Erik Lunde

Alder: 42
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

Høy nok IQ?

Publisert over 5 år siden

Etikkforskeren Ole Martin Moen mener at 95 prosent av alle menn er for dumme til at de burde bli fedre.

I det siste nummeret av det prestisjetunge tidsskriftet Cambridge Quarterly of Healthcare Ethics har den norske etikkforskeren Ole ­Martin Moen fått publisert en oppsiktsvekkende tekst.

I artikkelen Bright New World skriver Moen, som er postdoktor ved Universitetet i Oslo, om fordelene med høy intelligens. Intelligente mennesker har ikke bare glede av sin egen høye IQ, de er også til glede for andre mennesker, skriver Moen.

Den unge forskeren viser blant annet til at smarte folk er bedre til å planlegge, og til å løse problemer effektivt. Derfor vil alle være tjent med at den gjennomsnittlige IQ-en øker.

Uhyggelig. Virkelig selsomt blir det først når Moen foreslår et program for å heve verdens gjennomsnitts-IQ. Etikkforskeren foreslår at samfunnet skal betale kvinner 1.000 amerikanske dollar for å la seg inseminere av sæd fra donorer med en IQ på 125 eller høyere, i stedet for å få barn med sin partner.

Moen legger for sikkerhets skyld til at høy IQ ikke er ­tilstrekkelig for å kunne bli funnet verdig til farskap: Sæden må komme fra donorer som ikke har andre uheldige arveegenskaper.

For mange av oss vekker slike forslag uhyggelige assosiasjoner til eugenikken (arvehygienen) på 1900-tallet. For Ole Martin Moen, som er tilhenger av utilitarismen (nyttefilosofi), er ideen imidlertid helt logisk.

«Størst mulig lykke for flest mulig mennesker er fundamentet for moral og lovgivning,» sa utilitarismens grunnlegger, Jeremy Bentham.

Når maksimering av vel
ferd og lykke blir den grunn­leggende etiske målestokken for all handling, roter man seg lett inn i «etiske regnestykker» der man setter to streker under logiske, men svært problematiske svar.

De fleste hører at det er noe som skurrer når Moen skriver entusiastisk om sin egen idé: «For hvert år et slikt program blir gjennomført, vil en ny bølge av smartere barn bli født (…) Hvis dette vipper oddsen i favør av flere forskere, oppfinnere, entre­prenører og aktive borgere, og i disfavør av kriminalitet, vil det dytte verden i en bedre retning».

Eksperimentet, som Ole Martin Moen har klekket ut i sitt etiske laboratorium, er spesialdesignet for å sortere menneskeliv. Ikke overraskende ligner menneskene­ han ønsker å fremme en hel del på Moen selv.

Det skulle ikke forundre meg om den ambisiøse forskeren selv tilhører de fem prosentene­ som har en IQ på over 125,
 og dermed er av de få som ville blitt funnet verdig til å reprodu­sere seg under det nye programmet.

Sånn sett er Moens artikkel en interessant studie i hvor narsissistiske forslag om sortering alltid vil være. Vi hører aldri noen som foreslår å gjøre seg selv overflødig. Det er alltid de andres­ liv som er mindre verdifulle.

Gammelt gods. Samtidig er Moens idé ikke spesielt original. Tanken om å bruke arvehygiene for å heve den gjennomsnittlige IQ-en, er slett ikke ny. Da franskmannen Alfred Binot utviklet den første IQ-testen i 1905, var formålet å avdekke hvilke skole­barn som trengte ekstra hjelp og oppfølging.

Den amerikanske eugenikk-
bevegelsen trykket imidlertid IQ-testen til sitt bryst, og ville ta den i bruk for å avgjøre hvilke
mennesker som var intelligente­ nok til at de burde få lov til å 
repro­dusere seg. Tusenvis av «imbesille» og «idioter» ble sterilisert.

Vi kunne fortalt beslekted­ historier fra en rekke andre land. I Norge forekom det sterilisering av kvinner som hadde samkvem med tyske soldater under 2. verdenskrig. Begrunnelsen for disse «eugeniske tiltakene» var at diss­e var «åndssvake» og at genene deres ikke burde videreføres.

Er vi i ferd med å venne oss til en nyttetenking om mennesket? Er eugenetikken igjen i ferd med å bli politisk akseptabel?

Ole Martin Moen vinner neppe umiddelbart gehør for sitt forslag. Til det er ideen rett og slett for ­bisarr og aparte, og minner for mye om politiske eksperimenter som har laget arr på menneskeheten. Mange tenker nok dess­uten som meg: Verden tar ikke mer skade av noen dumme pappaer enn av sprø professorer.

Likevel bør Moen tas på alvor. Han tilhører en gruppe nye eugenikere som får stadig mer selvtillit i den offentlige debatten. Utilitarismen er en politisk filosofi som har vind i seilene, og legger premissene for viktige etiske debatter om liv, død og sortering i flere politiske partier.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN PÅ EN MANDAG - VÅRT LAND 25.4.2016

Gå til innlegget

Familien på museum?

Publisert over 5 år siden

Mennesker utvikles, modnes og trives best i små grupper.

Familien vil bli sendt til et museum for antikviteter­ slik at den kan hvile ved siden av rokken og bronseøksen, skrev en sovjetisk sosiolog­ i 1929.

I det marxistiske universet­ var familien en borgerlig institusjon­ som hørte fortiden til. For enkelte­ ideologer i Sovjetunionen­ lå fremtiden i et større fellesskap, der husarbeidet ble utført kollektivt­ og måltider ble inntatt i kantiner.

Egoistiske foreldre skulle ikke lenger ha ansvaret for oppdragelsen av sine egne barn. Barneoppdragelsen­ skulle overlates til kvalifiserte eksperter – og i 1921 lanserte man ideen om egne «barnebyer», der tusen barn mellom tre og 18 år skulle vokse opp under veiledning av profesjonelle lærere.

De marxistiske tankeeksperimentene er eksempler på hvordan familien var under press fra totalitære ideologier i mellomkrigstiden. Dette presset var en viktig grunn til at FNs menneske-
rettighetserklæring fra 1948 slo fast at «familien er den naturlige og grunnleggende enheten i samfunnet og har krav på samfunnets beskyttelse».

Familiens dødsattest har imidlertid ikke bare blitt utstedt av sovjetiske mellomkrigssosiologer­. I nyere tid har den tyske sosiologiprofessoren Ulrich Beck erklært at familien er død.

Beck, som har hatt stor gjennomslagskraft hos dagens familiesosiologer­, står i en tradisjon som hevder at familie-
relasjoner skulle miste betydning i det moderne samfunnet.

Tesen har vært at det moderne­ mennesket vil frigjøre seg fra familie­- og slektskapsbånd, og at samholdet og støtten mellom familiemedlemmer gradvis skal forvitre.

Men selv om ingen institusjon er så sterkt berørt av de siste tiårenes samfunnsendringer som familien, er det lite som tyder på at den er i ferd med å gå i oppløsning. I boken Velferdsstatens familier – Nye sosiologiske perspektiver (2012) viser professorene Anne Lise Ellingsæter og Karin Widerberg at de som trodde familien skulle oppløses, har tatt feil.

Vi har fått nye samlivsformer og familietyper, men familien lever i beste velgående. Kontakten mellom nære slektninger har holdt seg stabilt gjennom de siste 20–25 årene.

Det offentlige har riktignok overtatt deler av ansvaret for enkeltmenneskers velferd som tidligere var familiens ansvar, som for eksempel barneomsorg på dagtid og pleie av eldre.

Likevel er de fleste enige om at det offentlige velferdstilbudet ville brutt sammen hadde det ikke vært for familienes innsats og omsorg.

De siste ukene har temperaturen i den familiepolitiske debatten igjen steget flere hakk, etter at Høyre, Arbeiderpartiet og KrF har fremmet forslag til ny familiepolitikk for de neste årene.

Nyorienteringen er definitivt størst i Høyre. Her har et utvalg ledet av partiets nye kvinnepolitiske leder, Tina Bru, blant annet foreslått å fjerne barnetrygden og kontantstøtten. – Vi vil ikke betale folk for å gå hjemme, forklarte­ Bru under en debatt i regi av tankesmien Agenda før påske.

Det er litt uvant å høre Høyre-folk snakke slik om foreldre som tar et annet valg for sine barn de første månedene etter at de fyller ett år.

Høyre har tidligere lagt seg tett opptil den kristendemokratiske forståelsen av familien, blant annet ved å understreke familiens særstilling som samfunnets viktigste byggestein. Nå kan det virke som om viktige stemmer i det liberalkonservative partiet er blitt «sosialdemokratisert».

Samfunnets­ behov­ for arbeidskraft og arbeidsgivernes­ ønske om fleksible­ foreldre er blitt viktigere­ enn at familiene skal kunne skape­ gode rammer rundt sine liv.

Høyre har lette symptomer på sosialdemokratisk statsindividualisme, der samfunnet skal ordnes slik at individet kan løsrive seg fra familien. Statsindividualismen henter næring fra utgåtte ideer om familien á la de Ulrich Beck har fremmet. Jeg håper derfor at Høyre-utvalgets forslag får god og riktig behandling i partiet.

Mennesker utvikles, modnes og trives best i små grupper. I det lille fellesskapet som en familie utgjør, får mennesket mulighet til å møte kjærlighet, omtanke og forståelse, men også møte krav og ansvar.

Perfekte og feilfrie familier­ eksisterer­ imidlertid ikke. Familier­ består av mennesker som begår feil og det oppstår konflikter. Noen opplever familien som et utrygt sted.

Men når familiefellesskapet­ fungerer, er det ingenting som gir et bedre grunnlag for menneskelig­ utvikling.

Familien hører til på et samtidsmuseum.

Først publisert i Vårt Land 29.3.2016

Gå til innlegget

Stå sammen mot antisemittisme!

Publisert over 5 år siden

Vil Oslos ordfører slutte seg til Mayors United Against Anti-Semitism?

I juli 2015 lanserte American Jewish Community kampanjen Mayors United Against Anti-Semitism, der man inviterte amerikanske borgermestre og ordførere til å oppfordre sine europeiske kollegaer til ta avstand fra og handle mot antisemittisme i sine lokalmiljøer. Bakgrunnen er den økende og omfattende antisemittismen vi har sett i mange europeiske byer, ikke minst i forbindelse med terrorhandlinger i Paris, Brüssel og København. Formålet med oppropet er å sikre en fredfull sameksistens og fastslå at alle former for antisemittisme er uforenlig med våre demokratiske verdier. Mer enn 300 ordførere fra 47 amerikanske delstater har skrevet under på oppropet.  

I oktober 2015 ble initiativet lansert i Europa, og den første til å signere var Paris’ sosialistiske ordfører Anne Hidalgo. Senere har blant andre Københavns sosialdemokratiske ordfører Frank Jensen og Londons konservative ordfører Boris Johnson også signert oppropet, der europeiske ledere forplikter seg til å ha nulltoleranse mot antisemittisme, sette utfordringene med antisemittisme på dagsordenen, arbeide for at antisemittiske hendelser blir grundig undersøkt og prioritere den fysiske sikkerheten til det jødiske miljøet. Sist ute til å signere oppropet var ordfører i Madrid, Manuela Carmena, som representer det spanske kommunistpartiet. Det er altså stor politisk bredde blant ordførerne som har sluttet seg til oppropet.  

Oslo er ikke skånet for antisemittisme. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) har publisert en rapport som viser at én av fem nordmenn støtter påstanden om at «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser». Én av fire nordmenn mener det er riktig at «jøder ser på seg selv som bedre enn andre». Det Mosaiske Trossamfunn har selv utført en undersøkelse blant sine egne medlemmer i Oslo og Trondheim. Av om lag 300 norske jøder ved synagogene i Oslo og Trondheim sier 54 pst. at de har opplevd antisemittisme. Av de spurte er det ikke en eneste person som mener at omfanget av antisemittisme er blitt redusert de siste ti årene. Mange skoleelever forteller også at de har opplevd antisemittisme på skolen. Mens 3,5 prosent av elevene i Oslos ungdomsskoler opplever negative hendelser minst to–tre ganger månedlig pga. sin religiøse bakgrunn, er andelen blant jødiske barn hele 33 prosent. Jøder i Oslo frykter terrorangrep mot jøder og jødiske bygninger (VG 24. mai 2014). Den jødiske synagogen i Oslo har tidligere vært under angrep. Natt til 17. september 2006 ble det avfyrt 11 skudd mot synagogen på St. Hanshaugen i Oslo. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, har kritisert norske myndigheter for ikke å gi de jødiske miljøene nødvendig støtte til sikkerhetstiltak. 

På denne bakgrunn vil det være naturlig at også Oslos ordfører slutter seg til oppropet Mayors UnitedAgainst Anti-Semitism. En slik tilslutning vil markere en tydelig nulltoleranse fra Oslo kommunes politiske ledelse mot alle former for antisemittisme. I neste bystyremøte vil jeg spørre ordfører Marianne Borgen (SV) om hun vil slutte seg til initiativet. Jeg håper på et positivt svar.  

Erik Lunde, bystyrerepresentant for Oslo KrF

Gå til innlegget

Hvis vi først og fremst skal vektlegge samfunnets og arbeidsgivernes behov for flek­sibel arbeidskraft, da åpner vi for tidligere barnehagestart og nattåpne barnehager.

Vi har jobbet lenge for at arbeidslivet skal tilpasse seg barnas og familienes behov, og ikke omvendt.

Les Tina Bru: Kontantstøtten bør utfases og barnetrygden avvikles

Det har gitt foreldre mer tid sammen med barna og styrket muligheten til å kombinere familieliv og jobb. Men nå legger samfunnets behov for arbeidskraft og arbeidsgivernes behov for fleksible arbeidstakere stadige ­oftere premisset for de familiepolitiske diskusjonene.

Retten til å gå ut i arbeid og slippe å ta valget mellom familie og karriere, har vært en sentral del av kvinnekampen i Norge. I dag er Norge et av de landene i Europa med høyest yrkesdeltakelse blant kvinner. Samtidig er norske kvinner blant de som får flest barn. Dette er to forhold som viser at den «norske modellen» i familiepolitikken har vært ganske vellykket. Vi har langt på vei klart å gjøre det mulig både å etablere familie og å delta i arbeidslivet.

Nøkkelen. Nøkkelen til suksess har vært en familiepolitikk med en bredde av ordninger for å støtte småbarnsfamiliene: En barnetrygd som støtter opp om alle familier, rause foreldrepermisjonsordninger med en betydelig pappakvote, barnehageplass av høy kvalitet til alle. Fleksibilitet og valgfrihet gjennom kontantstøtte, rett til å være hjemme med syke barn, amme­fri og pensjonsopptjening ved ulønnet omsorg.

Likevel er det fortsatt mange småbarnsforeldre som opplever det krevende å få hverdagen til å gå i hop. Mange forteller om et press om å jobbe mest mulig og å tilpasse familiens liv til arbeidsgivers og arbeidslivets behov. Politikkens oppgave bør derfor være å utvikle familiepolitikken videre slik at det blir enda enklere å kombinere familie og yrkesdeltakelse.

«Ran». Ikke alle ser det slik: «Å mene at det er et valg å være hjemme med barn, er en fornærmelse. Kall det heller for et ran,» skrev tekstforfatteren Eline Garmaker i en av Norges mest delte kronikker i sosiale medier i 2014. Poenget hennes var at foreldre som velger å gå ned i stilling for å bruke tid med barna, «raner» av andre ­arbeidstakeres tid.

LO-leder Gerd Kristensen hadde det samme budskapet da hun kritiserte norske kvinner for å bruke morsrollen som en unnskyldning for å jobbe deltid og ikke bidra med full kraft i arbeidslivet. «Samfunnet er tilrettelagt for at hele den voksne befolkningen skal være i arbeid full tid (…) Det er en årsak til det: Nemlig behovet for arbeidskraft,» sa Kristiansen i et ­intervju med Aftenposten.

Garmarker og Kristiansen fortjener ros for å slåss mot en ukultur der det kun har er mor som tar omsorgsoppgaver hjemme, og som tvinger mange kvinner til å jobbe ufrivillig deltid. Jeg mener vi trenger en økt fedrekvote og andre tiltak som stimulerer til at ­fedre tar større del i omsorgen for barna enn i dag.

Avslører. Men de avslører samtidig en svært problematisk holdning til de som tar andre verdivalg: De som eksempel å gå litt ned i stilling mens barna er små eller når gamle foreldre begynner å skrante, svikter sin plikt som produsenter. De er velferdsstatens gratispassasjer og møter derfor en pekefinger.

Foreldre som bruker tid sammen med barna gjør en verdifull samfunnsinnsats. Omsorgsarbeid i hjemmet bør verdsettes, ikke mistenkeliggjøres. Ønsker vi oss et samfunn der økonomiske interesser til syvende og sist er det eneste som teller?

De aller fleste er enige om at det er verdifullt å være sammen med barna. Det gjelder alle familier, mødre og ­fedre, både ute- og hjemmearbeidende. KrF vil legge til rette for at småbarnsforeldre selv kan velge om de vil jobbe hjemme eller ute, heltid eller deltid. Du er ikke en dårlig borger fordi du velger å jobbe deltid en periode. Du er heller ikke en dårlig forelder fordi du velger å jobbe heltid.

Valgfrihet. Hvis vi ikke lar barnas og familienes behov komme først i ­familiepolitikken, vil det føre til mindre fleksibilitet og valgfrihet for småbarnsforeldrene. Kontantstøtten, som gir mange foreldre en mulighet til å være litt lenger hjemme med barn som ikke er klar for å begynne i barne­hagen, vil fjernes. Videre vil det føre til at barnas beste kommer i andre rekke. Hvis vi først og fremst skal vektlegge samfunnets og arbeidsgivernes behov for fleksibel arbeidskraft, da åpner vi for tidligere barnehagestart og nattåpne barnehager.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.3.2016

Gå til innlegget

Jentene 8. mars-komiteen glemte

Publisert over 5 år siden

Norske feminister ser ikke ut til å bry seg om at verden mangler 200 millioner jenter.

Parolemøter er en form for sammenkomst som er temmelig fremmed for de fleste nordmenn. Takket være Kari Jaquessons upassende utblåsning mot tre Unge Venstre-jenter under planleggingen av årets 8. mars-tog i Oslo, har de fleste nå et bilde av hva som skjer når hovedstadens feminister barker sammen for å bestemme teksten på parolene i paraden. 

I år var det holdningen til sexkjøpsloven som fikk temperaturen til å stige. Mens venstresidens feminister kjemper med nebb og klør mot å oppheve forbudet mot sexkjøp, vil de liberalistiske feministene på høyresiden oppheve den. Begge sider hevder å ha sårbare kvinner i fokus. Jeg velger å tro dem på det.

Etter min mening er 8. mars fremdeles en viktig dag. Selv om vi på mange områder har kommet langt på veien mot likestilling, er det fortsatt nok å ta tak i for å sikre reelt likeverd mellom kvinner og menn. Ikke minst gjelder dette internasjonalt. Som 8. mars-komiteen selv skriver på sin nettside: «Er det én ting kvinnekampen de siste hundre år har lært oss, er det at undertrykking alltid vil finne nye former».

Nettopp derfor er det påfallende at verken 8. mars-komiteen eller noen av de mest fremtredende, feministiske samfunnsdebattantene, ser ut til å interesse seg for det kanskje mest slående eksemplet på diskriminering av kvinner i vår tid: Det som den anerkjente amerikanske feministen Mary Ann Warren i sin bok Gendercide fra 1985 omtalte som et «folkemord» mot jenter. 

I store deler av verden foregår det en systematisk sortering av jenter under svangerskap og etter fødselen. Det store gutteoverskuddet i land som Kina, India og tidligere sovjetrepublikker kan ikke forklares på noen annen måte enn kjønnselektiv abort og regelrette spedbarnsmord.

Ifølge FN er mer 117 millioner jenter «savnet» bare i Asia. I noen områder fødes det 25 prosent flere guttebarn. En FN-rapport fra 2007 anslo at om lag 200 millioner kvinner mangler på grunn sortering under svangerskapet og ved fødselen. Etter at India innførte ultralydundersøkelser, har gapet mellom gutte- og jentefødsler økt. Kombinasjonen av ny teknologi og gamle holdninger har en skremmende effekt.

«Økningen i kjønnsselektering er urovekkende fordi det reflekterer den vedvarende lave statusen til kvinner og jenter,» skriver FN befolkningsfond. Ubalansen i kjønn skader også samfunnene. Det er dokumentert at gutteoverskuddet har ført til økt seksualisert vold og menneskehandel.

Ut fra dette skulle man tro at kampen mot gendercide var en selvsagt hovedparole i et hvert 8. mars-tog. Men landets 8. mars-komiteer deler ikke den oppfatningen. Det betyr tydeligvis lite at den undertrykkende praksisen viser at jenteliv ikke teller i store deler av verden.

Mangelen på interesse skyldes neppe at problemstillingen ikke er relevant.

For det første finnes det eksempler på sortering av jenter i svangerskapet også i Norge. Bioteknologinemda har advart mot at også norske par drar utenlands for å kunne bestemme barnets kjønn. De fleste velger gutter.

For det andre mangler det ikke på andre paroler i 8. mars-toget om kvinneundertrykkelse i andre deler av verden. Gendercide ville passet utmerket inn i 8. mars-togets profil om internasjonal solidaritet.

Grunnen til at de 200 millionene «savnede» jentene verken får en parole eller mer støtte fra flertallet av norske feminister, er nok at gendercide synliggjør at en liberal abortlovgivning og stadig mer avansert testing tidlig i svangerskapet kan åpne for sortering av menneskeliv. 

I verste fall kan rettigheter som er kjempet frem i kvinnesakens navn, vise seg å hjelpe kvinneundertrykkingen i «å finne nye former», for å bruke 8. mars-komiteens egne ord. Og siden retten til abort er helligere enn noe annet for enhver 8. mars-komité, blir det nesten umulig å føre en rolig samtale om etiske dilemmaer og hvordan vi skal kunne hindre sortering.

Jeg håper likevel at norske feminister, enten de ligger til venstre, i sentrum eller til høyre, snart tør å bryte tabuet. For er man opptatt av kvinnesak, kan man ikke forholde seg likegyldig og taus til gendercide.

Først publisert i Vårt Land 29.2.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere