisjon som klart bekrefter at enighet om evangeliet er det vesentlige for enhet i kirken. At jeg er en del av et kirkefellesskap som også overfor kristne i andre kirkesamfunn har et åpent nattverdbord. Den norske kirke bekjenner seg til at vi ikke skal splitte det Gud forener i sakramentalt fellesskap med sin Sønn.

Jeg ser at Carissimi verken er fornøyde med prosessen eller resultatet. Nå har jeg sett at gruppen også innleder til debatt om dialogen og min rolle i den som person. I innlegget om ”Proforma prosess” på verdidebatt.no, appelleres det til allmennhetens vrede gjennom velformulerte, men tydelige personangrep på biskopen som dialogpartner.

Carissimi sier at:”Vår versjon av møtene med biskopen er derfor at biskopen har brukt unødvendig lang tid på å lytte til oss, før han innfor offentligheten ville presentere sin konklusjon som fra hans side nå i etterkant synes gitt i utgangspunktet. Bruken av ordet dialog er i denne sammenheng svært misvisende.”

I dette ligger det anklager om både falsk spill, manipulasjon og maktmisbruk. Carissimi hevder å ikke bare kjenne sin egen teologi og posisjon, men også mine motiver. Der er jeg selv eneste sikre kilde! Jeg har i hele prosessen vært åpen for å la meg overbevise av Carissimis argumentasjon. Samtlige deltakere fra bispedømmets side har sagt at de har opplevd samtalene som reell dialog. Fram til nå trodde vi også Carissimi hadde ment alvor når de underveis har bekreftet dette. Å ikke gå med på Carissimis krav kan ikke være det samme som å ikke lytte!

Carissimi mener at jeg i en subjekt-til-subjekt dialog burde ha skrevet mer selv. Det tenker jeg at jeg fortsatt trygt kan la være. For en biskop er det vanlig og naturlig også å bruke andres kompetanse. Når Carissimi stiller krav hva jeg skal si, hvordan det skal sies og hva samtalen bør konkludere med for å være vellykket, synes jeg det blir lite igjen av subjektets frihet for min del.

I dialogen har jeg også ønsket å utfordre de delene av Carissimis kirke- og nattverdssyn som skiller seg fra vår kirkes ordninger, tro og bekjennelse. Fra min side forutsetter muligheten for å finne alternative løsninger at vi kan stå sammen om feiringen av nattverden. Dette sa jeg også tydelig da Torleiv Austad deltok på et møte. I det dokumentet fra Andreas Aarflot som jeg la fram, sies det klart at Carissimi kommer i konflikt med ordinasjonsforpliktelsen og sentral teologi når de ikke vil feire gudstjeneste sammen med biskopen.

Min utfordring til Carissimi er at jeg mener de i møte med min argumentasjon har valgt å fokusere på avsender, form og gjengivelser av egne standpunkter heller enn sak. Dermed har vi ikke fått til en god dialog om de prinsipielle vurderingene som har ligget til grunn for min konklusjon.

Fellesskap er dialogens mål, uenighet er dens risiko. Men i det øyeblikket vi går løs på hverandres personlighet og motiver har vi tapt en annen kamp. Den hadde jeg i det minste håpet at vi skulle vinne.

 

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere