Erik Lunde

Alder: 42
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

På brød alene

Publisert nesten 6 år siden

Byrådet i Oslo foreslår nå å avvikle støtten til sykehjemsprestetjenesten i byen. Raymond Johansen må forstå at heller ikke Oslo-folk lever av brød alene.

Mange ble forbauset da Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og SV la frem den politiske plattformen for et nytt Oslo-byråd uten å nevne byens trossamfunn, voksende religiøse mangfold og troens plass i det offentlige rom.

Da de samme partiene la frem et Oslo-budsjett som varslet flere dramatiske kutt for tros- og livssynssamfunnene, avtegnet det seg et bilde av en byregjering som ikke fullt ut forstår at tro og livssyn fortsatt spiller en rolle i menneskers liv.

Som Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle skrev om byrådserklæringens manglende omtale av tro og livssyn: «… nettopp i vår tid viser religionen igjen seg frem i form av politisk og folkelig kraft. Ofte i former det er sterke grunner til å være skeptisk til, men som det likevel er naivt å overse». 

I Oslo blir religion mer og mer tilstedeværende i det offentlige rom. Folk viser sin religiøse identitet. Tro og livssyn har betydning for hvilke valg Oslo-borgere tar og hvordan de velger å leve sine liv. Uten bevissthet om religion, kan man rett og slett ikke forstå Oslo-samfunnet og det mangfoldige fellesskapet byens innbyggere utgjør. Og noen av byens store utfordringer, slik som sosiale forskjeller, integrering og radikalisering, kan ikke løses uten religionsdialog.

Samfunnsskapende. Selv i «sekulære» Oslo betyr tro fortsatt mye for folk.I forrige bystyreperiode hevdet Arbeiderpartiet at kirkene i Oslo kun var fulle på julaften. De ble nok overrasket over å høre at gudstjenester i Den norske kirke har over 500 000 besøk i året. Det er mer folk enn Vålerenga, Oslo Nye Teater og Munch-museet samler hvert år. På Nordstrand har de måttet bygge ut kirken for å få plass til alle som vil besøke gudstjenestene.

Samtidig går hundretusener på gudstjenester og møter i andre kirkesamfunn. Hver uke trekker dessuten tusenvis av muslimer til moskeen, buddhister og hinduer til tempelet og jøder til synagogen. I motsetning til hva mange tror, er Oslo er en by som syder av religiøst liv.

Dette viser med all tydelighet at trossamfunnene fortsatt er viktige for å gi Oslo-folk livskvalitet, velferd og tilhørighet. De gir byen mye tilbake gjennom sitt sosialt engasjement for byen, kulturelle aktiviteter og helt avgjørende integreringsarbeid. Det er skuffende at fellesskapsorienterte partier som Ap, MDG og SV ikke ønsker å anerkjenne trossamfunnenes samfunnsskapende potensial.

Sykehjemsprester. Raymond Johansens Oslo-byråd foreslår nå å avvikle støtten til sykehjemsprestetjenesten i byen. 8,75 stillinger ved 21 av Oslos sykehjem vil forsvinne fra sommeren av. Kuttet rammer et viktig tilbud for mange av byens eldre, ikke minst de som befinner seg i en sårbar fase mot slutten av livet. Alle slags folk har benyttet seg av sykehjemsprestenes profesjonelle tilbud.

Byrådspartiene har gått til valg på å styrke eldreomsorgen i Oslo, men kutter samtidig et avgjørende tilbud om samtale og åndelig betjening ved sykehjemmene. Omsorgsfulle hender, enerom til alle og god mat er viktig i eldreomsorgen, men det er også muligheten til å kunne samtale om de små og store spørsmålene i livet.

 

Eldre beboere ved institusjoner har krav på å få ivaretatt sine religiøse og åndelige behov, men byrådet anerkjenner åpenbart ikke behovet som særlig viktig. I den store sammenhengen dreier dette seg om småpenger, men de insisterer likevel på å gjennomføre kuttet. I stedet for å kutte, burde byrådet utvidet ordningen slik at også andre trossamfunn i større grad kunne gitt tilbud om religiøs og åndelig betjening ved sykehjemmene.

 

Endimensjonal humanisme. Vår tenkning om velferd har tradisjonelt lagt stor vekt på menneskers materielle behov, og mindre vekt på det faktum at mennesket også er et åndsvesen. I bunn ligger en endimensjonal humanisme som i liten grad anerkjenner menneskers ikke-materielle behov. Oslos velferdspolitikk trenger en mer helhetlig humanisme, som anerkjenner betydningen av tro og livssyn i menneskers liv. En humanisme som er «åpen for det guddommelige», som den franske filosofen Jacques Maritain formulerte det.

 

Gripes vi av berøringsansgt for religion, klarer vi aldri å skape et velferdssamfunn for hele mennesket.

Erik Lunde, bystyrerepresentant i Oslo (KrF)

Gå til innlegget

Behold sykehjemsprestene!

Publisert nesten 6 år siden

Hvis Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet får det som de vil, forsvinner et svært viktig tilbud ved byens sykehjem.

I partienes forslag til bybudsjett for neste år, kuttes nemlig den kommunale støtten til sykehjemsprester med 2,7 millioner  kroner. Fra 2017 skal denne kuttes med 4,4 millioner. Dette vil kunne innebære at sykehjemsprest-stillingene i Oslo forsvinner.  

Vi vet at mange beboere på sykehjem har behov for å snakke om de store spørsmålene i livet. Sykehjemsprestene har over lang tid gitt et viktig tilbud til en gruppe mennesker som ellers ikke har så lett for å komme seg til sin kirke eller sitt trossamfunn.

Det er kanskje ikke så overraskende at byrådet  ikke prioriterer et slikt tilbud. I byrådserklæringen er tro og livssyn knapt nevn. Oslos nye byråd betrakter åpenbart ikke tros- og livssynssamfunnene som viktige aktører i vår by. Også i andre deler av budsjettet kuttes støtten til kirke-, tros- og livssynssamfunn. 

I 2010 lovet statsminister Jens Stoltenberg – i den såkalte «Verdighetsgarantien» – at tjenestetilbudet for pleietrengende eldre skal «tilby samtaler om eksistensielle spørsmål». Det er vanskelig å forstå byrådets forslag som noe annet en et brudd på dette løftet.

Oslo KrF lover å ta kampen for støtten til sykehjemsprestene, samtidig som vi vil legge til rette for at andre tros- og livssynssamfunn får tilby tjenester og samtaler ved Oslos sykehjem. Dette handler om å ha en eldreomsorg som ser hele mennesket.

Erik Lunde, leder i Oslo KrFs bystyregruppe

Gå til innlegget

Snart er de borte

Publisert nesten 6 år siden

Et helt folk er i ferd med å forsvinne. Forbausende få ser ut til å bry seg.


Få hevet øyebrynene da Bergens Tidende i des­ember i fjor meldte om et «nytt bunnår for barn som fødes med Downs». I 2013 ble det født 56 barn med Downs syndrom her til lands. For ti 
år siden var det tilsvarende tallet 91.

Utviklingen er ikke unik for Norge. Mellom 2004 og 2010 ble antallet fødsler av barn med Downs syndrom redusert fra 61 til 21 i Danmark. I Sverige og flere andre land ser man den samme tendensen.

Moderne medisinsk teknologi kan føre til at det så å si ikke vil bli født mennesker med Downs syndrom i fremtiden. Helsetjenesten i flere land bruker store ressurser på brede undersøkelser for å avdekke tilfeller av Downs. Resultatet ser vi i fødselsstatistikkene.

«Gevinster». Ikke alle ser på denne utviklingen som problematisk. Sterke samfunnsdebattanter med ulik politisk farge har de siste årene ment at «samfunnet ikke blir fattigere uten Downs».

Med jevne mellomrom peker e­nkelte til og med på samfunnsøkonomiske gevinster. Styret ved et sykehus i København fikk beregnet hvor mye samfunnet kunne spare dersom det ble født færre med Downs – for å kunne argumentere for midler til masseundersøkelser av gravide kvinner.

For andre skaper nedgangen i Downs-fødsler dyp bekymring. Man spør seg om samfunnet virkelig har plass til alle. Ikke minst skaper utviklingen uro hos dem som selv har Downs syndrom.

Som gruppe har de måttet kjempe hardt for samfunnets aner­kjennelse og aksept. Leng­e ble mennesker med Downs syndrom avskrevet som «aandsvake», og var et tema for eugenetikken og steriliseringslover. De ble plassert i institusjoner og ekskludert fra utdanning, arbeid og samfunnsdeltakelse.

Gradvis klarte man å snu samfunnets negative syn på mennesker med Downs syndrom. Institusjonalisering og ekskludering er avløst av normalisering og ­inkludering. Kombinasjonen av økt forventet levealder og vektlegging av potensial og livs­kvalitet, har gitt mennesker med Downs helt nye livsbetingelser.

Prosjektet har vært tydelig: Mennesker med Downs syndrom skal sikres likeverd og inkluderes i fellesskapet. De skal erfare verdighet, oppleve seg ønsket og kunne kjenne stolthet over sin identitet.

«Sorteringen» av spirende menneskeliv med Downs syndrom slår beina under dette prosjektet. Synkende fødselstall sender det motsatte signalet av anerkjennelse: Et liv med Downs syndrom er mindreverdig.

Selvmotsigelse. Et samfunn kan ikke på den ene siden si at mennesker med Downs er en berikelse, og samtidig bruke store ressurser på å avdekke Downs og lage regler som gjør det lettere å avbryte svangerskapet ved Downs enn ved andre graviditeter.
Samtidig handler nedgangen i fødselstallene om mer enn medisinsk teknologi. Det er et blindspor å fokusere ensidig på endring av regler og praksis i helse-tjenesten.

Årsaken til at ni av ti kvinner velger abort ved påvist Downs syndrom, er sammensatt. De fleste tar valget fordi de kjenner seg i en desperat situasjon og er fylt av usikkerhet. Det er absolutt ingen grunn til å heve den fordømmende pekefingeren.

Mange tar valget fordi de mangler kunnskap om hvordan barnets liv vil bli. Selv om Downs i dag kalles «mulighetenes syndrom», finnes mange myter om hvordan det er å leve med syndromet.

Flere velger å avbryte svangerskapet fordi de frykter at samfunnet ikke stiller opp med nødvendig støtte. Frykten er ikke ubegrunnet. Familier med barn med Downs syndrom får ikke alltid den hjelpen de burde ha.

Vi kan gjøre mye for å snu trenden gjennom å øke kunnskapsnivået, knuse myter og skape trygghet gjennom et godt, ­offentlig hjelpeapparat.

Men vi kommer til syvende og sist ingen vei dersom ikke holdninger endres. Fortsatt opplever personer med Downs å bli hetset, i nettfora, gjennom anonyme brev og i skolegården. Politikere, komikere, forskere og leger sprer sterkt negative holdninger til mennesker med Downs syndrom – og slipper unna med det. Og fremdeles er det helt greit å si at man ikke ønsker et barn dersom det har Downs syndrom.

Et helt folk er i ferd med å forsvinne. Det er på tide at vi bryr oss.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE PÅ EN MANDAG - 9.11.2015

Gå til innlegget

Barn som forsøkskaniner

Publisert nesten 6 år siden

Er det nye byrådet i Oslo helt sikre på at nattåpne barnehager er til barnas beste?

Da Raymond Johansen, Lan Marie Nguyen Berg og Marianne Borgen la frem sin «regjeringserklæring» på Østmarkseteren, slo de høytidelig fast at «byrådet legger barnekonvensjonen til grunn for sitt arbeid». Det er en flott programerklæring av det nye byrådet. I FNs barnekonvensjon, som særlig ordfører Marianne Borgen kjenner godt, heter det at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved det ved alle handlinger om berører barn. Det er bra at bystyret har en plikt til å vurdere barnas beste i alle saker som omhandler barn og unge.

Samtidig tar de tre byrådspartiene til orde for et forsøk med nattåpne barnehager. Ordningen er ment å «dekke behov når foresatte jobber utenom normalarbeidsdagen». Men er Ap, SV og MDG virkelig sikre på at nattåpne barnehager er til barnets beste?

Vi har lite kunnskap om hvordan det for barn å være i nattåpen barnehage. Rapportene fra Sverige som har natt «nattis» en god stund spriker, og det er i liten grad forsket på tilbudet.

Professor i pedagogikk ved NTNU, May Britt Drugli, sier til VG at hun er «skeptisk til at samfunnet skal overta mer av omsorgsoppgavene fra foreldrene (…) Barn er veldig sårbare når de er trette og slitne, for ikke å snakke om når de våkner om natta og er redde og har mareritt. Da må de være omgitt av folk de kjenner godt og som de er knyttet til». Hennes konklusjon er at barna bør sove hjemme i sin egen seng om natten.

Ingen kan i dag med skråsikkerhet slå fast at nattåpne barnehager er til barnets beste, men det fleste vil være enige i at det optimale for barn er å være hjemme hos sine nærmeste om natta. Alle som har vært barn en gang vet hvor viktig det å kjenne seg trygg når kvelden og natta kommer. De fleste barn både vil, og bør, tilbringe natta i vante omgivelser i egen seng og sammen med foreldre eller voksenpersoner de føler seg trygge på. Ved et nattåpent barnehagetilbud vil barna være borte fra sine foreldre og måtte forholde seg til stadig nye voksenpersoner.

Når vi vet så lite om hvordan nattåpne barnehager virker, er det underlig at det rødgrønne byrådet vil bruke barna som forsøkskaniner. Med ambisjonene om å følge FNs barnekonvensjon i bakhodet, skulle man i det minste tro at byrådet ville innta en føre var-holdning i dette spørsmålet. Et minimum er å hente inn litt mer kunnskap før man setter i gang et slikt forsøk. Vil byrådet være villig til å lytte når forskere kommer med innvendinger?

Erik Lunde,
bystyrerepresentant i Oslo (KrF)

 

Gå til innlegget

Gratulerer med dagen!

Publisert rundt 6 år siden

For over halvparten av verdens 
befolkning demokratiet en ukjent 
eller fjern drøm.

Jeg gidder rett og slett ikke å stemme (…). Det er jo ikke vits å stemme bare for å stemme. Det får jo ingen konsekvenser om vi lar være å bruke stemme-
retten vår, sa 21 år gamle Katrine Sørensen til Bergensavisen før stortingsvalget i 2013.

Stadig flere går fra å være deltakere i til å bli tilskuere til folkestyret. Siden 1960-tallet har valgdeltakelsen i Norge vært synkende. Mens 15 prosent av alle nordmenn var medlem av et politisk parti i 1985, er under 5 prosent medlemmer i dag. Særlig er deltakelsen lav ved kommunestyre- og fylkestingsvalg. Er vi i ferd med å ta demokratiet som en selvfølge?
I et velfungerende folkestyre deltar hele befolkningen i beslutninger som angår fellesskapet. Derfor bør det bekymre oss at valgdeltakelsen er synkende, og at særlig unge og personer med minoritetsbakgrunn i liten grad stemmer ved valg.

Lang kamp for folkestyre. Veien fram til våre moderne demokratiske samfunn har vært lang og tornefull. Det gikk mer enn 2.000 år fra demokratiet ble oppfunnet i Aten til den amerikanske revolusjonen etablerte et demokrati i USA i 1776. I antikken så mange med uro på at eiendomsløse og fattige skulle styre, og demokrati som begrep ble forbundet med fare for fornuft og frihet. Helt opp på 1800-tallet ble demokrati ansett for å være de uopplyste massenes styre. De fleste europeiske monarkier kjempet en innbitt kamp mot demokratiske krefter.

I mellomkrigstiden bukket de unge demokratiene i Italia, Spania og Tyskland under for fascismen, og i 1941 fantes det kun 11 demokratier igjen i verden. ­Etter 2. verdenskrig vokste ­demokratiet fram over hele verden. Avkolonialiseringen førte til en demokratiseringsbølge i Afrika og Asia, blant annet i India, som fortsatt er verdens mest folkerike demokrati. I Hellas (1974), Spania (1975), Argentina (1983), Brasil (1985) og Chile (1989) måtte autokratier vike for demokrati, og kommunismens kollaps førte til en rekke nye demokratiske stater i Sentral- og Øst-Europa. I 2000 anslo den amerikanske tenketanken Freedom House at 63 prosent av verdens stater var demokratier. I dag lever 40 prosent av verdens befolkning i land som holder frie og rettferdige valg. Det er mer enn noen gang tidligere i historien.

Samtidig meldte tidsskriftet The Economist i 2014 at demokratiseringen av verden har stoppet opp: Noen gryende demokratier har sett diktatorer gripe makten, mens andre stater, har beveget seg gradvis i retning av autokrati og mangler den demokratiske strukturen som er nødvendig for reelt folkestyre. For over halvparten av verdens befolkning er en demokratisk styreform helt ukjent eller bare en fjern og tilsynelatende uoppnåelig drøm.

Demokratiets festdag. I dag er det demokratiets festdag. Og det er noe spesielt med lokalvalg, syns jeg. Da kan vi virkelig snakke om et folkestyre.

Å være lokalpolitiker er ofte en lite takknemlig jobb. Mange kommuner sliter med trang økonomi. Politikerne må prioritere tøft mellom ulike gode formål, og klarer sjelden å gjøre alle til lags.

Hvis man ønsker å vinne popularitetskonkurransen, er det neppe noe sjakktrekk å kaste seg inn i lokalpolitikken. Likevel stiller folk opp: Ved årets kommunevalg stiller 58.189 personer til valg. Ved fylkestingsvalget er det 7.030 kandidater.

De fleste som blir valgt, vil være fritidspolitikere som setter av utallige timer for å skjøtte sitt folkevalgte verv på mer eller mindre frivillig basis.
Lokalt. Men folkestyret lever ikke av kandidater alene. Alexis de Tocqueville hevdet demokratiet var avhengig av lokal deltakelse og lokalt politisk engasjement. Demokratiet må bygges nedenfra.

Et levende folkestyre næres av folkelig deltakelse og et sterkt lokaldemokrati. Når færre deltar og stemmer ved valg, konsentrerer makten på færre hender. En slik utvikling er farlig. Det er spredning av makt, ikke maktkonsentrasjon, som bygger folkestyret.

Vi må delta. I Norge har vi demokratiske rettigheter som flertallet av verdens befolkning bare kan drømme om. La oss ikke møte denne gaven med ­likegyldighet, men med aktiv deltakelse. Godt valg og gratulerer med dagen!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.09.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere