Erik Lunde

Alder: 42
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

Er vi alle sosialister?

Publisert over 5 år siden

Nei, Alf Gjøsund, vi er ikke alle sosialister.

I dagens Vårt Land kommer Alf Gjøsund med mange påstander om kristen sosialetikk, sosialisme og kristendemokrati som etter min mening er så upresise at de fortjener å bli kommentert.

Høna eller egget?

Gjøsund skriver: «Kirken ville vært mer ærlig hadde den sagt: Mye av vår sosialetiske tenkning er arvegods fra sosialismen».

Dette er en klassisk «høna eller egget»-diskusjon. Alle ser at det er overlappende verdier mellom moderne, demokratisk sosialisme og kristen sosialetikk. Men kan ikke det like gjerne skyldes at de sosialdemokratiske verdier er preget og formet av kristen sosialetikk. Den tyske filosofen Jürgen Habermas er en av de som har hevdet at den universell likhetstanken – i vår del av verden – er et produkt av den jødisk-kristne etikken. 

Sosialismen først ute?

Gjøsund skriver: «Hvem var det som først påpekte at mangelen på velferd først og fremst hadde politisk og strukturelle årsaker? (…) Det var sosialistene».

Dette er en høyst diskutabel påstand. Omveltningene knyttet til den industrielle revolusjonen tidlig i det 19. århundret førte også til en renessanse i kristen filosofi om samfunnet og politikken. For eksempel så den italienske jesuitten Luigi Taparelli D’Azeglio med uro på de sosiale utfordringene som den industrielle revolusjonen førte med seg. Taparelli var overbevist om at løsningen på de store sosiale forandringene lå i en revitalisering av den politiske filosofien til Thomas Aquinas. Taparellis ideer var viktig da kirken på 1890-tallet tok til orde for omfordeling og styrking av arbeiderrettighetene.  I mange europeiske land var kristne grasrotbevegelser tidlig ute, i mange tilfeller først ute, med å ta kampen mot en samfunnsorden som skapte sosial nød og utenforskap. Den norske haugianismen er et eksempel på dette. I flere søreuropeiske land fantes det store, kristne arbeiderbevegelser som distanserte seg fra sosialismen.

Barmhjertighet, ikke rettferdighet?

Gjøsund skriver: «Kirkens svar på sosialismens rettferdighetskrav var barmhjertighet».

Dette er kanskje riktig for å beskrive Den norske kirkes holdning i mange år, men det er en urimelig beskrivelse av kristen sosialetikk. Faktisk var den nevnte Taparelli den aller første som tok i bruk begrepet «sosial rettferdighet». Skiftet fra barmhjertighet til rettferdighet kan også føres tilbake til reformasjonen, da Luther tok et oppgjørmed ideen om at fattigdom var et fromhetsideal, og det ble satt i gang tiltak mot sosial nød.

Kristendemokrater sosialister?

Gjøsund skriver: «Når kristendemokrater hevder at de representerer et selvstendig politisk alternativ, er det også av strategiske årsaker. Historisk sett har de store deler av sin sosialetikk fra sosialismen».

Dette er feil. Kristendemokrater har verken sin tenkning om mennesket eller samfunnet fra sosialismen. Sosialismens materielle menneskesyn står fjernt fra det kristendemokratiske.

Ifølge professor Steinar Stjernø ved Høgskolen i Oslo og Akershus er solidaritet et nøkkelbegrep både hos sosialistiske og sosialdemokratiske partier og i de kristendemokratiske partiene. Men begrunnelsen er ulik. Utgangspunktet for det kristendemokratiske solidaritetsprinsippet er ideen om at alle mennesker er skapt i Guds bilde og dermed har samme verdi. Hos kristendemokrater er ikke solidariteten er forsikring ved at man står sammen som gruppe, men en konsekvens av at alle deler samme menneskelighet. Sosialismens solidaritetsbegrep bygger på verdier som empati, medfølelse, menneskerettigheter og noen ganger også selvinteresse, og har dermed også et annet grunnlag, ifølge Stjernø. 

Velferdsstaten sosialistisk?

Gjøsund skriver: «I dag er velferdsstaten så selvsagt i Norge at alle tar den for gitt. Men det er sosialistene som har kjempet den frem».

Ingen skal ta fra sosialistene æren for å ha kjempet for bedre velferdsordninger, men å si at sosialistene alene har kjempet velferdsstaten frem, er misvisende. Mange av våre viktigste velferdsreformer har blitt gjennomført av ikke-sosialistiske politikere, og velferdsstaten finner man også i samfunn der sosialister og sosialdemokrater har spilt en mindre viktig rolle. Et eksempel er Tyskland, der det er kristendemokratene som gått i bresjene for utviklingen av velferdssamfunnet. Velferdsstaten er dessuten ikke spesielt sosialistisk, fordi den har vist seg helt avhengig av en sosial markedsøkonomi.

Er vi alle sosialister?

Alf Gjøsunds poeng synes å være at vi alle egentlig er «gjennomsyret av sosialisme», siden vi er for en sterk velferdsstat. Selv Sylvi Listhaug er sosialist fordi hun mener velferdsstaten er truet. Men dette er like meningsløst som å si at Audun Lysbakken er kapitalist fordi han vil ha en form for markedsøkonomi. Likeverd, solidaritet, ønsket om små sosiale forskjeller og sterke velferdsordninger, er ikke noe sosialismen har eierskap til alene.

Gå til innlegget

Hege Storhaug stigmatiserer muslimer

Publisert over 5 år siden

Vi er ferd med å miste hodet i vårt forsøk på å beskytte norske og europeiske verdier.

Europa ulmer. Er vår tid forbi?

Slik åpner den dramatiske, nærmest apokalyptiske baksideteksten på Hege Storhaugs siste bok, Islam. Den 11. landeplage. Ifølge den svært islamkritiske samfunnsdebattanten beveger «Norge og Europa seg inn i en ukultivert og udemokratisk tidsepoke» på grunn av muslimsk innvandring. Våre verdier, vår livsform, ja, hele vår frihetsorienterte kultur er i fare dersom vi ikke står opp mot ­islam, er forfatterens budskap.

Hege Storhaug målbærer åpenbart en uro mange nordmenn kjenner på. Store deler av folket har trykket henne til sitt bryst. Islam. Den 11. landeplage nærmer seg et opplag på utrolige 40.000. En norsk investor har i «sorg og bekymring for sine barn og barnebarns fremtid» kjøpt 4.000 eksemplarer av boken for å dele ut til politikere og journalister.

Jeg mener Hege Storhaug bidrar til en urettferdig stigmatisering av muslimer. Meningsmålinger blant muslimer i ulike land viser nemlig at det overveldende flertallet av verdens muslimer ønsker frie valg og ytringsfrihet. De færreste norske muslimer har noe ønske om å utfordre våre verdier og vår frihet.

Men uroen for radikal islam er ikke vanskelig å forstå. ­Islamsk ekstremisme truer retten til liv, frihet og trygghet og setter i spill sentrale ideer som likeverd, menneskerettigheter, ­demokrati og rettsstat.

Den form for politisk islam som krever opprettelsen av en islamsk stat, der sharia er den styrende normen for all politisk handling, er definitivt ikke forenlig med våre liberale demokratier. Hvis vi, som Storhaug frykter, kompromisser med de radikale islamistene, vil vår måte å leve på bli annerledes. Vi må stå opp mot radikal islamisme, akkurat som vi bekjemper alle andre former for ekstremisme og totalitære holdninger.

Men et slikt oppgjør blir ikke troverdig dersom vi samtidig går på kompromiss med våre egne verdier. Beholder vi ikke respekten for likeverdet, rettferdighetssansen, toleransen og demokratiforståelsen som et kompass på veien, går vi oss vill.

Og det er nettopp her det bærer galt av sted for Hege Storhaug. I sin iver etter å beskytte «vestlige verdier», synes hun å være villig til å gå på akkord med akkurat de samme verdiene. Når Storhaug skriver i en Dagbladet-kronikk at «vårt lederskap aldri skulle tillatt etablering av moskeer», utfordrer hun en grunnleggende demokratisk rettighet, nemlig trosfriheten. Utsagnet er autoritært og ødeleggende for Storhaugs troverdighet som selverklært «frihetsaktivist».

Hvis man mener at muslimsk innvandring er i ferd med å få samfunnet til å bryte sammen, er veien kort til demokratiforakt og vilje til å ta i bruk ekstreme­ virke­midler for å hindre at dommedagsprofetiene oppfylles. Over hele Europa ser vi at oppslutningen om høyreradikale partier med svak menneskerettighets- og demokratiforståelse er på fremmarsj.

Sverigedemokraterna, Alternativ für Deutschland og Front National er noen eksempler. Disse ønsker ikke et åpent, mangfoldig og tolerant Europa, men er renhetsorienterte bevegelser som forakter pluralisme. Deres fantasier om det fullkomne ­enhetssamfunnet minner ikke så rent lite om islamistenes visjoner.

Frykten for radikal islam har også gitt paniske utslag i mer etablerte partier. Når den ellers så kloke Hadia Tajik foreslår hijab-forbud, og den danske regjeringen tvinger gjennom sin omstridte «smykkelov», viser det at vi er i ferd med å miste hodet i vårt forsøk på å beskytte norske­ og europeiske verdier. Mer ­alvorlig er den polske regjeringens begrensning av ytrings- og pressefriheten for å beskytte «kristne verdier».

Hovedproblemet med den ­undergangsstemningen som Hege Storhaug bidrar til, er at den truer nettopp de verdiene som gjør oss så stolte av Norge og Europa. Hvis uroen for radikal islam får oss til å vende oss mot det autoritære, stenge grensene, stigmatisere grupper og begrense friheten til våre minoriteter, da bærer vi selv ansvaret for å bevege oss inn i en «udemokratisk og ukultivert tidsepoke».

Som Martin Luther King sa: Mørke kan aldri fordrive mørke­, bare kan lys kan gjøre det.

Først publisert i Vårt Land 1.2.2016

Gå til innlegget

Ingen «moralsk hersketeknikk»

Publisert over 5 år siden

Sylvi Listhaug er ikke redd for å si at andre tar feil om kristne verdier. Da tåler hun nok helt sikkert at andre er uenig med henne.

I Vårt Land torsdag 7. januar beskylder­ Arne D. Danielsen meg for «moralsk hersketeknikk». Bakgrunnen er min «På en mandag»-kommentar om Sylvi Listhaugs stempling av kirken som «gjennomsyret sosialistisk­».

Danielsen, som deler Listhaugs analyse av kirken som «venstrepolitisk», mener det er «moralsk indignasjon» og «fordømmelse» når jeg påpeker at Fremskrittspartiet neppe bygger sin politikk på den samme kristne sosial-
etikken som Den norske kirke og stort sett hele den verdensvide kirkes legger til grunn for sitt samfunnsengasjement.

Bryter. Listhaug velger å hente frem det verste skjellsordet i Fremskrittspartiets vokabular, «sosialisme», for å karakterisere de sakene kirken er opptatt av, slik som flyktningspørsmålet og klimasaken. Da er det vanskelig å forstå henne annerledes enn at kristne verdier ikke betyr kamp for menneskeverd, sosial rettferdighet og skaperverk.

På den måten bryter Listhaug med den klassiske, kristne sosialetikken som blant annet fikk William Wilberforce til å jobbe uttrettelig for å avskaffe slaveriet, den fikk Martin Luther King til å ofre alt for like borgerrettigheter og den har fått pave Frans til å stå opp for verdens fattige. Den samme sosialetikken­ var viktig da kristne i Norge organiserte seg for en mer solidarisk­ alkoholpolitikk og da misjonorganisasjonene la grunnlaget for det brede engasjementet for en mer rettferdig verden.

Til motmæle. Da Den norske kirke i høst tok til motmæle mot kuttene i hjelp til verdens fattige, gikk Sylvi Listhaug i flint og raste mot «godhetstyranniet som rir det norske samfunnet som en mare». I NRKs Dagsnytt 18 forsøkte hun å belære landets fremste teo-
loger om hva Jesus egentlig mente om nestekjærlighet, og at det burde tilsi en langt strengere flyktningpolitikk.

Sylvi Listhaug skygger altså ikke banen­ og er ikke redd for å si at andre­ tar feil om kristne verdier. Da tåler hun nok helt sikkert at andre er uenig­ med henne, uten at denne uenig-
heten stemples­ som «moralsk hersketeknikk».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9.1.2015

Gå til innlegget

Mørkeblå klagesalme

Publisert over 5 år siden

Sylvi Listhaug avslører seg selv når hun kaller kirken sosialistisk.

Er paven kommunist? Det var TV-kanalen BBC som i fjor sommer fant grunn til å stille nettopp dette spørsmålet. Bakgrunnen var at pave Frans hadde kommet med flere knallharde angrep på en tøylesløs markedsøkonomi og «et økonomisk diktatur som er uten ansikt og uten noe sant menneskelig mål».

Pavens kapitalisme-kritikk har vakt oppsikt, og på den ­liberalistiske og ny-konservative høyresiden i USA har det haglet med beskyldninger om at Frans er marxist og kommunist.
Mistanken ble ikke mindre­ da paven i den «grønne» encyklikaen­ Laudato Si utfordret de mange amerikanerne som ikke tror på menneskeskapte­ klimaendringer, eller da han i høst ga uttrykk for at den globale fattigdommen og flyktningkrisen henger nøye sammen.

Etter det sistnevnte utspillet sa kommentator Andrew Napolitano i Fox News at pave Frans «is somewhere between a communist with a lowercase C and a marxist with an uppercase M».
«Gjennomsyret.» Hva Sylvi Listhaug ville kalt pave Frans, er ikke godt å si. Men i sin ­beskrivelse av Den norske kirke, står ikke vår nye innvandrings- og integreringsminister tilbake for den mørkeblå amerikanske høyresiden. Den norske kirke er «gjennomsyret sosialistisk», sa Listhaug til Dagen før jul, og begrunnet det med «sakene de er opptatt av».

Det sosialetiske engasjementet har gjort både pave Frans og biskoper i Den norske kirke kontroversielle. Men når paven, norske biskoper og stort sett hele den verdensvide kirke kaster seg inn i den politiske debatten om vår tids største utfordringer, bunner det i at de tar den kristne tenkningen om etiske forhold i samfunnslivet, sosialetikken, på alvor.

Man skal ikke ha lest mye ­katolsk, luthersk og reformert sosialetikk for å forstå at kirken ikke kan forholde seg taus i møte med sortering av menneskeliv, sosial urettferdighet og rovdrift på skaperverket.

Grasrotetikk. Listhaug synes å tro at dette ville forholdt seg ­annerledes dersom de «konservative fikk mer å si». Sannheten er at mye av sosialetikken har sitt opphav på grasrota, i katolske og protestantiske, ofte konservative, lekmannsbevegelser som har tatt sosialt ansvar.

Haugianerne, avholdsbevegelsen og misjonsorganisasjonene er gode norske eksempler.
«Omsorg for de fattige er 
ikke kommunismens, men evangeliets adelsmerke,» var 
pave Frans’ lakoniske replikk
til de som beskylder ham 
for å være kommunist.

Sosialetikken krever absolutt likeverd, sosial rettferdighet og vern om alt som er skapt, men det er verken kommunisme, marxisme eller sosialisme.

Alternativ. Opprinnelig vokste både katolsk og protestantisk sosiallære frem som et alternativ til både laissez-faire-kapitalismen på den ene siden og marxismen/sosialismen på den andre. Menneske- og samfunnssynet skiller seg klart fra både klassisk liberalistisk og sosialistisk tenkning.
Selv om sosialismen og kristen sosialetikk begge legger stor vekt på ordet «solidaritet», er det viktige nyanserer i hva de to tradisjonene legger i begrepet.

I europeisk politikk er det kristendemokrater som har hentet mest tankegods fra klassisk kristen sosiallære. Men som vi nylig kunne lese i Vårt Lands omtale av 50-årsjubileet til Tor Aukrusts sosialetiske klassiker Mennesket i samfunnet, har kristen sosiallære satt sine spor i politiske bevegelser med ulikt ideologisk utgangspunkt.

Når Sylvi Listhaug anklager kirken for å være «gjennom­syret sosialistisk», avslører hun at hennes eget parti i liten grad har hentet inspirasjon fra den kristne sosialetikken. Det kan virke litt pussig, ettersom Fremskrittspartiet presenterer seg selv som et folkeparti med «­basis i det kristne livssynet».

Kanskje det er derfor Frp-politikerne lar seg provosere så voldsomt over Den norske kirkes politiske engasjement? Fordi det viser hvor liten sammenheng det er mellom to forhold i Fremskrittspartiet:

På den ene siden bildet de forsøker å tegne av seg selv. På den andre siden det faktum at et ­liberalistisk, populistisk parti som legger til grunn at enhver er sin egen lykkes smed, med nødvendighet vil komme på kant med den kristne sosialetikken.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN PÅ EN MANDAG, VÅRT LAND 4.1.2015

Gå til innlegget

Statsminister Knut Arild Hareide?

Publisert nesten 6 år siden

I dag virker kanskje ikke en ny sentrumsregjering realistisk, men det gjorde det heller ikke i årene før 1997.

I mai 1997 kunne den unge Labour-lederen Tony Blair dra fra dronning Elizabeth til Downing Street 10 som fersk statsminister i Storbritannia. Valgresultatet var et politisk jordskjelv. 18 år med thatcherisme­ ble brutt.

Litt senere samme år våknet også nordmenn opp til en ­politisk sensasjon. Ved stortingsvalget i september bidro Kjell Magne Bondevik som frontfigur for en sentrumskoalisjon til at KrF gjorde­ sitt beste valg noen gang. Noen få uker senere kunne Bondevik entre Slottsplassen som statsminister for en regjering bestående av KrF, Senterpartiet og Venstre.

Den tredje veien. Både Blair og Bondevik hevdet å representere en politikkens tredje vei, et alternativ til den klassiske toblokk­tenkningen. På slutten av 1990-tallet hadde denne ideen­ virkelig vind i seilene. I kjøl­vannet av den kalde krigen søkte politiske ledere løsninger som lå mellom den rigide sosial­ismen og den tøylesløse kapitalismen.

«New Labour» hentet mye av sitt tankegods fra rektoren ved London School of Economics. Anthony Giddens hevdet at samfunnet­ må bygges nedenfra, gjennom enkeltmennesker, familier, ­lokalsamfunn og et sterkt sivilsamfunn. Det høres ut som et ekko fra et kristendemokratisk manifest.

Kjell Magne Bondevik representerte en norsk variant av tredje­ vei-bølgen. I boken Den tredje veien. Kristendemokrati på norsk (1994) avgrenset han KrF fra både høyre- og venstresiden.

Helt fra den kristendemokratiske bevegelsens spede begynnelse var målet å stake ut en kurs mellom liberalisme og sosialisme.­
Man advarte på samme tid mot liberalismens individualisme og laizzes faire-kapitalisme, og mot den kollektivistiske sosialismen.

Maktpolitisk rolle. I Norge er interessen for KrFs maktpolitiske­ rolle for tiden enorm. Etter stortingsvalget i 2017 kan det utmerket­ godt hende at det er norske kristendemokrater som bestemmer hva slags regjering vi skal få.

To år med blå-blå regjering har tydeliggjort de ideologiske forskjellene mellom kristen­demokrati og høyreorientert ­liberalisme.

«Høyre og KrF er på sitt beste når de samarbeider,» sa Jan P. Syse. Konservatisme og kristendemokrati har mange berøringspunkter. Men konservatismen i Høyre har lenge vært på vikende­
front, mens den liberalistiske fløyen har styrket seg. Regjeringssamarbeidet med Frp forsterker denne tendensen.

Et parti som vil representere en tredje vei, må holde muligheten åpen for samarbeid i begge retninger. KrF har tradisjonelt valgt en sentrum-høyre-løsning, fordi man i samarbeid med liberal-konservative og sosialliberale partier har funnet et (borgerlig) idéfellesskap i tenkningen om mennesket og samfunnet.

Men hvis Høyre og Venstre velger en stadig mer liberalistisk kurs, svekkes begrunnelsen for samarbeid denne veien. Da kan et sentrum-venstre-samarbeid med Sp og et mer sentrumsorientert Ap bli mer aktuelt. Ingen skal imidlertid tro at et slikt samarbeid vil være noen dans på roser.

Tyngdepunkt i sentrum. For KrF må det være viktig at et fremtidig regjeringssamarbeid har et tyngdepunkt i sentrum. Partiet kan ikke ta ansvar for å sikre makten til ytterfløyene i norsk politikk. Over tid kan det ikke være et kristendemokratisk partis oppgave å garantere­ for at et liberalistisk, populistisk høyre­parti sitter trygt i ­regjeringskontorene.

KrF har prinsipielt åpnet for å samarbeide begge veier i det politiske landskapet. Dermed er KrF det eneste av de tradisjonelle­ sentrumspartiene som åpent utfordrer toblokkstenkningen i norsk politikk.

I dag virker kanskje ikke en ny sentrumsregjering realistisk, men det gjorde det heller ikke i årene før 1997.

Som kong Olav sa: «Utrolige ting kan skje om begeistring blir brukt som drivkraft.»

Dette kan være tidspunktet for å blåse nytt liv i sentrum, og utfordre tanken om at det finnes en høyreside og venstreside – og ferdig med det. For kristen­demokrater vil det være et drømme­scenario. Og er det en som kan skape begeistring for et nytt sentrumsprosjekt, så er det Knut Arild Hareide.

Får vi se bømlingen komme først ut på Slottsplassen en dag?

Først publisert i Vårt Land 7.12.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere