Erling Johan Pettersen

Alder:
  RSS

Om Erling Johan

Følgere

Vi fordømmer filmen «Innocence of Muslims»

Publisert rundt 9 år siden

Vi fordømmer filmen som en krenkelse av verdens muslimer. Under dekke av ytringsfriheten har de ansvarlige valgt å nøre opp under hat og intoleranse gjennom anvendelse av blasfemi og hån mot andre.

Felles erklæring mot religiøse krenkelser og voldshandlinger

 

Muslimsk Fellesråd Rogaland

Stavanger biskop og Kirkelig Dialogsenter

 

 

Lanseringen av filmen ”Innocence of Muslims” har skapt sinne og uro i store deler av verden.

Vi fordømmer filmen som en krenkelse av verdens muslimer. Under dekke av ytringsfriheten har de ansvarlige valgt å nøre opp under hat og intoleranse gjennom anvendelse av blasfemi og hån mot andre.

 

En krenkelse av islam og dens hellige profeter er en krenkelse av alle religioner og deres profeter, og av alle mennesker som ønsker å ta sin tro og sitt livssyn på alvor.

Vi minner om at forakt for annerledes tro og hat mot religiøst og kulturelt mangfold i vår historie har ført til fryktelige skader på enkeltmennesker og samfunn. Denne tankegangen var et underlag for holocaust, og for terroren som rammet Norge 22 juli i fjor.

 

Alle som opplever hån og krenkelse har rett til å markere sin motstand mot dette, og har rett til å ytre seg mot slike holdninger. Men ingen har rett til å bruke vold. Vi fordømmer all vold mot uskyldige, og oppfordrer alle til å svare på krenkelsene på en verdig måte.  Vi støtter Islamsk Råds oppfordring om å ”møte provokasjon og ignoranse med tålmodighet og opplysning”. Vi oppfordrer alle til å svare på hat med kjærlighet, på intoleranse med respekt, på hån med verdighet og på ekskludering med åpenhet og solidaritet.

 

Vi bekrefter vår vilje, lokalt og regionalt, til å skape møteplasser mellom mennesker på tvers av religiøs og livssynsmessig identitet. Vi vil handle sammen og utvide kunnskapen om hverandre gjennom folkelig dialog. Vi står sammen i arbeidet for å skape et bedre samfunn, som er preget av religiøs respekt, toleranse og mangfold.  

Gå til innlegget

Kirkens kritikk vil ikke forstumme

Publisert over 9 år siden

Å tro at kirken vil la sin kritikk av Statoils oljesand-prosjekt forstumme, skal olje- og eneregiminister Ola Borten Moe ikke ha forhåpninger om.

Olje- og energiminister Ola Borten Moe kritiserer Den norske kirkes engasjement i spørsmålet om Statoils medvirkning i tjæresandindustrien i Canada. Regjeringen ellers er taus. Vi var mange som hadde håpet at klimameldingen ville lyttet til den sterke kritikken fra Canadas urfolk, mot Statoils oljeutvinning fra tjæresand i de kanadiske nordområdene.

Urfolk. Utvinningen er i gang. Kirkemøtet har sluttet seg til motstanden fra kanadiske urfolk. Det som samler oss er en enkel erkjennelse: Vi lærer ikke alltid av historien. Det ser vi i konflikten som nå pågår, mellom urfolkene og de kanadiske myndighetene og kommersielle aktørene som driver oljeutvinning i tjæresanden. Dette er ikke så ulikt den gamle historien om den vestlige verdens behov for ressurser og arealer, i interessemotsetning med langt svakere urfolk. Den tjæresandproduksjonen Statoil er med på, ødelegger naturmangfoldet over enorme arealer. Den forgifter leveområder for mennesker og dyr. I tillegg til de store naturinngrepene, forgiftes elvevannet.  Om de enorme tjæresandressursene utvinnes som planlagt, vil områder på størrelse med Norge sør for Sognefjorden rammes. En rekke urfolkssamfunn vil stå i fare for å miste sitt livsgrunnlag, i tillegg til de større miljøkonsekvensene. 

Kirkens mandat. 14. mai var den kanadiske indianerhøvdingen Francois Paulette i Stavanger. Han kommer fra området der Statoils tjæresandproduksjon foregår. På solidaritetskonserten med høvdingen avsluttet Kirkerådets leder Svein Arne Lindø med å understreke at Kirkemøtets engasjement har som sitt selvfølgelige utgangspunkt at det er en del av kirkens mandat å uttale seg i samfunnsspørsmål av etisk betydning. Statoils medvirkning i tjæresandutvinningen i Canada er et slikt spørsmål.

Kirkemøtet var enstemmig da det fattet vedtak om at tjæresandsprosjektet ikke lar seg forsvare, ut fra hensynet til urfolks rettigheter, klima- og miljøhensyn. 

Samisk kirkeråd har uttalt at Norge som aktør i tjæresandindustrien opptrer med dobbeltmoral, både i klimapolitikken og som foregangsland for urfolks rettigheter. Det hjelper lite med programerklæringer hvis praksis sier noe annet. Det kan hende tjæresandprosjektet løser noen av øyeblikkets behov for å dekke den globale etterspørselen etter energi på billigst måte. Men slike prosjekter øker, snarere enn løser, de globale klimautfordringene og er dårlig etikk og politikk, selv om det kan være god økonomi. 

Ignorerer etikken? Man kan spørre seg om styret i Statoil tenker ut fra rent økonomiske hensyn og ignorerer etikken. De lokale indianersamfunnene er små. Det gjør dem ikke mindre viktige. Gjennom praksis viser vi vår holdning til deres kultur og rettigheter.  Rett nok profilerer Statoil seg som en klimavennlig aktør i tjæresanden. Men det som er kjent om miljøkonsekvensene som uansett kommer, burde for lengst fått de etiske varsellampene til å lyse. Statsråden hevder at Statoil i Canada har inntatt en førende rolle for å fremme teknologi som minsker CO2-utslippene, og som reduserer vannforbruket. Men dette er omstridt i fagmiljøene. Tidligere direktør for Statoils tjæresandprosjekt i Canada har uttalt til Teknisk Ukeblad at dette ikke er realistisk. 

Låne øre. Statoil er ett av de berørte oljeselskapene i den saken Bever Lake Cree First Nation har reist mot kanadiske myndigheter. De hevder at naturinngrepene i deres område er så omfattende at deres grunnlovsbeskyttede rettigheter (treaty rights) til jakt og fiske ikke lenger kan utøves.

Det er viktig at statsråden nå låner øre til kritikken fra kirken. Kirken understreker at når statsråden og Statoil forsøker å rettferdiggjøre virksomheten ved å vise til Canadas vedtatte politikk, er det ingen garanti for at den er moralsk forsvarlig. Vi har et selvstendig ansvar for å vurdere om kanadiske myndigheter, i jakten på store penger i tjæresand, har valgt å se bort fra sine nasjonale og folkerettslige forpliktelser med hensyn til urfolk, klima og miljø.  Det var derfor et etisk begrunnet valg å gi stemme til urfolkenes egen opplevelse av situasjonen før Statoils generalforsamling.

Åpen dør. «Moder Jord har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet,» sa Gandhi. Det er en nøktern innsikt som gir grunnlag for mer langsiktige, realistiske og ansvarlige framtidsdrømmer enn å grave etter sort gull i oljesanden. Regjeringen kan ennå snu i denne saken. Men å tro at kirken vil la sin kritikk forstumme, skal Borten Moe ikke ha forhåpninger om. Dørene til Domkirken vil fortsatt være åpne for å gi rom og stemme til urfolkenes legitime protest.

INNLEGGET BLE FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS PAPIRUTGAVE 22. MAI 2012

Gå til innlegget

Vi står overfor et valg

Publisert nesten 10 år siden

Ved inngangen til et nytt år står vi overfor et valg. Vi kan ikke gjøre det som skjedde ugjort. Men vi kan, med kronprinsens ord, velge hva dette skal gjøre med oss som samfunn og som enkeltmennesker.

(UTDRAG AV BISKOPENS NYTTÅSFOREDRAG 4. JANUAR 2012)

Vi kan velge at ingen skal måtte stå alene. Vi kan velge å stå sammen. Og mange valgte å stå sammen etter 22. juli på tvers av religiøse skillelinjer.

Etter Utøya-tragedien tok jeg initiativet til å samle 17 muslimske ledere i moskeen Islamsk Opplysningssenter i Hillevåg. Vi hadde vært sammen noen måneder tidligere og utarbeidet en felleserklæring om samarbeid og dialog. Utøya-tragedien gjorde at vårt andre møte ble spesielt. Overskriften etter møtet i avisen Vårt Land summerte godt samtalens forløp: Vi har kjærligheten felles.

Opplevelsen både imamene og vi som kristne ledere hadde 25. juli foran Domkirken, var at vi delte kjærlighetens språk som kronprins Håkon uttrykte med ordene: I kveld er gatene fylt med kjærlighet.

Det var et språk som knyttet oss sammen på tvers av religioner og livssyn. I den politiske hverdag ser det ut til at denne innsikten om en felles basis i kampen mot fremmedfrykt, rasisme og ideologier i slekt med gjerningsmannens forskrudde ideologiske tankegods, ikke lenger har samme gjennomslagskraft. Som kristne utfordres vi til å ta vare på de felles erfaringene. Det skjer i samtalens rom, gjennom dialogen. Dialogens kjennetegn er: lytte, lære, forandres. Det er sagt at dialog betyr å skjønne mer. Kanskje trenger vi som kirke nettopp gjennom dialogen å overvinne stereotypier og fiendebilder hos oss selv. En bedre forståelse av den andre blir også en dypere forståelse av meg selv.

Bønner. La oss gå tilbake til Domkirkeplassen: I køene foran kondolanseprotokollene og te-lysene i Stavanger Domkirke opplevde vi det samme som i kirken landet over: helligstedet ble tatt i bruk. Bønner ble bedt, med og uten ord. Nærvær ble delt. I det mest sårbare var det ikke proklamasjonen, de store ordene, vi behøvde, mer lyset som ble tent i det hellige rommet, i den helbredende stillheten.

Filosofen Gunnar Skirbekk skriver tankevekkende om møtet med det hellige: Det er grunner for å sjå det heilage i det sårbare og forgjengelege, det som treng omsorg og vern, det som kallar på moralske haldningar og handlingar. Kven veit, sier han, kanskje er vi og vårt ikkje aleine om å vere sårbare. Kan Gud også vere sårbar? Er det dette som blir signalisert ved Jesu liv og liding?

Ved Universitetet i Stavanger har Minnestudiene – Memory Studies – vist oss ritualenes betydning i sorg – og krisetider. Erkebiskop Desmond Tutu brukte uttrykket «Healing of Memories» da han ledet Sannhetskommisjonen i oppgjøret med apartheidregimet. Minnet må helbredes!

Det skjer når lys tennes, og bønner blir bedt på Helligstedet.
Det skjer når vi tør å sette ord på overgrep, maktmisbruk og stigmatisering av enkeltpersoner og grupper.
Det skjer når kirken er det den skal være: gjestfrihetens åpne rom, med lave terskler, åpenhet og nærvær.
Åpen folkekirke handler om nærvær.
Om den enkle tilgjengelighet.
Om å være der for folk, når folk selv bestemmer at de trenger det. Trenger noen å snakke med.
Et sted å tenne et lys, et påskudd til å be en bønn.

Noen som en kan tro sammen med, eller bare dele nærværet med.
Jeg tror det var dette mange opplevde i dagene etter 22. juli landet over, også i Stavanger domkirke, der køene gikk ned til Breiavatnet dag etter dag, og der stillheten i kirken var til å ta og føle på.

En varm takk til alle ansatte og frivillige i vårt bispedømme som stilte opp, som våget å dele nærværet også i denne tunge tiden. En spesiell takk til de som var der med omsorg og trøst i Egersund, Haugesund og Stavanger. Og en like varm takk til kriseteam, politi, kommunens folk og politikere som tok praktisk ansvar og viste godt lederskap.

Sjokkert og fortvilet. Jeg tenkte i disse dagene flere ganger på ordene av forfatter Per Petterson, som mistet sine nærmeste i Scanidnavian Star–ulykken. Han og broren stod igjen, sjokkerte og fortvilte. De ba bymisjonspresten Helge Fisknes om å forrette begravelsen. Men det var ett problem.
Broren satte ord på det: Per Petterson skriver:

Du skjønner det, Helge Fisknes, sa han, at alle vi som sitter rundt dette bordet, vi trur ikke på Gud Fader i himmelen eller noen annen gud, noe annet sted i verden, vi er en gjeng hedninger, det er det vi er, sa han, bare så du veit det.

Og det sa han fordi det var sant, og fordi det kanskje hadde vært Humanetisk Forbund eller en annen instans som hadde stått for det seremonielle om det var han sjøl som hadde dødd. Men fordi vi ikke ville såre foreldrene våre eller noen av dem som var døde, hvor de nå enn befant seg, så skjønte vi at det var riktig å bruke en ordentlig prest, bare han var et ordentlig menneske.

Helge Fisknes satt og rulla seg en røyk da broren min sa akkurat det, en rødmix så vidt jeg husker, og han tok seg god tid, og så sa han:
Ja men, det er jo helt i orden. Jeg trur på Gud, sa han, jeg er kristen. Så den sida av saken tar jeg meg av. Det dere må gjøre er å passe på hverandre.
Slik ble bymisjonspresten nøkkelen til døra som med ett gikk opp, skriver Petterson, som gjorde at det ble mulig for oss å komme tvers igjennom den varste dagen i våre liv og ut igjen på den andre sida.

Jeg tror det skjedde for mange i møte med kirken etter 22. juli, - i møte med stillheten som helbreder.

Religiøs ekstremisme. Fire måneder etter 22. juli-tragedien gikk Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke ut med en fellesuttalelse mot religiøs ekstremisme. Arbeidet hadde startet før 22. juli, og debatten i kjølvannet av tragedien har vist at det også i vårt eget bispedømme er påkrevet å sette dette på dagsorden. De siste nyheter fra angrep på kirken i Egypt og Nigeria viser at religiøs ekstremisme er en tragisk del av den globaliserte virkeligheten vi lever i.
Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke tar sammen avstand fra alle former for religiøs ekstremisme. Religiøse ekstremister setter seg selv i Guds sted og mener at de kjemper på Guds vegne mot Guds motstandere. Religiøs ekstremisme er derfor i strid med våre religioners lære, spesielt med tanke på menneskets grunnleggende verdi og rettigheter.

Tanken om å tvinge sin oppfatning på andre bryter fundamentalt med det ansvar og den rett vi tror Gud har gitt alle mennesker til å gjøre sine egne valg. Det å leve i fred og forsoning med hverandre over kulturelle og religiøse grenser er i dyp samklang med grunnverdier i våre religioner.

I den felles oppfordring heter det:
Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke er særlig opptatt av at tendenser til religiøs ekstremisme i våre egne rekker blir oppdaget. Vi vil derfor oppfordre muslimer og kristne til sammen å forebygge og motarbeide alle former for religiøs ekstremisme, både i våre respektive sammenhenger og i fellesskap.
Den oppfordringen bør vi som ledere i våre menigheter stille oss 100% bak. Den utfordrer oss som kirke til en aktiv religionsdialog.

Som et bispedømme med et langvarig engasjement i møte med andre kulturer, har vi mye å bidra med her. Mange av oss har erfart at dialog bygger tillit og at den åpner for at ens egen tro og standpunkter blir lyttet til. Et av fjorårets dialogprosjekter som har gitt meg tro på de mulighetene dialogen har som døråpner til ressursene i mangfoldsamfunnet, var møtet i september 2011 mellom muslimer, jøder og kristne som fant sted i regi av Stavanger Røde Kors, Muslimsk Fellesråd og Stavanger biskop. Der erfarte vi at dialogen best kan ivaretas av de troende selv. Jeg tror det blir en viktig oppgave for Stavanger bispedømme å utvikle videre tros- og livssynsdialogen for å bygge ned fiendebilder og skape møteplasser preget av respekt, fellesskap og likeverd.

Klimarettferdighet. Noen saker på den kirkelige dagsorden får stor oppmerksomhet i media, mens andre, viktige saker havner på notisplass. Fra de siste månedene henter jeg frem to illustrerende eksempler. Det første er utfordringen fra biskopene om klimarettferdighet, fra bispemøtet i oktober, etter mitt skjønn en sak som burde engasjere og mobilisere på tvers av ulikt ståsted i andre spørsmål. Den ble knapt registrert i mediene. Ikke minst i oljefylket Rogaland bør vi ta utfordringen på alvor. Den norske kirke har siden tidlig på 1990-tallet pekt på sammenhengen mellom vårt eget forbruk som samfunn og enkeltmennesker og de økende miljø- og fattigdomsutfordringene. Med FNs klimatoppmøte i Durban (COP 17) nettopp avsluttet, er situasjonen fremdeles så dramatisk at jeg henter fram igjen biskopenes utfordring til politikerne om å arbeide for brede løsninger på tvers av partigrensene. Hvorfor skal vi engasjere oss som kirke?

Fordi klimaendringene er reelle og truer mennesker og miljø. Det er de fattigste som rammes hardest. Jordens liv er truet av menneskers ansvarsløse ressursøding. Troens svar er å mobilisere til vern om skaperverket og en bærekraftig forvaltning.
Foran den store internasjonale oljemessen i Stavanger i august, må vi også reise debatten om nye fossile funn. Det er nødvendig å redusere verdens samlede klimagassutslipp. Og det betyr at rike land som Norge må gjøre betydelige kutt hjemme, og våge å ta debatten om fortsatt vekst.

Som biskop i et av verdens mest priviligerte områder deler jeg ansvaret for å finne etisk baserte fellesskapsløsninger, for å sikre et bærekraftig samfunn. Ansvaret deler jeg ikke bare med et bispemøte som har engasjert seg sterkt, men med hver eneste en av dere. Vi har alle medansvar. Vi har kunnskapen og ressursene. Det kreves mot til å handle for å investere i vår felles framtid. Vi kan gjøre denne setningen til vår: Troens svar er å mobilisere til vern om skaperverket og bærekraftig forvaltning.

Og vi kan arbeide gjennom alle våre kanaler for at klimarettferdighet ikke skal bli en-spalters notisstoff. Klimarettferdighet handler om rettferdighet for verdens fattigste.
Jeg er glad for at mange menigheter engasjerte seg i den økumeniske og tverr-religiøse mobiliseringen We have faith – Act now for climate justice foran COP 17. Og jeg ser fram til at mange menigheter følger eksemplet fra Avaldsnes under Verdens Miljødag i 2011, der miljøorganisasjoner og menighet inviterte til gudstjeneste.

Tausheten om krigen. Den andre saken der Den norske kirke har engasjert seg i løpet av fjoråret, uten at det har fått den nødvendige oppmerksomhet, er Norges deltakelse i krigen i Afghanistan. Den dype krisen Afghanistan befinner seg i, bør lede til selvransakelse og revurdering av Norges innsats i landet. Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke har pekt på at hensynet til den afghanske sivilbefolkningen må være det avgjørende i vurderingen av Norges sivile og militære engasjement i landet. Vi må styrke den humanitære bistanden og utviklingsarbeidet i Afghanistan. En rent militær strategi vil ikke kunne skape varig fred og rettferdighet.

7. oktober 2011 deltok jeg som representant for Bispemøtet på en markering på Eidsvolls plass fora Stortinget på ti-årsdagen for krigen. Der formidlet jeg Mellomkirkelig Råds kritikk, som bl.a. sier at i lys av den fortsatt ustabile og konfliktfylte situasjonen i Afghanistan, synes den militære strategien som er valgt så langt, å være feilslått. I ettertid er det naturlig å stille spørsmål om bruken av militær makt var en adekvat respons på situasjonen som oppsto etter 11. september 2001. Det er nødvendig å trekke lærdom av de erfaringene man har gjort. Norges videre innsats i landet må baseres på en ærlig og åpen diskusjon om det norske militære engasjementets realpolitiske begrunnelse, intensjon og mål.
Solidariteten med dem som lider, utfordrer oss alle, både som kirke og samfunn, til selvransakelse og til å erkjenne vårt fortsatte medansvar for den aktuelle situasjonen i Afghanistan.

Tausheten i norske medier og fra norske politikere i denne saken må brytes i det nye året!

DETTE ER ET UTDRAG AV BISKOPENS NYTTÅRSFOREDRAG FRA TANANGER KIRKE 4. JANUAR 2012. HELE FOREDRAGET KAN LESES HER.

Gå til innlegget

Radikale klimagrep – også her hjemme

Publisert nesten 10 år siden

Som biskop i oljefylket Rogaland, er jeg urolig for hvilken rolle vi som region spiller i møte med klimautfordringene. Det kan virke som vi har etablert en kultur der egen velstand i praksis blir viktigere enn engasjement for de som lider nød.

Den store enigheten blant forskerne gjør det useriøst å hevde at klimaendringene ikke er menneskeskapte. Det vi gjør i dag har katastrofale konsekvenser for livet på jorda, særlig for verdens fattige. Alarmen fra klimaforskerne bør møtes ikke med tvil, men med tro og handling.

LES OGSÅ PETTERSENS NYTTÅRSFOREDRAG - om klima, krig og livet etter 22. juli

LES OGSÅ THOR BJARNE BORE: Kirke, skaperverk og dialog

Spesielt alvorlig er det at klimaendringene rammer de fattigste hardest. Det er det som skjer nær oss vi kjenner på kroppen, som ekstremvær eller regntunge vintre. Men vi vet at det er mye mer alvorlig at millioner av mennesker i Sør mister livsgrunnlaget på grunn av tørke eller ikke har samme beskyttelse som oss i solide bygg og gode forsikringsordninger ved naturkatastrofer. Vi har en materiell trygghet som de fattige bare har tilgang på i drømme. De store ressursene vi har gir oss et ansvar som Kirken ser som et oppdrag Gud lengter etter at vi skal ta tak i. Troens svar er å mobilisere til vern om skaperverket og bærekraftig forvaltning.

Kirken har hatt dette som en hovedsak siden tidlig på nittitallet. Da Bispemøtet kom med utredningen «Forbrukersamfunnet som etisk utfordring» alt i 1992, var det et uttrykk for bekymring. Vi presses til å innrette mer av livene våre på å skaffe oss materielle goder, mer enn både vi som enkeltmennesker og fellesskap har godt av. Kirken har etter hvert engasjert seg bredt i miljøkampen, for blant annet urfolks rettigheter, gjeldssanering for fattige land og grønne skatteordninger. Mennesket kan ikke verdsettes etter sin evne til å skape fortjeneste. Økonomien må underordnes etikken. Det er et politisk og individuelt ansvar.

Det er stor enighet blant både biskoper, teologer og vanlige kirkegjengere om at kirken må engasjere seg i miljøkampen. Mange prekener handler om vårt ansvar som enkeltmennesker for å velge en miljøvennlig livsstil. Den kaffen som serveres i de fleste kirker, er innkjøpt via ordninger for rettferdig handel. 29 lokale kirker er grønne menigheter eller miljøfyrtårn, og på visitas utfordres de som ikke har kommet i gang, til å bli det. Det arrangeres gudstjenester på verdens miljødag, noen ganger sammen med miljøorganisasjoner. Mange menigheter engasjerte seg i den økumeniske og tverr-religiøse mobiliseringen foran klimatoppmøtet i Durban: We have Faith – Act Now for Climate Justice.

Kirken kan nok leve med at den aktive miljøprofilen vi har, ikke får en sentral plass i mediebildet, men kloden kan ikke leve med de valgene vi tar i dag – og det er det et kirkelig ansvar å ta opp.

Blendet. Det er her jeg lurer på om vi i Rogaland kan bli blendet av det som er grunnlaget for den framgangen og velstanden vi har, som vi isolert sett kan være glade for. Som enkeltmennesker gjør mange en god jobb for sin bedrift, noe som kommer storsamfunnet til gode gjennom skatt og skapte arbeidsplasser. Men summen av mange små valg som kan se fornuftige ut isolert sett, blir galt i stort.

Det handler om ikke å seksjonere virkeligheten eller tale med to tunger. Vi kan ikke holde festtaler om klima i en sammenheng og neglisjere det under ONS. Vi kan ikke gi barna læreplaner i samfunnsfag, etikk og naturfag som legger vekt på klimautfordringene, mens det voksne samfunnet innrettes på maksimal gevinst av oljeutvinning. Vi kan ikke utsette arbeidet med utslippskutt til en tid vi vil ha bedre råd.

Verdiene. De viktigste verdiene finner vi ikke i tilbudsavisene, i bilbutikkene på Forus eller listet opp i mer eller mindre tilgjengelige skattelister. De viktigste verdiene har vi i hverandre, i fellesskap, i den naturen og det livet vi har fått. Å gi og engasjere oss for en bedre og mer rettferdig verden vil ikke gjøre oss fattigere på glede. Det kan kreve forandring og omstilling av oss, men med hvilken rett kan vi motsette oss forandringer som vil gi oss en tryggere og mer rettferdig verden?

I oljefylket Rogaland bør vi ikke la engasjementet for dette svinne hen fordi vi selv tjener så godt på utvinning av fossil, ikke-fornybar, forurensende energi. Det hjelper lite at andre er verre om vi selv også handler ille. Det er ikke selvsagt at alle nye funn må utvinnes. Det er mer klimavennlig energi vi trenger, og det kan også et oljefylke satse på.

Jeg etterlyser derfor både politikere, næringslivsledere og enkeltpersoner som tør tenke mer radikalt og som viser evne til å prioritere de nødlidende og de største utfordringene. Bispemøtet har uttalt at «Norge bør arbeide for å videreføre Kyoto-protokollen, forbedre den og skjerpe målene. Norge må legge penger på bordet til klimatilpasning og klimakutt i fattige land, og foreslå en prosess som bidrar til at andre rike land gjør det samme». Vi har utfordret politikerne til å finne brede løsninger på tvers av partigrensene, men verken mediene eller det politiske miljøet ser ut til å ha tilstrekkelig engasjement for dette.

Vi som er best stilt, må våge å kutte betydelig hjemme. Vekst er økonomenes himmel, men virker til å være klodens mareritt.

Gå foran. Her håper jeg kirken vil gå foran, slik den har arbeidet for i lengre tid. Hver gang det regner eller blåser mer enn vi er vant til, er det en påminnelse om at noe alvorlig er galt og at det er på tide at noen gjør noe med det. Det er vi, i oljefylket, som er noen. Det er større ære i å være et foregangsfylke i klimaspørsmål enn å være gode på oljeutvinning. Det er et godt nyttårsforsett for 2012.


DENNE KRONIKKEN BLE FØRST PUBLISERT I STAVANGER AFTENBLAD 9. JANUAR 2011

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere