Erik Lunde

Alder: 42
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

Den norske kirke i Oslo har sendt ut en kirkebruksplan på høring. Der foreslår de endret bruk av ni kirker. Blant annet gjelder dette fire kirker i Groruddalen; Stovner, Ellingsrud, Romsås og Østre Aker. Kirkevergen i Oslo har begrunnet behovet for endret bruk både med mangel på driftsmidler i Kirkelig Fellesråd i Oslo, og et stort etterslep på vedlikeholdet av kirkene i Oslo.

Det er ikke overraskende at forslaget har skapt mye engasjement og ført til mange reaksjoner. Oslos kirkebygg er noen av byens viktigste kulturminner og møteplasser.  Samtidig har de stor betydning for folkelivet i sitt lokalmiljø og er hjem for aktive menigheter. De er møteplasser i fest og sorg. Dette er hus som gir mye tilbake til lokalmiljøet, i form av sosialt arbeid og kulturliv.

Noe mer overraskende er utspillene fra stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Jan Bøhler. I Groruddalens avis har han skrevet «Bare glem det!» og at saken bør løftes opp «både regjering, storting, bystyret og bydelsutvalg må se at dette gjelder mye større ting enn en intern budsjettsak».

Det er Arbeiderpartiet som styrer byen. De kan nemlig bevilge de midlene som trengs for å ta vare på kirkene i Oslo. Men Ap har til nå vist liten interesse for kirkene. I forrige bystyreperiode hevdet Arbeiderpartiet at kirkene i Oslo kun var fulle på julaften – og foreslo dramatiske kutt i kirkebudsjettet. Noe av de første Ap, SV og MDG gjorde da de fikk byrådsmakten etter forrige valg, var å kutte i vedlikeholdsmidlene til kirka. KrF har gjentatte ganger foreslått at det skal utarbeides en plan for hvordan vi kan ta igjen vedlikeholdsetterslepet på kirkene i Oslo, men det har blitt nedstemt av blant annet Ap.

Jan Bøhlers engasjement er prisverdig, men det er enda viktigere med politisk handling.

 

Erik Lunde, gruppeleder for Oslo KrFs bystyregruppe

 

Innlegget ble først publisert i Aker Avis Groruddalen 2. mai 2018. 

Gå til innlegget

Orbaniseringen av norsk politikk

Publisert over 3 år siden

Vi må trekke en grense når en av våre folkevalgte lefler med det autoritære.

«Jeg blåser i menneskerettighetene», var beskjeden fra Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Jon Helgheim til Vårt Land 25. april. Bakgrunnen er debatten om bønnerop fra moskeer. «Jeg er opptatt av at folk skal ha fred og ro i sine nærmiljøer (…) Finnes det motstridende bestemmelser i menneskerettighetskonvensjonen, så bryr jeg mer rett og slett ikke om det, for det blir for dumt», sier lovgiveren Helgheim til avisen.

Virkelig oppsiktsvekkende.

Debatten om bønnerop er interessant i seg selv, men det virkelig oppsiktsvekkende med Helgheims utblåsning er måten han omtaler menneskerettighetene på. Ved å fnyse av menneskerettighetene, gjør Frp-politikeren seg til representant for en farlig trend. Helgheim slutter seg  til rekkene av høyrepopulister i vår tid som forsøker å få oss til å tro at menneskerettighetene står i veien for vår frihet, livskvalitet og trygghet. Vi bør være på vakt mot dette forsøket på å «orbanisering» av norsk politikk.

Det er vel kjent at Ungarns statsminister, Viktor Orbán, ønsker å avskaffe det liberale demokratiet og retttstaten, og erstatte det med et illiberalt demokrati. Orbán vil sette menneskerettigheter til side, fordi han mener det er nødvendig for å beskytte Ungarn og gi ungarerne trygghet. For dette har han fått sterk kritikk av både EU og FN, men det har ikke gjort særlig inntrykk på den høyreautoritære statslederen. Det har heller ikke hindret andre land i å følge Orbáns eksempel, for eksempel Polen og Tyrkia.

«Denne trenden truer den moderne menneskerettighetsbevegelsens seire», mener direktør i Human Rights Watch, Kenneth Roth. Etter Andre verdenskrig var den folkelige oppfatningen at menneskerettighetene var nødvendige for at enkeltmennesker skulle kunne leve i verdighet. Økt respekt for disse rettighetene la grunnlaget for friere, tryggere og mer velstående samfunn, skriver Roth i Human Rights Watch’s World Report 2017. 

Står i veien.

I dag betraktes ofte de samme rettighetene som en trussel mot myndighetenes muligheter til å beskytte sine egne borgere – for eksempel en mer restriktiv asylpolitikk, terrorbekjempelse og overvåking for å hindre kriminalitet. Når det hevdes at menneskerettighetene står i veien for tiltak som kan gi trygghet, øker også skepsisen til rettighetene og institusjonene som beskytter dem. Det er lettere å tolerere menneskerettighetsbrudd når de rammer folk som er forskjellige fra oss selv – særlig når det er mennesker vi er redde for eller har pekt ut som syndebukker.   – slik som innvandrere og muslimer.   

Det er kanskje ikke så overraskende at Fremskrittspartiet kaster seg på denne trenden. Siv Jensen varslet allerede i forrige stortingsvalgkamp at Norge burde utfordre internasjonale konvensjoner i asylpolitikken. Tidligere justisminister Sylvi Listhaug mente at politikere som var opptatt av å beskytte viktige rettsstatsprinsipper var mest opptatt av å beskytte terrorister. Et parti mange Frp-politikere lar seg inspirere av, Dansk Folkeparti, har allerede åpent omfavnet Viktor Orbán. Folketingsrepresentant og nestleder i partiet, Søren Espersen, sa nylig at Orbán «gjør det alle regjeringssjefer burde». 

Ikke mine verdier.

I et intervju ble Espersen spurt hva han tenkte om at EU bygger på frihet, demokrati, likestilling, rettsstaten og respekt for menneskerettighetene, herunder rettigheter for personer som tilhører mindretallet. «Det er ikke mine grunnleggende verdier», svarte nestlederen i Dansk Folkeparti.

Jon Helgheim er ikke Viktor Orbán, men det holder ikke å møte hans forakt for menneskerettene med et skuldertrekk. For Helgheim er ingen en ensom ulv i det politiske landskapet, han er en del av en stor, høyrepopulistisk ulveflokk som vil overbevise oss om at menneskerettighetene, det liberale demokratiet og rettsstaten forårsaker store problemer for oss. Hvis de lykkes, svekker vi de institusjonene som beskytter vårt menneskeverd, våre umistelige rettigheter, vår frihet og vår sikkerhet. Derfor må vi trekke en grense når en av våre fremste folkevalgte lefler med det autoritære.

 

Trykket i Vårt land 26. april 2018

Gå til innlegget

Kirken bør fortsette å markere 1. mai. Det er en god anledning til å få frem hva den kristne sosialetikken sier om solidaritet og det felles beste. Men ved å gjøre det til en Arbeiderparti-dag, legger den bare opp til smash for dem som mener kirken har blitt en partipolitisk aktør.

Det nærmer seg 1. mai og i mange kirker inviteres det til gudstjeneste på arbeidernes dag. Det syns jeg er bra. I Norge overså den offisielle kirken altfor lenge arbeidernes rettferdige kamp for sine rettigheter.

Men hvorfor gjør kirken i så stor grad dette til et partipolitisk arrangement? Flere steder ser gudstjenesten nærmest ut til å være en Ap-tilstelning. I Oslo domkirke skal for eksempel en fremtredende Ap-politiker holde «politisk tale».

Det er flere problemer med dette:

1. Jeg er blant de som mener at kirken må ta del i verdidebatten. Det betyr at man noen ganger må være politisk. Men man bør vokte seg vel for å bli «partipolitisk». Det er helt utenkelig at en politiker fra KrF eller Høyre, eller for ikke å snakke om Frp, hadde blitt invitert til å holde en politisk tale i kirken under en gudstjeneste. Det syns jeg er bra, men da bør samme regler gjelde for andre.

2. Når kirken i så stor grad gjør 1. mai til et Ap-arrangement, sier man det bare er ­Arbeiderpartiet som står for de verdiene som kirken markerer den dagen. Det er jo ikke riktig. Andre partier på venstresiden vil nok mene at de i større grad representerer ­arbeiderne. Men også andre partier kan med rette si at de har gjort mye for arbeidere og småkårsfolk. På en dag som også markerer internasjonal solidaritet vil enkelte kanskje kjenne seg særlig forbigått.

Kirken bør fortsette å markere 1. mai. Det er en god anledning til å få frem hva den kristne sosialetikken sier om solidaritet og det felles beste. Men ved å gjøre det til en Arbeiderparti-dag, legger den bare opp til smash for dem som mener kirken har blitt en partipolitisk aktør.

Erik Lunde, 
leder for Kristendemokratisk Forum

Gå til innlegget

Mens vi sover

Publisert over 3 år siden

India har «mistet» 13 millioner jenter på seks år. Hvordan kan vi sove oss gjennom folketmordet på kvinner?

«Nakusha!»

Hjertet synker hver gang noen roper etter henne. Hun hater «navnet» foreldrene ga henne da hun ble født. For den 16-årige skolejenta har det vært en daglig påminnelse om at moren og faren ikke ønsket seg henne. Hun fylles med tristhet når venninnene, skolekameratene og lærerne bruker «navnet» hennes. Det er en konstant fornedrelse.

Foreldrene hadde to døtre fra før av. Nå ønsket de seg en gutt. Skuffelsen var stor da ordene «det er ei jente» lød på fødestua. I bitterhet kalte de den nyfødte datteren Nakusha. På det lokale språket marathi betyr det «uønsket».

Foreldrene ville at alle skulle få vite at den lille jenta ikke var det de håpet på. Datteren skulle bære skuffelsen deres som et segl resten av livet. Kanskje ville de også sende en beskjed til gudene om at de måtte sende en gutt neste gang.

***

For noen uker siden kom det dramatiske nyheter fra India. I en fersk rapport fra indiske myndigheter kommer det frem at det «mangler» 63 millioner jenter og kvinner i landet. Det er 13 millioner flere enn det som kom frem ved folketellingen i 2011.

Kvinnemangelen i verdens største demokrati skyldes i hovedsak at det ikke fødes og vokser opp nok jenter. Tusenvis av indiske jentebarn forlates hvert eneste år. Noen blir funnet i live, på gata eller i søppelbøtter. Men mange klarer seg ikke.

Andre jenter blir neglisjert til døde som barn, mens mange blir ofre for den ofre for den omfattende volden som rammer indiske jenter og kvinner. Men de fleste ble sortert bort under svangerskapet, da ultralyden avslørte at barnet var ei jente. Over lang tid har det blitt født langt flere gutter enn jenter.

FNs befolkningsfond kaller det et «gendercide», et folkemord på jenter og kvinner. Indias manglende jenter og kvinner er det mest dramatiske uttrykket for diskriminering og fornedrelse av kvinner i vår tid.

***

I delstaten Maharashtra har dette kommet til uttrykk på en helt spesiell måte. Over mange år har det vært en skikk å kalle uønskede jentebarn for Nakusha. Som regel er det jente nummer to eller tre i familien som bærer dette «navnet» Uønsket.

I en indisk studie forteller noen av mødrene om hvordan jentebarnet var en stor skuffelse for dem, og at de har neglisjert døtrene i oppveksten. Jentene forteller om trakassering og fornedrelse.
Noen av jentene får ikke gulløredobbene som etter vanlig skikk gis i gave fra mor til datter. Kontrasten er stor til hvordan gutter som blir født etter flere jentebarn blir ønsket velkommen til verden. De gis en stor navneseremoni, der slektninger og naboer blir invitert og får servert et spesielt måltid. Guttene blir gjerne oppkalt etter en guddom som Ganesh, for å takke gudene for at familien endelig fikk en gutt. Guttefødsler feires med fest, mens jentefødsler gir krisestemning.

***

Rapporten om de nye 13 millionene indiske jentene som er «savnet» ble omtalt i en rekke internasjonale medier, blant annet britiske The Guardian. I Norge har det imidlertid vært stille. «Gendercide» har aldri blitt viet stor oppmerksomhet i norsk offentlighet. Selv ikke i våre 8. mars-tog – der parolene om internasjonal kvinnesolidaritet er mange – vil du finne en eneste parole som tar opp det som utvilsomt er den viktigste kvinnesaken i vår tid. 


Heller ikke norske myndigheter løfter kampen mot gendercide på sin agenda. Norge smykker seg med å være et fyrtårn for kvinners rettigheter, og løfter ofte likestillingsspørsmål opp den internasjonale arenaen. Men om «gendercide» er det påfallende taust. Og det er ikke slik at saken ikke angår Norge. Over mange år bidro Norge med støtte til Indias befolkningsprogram, et program som har en vesentlig del av ansvaret for at det i dag mangler mange millioner kvinner i verdens største demokrati.

Under arbeidet med boken «Uønsket», som forteller historien om Indias manglende jenter og kvinner, møtte jeg en rekke indiske aktivister som kjemper for kvinners rettigheter. De var ivrige etter å bidra til mitt bokprosjekt. For dem var det viktig at flere fikk vite om «gendercide». De var overbevist om at økt oppmerksomhet ville bety økt internasjonalt press for at indiske myndigheter skal ta grep for å bedre jenters og kvinners situasjon. Samtidig la de ikke skjul på at de var skuffende over den manglende solidariteten i Vesten. De spør seg om hvordan verden kan sove gjennom et folkemord.

«Det finnes ingen annen gruppe i historien som har blitt forfulgt og utslettet på denne måten», sier dem indiske feministen Rita Banerji. I likhet med mange av de andre aktivistene som jobber med Indias savnede kvinner, reagerer hun på at den massive volden mot kvinner i India ikke vekker like stor avsky som vold og drap andre steder i verden. For Banerji og andre indiske aktivister er det uforståelig at vi ikke hever stemmer mot den systematiske utslettingen av jenter.

«Et godt navn er mer verdt enn stor rikdom», heter det i Salomos ordspråk. Nakusha er et «navn» som forteller historien om en kultur av fordommer mot og diskriminering av jenter. Om skuffede foreldre som helst hadde sett at datteren ikke ble født. Om en oppvekst i konstant påminnelse om at foreldrene dine ikke ønsket deg. Om skam, fornedrelse og utstøtelse.

***

I 2011 brukte myndighetene i Maharashtra, på initiativ fra aktivister og organisasjoner som jobber for kvinners rettigheter, skoleregistre for å samle 280 jenter og kvinner med kvinner «navnet» Nakusha til en seremoni. Samlingen hadde ett formål: De uønskede jentene og kvinnene skulle få ordentlige navn. Vanlige navn som Aishwarya, Pooja, Neeta og Asha.

Det handler om å gjøre de uønskede synlige og gi dem tilbake verdigheten.

Vil vi være med å gi de indiske nye navn til Indias uønskede? Vil Norges nye utviklingsminister, Nicolai Astrup, løfte «gendercide» på den globale agendaen? Vil vi få se den første parolen for solidaritet med Indias «savnede» jenter og kvinner i 8. mars-togene neste måned?

Eller sover vi videre?


Erik Lunde,
Forfatter «Uønsket. Mennesket i sorteringens tid»

Gå til innlegget

Avskjed på rødgrønt papir

Publisert nesten 4 år siden

Hvor mange av byens mest sårbare vil byrådet gjøre arbeidsledige fra nyttår?

Hva er definisjonen på et smålig og usosialt kutt? Etter min mening må det være å kaste sårbare mennesker ut i lediggang fordi man vil spare småpenger. Og det er akkurat det det rødgrønne byrådet gjør i sitt forslag til Oslo-budsjett for 2018. Noen av de kraftigste kuttene kommer i tiltak som er ment å hjelpe mennesker som ellers ikke kan være i vanlig arbeid til å ha noe meningsfylt å fylle dagene med.

Frelsesarmeen «Jobben» har blitt kuttet fra 13 til 8 millioner kroner fra i år til neste år. Frelsesarmeen tilbyr rusavhengige en meningsfull firetimers arbeidshverdag med blant annet reparasjon av møbler, gaterydding, snekring og strikking. «Man kommer seg opp om morgenen, får mat, sosial trening og arbeidstrening», sier en av brukerne. KrF foreslår å øke støtten til 14 millioner kroner.

Kirkenes Bymisjons «Lønn som fortjent» er kuttet fra 3,1 til 2,6 millioner kroner. «Lønn som fortjent» er et arbeidstilbud, som alternativ til rus, prostitusjon og kriminalitet, og er en arena der mennesker får oppleve verdien av lønnet arbeid. Det å arbeide er også med på å motivere til endring i den enkeltes liv. Ved å arbeide en dag eller flere dager i uka reduseres rusinntaket, noe som også fører til mindre skader knyttet til rus. Ved å jobbe i «Lønn som fortjent» opplever gjestene å få tillit, at det er bruk for deres arbeidskraft og evner, at de mestrer nye oppgaver og glede over fellesskap med kollegaer. Slikt gir stolthet og mening i hverdagen. KrF foreslår å øke tilskuddet fra 3,1 til 4,5 millioner kroner, slik at flere får muligheten til å bruke tilbudet.

Vålerenga Fotballs «Jobbsjansen» er helt kuttet ut av budsjettet. De fikk 500 000 kroner i fjor. I «Jobbsjansen» får ungdom mellom 17 og 25 år som er uten arbeid eller skoleplass i Oslo mulighet til å prøve seg i arbeidslivet, skaffe seg gode referanser og en bedre CV ved å jobbe hos en av Vålerenga Fotballs samarbeidspartnere 3 – 4 dager i uken. KrF foreslår å øke tilskuddet til «Jobbsjansen» fra 500 000 til 1 million kroner.

Å være i jobb gir struktur i hverdagen, det skaper tilhørighet og det gir folk økt selvfølelse. Det er vanskelig å forstå hvorfor Arbeiderpartiet og SV – i et Oslo-budsjett som ellers flyter over av melk og honning – fratar mange mennesker mulighet til å få en mer meningsfylt hverdag. Det rimer fryktelig dårlig med byrådets slagord om at Oslo skal bli en rausere og varmere by.

Mange av de mest sårbare i Oslo kan bli arbeidsledige fra nyttår. De har dessverre ingen sterke fagforeninger i ryggen – og det er overraskende få som protesterer på deres vegne. Men vi kan ikke gi opp kampen mot disse kuttene. Oslo blir en kaldere by hvis «Jobben», «Lønn som fortjent» og «Jobbsjansen» må si nei til mennesker som vil ha muligheter til et annet liv.


Erik Lunde,

Gruppeleder for KrF i Oslo bystyre

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere