Erik Lunde

Alder: 42
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

Bøllenes tilbakekomst

Publisert over 11 år siden

Bolkesjø rensket ikke Fremskrittspartiet for bøller. Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde får fritt mobbe landets muslimer med Siv Jensens velsignelse.    

”En autentisk lære av Mohammed bidrar ikke til refleksjon og debatt”, utbasunerte stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde i Dagsavisen 12. mai. Bakgrunnen for uttalelsen var kunnskapsminister Kristin Halvorsens ja til at den såkalte Fredsskolen, en muslimsk skole, skulle få starte opp i Oslo.

Tybring-Gjeddes utsagn er dypt krenkende og forteller en hel del om Frp-politikerens eget refleksjonsnivå. Det hadde vært lett å trekke på skuldrene over hans mangel på folkeskikk, hadde det ikke vært for at det dreier seg om en sentral tillitsvalgt i landets nest største parti. Dessuten er det ikke første gang den bøllete stortingsrepresentanten og fylkeslederen fra Oslo mobber muslimer i full offentlighet.

 Ku Klux Klan

 ”Norge bør nå ta et knallhardt oppgjør med islamiseringen som skjer rett foran øynene på oss. Når foreldrene tar hijab på barna sine, er det like ille som om de skille tatt på dem Ku Klux Klan-klær”, sa Christian Tybring-Gjedde til Dagsavisen da hijab-debatten raste som verst i begynnelsen av mars. Det ble det heldigvis bråk av. Stortingsrepresentanten hadde tråkket over grensen for hva de fleste oppfatter som anstendig.

Fra hans eget parti var det imidlertid taust – og partiets markedsfører fremdeles utspillet på sine hjemmesider. Det forteller nok at Siv Jensen og resten av lederskapet i partiet ser seg tjent med at Tybring-Gjedde fortsetter sin mobbekampanje.

Før Fremskrittspartiets landsmøte tidligere i vår, foreslo Tybring-Gjedde at foreldre bare skulle ha krav på barnetrygd for de to første barna. Forslaget var et dårlig skjult angrep på kvinner med innvandrerbakgrunn, som i snitt får flere barn enn etnisk norske kvinner.

”Innvandrere bør slutte å se på TV fra hjemlandet, og lese aviser på deres eget språk. De bør bli så norsk som mulig”, var Tybring-Gjeddes oppskrift for å få til bedre integrering vinteren 2008. Spørsmålet er om han vil sende samme beskjed til sine vinter-emigrerte velgere i Spania. Skal de slutte å kjøpe VG eller se norsk fjernsyn på parabol?

Krenker muslimer

En annen del av Tybring-Gjeddes oppskrift var at muslimene måtte slutte å sende barna på koranskole: ”Kan ikke tenke meg noe mer unyttig i Norge i 2008 enn å kunne lese Koranen utenat. Hva skal barna med slik kunnskap?” spurte stortingsrepresentanten i Aftenposten 8. februar 2008.

Hva hadde Siv Jensen sagt om Tybring-Gjedde hadde kommet med lignende uttalelser om trosopplæring av kristne eller jøder? Å kalle koranresitasjon ”unyttig kunnskap” er selvsagt krenkende for alle troende muslimer.

Christian Tybring-Gjeddes respektløse tilnærming til islam virker underlig når vi ser det i lys av at han, prisverdig nok, har gått i bresjen i kampen mot den voksende antisemittismen i det norske samfunnet. I dag opplever den jødiske minoriteten, og spesielt jødiske barn, et gryende jødehat og mobbing. Tybring-Gjedde skal ha honnør for å engasjere seg mot dette.

Men selv midt i dette positive engasjementet, klarer ikke Tybring-Gjedde helt å holde seg. I VG 27. mars foreslår han at muslimske skoleelever en dag i året skal bære David-stjerner for å markere utryddelsen av jødene, uten å vise forståelse for at det kan være problematisk for muslimer å iføre seg en annen religions symboler. Den kloke forstanderen i Det mosaiske trossamfunn, Anne Sender, kommenterte forslaget slik: ”Å oppfordre elever til å bære en slik stjerne kan stå i veien for læringen.”

Etnisk-religiøs nasjonalisme

Fremskrittspartiet gir godt spillerom for politikere som ønsker å kaste bensin på islamfryktbålet. Partilederen selv, Siv Jensen, gikk i februar i fjor knallhardt ut mot det hun kalte ”snik-islamisering” av samfunnet. Bakgrunnen var forslaget om å tillate hijab som en del av politiuniformen og enkelte muslimers ønske om å få halalkjøtt i fengslene. ”Dette må vi sette en stopper for. Hvis Frp får fornye Norge, er det norsk lov og norsk styresett som skal gjelde. Vi vil ikke tillate særkrav for noen enkeltgrupper,” sa Siv Jensen.

Både Carl I. Hagen og Siv Jensen har vært eksponenter for denne etnisk-religiøse, nasjonalistiske retorikken: Muslimsk lære og trosutøvelse betraktes som en trussel mot fellesskapet. Ingen grupper skal kunne stille særkrav som går på tvers av norsk, kristen tradisjon.

Carl I. Hagen hadde blant annet følgende begrunnelse da han fremmet et privat lovforslag for å stoppe muslimske bønnerop i Oslo: "...spørsmålet om å tillate bønnerop fra moskeene må nå vurderes i et langsiktig perspektiv hvor konsekvensene for det norske samfunnet og våre kristne grunnverdier og kultur blir det avgjørende forhold".

Når Frp definerer det norske som det motsatte av muslimsk trosutøvelse, blir resultatet at mange muslimer føler seg presset og vender seg mot sine egne. Målet kan ikke være integrering – men å fiske stemmer i opprørt velgervann.

Like norsk om du ber til Allah

Det alvorligste med Fremskrittspartiets retorikk og Tybring-Gjeddes mobbing er at det setter dialogarbeidet tilbake og fører til et samfunn med økte spenninger mellom majoritet og minoritet.

I Norge har mange drevet et konstruktivt dialogarbeid, ikke minst Mellomkirkelig råd og Islamsk råd. Det har båret frukter – og viser at det mulig å ta vare på sin egen identitet og samtidig gå i dialog med andre.

Dessuten er vi helt nødt til å lære å leve sammen. Muslimer kommer i all overskuelig framtid til å være en betydelig minoritet i Norge. Og i et moderne, pluralistisk Norge kan vi ikke sette likhetstegn mellom norskhet og kristendom. Man er ikke mindre norsk om man ber til Allah.

Fremskrittspartiet har lang tradisjon for å fostre politikere med en bøllete fremferd mot ulike minoriteter. Jan Simonsen raste mot ”afrikanere med sugerør i den norske statskassa” og Øystein Hedstrøm holdt valgmøte med høyreekstreme grupperinger på Godlia kino. Begge disse, og flere til, ble etter hvert ekskludert fra partiet på grunn av sin oppførsel. Christian Tybring-Gjeddes superkarriere i partiet viser at det igjen er rom for bøller på Siv Jensens lag.

Gå til innlegget

Grumsete om muslimsk skole

Publisert over 11 år siden

”En autentisk lære av Mohammed bidrar ikke til refleksjon og debatt”, sier Christian Tybring-Gjedde i Dagsavisen onsdag 12. mai. Bakgrunnen er at han vil stoppe en planlagt muslimsk skole i Oslo. Utsagnet er selvsagt dypt krenkende overfor alle muslimer og forteller vel aller mest om Frp-politikerens eget refleksjonsnivå.

Tybring-Gjedde viderefører den usmakelige etnisk-religiøse nasjonalistiske retorikken som Carl I. Hagen og Siv Jensen har vært eksponenter for: Muslimsk lære og trosutøvelse betraktes som en trussel mot fellesskapet. Ingen grupper skal kunne stille særkrav som går på tvers av norsk, luthersk tradisjon.

Tybring-Gjedde er til og med frekk nok til å spørre hva islam mener om ytringsfrihet og trosfrihet. Burde han ikke rette dette spørsmålet til seg selv og sitt eget parti? Hvor er trosfriheten når Fremskrittspartiet vil tillate kristne skoler, men ikke muslimske? Hvor er ytringsfriheten når forkynnelse av en av verdens største religioner, som de aller fleste tilhengere betrakter som en fredens religion, blir mistenkeliggjort?

Christian Tybring-Gjedde retter pekefingeren mot landets muslimer og sier at de universelle menneskerettighetene ikke forhandlingsbare. Jeg er enig med han i det siste. Men viser ikke Fremskrittspartiets prinsippløshet i skolepolitikken at de selv har et avslappet forhold til menneskerettighetene?

I dag har vi 95 kristne skoler og ingen muslimske. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sier at det er stor sannsynlighet for at et avslag vil bryte med menneskerettighetene. Hun fortjener ros for at hun evner å tenke prinsipielt, selv om hun nok holder seg for nesen. Det er imidlertid deprimerende at SV, Rødt og Arbeiderpartiet i Oslo har alliert seg med Fremskrittspartiet i denne saken.

Selvsagt kan en slik skole skape utfordringer for integreringsarbeidet. For min egen del tror jeg alle barn, enten foreldrene er kristne, muslimer, humanetikere, rike eller fattige, har godt av å delta på arenaer hvor de møter andre med en ulik religiøs og sosial bakgrunn.

Likevel kan man ikke hoppe bukk over menneskerettighetene. Foreldreretten gjelder ikke bare kristne som sender barna på Kristelig Gymnasium eller raddiser som vil at barna skal gå på Steinerskole. Den gjelder også for muslimer.

Gå til innlegget

Israel og ...?

Publisert over 11 år siden

Vårt Lands reiseklubb inviterer leserne på tur til Israel. Jeg er sikker på at deltakerne kommer til å få en uforglemmelig opplevelse. Det finnes vel ikke et mer spennende område å reise i – både kulturelt, historisk og politisk. Men hvorfor skriver reiseklubben frister reiseklubben bare med Israel i overskriften, når deltakerne også får besøke de palestinske områdene på Vestbredden? I annonsen for en annen tur som reiseklubben arrangerer til området, der det er lagt inn en avstikker til Petra, heter det for eksempel ”påsketur til Israel og Jordan”.

Palestineres skjebne og sak har alt for lenge blitt ignorert i kristne miljøer. Jeg vet ikke om det er bevisst når Vårt Land og reiseoperatøren slår de palestinske områdene i hartkorn med resten av Israel. Som en kristen avis burde man imidlertid være ekstra oppmerksom, fordi en del norske kristne mener Vestbredden tilhører Israel og støtter den israelske regjeringens okkupasjons- og bosettingspolitikk som ikke kan ha noe annet mål enn å gjøre livet miserabelt for palestinerne og fortrenge dem fra sitt hjemland. Når reisefølget i flere dager skal oppholde seg i områder som er okkupert eller ulovlig annektert, burde man også vært ærlig på det i invitasjonen.

Det er flott at reiseoperatøren har lagt inn et møte med palestinske kristne i Betlehem. Her burde det ligge godt til rette for at de norske deltakerne kan få førstehånds kunnskap om de problemene deres kristne brødre og søstre opplever under okkupasjonen. Antallet kristne i området har sunket kraftig de siste årene – og da jeg møtte den palestinske teologistudenten Ashraf i Jerusalem i november hadde han tre forklaringer på hvor de kristne drar: Okkupasjon, okkupasjon, okkupasjon. I et felles dokument fra kirkene i Betlehem kalles da også okkupasjonen ”en synd mot både Gud og menneskeheten”.

Det er selvsagt ikke bare de kristne som lider. Jeg vil anbefale deltakerne til å ta en tur innom en av flyktningleirene rundt Betlehem, slik for øvrig også pave Benedikt XVI gjorde da han besøkte Israel og Palestina. Her vil dere få flotte møter med sterke mennesker og sterke historier. God tur!

Gå til innlegget

På oss selv kjenner vi ikke andre

Publisert nesten 12 år siden

Den ekstreme fattigdommen er, som krig og forfølgelse, en trussel mot menneskers liv – og holder milliarder av mennesker i lenker. Menneskerettighetene krenkes på det groveste hver eneste dag fordi folk mangler mat, medisiner, klær, tak over hodet og arbeid.

Artikkel 22 i FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har ”…rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid…”

I perioden 1825 – 1920 utvandret 800 000 nordmenn til Nord-Amerika. De aller fleste reiste på grunn av fattigdom, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge. For noen var undertrykkelse et motiv for å emigrere, men det var minst like vanlig å reise av ren eventyrlyst.

Nordmennene søkte et bedre liv for seg selv og sine nærmeste. Vårt bilde av disse menneskene er av geskjeftige småkårsfolk som dro fra håpløse livsbetingelser og smidde sin egen lykke. Vi er stolte av hva disse økonomiske flyktningene og deres etterkommere har oppnådd i Amerika.

I årets valgkamp kaptes de politiske partiene om å være tøffe i innvandringspolitikken. Fattige mennesker som søker asyl i Norge i håp om å skape et bedre liv for seg selv og familien sin, ble foraktelig stemplet som ”lykkejegere” i debattene. Som om det er en forbrytelse å drømme om et liv uten fattigdom.

På oss selv kjenner vi tydeligvis ingen andre.

Gå til innlegget

Myter og fakta om samarbeid

Publisert nesten 12 år siden

I vår sa KrFs landsmøte, med overveldende flertall, nei til et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Over 90 prosent av landsmøtedelegatene mente den store avstanden i verdier og politikk gjorde det umulig å sitte i regjering med det liberalistiske partiet. I etterkant av valget er det flere som har brukt samarbeidsvedtaket som en forklaring på KrFs skuffende resultat ved stortingsvalget. Denne analysen har store svakheter. Først og fremst fordi den ikke tar utgangspunkt i fakta. Det er på høy tid å avlive noen seiglivende myter om forholdet mellom KrF og Fremskrittspartiet.

Den første myten er nettopp den at det skal finnes et stort sug etter mer samarbeid med Fremskrittspartiet blant KrFs medlemmer og sympatisører – og at partiets samarbeidslinje hindrer velgervekst. Ingenting i det vi vet om KrFs medlemmer, velgere og potensielle velgere tilsier at dette er tilfellet. I en undersøkelse som Sentio har utført, sier bare 7 prosent av KrF-velgerne at de ønsker regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Faktisk er det like mange som ønsker å sitte i regjering med SV. Fremskrittspartiet er det partiet som suverent flest oppgir når de blir bedt om å nevne partier KrF ikke bør samarbeide med. Denne opinionsundersøkelsen føyer seg inn i rekken av meningsmålinger som viser at KrFs velgere ikke ønsker å sitte i regjering med Fremskrittspartiet.  En undersøkelse blant våre medlemmer som ble foretatt i høst, gir for øvrig det samme bildet.

Selvsagt finnes det områder av landet hvor ønsket om Frp-samarbeid står noe sterkere, slik som i Sør og deler av Vestlandet. Men alt tyder altså på at KrF hadde brukket ryggen dersom partiet hadde gått i regjering med Siv Jensen og co. Det samme ville for øvrig vært tilfellet ved et samarbeid med Arbeiderpartiet, som det også er stor motstand mot. Landsmøtet opptrådte altså i samsvar med sine egne medlemmer og velgere da det vedtok et samarbeid med utgangspunkt i sentrum.

Den andre myten som har vist seg å være overraskende livskraftig – er at KrF skal behandle Fremskrittspartiet som ”spedalsk” og ikke ønsker å ta i partiet med ildtang. Fremskrittspartiet liker ofte å ta en offerrolle og fremstille det som om alle de andre partiene er imot og forfølger dem. Sannheten er at KrF har samarbeidet konstruktivt med Fremskrittspartiet i alle saker der det har vært politisk grunnlag for det.

Om det er noen som har opptrådt arrogant, må det være Fremskrittspartiet. Carl I. Hagen uttalte i valgkampen for noen år siden at ”KrF er det største problemet i norsk politikk”. Til en finsk redaktør sa han omtrent samtidig at ”Norge ikke trenger KrF”. Og den nåværende Frp-lederen la seg ikke på et særlig mye høyere nivå da hun på en videregående skole sa følgende om KrFs leder: ”Han har aldri smakt alkohol og aldri vært full, men skal tre alle fordommene sine ned over hodene på oss. Jeg hater sånne politikere”.

En siste myte, som også har vist seg å ha ni liv, er at Fremskrittspartiet sikrer ”kristne verdier” bedre enn KrF. Nå er det høyst individuelt hva folk mener med ”kristne verdier” – ja, selve begrepet er egentlig ikke særlig treffende. Partiene bør holde seg for gode for å konkurrere i kristelighet og ingen partier kan ta patent på kristen politikk.

Likevel må det være lov å peke på at Fremskrittspartiets ja til store sosiale forskjeller i samfunnet, deres forslag om gigantkutt i støtten til verdens fattige og fornektingen av klima- og miljøproblemene befinner seg et godt stykke unna det klassiske, kristne samfunnsengasjementet. Det er også oppsiktsvekkende at en del av de som markedsfører seg selv som blant de mest verdikonservative aksepterer ja til aktiv dødshjelp, forskning på og sortering av ufødt liv, friest mulig flyt av alkohol og grovporno på tv-skjermen – for å kunne stemme på Siv Jensen. Den liberalistiske ideologien Fremskrittspartiet er tuftet på, med markedstenkning på stadig flere områder av samfunnslivet og en romantisk forestilling om at en hver er sin egen lykkes smed, står også svært fjernt fra fellesskapstanken i kristen, sosialetisk tradisjon.

De som velger å se bort fra alt dette, og fortsatt hevder at Fremskrittspartiet er det eneste alternativet som sikrer de kristne verdiene, må etter mitt skjønn ha fulgt dårlig med på søndagsskolen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere